mamma truet med selvmord

[Gjest Gjest_redd_*]

JEg vet ikke helt om denne passet inn her..

men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger..

Mamma er konstant sur, skriker omtrent hele tiden.. men selvfølgelig er det jeg som er dum å ikke kjønner noen ting siden jeg er ung.

jeg Og samboern bestemte oss for å flytte ut derifra fordi hun faktisk skyldte på oss for alt og ingenting..

men etter at jeg flyttet ble kontakten så mye bedre..

å hun skrek ikke en gang.

Hun hentet meg på lørdag. vi dro hjem, spiste Litt mat.

(hun er i ferd med å miste huset pga noe bank greier som hun ikke har betalt)

å jeg prøvde jo (selv om det ikke er mitt ansvar) å gi hun noen råd..

siden hun sitter å forteller meg om minste liten detalj så kunne vell jeg gi noen råd?

å da viste det seg sånn at hun ikke likte det rådet..

skrek som aldri før..

fortalte meg at jeg skulle la henne leve sitt liv..

å da spurte jeg henne om hvorfor henne fortalte meg alt dette om hun ikke ville ha noen råd?

aldri hørt en person skrike så utrolig høyt før..

hun skriker ikke bare til meg men til alle..

spesielt dyra sine..

så bikkja hennes er livredd a.

hun fortalte meg at hun IKKE skulle flytte å da måtte politiet evt dra henne ut, fordi hun orket ikke å pakke alle tingene sine. å begynne alt på nytt ( forståelig, har selv flyttet ca 10 ganger på 4 år (barnevernet))

å kom hun til å miste huset hennes så tok hun livet sitt..

hun setter meg oppetter veggen..

gir meg nesten skylden for dette og et ansvar med å ordne opp..

klart vil jeg ikke at mamma skal dø

men jeg er 17 å kan ikke gi henne de pengene hun trenger, er jo henne selv som har satt seg i denne situasjonen..

men :S

hun betyr jo alt for meg.

var en stund jeg slet virkelig å nesten døde selv av overdose..

å da begynte mamma å grine å sa at hun aldri hadde taklet å miste meg..

men nå skal hun gjøre det samme tilbake?

den gang levde jeg for mamma, til jeg fant en ennen grunn for å leve, nemlig meg selv..

men uten henne da vet jeg at alt faller i grus, uansett hvor jævelig hun har vært mot meg så av en eller annen grunn så ser jeg det ikke..

det er jo morra mi, jeg kan jo ikke gjøre noe annet..

hva skal jeg gjøre?

[Alve]

Huff a meg... dette kan ikke være lett for deg nei.

Ut ifra det du skriver ligger det nokk en del bak din mors adferd.

Om jeg var deg, så ville jeg kontaktet fagpersjonell. Mange sykehus så vidt jeg husker, har nemlig et døgnåpent psykiatrisk team som du kan ringe og snakke med, og de vil da mest sansynlig kunne hjelpe ytterligere. Moren din høres for meg ut som hun har trukket seg inn i en dyp depresjon, og da er det ikke så lett å være datter og sitte på sidelinjen og få all refsen når hun bekker over sånn plutselig, for det er det de gjør.

Du gjorde rett med og ta litt avstand fra henne, men samtidig fortell henne hvor glad du er i henne når du snakker med henne og kansje ofte gi henne en klem?

Jeg vet jo selvfølgelig ikke hvordan forhold dere har til vanlig da jeg ser du skriver at barneværnet er innblandet og har vært det i noen år, men alle mennesker trenger å vite at de er elsket.

Noe du ALDRI må tenke tanken om er at DU har gjort noe galt, og tenke at om "du ikke hadde gjort ditt og datt så ville kansje ikke dette ha skjedd eller kansje om hun ikke var", slike tanker skal du ikke ha. Det er aldri barnas skjyld, det er vi som våksne som skal ta ansvar og noen ganger trenger vi hjelp.

Ta deg en tur ned på åpen helsestasjon for exempel og fortell om saken din, så vil de kunne hjelpe deg ytterligere forexempel.

Jeg håper det løser seg!

[Gjest utlogget]

Hvor gammel er du? Men uansett alder har du ikke ansvar for hennes valg. Det høres ut som hun er pyskisk ustabil. Fortell henne at du går hvis hun begynner å skrike til deg (og da må du gå). Ikke finn deg i å bli behandlet som en hund (mener ikke at man skal skrike til bikkja men).

Den taktikken må man ofte bruke overfor alkoholikere, dvs. nekte å ha noe med de å gjøre så lenge de ikke er edrue.

Å miste huset er ingen grunn til å ta livet av seg. Hun sier det kanskje fordi hun vil at du skal synes synd på henne og for at du skal "forstå hvor vanskelig hun har det", men det er grusomt å si noe sånt. Likevel er det ingenting du kan gjøre bortsett fra å distansere deg fra henne når hun begynner å skrike og true. Du kan foreslå at hun kontakter fastlegen og får henvisning til psykolog hvis hun mener hun trenger det da. Ring Mental Helses Hjelpetelefon der du kan få noen råd. Og husk at hun selv er ansvarlig for egne valg.

[Gjest Raptuza]

Ho treng proffesjonell hjelp, mor di. Har ho rusproblemer og?

[Gjest Gjest]

JEg vet ikke helt om denne passet inn her..

men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger..

Mamma er konstant sur, skriker omtrent hele tiden.. men selvfølgelig er det jeg som er dum å ikke kjønner noen ting siden jeg er ung.

jeg Og samboern bestemte oss for å flytte ut derifra fordi hun faktisk skyldte på oss for alt og ingenting..

men etter at jeg flyttet ble kontakten så mye bedre..

å hun skrek ikke en gang.

Hun hentet meg på lørdag. vi dro hjem, spiste Litt mat.

(hun er i ferd med å miste huset pga noe bank greier som hun ikke har betalt)

å jeg prøvde jo (selv om det ikke er mitt ansvar) å gi hun noen råd..

siden hun sitter å forteller meg om minste liten detalj så kunne vell jeg gi noen råd?

å da viste det seg sånn at hun ikke likte det rådet..

skrek som aldri før..

fortalte meg at jeg skulle la henne leve sitt liv..

å da spurte jeg henne om hvorfor henne fortalte meg alt dette om hun ikke ville ha noen råd?

aldri hørt en person skrike så utrolig høyt før..

hun skriker ikke bare til meg men til alle..

spesielt dyra sine..

så bikkja hennes er livredd a.

hun fortalte meg at hun IKKE skulle flytte å da måtte politiet evt dra henne ut, fordi hun orket ikke å pakke alle tingene sine. å begynne alt på nytt ( forståelig, har selv flyttet ca 10 ganger på 4 år (barnevernet))

å kom hun til å miste huset hennes så tok hun livet sitt..

hun setter meg oppetter veggen..

gir meg nesten skylden for dette og et ansvar med å ordne opp..

klart vil jeg ikke at mamma skal dø

men jeg er 17 å kan ikke gi henne de pengene hun trenger, er jo henne selv som har satt seg i denne situasjonen..

men :S

hun betyr jo alt for meg.

var en stund jeg slet virkelig å nesten døde selv av overdose..

å da begynte mamma å grine å sa at hun aldri hadde taklet å miste meg..

men nå skal hun gjøre det samme tilbake?

den gang levde jeg for mamma, til jeg fant en ennen grunn for å leve, nemlig meg selv..

men uten henne da vet jeg at alt faller i grus, uansett hvor jævelig hun har vært mot meg så av en eller annen grunn så ser jeg det ikke..

det er jo morra mi, jeg kan jo ikke gjøre noe annet..

hva skal jeg gjøre?

Skjønner at din mor har problemer. Antagelig bekymringer og psyken er nok litt ute å køre.

Har hun søkt hjelp for pengeproblemene sine. kansje sosialkontoret kan bistå i en vanskelig tid....?

Man behøver ikke alltid gi råd, ofte vil bare folk fortelle og lette på hjertet. Den tilstand din mor er i, så er hun vel lite mottaelig for råd også.

Det høres ut som hun prøver å si til deg:"ta bort det vondte" for meg. Noe ikke du kan,men hun må oppsøke hjelp.

[HeleneHarepus]

Når et menneske har en depresjon, er det som regel de aller nærmeste som får gjennomgå. Her er en hjelpetelefon, som kanskje være et skritt på vei til hjelp:

http://home.online.no/~hijman/mh_hjelp.htm

Lykke til.

[Gjest Sisu]

Å, kjære deg, så vondt det må være for deg. Jeg vil gi deg et råd, og det er å snakke med noen. Ser at en annen her anbefaler helsesøster. Det rådet støtter jeg. Tror det viktigste for deg er å få åpne deg for noen. Husk at det ikke er du alene som skal bære ansvaret for moren din. Moren din er voksen og må selv ta ansvaret for sitt liv. Du kan ikke være mor for din mor.

Når det er sagt, må du også ta vare på deg selv. Det gjør du ved å gå til noen og snakke om dette, og få råd og hjelp. Du må ikke la det ødelegge deg. Husk du har hele livet foran deg. Lykke til, håper det ordner seg.

Endret 31. mars 2008 av Sisu

[Gjest Frk.Uhåndterlig]

Du er ei flott jente du som faktisk tar deg av din mor som ikke har det så bra!

Det står det stor respekt av - husk på det!

Ta en dag av gangen med deg selv og kjæresten din - og en dag av gangen med din mor!

Husk at hennes skriking er blitt en del av henne kanskje - vanskelig, men prøv å overse det! La henne skrike, men husk samtidig på at hun er så glad i deg!

Hvorfor hun skriker vet bare hun, men jeg tviler på at hun egentlig mener noe vondt mot deg!

Du er ei flink og sterk og meget ung jente!Du er flink du og standhaftig - har selv en sønn på din alder!

[Midus]

Så trist, kjenner meg delvis igjen i litt av det.

Fortsett å fortell moren din at du er glad i henne, det trenger hun å høre uansett hvor mye hun skriker og kjefter på deg.

Kanskje du kan fortelle henne at du synes hun bør søke hjelp, og se hvordan hun reagerer. Hvis hun er åpen for det så kan du jo fortsette med å si at hun må kjempe sin egen kamp, men at du skal hjelpe henne å komme gjennom det. Så vet hun at hun har en støttespiller når hun trenger det.

Virker som du er både oppegående og reflektert, mora di er heldig som har deg selv om hun kanskje ikke skjønner det selv akkurat nå. Virker som hun er både deprimert og desperat, og slikt kan få folk til å si mye de ikke tenker gjennom først.

Mora mi har truet med å ta livet av seg flere ganger pga psykiske problemer, så jeg kjenner igjen den desperate følelsen du sikkert har.

Pass på deg selv så du ikke drukner i hennes problemer. Blir det for mye kan du ende opp med å slite selv pga det senere.

[Alice Ayres]

Det er faktisk ingenting noen kan gjøre hvis mammaen din har lyst til å ta sitt eget liv. Dette er både en forbannelse og en velsignelse. Man vil jo så gjerne hjelpe de man er glade i, men i en selvmordssituasjon er det ikke noe du kan gjøre. Noen ganger kan misforstått men akk så velmenende hjelp fra pårørende bare gjøre vondt værre.

Det er imidlertid andre folk som kan bistå, så skaff henne profesjonell hjelp. Ta kontakt med helsevesenet hvis du tror det kan vente litt. Men hvis du tror hun har akutt behov for hjelp, ta kontakt med politiet.

Ta vare på deg selv. Forsøk så godt du kan å distansere deg følelsesmessig fra selvmordstruslene hennes.

Lykke til.

Endret 31. mars 2008 av Alice Ayres