Kvinners deltidsarbeid

[Gjest Gjest_Jon Are_*]

Mange kvinner jobber som kjent deltid, spesielt etter at de får barn. Jeg personlig har aldri hørt om en mann som har gjort det på den måten... Så hva tror dere, er det så frivillig som dere skal ha det til eller er det heller en "overlevelsesstrategi" for å klare dobbeltarbeidet som har hvilt på kvinnen siden tidenes morgen?

Med hilsen fra Jon Are

[Nigo-san]

Jeg tror at det er mange kvinner som jobber deltid for å familielivet til å gå i hop. "Faller på"-prinsippet er sentralt her- det at kvinner ofte tar på seg alle oppgaver i forhold til hus og barn som ikke er blitt uttrykkelig fordelt.

Og så finnes det de som er godt økonomisk stilt, og liker å drikke te på ROOM med venninnene sine, framfor å måtte jobbe heltid. Det er mer sosialt akseptabelt at kvinner gjør dette, enn menn.

Og begge deler er naturligvis knyttet opp til inntekt.

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg jobber i 50% stilling og synes jeg har nok med det. Det er selvvalgt fordi jeg ønsker mer tid med datteren min, og min mann. Synes det er mer enn nok stress som det er med alt som skal gjøres, og kunne aldri tenkt meg å jobbe fullt mens jeg har små barn.

Jeg er faktisk av den type kvinne som kunne trivdes meget godt med å være hjemmeværende, da jeg synes det er mye mer givende enn å la all min tid gå opp i jobb. Jeg var hjemmeværende med min datter i 3,5 år, og har aldri kjedet meg et sekund, eller angret på det.

[HeleneHarepus]

Etter min mann og jeg fikk barn har jeg tidvis jobbet full tid, delvis deltid og delvis vært hjemmeværende. Alt ettersom hvordan økonomien har vært, hvor rastløs jeg har vært og alderen på barna. Merker at en 100% stilling krever for mye av meg, mens en 50-80% stilling er supert. Ser ikke for meg å jobb full tid igjen før minstemann er blitt eldre. Mannen ville gått på veggene av å jobbe deltid, med andre ord har han jobbet 100% hele tiden og tatt ut det han har "måttet" i pappaperm. Sier ikke dette er fasiten, men slik er det for oss. Ellers er vi nok ganske satt i våre vaner; mannen tar bil, klipper plen, hogger ved, tømmer aske etc, og jeg lager mat, henter i barnehage, vasker klær, husarbeid etc. Vi trives, og det er det viktigste for oss. :love:

[Gjest *Mim*]

Vi har valgt at jeg jobber fullt og mannen min er hjemme. Jeg tjener best, og trives også i den jobben jeg har.

[Gjest Gjest_Jon Are_*]

Vi har valgt at jeg jobber fullt og mannen min er hjemme. Jeg tjener best, og trives også i den jobben jeg har.

Jøss, kan jeg spørre hvordan omgivelsene har reagert på dette?

Med hilsen fra Jon Are

[Gjest Gjest-M-]

Jeg har jobbet deltid og heltid, alt etter som livssitusjon. Nå jobber jeg fulltid, har snart voksne barn og er singel, men hadde jeg kunnet velge, hadde jeg uten tvil jobbet redusert. 60 eller 80% hadde vært ideelt. Økonomien tillater dessverre ikke det.

Jeg jobber for å leve, jeg lever ikke for å jobbe. Fritiden min er dyrebar, og jeg syns det er slitsomt å jobbe fullt.

[Gjest *Mim*]

Jøss, kan jeg spørre hvordan omgivelsene har reagert på dette?

Med hilsen fra Jon Are

Vi har ikke møtt noen negative reaksjoner på det. Det skulle bare mangle.

[Honey Bee]

Jeg har jobbet 100% inntil nylig.Med 4 barn syns jeg det ble for tungt.Hadde jeg jobbet på kontor er det mye mulig at jeg hadde fikset det.Men tunge løft,3-delt turnus,spesielle arbeidsforhold,samværskonflikt med eksen og syk mor på toppen,har presset blitt litt for stort.Har redusert stillingen til 50%,og starter opp med økonomistudier til høsten.Er lei dårlig kommunal lønn :kaffe:

[Gjest Gjest]

Hos oss var også mannen i redusert stilling når barna var små. Det passet best slik fordi han jobbet skift og kunne jobbe når jeg var hjemme.. Vi hadde litt overlappinger. Barna syntes det var topp - og jeg også. Merker at våre barn har "bedre knytning" til far - enn mange andre i vår omgangskrets (altså likestilt med mor). Jeg mener det er fordi han tok seg tid til å være mer hjemme med barna enn meg..

[Angelheart]

Hos oss er det meg som jobber fullt og mannen i redusert stilling. Vi har nå to i barnehagealder og vi kommer nok til å fortsette slik iallefall til begge begynner på skolen.

For oss så er det dette som fungerer best da jeg tjener best og han trives best med å være hjemme.

Ser ikke noe grunn til at noen skulle reagere noe på dette. Har iallefall aldri fått noen kommentar på det.

[Gjest AnneShirley]

Mange kvinner jobber som kjent deltid, spesielt etter at de får barn. Jeg personlig har aldri hørt om en mann som har gjort det på den måten...

Oi. Jeg vet om mange menn som jobber redusert av hensyn til barna.

Det vanligste blant småbarnsforeldre jeg kjenner er at begge jobber redusert stilling (f.eks 80% hver).

[Gjest Gjest]

Jeg har barn med spesielle behov, som krever utrolig mye.

Jeg var helt hjemmeværende fra yngstemann ble født til han var 3. De siste 3 årene har jeg jobbet deltid.

Økonomien gjør at jeg kan velge å være hjemmeværende, men 3 år som helt hjemmeværende på ett sted ingen andre var det gjorde at jeg mistet meg selv.

Jeg jobber derfor deltid for å ikke bli helt sprø av å gå hjemme å kun leve for hus og familie.

Jeg synes at alle må få gjøre det som passer hver enkelt familie. Folk i dag bryr seg for mye om hva andre tenker og legger seg oppi alt for mye de egentlig ikke har noe med.

[Paradokset]

"Faller på"-prinsippet er sentralt her- det at kvinner ofte tar på seg alle oppgaver i forhold til hus og barn som ikke er blitt uttrykkelig fordelt.

Dette er vel den gamle myten om den stakkars dobbeltarbeidende kvinnen. Er ikke den blitt tilbakevist mange nok ganger nå?

Jeg tror de fleste par, både mannen og kvinnen, kommer frem til en løsning på hvem som skal redusere stillingen sin, og i hvilken grad.

Jeg tror ikke kvinner av i dag er så viljeløse at de "tvinges" til å redusere sin stilling om de ikke vil, eller ser en nytte i det.

[Gjest Helen Parr]

"Faller på"-prinsippet er sentralt her- det at kvinner ofte tar på seg alle oppgaver i forhold til hus og barn som ikke er blitt uttrykkelig fordelt.

Dette er vel den gamle myten om den stakkars dobbeltarbeidende kvinnen. Er ikke den blitt tilbakevist mange nok ganger nå?

Jeg tror de fleste par, både mannen og kvinnen, kommer frem til en løsning på hvem som skal redusere stillingen sin, og i hvilken grad.

Jeg tror ikke kvinner av i dag er så viljeløse at de "tvinges" til å redusere sin stilling om de ikke vil, eller ser en nytte i det.

Selvom det påstås at skjev fordeling av husarbeid er i ferd med å gå over i historien som en gammel myte, er det overraskende mange jeg kjenner som til daglig opplever at arbeidsbelastningen ved hus og hjem og ikke minst følge opp unger i skole og barnehage, er så stor at de velger redusert stilling.

Imidlertid ser jeg ikke noe element av tvang i det - de som har deltidsstilling gjør dette fordi det er en økonomisk mulighet og fordi lysten til å jobbe er mindre enn lysten til at livet skal gå i hop.

Jeg tror at i de tilfellene hvor begge ønsker like mye å jobbe, så gjør de nettopp det, uten at noen reduserer stillingen sin av den grunn. Og de får det til.

Selv jobber jeg seksti prosent, og synes det er deilig. Perfekt kombinasjon av at jeg får brukt meg selv på jobb, og tid med unger og familie for øvrig. Og ikke minst langt mindre stress i hverdagen enn dersom jeg skulle gått fulltid. Dette har for oss ført til mindre arbeidsbelastning på mannen, fordi han gjør mindre i huset, og meg, naturlig nok fordi jeg jobber mindre ute.

Og tro det eller ei, det er frivillig.

[Gjest Mayamor]

Jeg trives med å ha mye tid i hjemmet, og med en mann som jobber mye - faller mye på meg. Han er avhengig av at jeg stiller opp og tar mer enn han, og jeg er avhengig av at han tjener slik at vi kan klare oss økonomisk uten at jeg jobber full tid. Men jeg utsletter ikke meg selv av den grunn. Ingen ordninger er for alltid her; endten det gjelder arbeidssituasjon, barna eller annet. Vi snakker sammen og kommer fram til en løsning vi begge kan leve med på sikt.

Klart at ikke alt er slik en vil alltid. Nå er jeg f.eks litt rastløs og kunne tenke meg å komme meg ut i jobb, og ikke "bare" jobbe hjemmenfra. Men desverre passer ikke det akkurat nå, så jeg må sette mine ønsker på vent en stund og hjelpe samboer med hans jobb en periode. Det er dette som heter samliv. Vi jobber sammen.

Pakken "Mayamor" var at jeg hadde mine ønsker for framtiden, og de lot seg kombinere med "Mayamannens" ønsker for framtiden. Ingen av oss er undertrykte, men tidvis må en av oss ta støyten for den andre uten at vi ser på oss selv som offer av den grunn. Vi er privilligerte!

[Gjest Gjest]

Når permisjonen min er over skal jeg jobbe deltid,fordi jeg er sliten etter mange måneder uten søvn,vil ikke ha barnet mitt i barnehage så tidlig og fordi det er ikke mulig å ha barnet i barnehage fordi begge har skift jobber og dagene er på 9 timer.Så hadde jeg jobbet fulltid ville jeg aldri sett barnet våres og barnehagene er uansett ikke åpne på den tiden vi jobber...Men hvis jeg får en annen jobb senere skal jeg jobbe mer.Jeg kunne jobbet heltid hvis jeg hadde hatt en annen jobb.Men jeg trenger mere tid med barnet mitt.Jeg har nok tid til jobbing litt senere!Er bare 23.

[Gjest Gjest]

Latterlig å påstå at dobbelt arbeidende kvinner er en myte.

Ikke minst avhenger dette av bosted, alder og en del andre ting.

90% av de kvinnene jeg kjenner, uansett alder, ordner mer av hus, hjem og barn mens mannen i grunnen jobber 100% uansett hvordan familiesituasjonen er ellers.

Jeg jobber fullt fordi jeg må, men jeg skulle gjerne hatt mer tid til datteren min. Hadde jeg vært sammen med pappaen hadde det vært anderledes.

Jeg synes det er for liten tid til alt, når jeg må jobbe fullt og være mamma og holde eget hjem osv hele tiden.

[Gjest Gjest]

Men husk da, dere som jobber deltid, at det er noe som heter pensjonspoeng!

Mange har fått seg en overraskelse når det viser seg at alderspensjonen blir lavere fordi man har jobbet deltid.

Spesielt mange kvinner som etter å ha hatt deltidsarbeid i årene da barna bodde hjemme og så opplever skillsmisse har fått en dårlig erfaring der. Plutselig er de single og har kun sin egen pensjon å leve av den dagen de blir gamle. Du kan ikke ta igjen de pensjonspoengene du har gått glipp av.

Det er en grunn til at det er flest kvinner som er minstepensjonister!!

[Gjest men]

Jeg tror ikke kvinner av i dag er så viljeløse at de "tvinges" til å redusere sin stilling om de ikke vil, eller ser en nytte i det.

Neppe i betydningen å kjenne et pistolløp mot tinnigen. Men for mange er det nok incentiv i å se at ungene er stresset og mistrives, at huset flyter, middagene er Toropulver og grandis de fleste dagene, at det er umulig å være både i jobb, i hjemmet og hos sine og hans skrøpelige foreldre samtidig, og det blir stadige gnisninger med mannen.

En del av disse kvinnene hadde ikke trengt å vurdere å gå ned i stilling om mannen hadde vært mer aktiv på hjemmefronten.

Det partneren ikke gjør, må man enten gjøre selv, eller ha samvittighet til å gi blaffen i.

Når det er sagt, tror jeg også at mange kvinner er som meg, ikke så veldig ambisiøse. Jeg har ingen barn og kunne likevel godt tenkt meg å jobbe mindre enn mine 100% med skiftarbeid med høyt stressnivå. Å gå ned i stilling hadde vært deilig, men jeg har ikke økonomi til det, og har en ide om at arbeid er noe man også gjør for å bidra i samfunnet. Mange kvinner har i tillegg arbeid med mennesker som kan være nokså tappende, eller rutinejobber som man ikke nødvendigvis føler at man går glipp av så mye om man jobber 3 dager i uken i stedet for 5. Da er det fristende å prioritere kvalitetstid og kunne sette ressurser inn i familielivet hvis totaløkonomien tillater det. Jeg skulle ønske at flere par valgte liten stillingsreduksjon på begge, fremfor at den ene tok ut alt, dersom det var aktuelt i småbarnsperioden. Det tror jeg man har alt å vinne på, ikke minst relasjonsmessig.