Han er så lik sin far...

[Sofia]

Og jeg kjenner helt ærlig at det virkelig plager meg

Det gjelder min sønn som snart er 9 år. Han er så ufattelig lik pappaen sin, på de områder som faktisk førte til vårt brudd. Og jeg sliter.

Med min eks kunne jeg irritere meg grønn over hans mangel på "folkeskikk", eller evnen til å prate med, eller høflig svare på direkte spørsmål. I det hele tatt, for han å prate med noen, det bare skjedde aldri, ikke i "diskusjoner" med meg, eller dersom vi var flere som hadde gode stimulerende samtaler, aldri et jæ...ord fra han. Ikke et ord som dermed ville tilsi at han i det hele tatt mente noe som helst om noe som helst. Med andre ord, til å bli sinnsyk av!!!!! Av og til kunne det komme lyder...(ja faktisk)...og da håpet jeg faen meg at han bare likesågodt skulle holde kjeft. Det kom jo bare svada ut av han allikavel!!!! Det kunne faktisk bli pinlig dersom han sa noe, spesielt i samtaler med min far og mine to svogre og søsken generelt. Flaut, var et ord jeg ofte tenkte på da!

Nå er jeg ikke snill. Men det var ikke uten grunn at vi tilslutt gikk fra hverandre (les: at jeg ikke gidda mer).

Iallefall. Saken er den at jeg så utrolig godt merker visse signaler fra min sønn at han er mega-tilbøyelig til å bli nøyaktig samme "type". Jeg får sponk og merker at jeg ofte blir irritert på han. Det irriterer meg at han ikke svarer meg når jeg snakker til han, eller i det hele tatt gidder å høre på meg når jeg snakker. Han totalt overser meg og har faktisk til og med sagt...jada mamma...bla bla! Makan til frekkhet fra min egen sønn. Jeg har ALDRI sagt noe om han er akkurat lik sin far, men jeg klarer ikke la være å tenke tanken.

De er liksom så uengasjerte. Har ingenting de ønsker å si, verken til noen eller om noe. Ligger (i samme stilling, "jeg spyr") på sofaen og glor på boksen. Altså min sønn gjør dette fra skolen er ferdig og til jeg kommer hjem fra jobb. Jeg nekter han plent å se på TV, jeg har da vitterlig fått nok TV for et helt liv (etter 8 år sammen med eksen).

Hjelp meg!. Jeg kan da ikke gå rundt å "mislike" min sønn fordi han er som sin far (hans forbilde, forstå det den som kan)... (meg, stygg igjen)

Sosial antenne...der er det det skorter gitt. Jeg kan vel ikke kreve altfor mye av en niåring, men halloo.... han snakker ikke med sine tanter, onkler, besteforeldre, meg, søster. Bare mumler og det ser virkelig ut som om alt og alle kjeder han noe helt forferdelig. En tro kopi av nevnte eks.

Han har ikke glede, liksom.... jeg synes dette er vanskelig og vet helt ærlig ikke helt hvordan jeg skal takle dette, eller om jeg overdriver og at dette vil gå over.. Jeg ønsker jo at min sønn skal bli en flott oppegående gutt som kan og vil prate og være sosial. Jeg ønsker at han skal synes at livet er interessant og spennende. Jeg ønsker ikke at han skal bli som sin far....

Da vil han komme til å såre mange...

[Gjest salma]

Hehe,sånn var eksen min også. Vi kunne diskutere ting,så kunne han finne på å gå MENS jeg pratet. Da viste det seg at han hadde sluttet å høre på meg,for han gadd ikke diskutere mer, men det var da ikke nødvendig å fortelle MEG at samtalen var over...

Forferdelig nedlatende, og utrolig sårende for den som blir utsatt for det. Skjønner godt at du ikke ønsker en arrogant sønn som ser ned på alt og alle. Dette bør du snakke med ham om - og KREVE å bli hørt. Men det er jo alltid nyttig å tenke gjennom måten man sier ting på

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Snakk med sønnen din! (men som salma sier, måten ting tas opp på er også viktig!).

Han er snart ni (min ble det i går...) og det går an både å forklare og forlange ting av barn i den alderen. Du er oppdrager, ergo du bestemmer. Det jeg mener er at det går an å si til en unge at når du er sammen med sånn og sånn, så SVARER du ordentlig. Hadde min sønn sagt til meg "jada, jada mamma, blabla" så hadde jeg blitt RASENDE; og sagt klart i fra at den type oppførsel tolererer jeg ikke.

Oppdragelse er vanskelig - jeg vet det. Samtidig ser jeg at man som forelder både har stor makt og påvirkningskraft. Selv om du syns han har dårlig utviklede sosiale antenner, er uengasjert etc. så tror jeg at du kan lære han hvordan han skal oppføre seg som folk. At du ikke får noe hjelp fra faren i den forbindelse gjør det hele vanskeligere, men jeg mener likevel at du klarer å få inn dine "verdier".

Det er vanskelig når ungen ligner veldig på x, en x som har en del så dårlige egenskaper at man ikke greide det mer (og vi har selvsagt ingen dårlige egenskaper.....). Når jeg ser ting i min sønn som minner meg for mye om farens dårlige egenskaper så forsøker jeg å ikke reagere med sinne. Trekke pusten, forsøke å analysere hva er det han gjør som er så galt, hvorfor reagerer jeg på det, og finne en måte å snakke med ungen om det på, som gjør at det ikke blir en anklage men heller en forklaring på hvorfor man ikke gjør slik eller sånn.

Jeg vet det er vanskelig! lykke til!

[Gjest M-ling]

Hei Sofia.

Jeg skjønner at du kan få litt lettere "angst" når du finner likhetstrekk i sønnen din - men jeg savner et lite perpektiv her.

Han er 9 år!

Det er ikke uvanlig at en 9-åring synes slekt og venner er "urkjedelig", og at han svarer moren sin frekt.

Det som, etter hva jeg kan skjønne, var feilen ved din eks-mann, var jo at han fremdeles var slik som voksen.

Da begynner vi å snakke om problemer.

Selvsagt kan det hende sønnen din ligner pappa'n sin som person - men jeg vil tro du har stor mulighet til å påvirke dette i positiv retning enda.

Hvordan er jo noe du selv må tenke over, og finne ut av.

Jeg nekter han plent å se på TV, jeg har da vitterlig fått nok TV for et helt liv (etter 8 år sammen med eksen).

Dette reagerte jeg litt på. "Jeg har fått nok TV..."?

Nå er ikke dette det verste å nekte et barn riktignok, men det er holdningen bak jeg er litt ute etter.

Sønnen din må få lov til å være barn, og gjøre "barne-ting" - uten å få skylda for hva faren hans gjorde (og ikke gjorde).

Jeg ønsker jo at min sønn skal bli en flott oppegående gutt som kan og vil prate og være sosial. Jeg ønsker at han skal synes at livet er interessant og spennende.

Det er ganske modig å ønske (dette pleier å gå over i en forventning, før eller senere) at ens barn skal bli "flotte", og ha visse egenskaper slik som du vil; "utadvendt", "lett å få i prat".

Dette er faktisk egenskaper som ikke alle har.

Sønnen din kan blir like "flott" selv om han ikke er slik, men ikke så lenge moren hans har definert "flott" for seg selv - og det ikke stemmer overens med guttens personlighet.

Det er bra at du ønsker sønnen ditt et interessant og spennende liv.

Men hva legger du i de ordene?

Jeg har på følelsen at du mener "verdensvant", "utadvendt", "morsom" også videre - du har ikke skrevet dette, derfor sier jeg at jeg har det på følelsen - ikke sikkert dette stemmer.

Da vil han komme til å såre mange...

Er dette det viktigste?

Jeg er litt redd for at du ønsker å leve litt gjennom ham - og det er, etter min mening, et farlig ønske for en mor.

Om enn vanlig - det gjør ikke saken bedre.

[Sofia]

Jenter, kvinner: Tusen takk for svar. Mange tankevekkere der og det er jeg veldig takknemlig for. Jeg trengte å få sett tingenes tilstand i et annet perspektiv og det har dere klart å få meg til å gjøre.

Sissi. Takk, jeg fristes til å si at ditt svar var det "beste". Men det jeg nok trengte mest denne gang, var M-Ling, som klarte å se feilene min og å sette ord på dem. Jeg har vel egentlig tenkt samme tankene selv, men bare elegant snudd meg vekk, og tenkt at jeg har da "alltid rett". Veldig gode ord fra dere alle 3 (har ikke glemt deg Salma).

Huff så ærlige og direkte meninger du kommer med M-Ling, skikkelig "spark i rævva" til meg. Men på en flott måte og helt ærlig så trengte jeg dem vel. (æsj...). Ja, jeg ønsker kanskje for mye av han, men jeg grøsser ved tanken på at han skal bli som sin far. Jeg er selv utadvent og eeelsker å snakke med folk, jeg synes livet er utfordrende og spennende, lærerikt og prøver å være posivivt innstilt til nye ting, mennesker, og livet generelt. Hva jeg vel prøver å si, er at han er så "mutt", og det synes jeg er trist. Jeg ønsker at han, selv om han bare er 9 år, skal ha "futt i rævva" (litt dårlig utrykk, men meninga er der), til å ha lyst til å gjøre andre ting enn å ligge på sofaen å se på TV. Ja, jeg vet at her sliter jeg maks pga eksen, men faen da...erre nødvendig å se på absolutt ALT da! Dessuten så mener jeg bestemt at han påvirkes negativt av all søpla de sender (les: foxkids og Cartoon Network) at han MÅ styres unna, og der gir jeg meg ikke! Men han er den stolte eier av både Playstation og Gameboy, så HELT håpløs er jeg ikke.

Joda, han er en flott gutt som jeg er veldig stolt av, han er (til tider) snill med lillesøsteren sin, og han har dager da han åpner seg for meg og snakker om hvordan han har det. Jeg vet at han savner pappaen sin i det daglige livet, og jeg har prøvd å være åpen og ærlig og ta det opp når han selv hinter. Men jeg blir utålmodig, og han har veldig mye sinne mot meg pga bruddet. "Mamma: selv om jeg er mere hos deg så er jeg mye gladere i pappa". Jeg vet at han er glad i meg også, jeg skulle av og til ønske at han kunne si det tilbake til meg. Kanskje utrolig barnslig av meg, men jeg sier HVER dag til mine barn at jeg er glad i dem, og han sier ALDRI noe tilbake. Og det er som å vandre år tilbake, og settingen mellom meg og faren blir så skremmende lik. Jeg kan ikke noe for at jeg sammenligner. Jeg har bare disse minnene om en mann som aldri sa han var glad i meg, så utrolig sterkt plantet i meg. Han gryntet av og til, "jeg og", når jeg sa jeg var glad i han.

Jeg ser tydeligere nå, at det er min bitterhet over eksen som får skinne gjennom mitt forhold til min sønn. Jeg skal skjerpe meg!...

Yek...hvem sa livet var enkelt. De skal skytes!

[Gjest Anonymous]

Må bare skrive litt til....

Sofia - jeg "nekter" også ungen min å se på TV, bl.a. fordi at når han er på samvær gjør han stort sett ikke annet. Og ja, jeg ser at han påvirkes av det, det blir på en måte kun det som er på TV som betyr noe, ikke noe annet. Jeg snakker også med gutten min om det, og spør han om han virkelig vil bytte bort venner, fritidsaktiviteter etc. med bare å se på TV. Når han får det vinklet på den måten, så er det greit. Da skjønner han at tilværelsen faktisk består av hyggeligere ting enn bare TV. (og min unge har ikke playstation en gang, men gameboy....)

Å si at man er glad i... tja, jeg sier også det til sønnen min hver dag (iallfall nesten). Han svarer sjelden/aldri tilbake, men jeg ser at han liker godt å høre det fra meg. Selv om han noen ganger "vet" hva jeg skal si. Jeg spør både titt og ofte om han vil at jeg skal slutte å si at jeg er glad i han, men DET vil han IKKE! Selv om han ikke sier tilbake at han er glad i meg, så ser jeg veldig godt at han trenger å høre det fra meg. For meg er det også veldig viktig å stadig understreke det, han skal VITE uten skygge av tvil, at mamma er glad i deg, uansett. (og jeg kan også bli nokså utålmodig og sint....) Nå har han aldri sagt at han er "mer" glad i pappan enn i meg, så det har jeg sluppet å forholde meg til. I tillegg er han en veldgi kjelen gutt, så jeg får på en måte bekreftet at han er glad i meg selv om han ikke sier det.

Barn har sin personlighet fra de er født. Den er der, og det kan vi fortvile/bli frustrert over/være glade for. Samtidig påvirkes de av oss som er rundt dem, foreldre, venner, skole.... og de skal sosialiseres inn i en verden hvor de ikke (iallfall de fleste av oss!) skal leve isolert på en øde øy for seg selv. Derfor er det vårt ansvar å lære de til å fungere sammen med andre mennesker. Og jeg mener at også en 9-åring (eller andre for den del) skal lære at man oppfører seg ordentlig også sammen med slektninger, selv om man syns det er driiiit kjedelig. Noen ting i livet er kjedelig - og det har ikke barn vondt av å lære seg. Personlig syns jeg heller ikke det er for mye forlangt at man krever av barn at de skal svare ordentlig. Det er et langt skritt fra det, og til å kreve at barnet skal kunne konversere belevent med gamle tante olga på 88 i tre timer....

Vi er forskjellige, og vi må godta at barna våre ikke nødvendigvis er slik vi "ønsker". At sønnen din Sofia, er en mer "innesluttet" type enn det du er, betyr jo ikke at det er noe "galt" med han, kun at han er forskjellig fra deg. Og det kan være vanskelig nok å takle det! Min sønn er mye mer utadvendt og åpen enn sin mor, personlig syns jeg det er bra, jeg er veldig glad for at han ikke har arvet min sjenerthet. Samtidig må jeg noen ganger "dempe" han, for at han skal lære seg at han ikke alltid kan dominere enhver forsamling.

Min "metode" for å unngå å la barnets likhet m. far gå utover barnet (dvs. de trekkene som jeg misliker mest....) er å fokusere på at gutten er seg selv. Han ER IKKE faren, men en egen liten personlighet. Og den personligheten må jeg ta på alvor. Så må jeg bare gi f... i at JEG opplever ubehagelige likheter til tider.....

Når det gjelder hans sinne overfor deg pga bruddet, så må du nok bare leve med det..... Her kommer en av mine andre "kjepphester" mht. barneoppdragelse inn: DU er voksen, DU er ansvarspersonen, og DU må stå for det du gjør/har gjort. Misforstå meg rett, jeg forstår faktisk at det må være veldig tungt at han er kjempesint på deg pga. det. Det jeg mener er at du ikke må la det skinne igjennom at du har dårlig samvittighet pga. bruddet. Jeg sier ikke at du har det, men de fleste av oss har vel i noen grad dårlig samvittighet overfor barna for å ha latt de bli "skilsmissebarn". Selv om det var aldri så riktig med brudd.... Igjen, for å bruke meg selv som eksempel, så ser jeg at de gangene jeg rett og slett tar beslutninger og fremfører de overfor barnet med tyngde (dvs. ingen dårlig samvittighet el. tvil skinner gjennom) så aksepteres det mye lettere.

Og - som vanlig - teori og praksis er to forskjellige ting, men man må gjøre det beste ut av det.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

gjesten ovenfor som bare måtte skrive litt til - var meg, Sissi

[Gjest M-ling]

Sofia.

Av og til er det eneste man trenger, et realt "spark i ræva" som du sier.

Ikke alle som tåler dette - det gjør du.

Det synes jeg er flott.

For å ha sagt det også: jeg skjønner hvordan du tenker, og hvorfor du tenker slik. Jeg vil også gjerne ha ting "my way".

Men, som sagt, selv om det er flere av oss, er det altså ikke riktig å sulle seg inn i sin egen lille rosa verden, med unnskyldningen: "hun er enig med meg". Alle i samme situasjon er enig, fordi det er enklest.

Så - glad du har såpass med selvinnsikt som det virker som om du har, Sofia!

erre nødvendig å se på absolutt ALT da! Dessuten så mener jeg bestemt at han påvirkes negativt av all søpla de sender (les: foxkids og Cartoon Network) at han MÅ styres unna, og der gir jeg meg ikke!

Selvsagt ikke!

Det skreiv jeg også; det var ikke akkurat dette jeg følte for å kommentere, men hensikten bak. Eller, tanken bak.

Veldig enig i at Cartoon Network ikke er noe han må se for å bli en fornøyd liten gutt, absolutt.

Du har lov til å sette grenser og stille krav - bare det er med riktig intensjon.

Jeg håper ikke du slutter å si at du er glad i ham.

Han kan føle det litt "flaut" å si det tilbake - men jeg er overbevist om at han trenger å høre det.

Det er sikkert vanskelig for ham på grunn av bruddet mellom deg og faren hans - og det er lett for ham og føle seg illojal.

Han er glad i deg.

Jeg tipper at du får høre det tilbake en dag også.

Det kan bare ta litt tid.

Jeg blir forøvrig med på jakten etter dem som påstod noe var enkelt ...

[Sofia]

Hmm.... Sissi, du kan det med å ordlegge deg på en flott måte. Igjen, takk for et vettugt svar, og jeg leser om og om igjen, for å få med alt. Vi tenker vel egentlig nokså likt med hensyn til barneoppdragelse, (jeg vet vi har "diskutert" før), av og til trenger man bare hjelp til å "se".

Ja, jeg må og skal godta at vi er forskjellige, gutten min og jeg, og heller hjelpe han der det eventuelt måtte trenges, slik at han kan føle seg komfortabel med seg selv og sine meninger. Madonna sa når hun ble mor for første gang, at det eneste hun hadde lyst til å lære datteren, var å like seg selv. Og det er viktig, synes jeg. Like og godta seg selv, dersom han gjør det, så skal da virkelig jeg også gjøre det. Jeg har i en tidligere tråd sagt at jeg til tider har slitt med å like min sønn, for han har vært "problembarn", med voldsomme humørsvingninger og sinne, slag og spark var dagligdags. Nå er han roligere, men viser sinnet sitt på en annen måte, altså i form av stillhet og små stikk til sin mor. Han har vært til samtale hos familieterapeut og har gitt hentydninger til tristhet og at han ofte er lei seg. Jeg får helt vondt i meg, og ønsker å hjelpe. Men han trekker seg tilbake, og jeg får ikke lenger musse han eller klemme for mye. Egentlig ikke i det hele tatt. Jeg når ikke helt frem, men jeg sier og han VET, at jeg er glad i han uansett.

Når jeg har tatt dette opp med pappaen hans, så himler han med øynene og grynter noen ord om at HAN har da aaaldri problemer med gutten, det må være noe jeg har gjort eller sagt. Så dermed gidder jeg ikke å ta dette opp med han heller. Ikke mye hjelp der med andre ord.

Får bare krumme nakken og gjøre mitt beste. Mere kan det ikke forlanges..

[Gjest Sissi]

Blir ikke ferdig jeg da (og så er det jo hyggelig å få høre at ens tanker har noe for seg... )

Det er nødvendig med spark hit og dit innimellom, bl.a. for å få tankene inn i andre spor, få nytt innput på emner hvor man har kjørt seg fast. Skal man komme noen vei her i verden må man jo bryne seg litt.

Samtidig mener jeg det er viktig å få støtte på at det en selv tenker er riktig eller kanskje heller: kan være riktig.

dette vet du muligens, men det kan være noe av forklaringen på guttens "mutthet": 9-års alderen er igjen en liten trassalder. (før jeg fikk barn trodde jeg det var bare 2-3 års trass, og så tenårene.... nå vet jeg bedre!). Det innebærer i allfall at han - igjen - har en runde med usikkerhet/grensetesting etc. og det kan bidra til vanskelighetene.

En annen ting: det er ikke sikkert at du trenger å bekymre deg hele tiden.... Vet ikke om du gjør det, men jeg har iallfall måttet lære meg (for ikke å bli sprøyte gal) å se ungen og hans utvikling med en viss distanse. Med det mener jeg å ikke tolke all mutthet/avvisning/sinne eller andre "negative" reaksjoner som et tegn på at hans livssituasjon er "vanskelig" pga. bruddet og påfølgende dri mellom meg og hans far. Barn er barn, og de må få lov til å reagere på måter vi definerer som negative UTEN at vi trenger å tolke det i verste mening. Brudd og etterfølgende drit kan være vanskelig, men alt av oppførsel fra barnet kan ikke og skal ikke tolkes som en konsekvens av det. Det gjelder å finne balansen mellom å se hva som er hva.

Vet ikke helt om jeg nå fikk uttrykt det jeg tenkte, men håper det!

Ut fra det du har skrevet før så tror jeg faktisk at "ditt beste" er ganske bra!

[Sofia]

Takk skal du ha.

Joda, jeg stoler på instinktene mine, stort sett. Men du verden så godt det er å lufte tankene sin her på KG. Iallefall når man får så flotte tilbakemeldinger fra "søstre" med forståelse.

[Gjest Vega]

Har selv opplevd å sammenligne min sønn med farens dårligere sider opp gjennom årene, i det stille. Man finner alltid noe om man leter --- og noen likhetstrekk har jo ALLE. Det er viktig å se på ham som en egen selvstendig person.

Sønnen min har ikke utviklet seg til å bli en blåkopi av faren sin - slik jeg var redd for.

Kanskje det blir for mye klemming og glad i ? Slik at det oppleves som et mas ... vet jo ikke - men alt med måte mener nå jeg. Han er kanskje den typen som har klarere grenser - og som ikke er så utadvendt, la ham få være som han er. Ikke irriter deg, dette henger i lufta, og fører ikke til noen åpning for å snakke sammen og være spontan...

Husk at han er ni år. Når det gjelder å svare på det du spør, så får du forlange et svar, men ikke sette han i et kryssforhør. Hva med å selv fortelle fra din dag, din barndom - osv. - og ikke spørre så mye. (Vet jo ikke hvor mye du spør...) Min sønn var mye mer åpen og morsom på skolen enn hjemme - fikk jeg inntrykk av. Har du forhørt deg med læreren om hvordan han fungerer i klassen? Kan være lurt - han er kanskje helt motsatt der.

Gutter kan gjerne oppleve det som mas, når mødre spør, de snakker jo sammen på skolen - og det er helt sikkert noe som kalles kjerringmas og gnåling i skolegården.

Snakk med lærer - da får du en pekepinn. :D