Barndomshjem

[Gjest Carice]

Jeg satt og tenkte pa det forleden. Samboeren min og jeg star pa flyttefot, og det blir til at vi ma kaste/gi bort en god del saker og ting. Jeg spurte om han ikke kunne lagre noe inntil videre hos foreldrene sine som har god plass, men det ville han ikke, for han vil heslt ikke "plage" dem med det. Alle tingene hans fra barndommen vet han ikke hvor er, siden hans gamle rom ble ryddet for lenge siden, og huset til foreldrene er nettopp det, huset til foreldrene, selv om det er det huset der han vokste opp. Det virker ikke som dette plager ham i det hele tatt, i stedet virker han mer overrasket over hvor knyttet jeg er til mitt barndomshjem, selv om jeg har rukket aa bli 30 ar Jeg elsker aa gaa hjemme paa loftet og kikke og snoke i mine gamle saker, som alle barnebokene mine, gamle skolestiler (som riktignok er ganske saa pinlig aa lese, men dog), brev, dukker, gamle leker osv. Er det bare jeg som gjor dette etter aa ha blitt voksen?

[Gjest Emera]

Barndomshjemmet mitt ble solgt for mange år siden, og jeg tenker aldri på det lenger. Kjære ting derfra har jeg selvsagt tatt vare på.

Men jeg tror det er mange som har det som deg.

[Tweak]

Jeg er veldig knytet til mitt barndomshjem! Har bodd samme sted helt til jeg flyttet bort for å studere etter videregående, og rommet mitt ble ikke endret på da jeg flyttet hjemmefra. I hver ferie og tur hjem sov jeg på mitt eget rom, og sambo sammen med meg da det ble kjøpt inn en dobbelseng.

Etter at vi mistet min far, ble huset og eiendommen for stor for min mor å klare alene. Og da vi fikk jobber hjemme og kunne flytte hjem, kom spørsmålet opp om vi skulle overta huset. Sambo ville vel helst ha bygd eget hus etterhvert, men jeg sa at dersom dette huset blir solgt ut av familien, så kunne ikke jeg bo i nærheten, siden det ville være for sårt... Sambo har flyttet en hel mengde ganger, så hans hjem er der han er og har tingene sine, men ikke selve stedet. Så nå sitter vi her, og har overtatt barndomshjemmet mitt og skal pusse opp!

Det er herlig å virkelig være hjemme, kjenne lukten og følelsen av HJEMME og vite at her skal jeg bo. Våre fremtidige barn skal kunne løpe rundt i hagen og leke på de samme stedene jeg lekte. Selv fuglekvitteret jeg hører om morgenen inn på soverommet er det samme som jeg hørte da jeg var yngre og der er trygt og kjent og godt. Dette er mitt hjem, og nå skal det være vårt!

[milla-mor]

Vi flyttet et par ganger mens jeg bodde hjemme, så jeg har ikke ett barndomshjem, føler jeg, men flere steder med mange minner. Og da er først og fremst områdene jeg tenker på, og ikke selve husene. Jeg har alltid vært rastløs av meg, og liker å flytte mye, så det har aldri vært et savn å ha et såkalt barndomshjem, men vi har jo tatt med alle tingene våre, da. Så det hender jeg ser på gamle stiler og tegninger, ja.

[Tabris]

Jeg er også veldig knyttet til barndomshjemmet. Min bror har overtatt det, og er nå tredje generasjon i vår familie som eier det i tillegg til at fire generasjoner har bodd i det. Så, ja, jeg er fortsatt knyttet til det, og hadde taklet det svært dårlig om det ble solgt ut av familien.

[hjertesukka]

Vi har også solgt vårt barndomshjem, men jeg har tatt vare på mine gamle dukker og dukkeseng, pluss en del andre ting som betyr noe for meg.

Men skulle ønske at jeg hadde tatt vare på enda mer. Sukk.

[{Pepita}]

Jeg er der rimelig ofte, men det er sjelden eller aldri interessant å kikke i gamle ting fra barndommen.

De som bor i huset er de som betyr noe, huset i seg selv er ikke så spesielt, selv om det selvfølgelig ville blitt rart å aldri skulle dratt dit mer.

[Gjest gjesta]

Jeg står i ferd med å selge barndomshjemmet mitt. Jeg har ryddet, kastet, gitt bort og satt på lager. Jeg fant en eske med brev jeg har fått som tenåring, gamle dagbøker, barnehagesekken min, dukkesenga mm. Alt dette har jeg tatt vare på og gleder meg til jeg har tid å lese brevene og dagbøkene.

Det skal bli vedmodig når leiligheten er solgt. Et avsluttet kapittel. En bekreftelse på at moren min er død. Jeg må innrømme at jeg ikke kunne tenkt meg å bo der. Det tilhører en fortid. Framtida mi er et annet sted.

[Brunhilde]

Det tilhører en fortid. Framtida mi er et annet sted.

Det syns jeg var veldig fint sagt.

Jeg var aldri så knyttet til barndomshjemmet mitt, men det er klart at det er vemodig at det er borte.

Jeg sier meg enig med gjesta i at det tilhører en fortid, min fremtid er også et annet sted, men det betyr ikke at det er glemt.

[ENJ+KS]

For meg er barndomshjemmet mitt veldig viktig. Er vel som deg; elsker å kikke i gamle dagbøker, se på gamle klassebilder, tilogmed Barbie-dukkene dras noen ganger frem. Det er hyggelig, synes jeg

Er veldig glad for at mamma har tatt vare på alle tingene fra barndommen som faktisk betydde noe. Vil så absolutt ikke si det er rart, heller helt naturlig. Men det er jo en viss forskjell på kvinner og menn.. (ser at min eldre bror ikke har samme interesse av sine ting som jeg har for mine).

[Gjest Gjest]

Jeg er glad i huset, men ikke så veldig. Det skal selges innen nær framtid, og jeg kan ikke si det føles særlig trist, særlig fordi jeg ikke føler tilknytning til selve tettstedet. Tingene fra huset kan jeg jo ta med meg videre, og foreldrene mine bor et annet sted. Vi har annen eiendom i familien, f eks hytter, som jeg hadde sørget mer over om ble solgt.

[Miamor]

Barndomshjemmet mitt ble bygget av mine besteforeldre og er dermed min mors barndomshjem. Da jeg var liten ble det bygd på av mine foreldre og gjort om til generasjonsbolig med bestemor i egen leilighet, den gamle delen av huset der min mor vokste opp. Der bodde mormor til hun døde, og jeg vokste altså opp med bestemorfanget innen rekkevidde til enhver tid.

Foreldrene mine ble skilt da jeg var 18, like før jeg flyttet ut av huset, og min mor bor der fortsatt. Bestemorhjemmet er i dag utleiebolig.

Min mor fikk ny mann, og mitt og mine søskens gamle rom (som i oppveksten gikk i arv - eldste søsken hadde det beste rommet til eldste søsken flyttet ut) er gjort om til en del av utleiebolig, eller har gått til kontor og nye søskens rom.

Etter at den nye mannen flyttet inn føles det ikke lenger som mitt barndomshjem slik jeg husker det. Det er huset til mamma og hennes nye familie- og når jeg er der er jeg gjest. Rar følelse i grunnen. Har mange følelser knyttet til huset og jeg sitter ofte på verandaen og mimrer mens jeg nyter utsikten og tenker på gamle dager når jeg er der. Bor på annen kant av landet nå.

Men det er lenge siden det var mitt hjem. Hjemme er hjemme hos oss, min kjære og meg. Hjemme er der han er! :love:

Jeg har til og med oppfordret min mor til å selge, da eiendommen er stor og krever mye vedlikehold, mer enn hun klarer med. Blir trist om eiendommen går ut av familien.

Men det er bare et hus, menneskene skapte hjemmet jeg en gang kjente, men veldig godt husker. Våre gamle naboer har flyttet, men det er nå engang slik at tidene forandrer seg.

Har faktisk mer ønske om å beholde hjemmet min far kjøpte etter skilsmissen, da det er en plass jeg vet han ønsker at en av barna skal overta en dag.

[Honey Bee]

Vi har flyttet flere ganger i oppveksten min.Mitt barndomshjem er ikke huset.Det er menneskene og tingene inne i huset som er det

[Brunhilde]

Vi har flyttet flere ganger i oppveksten min.Mitt barndomshjem er ikke huset.Det er menneskene og tingene inne i huset som er det

Vi (barnet mitt og jeg) har også flyttet noen ganger, og det har bekymret meg. Det du skriver her får meg til å senke skuldrene litt. Takk skal du ha.

[Gjest Gjest_Bygdedyret_*]

Vi flyttet et par ganger mens jeg bodde hjemme, så jeg har ikke ett barndomshjem, føler jeg, men flere steder med mange minner. Og da er først og fremst områdene jeg tenker på, og ikke selve husene. Jeg har alltid vært rastløs av meg, og liker å flytte mye, så det har aldri vært et savn å ha et såkalt barndomshjem, men vi har jo tatt med alle tingene våre, da. Så det hender jeg ser på gamle stiler og tegninger, ja.

Vi flyttet fire ganger før jeg var 14 år og så flyttet jeg for meg selv tre år etter det. Og etter at jeg flyttet hjemmefra så har mine foreldre flyttet fire ganger, men nå ser det ut til at de har slått seg til ro. Det betyr at jeg ikke har et spesielt barndomshjem å lengte tilbake til, heller ikke et spesielt barndomssted. Mine foreldre har ikke hatt anledning til å ta vare på ting fra oss barna gjennom alle flyttingene så det er veldig lite jeg har igjen etter barndommen, alt får plass i en liten boks, greit nok siden barndommen ikke var det beste jeg har opplevd.

Nå har jeg bodd på samme sted i over 10 år og det føles både merkelig og godt, jeg har aldri bodd så lenge ett sted før. Jeg var rastløs da det hadde gått fem år for jeg hadde flyttingen i meg, men så roet det seg. Jeg misunner nesten folk som har sitt gamle barndomshjem intakt samt et godt forhold til sine foreldre.

[Gjest Frk Åberg]

Barndomshjemmet mitt ble solgt da foreldrene mine skilte seg. Jeg kjente tilfeldigvis de som overtok, og jeg ble litt trist av å være på besøk der. Alt var så forandret, samtidig som det minte meg for mye om en tid som var over, og som endte på en trist måte.

Men om foreldrene mine fortsatt hadde bodd der, ser jeg for meg at det ville føles som litt mitt hjem fortsatt.

En ting til: Jeg merker at jeg har problemer med å kvitte meg med det jeg har hjemmefra. Moren min fikk mesteparten av møblene og tingene i huset, og hun har kastet, solgt eller gitt bort det meste. Jeg måtte også gi bort en del da jeg flyttet hjemmefra, på grunn av plassmangel. Derfor vil jeg gjerne ha de tingene jeg har igjen. Ikke at ting er det viktigste, men de blir en måte å bevare minner på, ved at de minner meg på fine hendelser jeg hadde glemt.

Endret 2. april 2008 av Frk Åberg

[rugrat]

Jeg bodde på 3 forskjellige steder før jeg flyttet ut, men mesteparten av oppveksten bodde jeg på samme sted. Et sted jeg elsket, både pga beliggenheten, naboene og huset i seg selv. Mamma bor et annet sted nå, så jeg har ingen tilknytning til det huset lenger. Men det sniker seg fortsatt inn i drømmene mine, akkurat slik som det var den gangen. Moro å "se tilbake" i drømmene på den måten.

[Arkana]

Jeg er knyttet til barndomshjemmet mitt. Jeg vil ikke bo der selv (mest fordi jeg ikke har noe ønske om å bo i den byen), men ville nok bli litt lei meg hvis ikke broren min kjøper huset når Mamma flytter. Det var bestefar som bygge huset, så det var også Pappas barndomshjem og det er bare min familie som har bodd der. Jeg har fremdeles mange ting der (som jeg skal få hentet etterhvert), og tanken på at noen skal hugge ned trærne vi klatret i eller lekehuset i hagen eller gjøre noe annet drastisk er litt rar.

[Gjest Gjest]

Mitt barndomshjem ble bygget av min farfar. Nå bor mine foreldre der, men i løpet av året skal jeg og min mann flytte dit.

Da det ble klart at foreldrene mine må flytte (pga pappas helse) ble min søster VELDIG glad over at jeg var villig til å flytte tilbake til hjemstedet for å ta over barndomshjemmet. (selv har hun ikke mulighet pga har akkurat begynt på lang utdannelse).

Da jeg hadde valget mellom å la barndomshjemmet bli solgt ut av familien og å flytte dit selv, var valget enkelt. Min mann er heldigvis også veldig positvt innstilt på å flytte til mitt hjemsted og gleder seg.

[Gjest Gjest]

Jeg vokste opp i et sveitserhus med stor hage med frukttrær, bærbusker, syriner og kaprifol. Hadde egen rødmalt lekestue som jeg elsket da jeg var barn. Foreldrene mine solgte huset og flyttet til leilighet for noen år siden. Det var kjempetrist. Men jeg hadde ikke råd til å kjøpe huset. Jeg har ingen søsken. Foreldrene mine arvet huset av farmor og farfar.

Moren min kastet mye uten å spørre meg først. Jeg ville gjerne tatt vare på gamle brev og dagbøker, men det ble kastet.