Tiden leger alle sår

[Gjest jubalong]

Jeg har mistet flere familiemedlemmer og venner opp igjennom livet mitt. Enten i ulykke, langvarig sykdom, samt også helt uforberedt.

Jeg som alle andre, reagerer med sjokk de første dagene. Sorgen kommer snikende, og tilogmed også sinne har jeg opplevd i denne forbindelse.

Felles for de alle, er at etterhvert som dagene går, tiden sniker seg av sted, så er sjokk-tankene, sorg-tankene og sinna-tankene litt mildere for hver dag.

Smerten over å miste noen er fortsatt der, men den er liksom mer inni meg.

Jeg er fortsatt forferdelig trist og veldig lei meg. men jeg tenker ikke på det HELE tiden, slik som i begynnelsen.

I denne forbindelse slo det meg i dag;

Alle sier tiden leger alle sår.

Er dette riktig?

Hvorfor det egentlig?

Man er jo ikke mindre lei seg for å ha mistet nære og kjære, selv om dagene går? Blir man bare vant til å leve med det?

Noen som har tanker rundt dette, eller er det bare jeg som lurer?

[Gjest Bellatrix]

Blir man bare vant til å leve med det?

Der har du svaret. Døde mennesker blir ikke levende selv om tiden går, men det blir lettere å leve med tapet.

[Alice Ayres]

Der har du svaret. Døde mennesker blir ikke levende selv om tiden går, men det blir lettere å leve med tapet.

Bellatrix er en klok sjel.

Sår på sjelen oppfører seg i likhet med sår på legemet: Etter en stund, hvis man ikke pirker borti til stadighet, får de skorpe, og etter enda en stund gror disse sårene. Noen med arr og andre uten.

[Gjest jubalong]

Der har du svaret. Døde mennesker blir ikke levende selv om tiden går, men det blir lettere å leve med tapet.

Hva er det som gjør at vi går videre?

Er vi dårlige mennesker som klarer å glede oss over ting etterhvert igjen?

Eller tåler vi rett og slett ikke å være i sorg i årevis?

Takk for svar.

Jeg synes det er interessant å se hva andre mener om dette.

Jeg kjenner fortsatt smerte og sorg 10-15 år tilbake i tid jeg.

Men dagene og livet går jo sin gang.

Men når noen dør, særlig helt ut av det blå, så er det som om det er det eneste som står i hodet på meg. Den første tiden iallefall.

Når smerten går over, får jeg litt dårlig samvittighet.

Men det betyr jo ikke at jeg har glemt vedkommende....

Jeg lurer rett og slett på om det betyr at kroppen min og min psyke ikke tåler å sørge hele tiden, i lang lang tid jeg....?

[Gjest jubalong]

Jeg har hørt at man ikke er storm forelsket mer enn npen få måneder også, når man møter en ny kjæreste. At kroppen ikke tåler å være mer forelsket enn så og så lenge. At hjertet jobber mer, kroppen jobber mer, hjernen også. Det "orker" vi ikke så lenge. (vet ikke om dette er riktig altså)

Kanskje er det noe lignende med sorg også?

[Alice Ayres]

Kroppen og psyken vår er utstyrt med massevis av selvforsvarsmekanismer. I ekstreme situasjoner kan hjernen rett og slett slå seg av. Hadde hjernen vår husket alt av traumer, ville det for eksempel ha vært veldig mange enebarn...

Hva det er som gjør at vi går videre, selv i situasjoner hvor man ikke vet om man vil ha vettet i behold stort lengre, tror jeg at viljen til å leve videre generelt sett er mye sterkere enn sorg, smerte, tap og savn.

Jeg har vært i situasjoner hvor det har gjort så vondt at jeg nesten ikke klarer å puste, hvor alt - livet - gjør så psykisk vondt at det føles som fysisk smerte som har klort seg fast til sjela mi for aldri mer å slippe taket. Men, livet gikk videre, fordi livet ikke eksisterer i et vakuum. Nye ting skjer, og litt etter litt blekner minnene, og det blir lettere å både puste og leve.

[Gjest jubalong]

Kroppen og psyken vår er utstyrt med massevis av selvforsvarsmekanismer. I ekstreme situasjoner kan hjernen rett og slett slå seg av. Hadde hjernen vår husket alt av traumer, ville det for eksempel ha vært veldig mange enebarn...

Hva det er som gjør at vi går videre, selv i situasjoner hvor man ikke vet om man vil ha vettet i behold stort lengre, tror jeg at viljen til å leve videre generelt sett er mye sterkere enn sorg, smerte, tap og savn.

Jeg har vært i situasjoner hvor det har gjort så vondt at jeg nesten ikke klarer å puste, hvor alt - livet - gjør så psykisk vondt at det føles som fysisk smerte som har klort seg fast til sjela mi for aldri mer å slippe taket. Men, livet gikk videre, fordi livet ikke eksisterer i et vakuum. Nye ting skjer, og litt etter litt blekner minnene, og det blir lettere å både puste og leve.

Takk for godt svar.

Jeg merker jeg har litt tid til ettertanke her nå

Litt i det filosifiske hjørnet liksom.

[Alice Ayres]

Takk for godt svar.

Jeg merker jeg har litt tid til ettertanke her nå

Litt i det filosifiske hjørnet liksom.

Har det sånn selv, både titt og ofte, og da har jeg funnet ut at det er bra å ha KG