"En unge for lite"

[lilletrillepia]

(jeg har vært her som gjest ganske mye, men jeg tenkte jeg skulle registrere meg for denne)

Mange damer som har tatt abort sier det der. Mamma er en av dem. Hun sier det aldri direkte til meg, mer sånn utilufta, nå og da. Hun vil særlig snakke om det hvis jeg har bursdag, eller det er familiefest eller noe sånt noe. Jeg har hørt henne snakke om det til alle venninnen sine, til de kjærestene hun har tatt, og til andre folk. Hun har sagt det så lenge jeg kan huske.

Det er, sorry utrykket, jævlig vondt.

For hadde hun ikke tatt den aborten så hadde ikke jeg blitt født. Hun ble gravid med faren min et halvt år etter å tatt abort. Han har fortalt meg at han ikke var med på det, og at jeg var ment som en erstatning, og det har jeg i grunn skjønt på egen hånd også. Hver dag føler jeg meg som en dårlig erstatning. Hver gang det er noe som hender, skoleavslutninger, konfirmasjon, oppvisninger, så er det der, og i stedet for å være stolt av meg, så er hun trist i stedet. Jeg var med i et skuespill når jeg var 15, det var noe lokale greier, men det var veldig stort for meg. Når jeg fant henne etter det som var vår eneste forestilling, så falt hun nesten sammen i armene mine og grein om at "hun" aldri kom til å oppleve dette, og hvor trist det var. Jeg må leve opp til ei jente som ikke finnes og som hadde gjort at jeg ikke hadde fantes. Jeg må leve opp til ei jente som kanskje ikke engang var ei jente, som kanskje ikke hadde levd selv om mamma ikke hadde tatt abort.

Det var første gangen jeg ble skikkelig sur på henne, og siden da så har det gått nedover med forholdet vårt.

Jeg har prøvd å snakke med mamma om det her men hver gang jeg åpner munnen om det så begynner hun å gråte fordi hun savner den ungen hun føler hun mangler, hun sier det er et hull i livet hennes. Og så får jeg stort sett en lang tale om at jeg for guds skyld ikke må finne på å ta en abort hvis jeg blir gravid, uansett hvor fælt jeg har det.

Da føler jeg meg enda fælere. Ikke bare fordi jeg har det fælt med det hun sier, men fordi jeg får henne til å føle seg fæl ved å ta det opp. Noen ganger så skulle jeg virkelig ønske hun ikke hadde tatt den aborten og at jeg aldri hadde blitt født.

Da jeg ble 18 for snart to måneder siden så hadde vi en skikkelig stor krangel, hvis det kan kalles det. Hun hadde bakt kake, og det var ganske god stemning i stua. Jeg skulle ta et kakestykke med henne og mommo før jeg skulle ut med noen venner, og jeg hadde det skikkelig bra. Mamma rekker knapt å sette seg ned og kaka på stuebordet før hun begynner å hikste og hulke. Så kommer hele remsa. Hun ble aldri 18. Hun ble aldri sånn og sånn. Hun fikk aldri oppleve. Alt det de skulle ha gjort sammen og opplevd sammen.

Mommo sitter og gnir henne på ryggen og trøster, og mamma hulker og stortuter.

Så jeg tar kaka og slenger den i veggen, mommo begynner å skrike til meg, jeg skriker til mamma, mamma hulker enda høyere, og det hele ender med at jeg stormer ut døren.

Jeg har bodd på sofaen til verdens beste venninne siden den dagen. Mommo har vært på døren for å snakke meg til vette, men nevnte verdens beste venninne har møtt henne i døra og fått henne til å dra. Jeg orker ikke å høre at jeg er en dårlig datter fra min egen bestemor akkurat nå.

Jeg har funnet et sted å bo, jeg skal flytte sammen med noen andre venner, og vi har funnet et fint sted og alt er i orden. Og jeg vil prøve en gang til.

Jeg må hjem for å hente alle sakene mine, og jeg vil gjerne prøve å rydde litt opp i dette. Mamma har ikke prøvd å ta kontakt med meg siden jeg dro, men jeg håper at hun tenker på det i alle fall.

Hva kan jeg gjøre? Hva kan jeg si for å gjøre det lettere for henne. Og for meg.

Er det noe håp?

mvh

Pia.

[Nabodama]

Hun hadde sikkert dårlig samvittighet i utgangspunktet for at hun tok abort den gangen, og ettersom hun tar det opp gang etter gang, må det vel være noe hun ikke har greid å bearbeide selv.

Likevel er det veldig ufølsomt av henne å snakke om det på den måten til deg, rart at hun ikke ser det selv.

Jeg tror ikke hun mener at det barnet skulle vært istedet for deg, men i tillegg til deg. Hun ser vel kanskje ikke sammenhengen i at du ble født fordi hun tok abort.....det er den forklaringen jeg kan komme på.

Hvis du har et godt forhold til mormoren din, kan du kanskje snakke med henne, og si hvordan dette føles for deg. Så kan hun ta en prat med moren din, hvis du ikke føler for å gjøre det selv. Det er ikke sikkert moren din skjønner hvordan du føler dette, det bør hun få vite, enten fra deg eller ved at du snakker med noen som kan si formidle det videre.

[Serene]

Det virker som at din mor trenger profesjonell hjelp, det kan da umulig være normalt å sørge på denne måten. Hun skulle vel hatt noen fra utsiden som kunne hjelpe henne å bearbeide det som skjedde, samt å snu noe trist til noe positivt, som vanlig er i terapi, og i dette tilfelle er jo det at hun har fått en datter!

Jeg har aldri tatt abort selv, men jeg har mistet flere enn hva jeg ønsker å telle. Men jeg har to friske barn, og en underveis. Det kunne aldri falt meg inn å sørge overfor de jeg mistet nå lenger, og ihverfall aldri overfor ungene, vi er ferdig med det sorgen, vi skal isteden glede oss over de barna vi har fått. Jeg ofrer faktisk ikke de jeg har mistet en tanke, siden jeg er så glad og lykkelig overfor de jeg har fått. Og slik burde det vært for deg også. Din mor har stoppet opp i en sorg og kommer seg ikke videre, hun klarer ikke å se hvordan hennes adferd i denne situasjonen sårer og går ut over hennes nærmeste, og dette er ikke noe du kan reparere for henne. Det beste rådet jeg kan gi, er at du ved en samtale med henne, innstendig anbefaler henne å gå til psykolog, evnt bestiller en time der dere kan komme sammen.

Jeg er ganske sikker på at hun er glad i deg, og ikke ser på deg som en reserve-unge for den hun mistet. Hun bare tør ikke slippe sorgen, og har kanskje aldri tenkt over at dette kan såre deg.

[(¯`*Fanny*´¯)]

Det er tydelig at moren din trenger hjelp, siden hun sliter slik med dette enda, over 18 år etter, og det også går utover deg på denne måten.

Selv om du føler det slik, trenger det ikke bety at hun skulle ønske at du ikke var født, antakelig tenker hun kun på aborten og ikke det faktum at du ikke hadde vært til om hun ikke hadde tatt abort. Hun er antakelig fortsatt så full av følelser over barnet hun aldri fikk at hun ikke ser hvordan hun oppfører seg og hvilke signaler det gir ift deg.

[Gjest Gjest]

Noe lignende har skjedd i min familie, et barn ble unnfanget kort tid etter abort pga sykdom, hvor hun fortsatt skulle ha vært gravid. Det tok tid før den nye babyen kom i fokus i stedet for den som ble borte, og det er fortsatt vemod der overfor den som ikke ble til, og det er snart 30 år siden.

Men det er helt klart at ikke sårene har helet hos din mor i det hele tatt. For dem som føler skyldfølelse over å ha valgt bort noen, kan det være vanskelig å leve med. Hun trenger nok profesjonell hjelp for å sortere det verste og lære seg å sette det hun har i fokus, i stedet for det som er tapt. Hun er tydeligvis så oppe i dette at hun ikke ser hvordan det påvirker deg.

Selv om det føles slik, har ikke du noe å leve opp til. Uansett hvor perfekt du er, er det ikke perfeksjon som kan få mor på bedre tanker. Forskjellen på den andre og deg, er at mor nektet den andre å leve, og det har hun ikke funnet en måte å takle på enda. Sannsynligvis føler hun at hun har sviktet den første. Kanskje føler hun at hun ikke fortjener å legge det bak seg og være glad. Men ingenting av dette skulle være ditt problem opp gjennom barndommen. Snakk med noen som kan hjelpe mor å forstå dette. Men det aller viktigste er at du forstår at det ikke er ditt ansvar å gjøre opp for tapet av den andre. Da kan du begrense påkjenningen for deg selv, uavhengig av hvordan mor håndterer sitt.

[la Flaca]

Jeg blir ganske så forbanna når jeg leser det du skriver. At det er mulig å sette ungen sin så fullstendig i skyggen av noe som aldri har eksistert syns jeg er helt ufattelig. Og ondskapsfullt. Forstår hun ikke hvor sårende det er for deg?

Mamman din trenger en skikkelig oppvåkner. Én ting er å slite med en en avgjørelse hun har tatt og ikke greier å håndtere særlig godt. Men å belaste resultatet av avgjørelsen (deg) med angeren sin er bare ikke lov. Det er helt vanvittig at hun ikke ser det selv.

Ta kontakt med fastlegen hennes og be han henvise henne til psykolog slik at dere forhåpentligvis kan få en normal relasjon etter hvert. Hun er åpenbart ikke frisk.

[lilletrillepia]

Tusen, tusen takk for svar alle sammen. Det er fint å få sett det fra en litt annen vinkel. Jeg liker å ikke snakke om det, men det er litt lettere her, pluss at ingen av dere er farget av å være familie eller venner.

Jeg ringte henne tidligere i dag og gjorde en avtale om at jeg skulle komme innom i morgen. Jeg tror kanskje jeg utrykket meg litt klønete når jeg snakke med henne for jeg sa at vi trengte å snakke om hva som skjedde på bursdagen min, og det var hun veldig enig i. Jeg tror hun spør mommo om å komme også, for de har et veldig tett forhold.

Jeg har skrevet ned en del ting, for jeg tror kanskje det kan være lettere at hun leser enn lytter.

Jeg skal også snakke med mommo at hun kan trenge hjelp. Jeg vet ikke om jeg får henne til å forstå det, men jeg tror det er større sjanse for at mamma hører på henne enn på meg.

Igjen, tusen takk. Jeg tror ganske jeg har fått litt bedre grep på dette.

Mvh

Pia.

[Alve]

Veldig godt å høre.

Dette klarer du bra!

[Gjest Veronica Mars]

Smart å skrive ned det du mener, så vet du at du får sagt alt sammen.

Håper det går bra, kom gjerne med oppdatering!

[messy]

Håper det løser seg for deg- gi oss en oppdatering om hvordan det gikk. Lykke til..

[lilletrillepia]

Hei, det er meg igjen. Dette kan bli litt rotete, for jeg er litt susete (jeg har delt en flask vin med verdens beste venninne, og jeg har ikke drukket vin før så du kan si det gikk litt i fletta på meg) og ganske emosjonell. Også skriver jeg dette i Word, sånn at det ikke blir alt for mange skrivefeil, for jeg vet hvor irriterende det kan være å prøve å lese noe som er full av tull. Også blir det langt, for midt inni så kommer det noe bakgrunnshistorie og sånt.

Jeg dro over til mamma i tretiden som vi hadde avtalt. Det var en litt kald stemning der, men jeg har jo ikke vært der på lenge så kanskje ikke så rart. Det begynte ganske bra. Mommo var der, men hun satt i stua og vi gikk og satte oss på kjøkkenet i stedet.

Mamma sa at hun skjønte at vi måtte snakke sammen, og sa at jeg hadde en del ting jeg ville at hun skulle lese først. Det var greit, sa hun, så jeg lagde te mens hun leste. Jeg hadde liksom ikke lyst til å se på henne mens hun leste. Jeg vil ikke si at jeg skammer meg, men det føles ut som om jeg går løs på mamman min, og det er ikke en god følelse. Jeg skrev om hvordan det føles ut som jeg er mindre viktig enn ideen om det andre barnet, og at jeg syns det er urettferdig at ”hun” skal ta over alle mine bra stunder, jeg syns det er urettferdig at alt skal handle om henne. Hadde hun eksistert så hadde det fremdeles vært feil. Jeg fortjener ikke å være i skyggen for noe. Og jeg hadde jo aldri noen skikkelig pappa, så jeg trengte henne enda mer.

Hun begynte ikke å grine mens hun leste, og det tok jeg som et godt tegn.

Hun sa at hun har brukt tiden siden bursdagen min å tenke på hva som skjedde, og at hun kunne forstå at jeg følte det sånn. Hun sa at hun ikke mente det sånn, at hun elsker meg og at jeg er datteren hennes, og at hun selvsagt ikke ville byttet meg ut.

I hennes perfekte verden så hadde hun hatt oss begge. Jeg sa da, og viste der jeg hadde skrevet det siden jeg hadde formulert meg mye bedre der, at jeg tenker jo at det er det hun mener, men at det er jo ikke mulig. I akkurat dette tilfelle så er det litt enten eller. Det var hun uenig i. Og da ble jeg litt forvirret. Hun sa at hun tror at hun bare hadde fått meg senere. Jeg merket at det begynte å skjære seg litt, og at jeg kanskje ikke burde dytte så veldig hardt. Jeg sa allikevel at jeg syns det hadde vært fint om hun kunne se det litt fra min side, og forstå at jeg helst ikke vil være nødt til å leve med et spøkelse. Bursdagen min hadde ikke vært bursdagen hennes, mine oppvisninger og forestillinger og arrangementer hadde ikke vært hennes de heller. Hvis hun hadde eksistert hadde jeg hatt nødt til å leve med at hun var i sentrum for eksempel den gangen jeg var 15 og hadde spilt i skuespill og var kjempestolt?

Hun sa at hun skjønte det, og at hun når hun ser tilbake på det så kan hun kanskje skjønne at det har vært litt ekstremt. Men hun måtte påpeke at hun aldri har sagt til meg at hun heller ville hatt den andre. Hun sa også at jeg burde prøve å se det fra hennes side.

Og da mista jeg det litt, for å være helt ærlig, og ble sur. Jeg har knapt gjort annet siden jeg var liten, når jeg var seks år og hun begynte å gråte når hun skulle sette lys på kaken min, så sendte jeg alle gjestene mine hjem med gavene sine. Heldigvis var det bare unger fra nabolaget så ingen måtte gå særlig langt, ikke at jeg tenke over det da. Og så brukte jeg resten av dagen på å prøve å trøste henne så godt jeg kunne frem til mommo kom hjem og kunne ta over.

Jeg sa til henne, med kanskje litt streng stemme når jeg tenker meg om, at jeg forstår at hun har det vondt, jeg forstår at hun sørger. Men… det er over 18 år siden. Når har hun tenkt til å gi slipp? Og hvorfor skal det gå utover meg? Hva har jeg gjort?

Da begynte hun å hulke litt, og snufse. Jeg sa at jeg trodde hun kanskje ikke har fått sørget seg ferdig med det, og at hun kunne trenge hjelp fra noen. Det finnes jo folk som kan hjelpe, og det finnes støttegrupper og alt mulig. Og jeg kan godt hjelpe henne jeg, hvis hun trenger det, hvis hun vil at jeg skal bli med på noe sånt.

Da begynte hun å tute skikkelig. Så da kom mommo inn fra stua, og satte seg ned ved siden av henne og begynte å gni ryggen hennes. Det er sånn ”omsorgsting” mommo har.

Jeg veit ikke om det spiller noen rolle, egentlig, men mommo og mamma er veldig nære. Mommo var veldig (veldig) ung da hun fikk mamma, og det var aldri noen far inn i bildet, og det er noe en stor del av det. De bodde begge hos oldemor og oldefar frem til mamma var 15.

Jeg vet ikke, noen ganger så føles det litt som om mamma ikke er voksen. Når jeg satt der på kjøkkenet med henne i dag så føltes det ut som jeg var voksen og hun var tenåringen. Og mommo, vel hun er jo moren hennes. Mamma roet seg litt ned, og mommo prøvde å styre samtalen litt vekk, så hun spurte om jeg ikke skulle flytte hjem. Og jeg veit godt at det der ikke var tiden å droppe jeg-skal-flytte-ut-bomben, men jeg har jo ikke bodd hjemme på to måneder. Det kan jo ikke komme som noe stort sjokk, egentlig. Så jeg fortalte at jeg har funnet et kjempeflott sted sammen med noen venninner, og at jeg flytter inn der ganske snart. Da ville hun vite hva jeg planlegger og slike ting, og hvordan jeg skal klare meg. Jeg var ganske ærlig og sa at jeg nok kommer til å ta et friår fra og med høsten av, siden jeg ikke helt har klart å velge hva jeg skal fortsette med, og jeg vil bruke litt tid på å utfolde meg litt, og finne meg en deltidsjobb. Og med det så var i grunn alt over, for da ble mommo kjempesur , for hun vet godt at det eneste grunnen til at jeg har råd til det er takket være sparefondet jeg fikk av farmor. Jeg kom ikke til å få pensa samtalen tilbake til meg og mamma så lenge mommo var opptatt med å snakke stygt om farmoren min.

Jeg sa at jeg ikke orket mer, så jeg klemte mamma og sa at jeg var glad i henne og at vi fikk snakke senere. Hun klemte meg tilbake, og jeg vet at hun er glad i meg. Jeg tror bare hun fremdeles ikke helt forstår hvor vanskelig dette er for meg. Og kanskje jeg ikke forstår hvor vanskelig det er for henne heller… Jeg håper hun tenker på å skaffe seg hjelp. Og som sagt, jeg kan godt hjelpe med jeg, jeg vil jo gjerne ha et godt forhold til mamma. Hun har gjort så godt hun kunne, det er bare visse ting som ikke har gått helt bra.

Dessverre, syns jeg, så stopper det ikke der. Mommo fulgte etter meg ut i gangen og sto og så på meg mens jeg tok på meg ytterklær og sko, og så fikk jeg vite noe jeg virkelig skulle ønske jeg ikke visste. Jeg har navnet hennes. Mommo fortalte at mamma fant ut av hun var gravid i uke fem, og at hun hadde planer om å beholde det. De var jo veldig nære, så mamma fortalte henne det med en gang hun fant det ut. Hun var fra dag en helt overbevist om at det var ei jente, så i fem uker gikk hun rundt og bruke mitt navn om magen sin… Plutselig ombestemte hun seg, og hvorfor hadde hun visst ikke villet snakke om. Jeg aner ikke hvorfor mommo fortalte meg dette. Jeg skulle ønske hun ikke hadde gjort det. Kanskje hun ville at jeg skulle se det som at mamma valgte meg, eller kanskje hun var ute etter å straffe meg på grunn av farmor. Jeg aner ikke. Hun så veldig trist ut når hun sa det, så jeg klarte ikke å tyde det.

Jeg sa til mommo at alt det her tyder jo på at noe er skikkelig galt med mamma, og at hun burde få hjelp. Jeg hadde det ikke særlig bra, og jeg sleit med å snakke for jeg hadde en kjempestor vond klump i halsen så jeg bare fikk frem at hun også burde være med på å få hjulpet mamma.

Jeg fikk ringt verdens beste venninne og hun kom og hentet meg. Hun er en av de få som vet om alt det her, og hun var i grunn litt forberedt på at det skulle gå dårlig så hun hadde leid favorittfilmene mine og kjøpt ei flaske med vin, og laget sjokoladepudding.

Tror dere mamma kanskje er syk? Jeg føler meg skikkelig dårlig, jeg burde kanskje ikke ha tatt det opp som jeg gjorde. Det var klart at hun fikk skikkelig vondt, og at det her gjorde mer vondt enn godt. Eller er det meg? Burde jeg vært mer forsiktig kanskje? Jeg mener, jeg kom jo rett inn der og nesten angrep henne. Kanskje hun følte at jeg kalte henne en dårlig mor? Jeg skrev det flere ganger, at jeg er glad i henne og ville ikke hatt noen annen mamma, men kanskje hun misforsto…

Mamma og mommo er nesten alltid på samme sted også, de bor i samme blokk og som oftest er mommo hos mamma. Sånn har det vært så lenge jeg kan huske, så det er vanskelig å bare få snakket med en av de. Men jeg tror mamma har en tannlegetime neste uke, så da skal jeg se om kan få snakket med mommo på egen hånd. Jeg tror mamma trenger hjelp.

Jeg burde jo ha sett det før. Det er så åpenbart nå, hvorfor så jeg det ikke før?

Nå begynner jeg å bli skikkelig rotete i det stakkars lille hodet mitt, så nå tror jeg jeg skal gå og legge meg.

Takk for at dere gidder. Det betyr veldig mye for meg.

Mvh

Pia.

[Serene]

Tror dere mamma kanskje er syk? Jeg føler meg skikkelig dårlig, jeg burde kanskje ikke ha tatt det opp som jeg gjorde. Det var klart at hun fikk skikkelig vondt, og at det her gjorde mer vondt enn godt. Eller er det meg? Burde jeg vært mer forsiktig kanskje? Jeg mener, jeg kom jo rett inn der og nesten angrep henne. Kanskje hun følte at jeg kalte henne en dårlig mor? Jeg skrev det flere ganger, at jeg er glad i henne og ville ikke hatt noen annen mamma, men kanskje hun misforsto…

Jeg tror moren din er syk, ja. Jeg er ikke fagperson, men i mine øyne er det ikke normalt å sørge på denne måten 18 år etter en abort. Det er mulig hun har en litt mer sart personlighet enn andre, men du skal ikke være nødt til å bruke silkehansker når du snakker med henne, det er hun som er den voksne, det er du som er barnet i dette forholdet, ikke omvendt.

Det er i allefall fint at dere har begynt å snakke, og du ser jo at hun er glad i deg, og hun vet du er glad i henne. Men jeg mener fortsatt at dere trenger en profesjonell tredjeperson å snakke med. Kan du ikke ringe rundt en dag å høre hva kommunen din kan tilby?

[Gjest Evalina]

Vil også anbefale deg å snakke med moren din med en 3. person, en fagperson, tilstede. Et familievernkontor kan være rette instans. Jeg er temmelig sikker på at det hadde løst en god del ting for dere, og i hvertfall satt ting i perspektiv for deg. Nemlig hjulpet deg til å virkelig innse at det er moren din i første rekke som må ta ansvar her, ikke du... Jeg synes det ser ut som om du takler dette på en veldig bra måte ovenfor moren din.

[Gjest Veronica Mars]

Det høres ut som moren din er syk ja. De fleste som har mistet et barn har sluttet å sørge 18 år etter, hun har ikke en gang greid å komme over tapet av et 5 uker gammelt foster.

Kan du ikke be med deg mormoren din ut på kafé og ta en prat med henne? At de har så nært forhold kan jo faktisk hjelpe deg også, hvis du får henne til å forstå din side.

Grunnen til at hun fortalte deg det med navnet er kanskje for at du skulle forstå at det er en ekstra grunn til at moren din blir så trist? Når du blir 18 så tenker moren din at den første lilletrillepia også skulle vært 18 år nå.

Det er overhodet ikke rettferdig mot et barn at hver gang det er spesiell anledning, det være seg 6-årsdag, 18-årsdag, konfirmasjon eller skoleavslutninger har det nødt til å forholde seg til noe som skjedde før det ble født.

Jeg synes du er veldig flink da, som tar opp dette og prøver å gjøre noe med det. Tenk på det som at det har gjort noe godt for deg, dette er noe du har hatt behov for å si, uansett om det fører til at det blir noe bedre for moren din eller ikke. Hun er moren din, ikke et lite barn, og burde tåle å høre såpass.

[Gjest Gjest_fil_*]

Hei har lest innleggene dine. Syns du takler dette veldig bra. Tror moren din trenger profesjonell hjelp, som feks samtale med psykolog. Hun trenger hjelp til å legge dette bak seg og komme seg videre i livet. Kanskje ikke så lett å få moren din til å innse dette selv. Forstår mommo at hun trenger hjelp?

[Teriyaki]

Huff, trist lesning. Skjønner godt at du føler som du føler det, samtidig virker det som om mormoren din er veldig beskyttende ovenfor moren din, så jeg tror nok det er viktig at du får pratet med henne alene, på en rolig og saklig måte, slik at hun forstår at du ikke på noen måte mener å angripe moren din, men at du ønsker å ordne opp i dette, slik at dere kan ha det bra sammen, og slik at moren din kan få lagt sorgen bak seg, og heller fokusere på det hun har, og fremtiden.

[Villa2000]

Jeg er stort sett ikke noen fan av laaaange poster da jeg stort sett mister interessen etter 2 min, men ditt innlegg leste jeg til det fulle og det med stor interesse.

Som alle andre + din mor(!) sier så er det best å få kyndige på banen. Det finnes samtale grupper som kan hjelpe henne og det er også psykologer som sikkert kan hjelpe henne med å få fred.

I tillegg så tror jeg det kan være en idè for mormoren din å være med på en slik samtalegruppe sammen med din mor. Jeg er ikke noe geni på dette, men jeg kan ikke forstå at ikke mormoren din ikke har tatt tak i dette for lenge siden? At hun virkelig har gått og trøstet moren din i 18 år uten å løfte en finger for å hjelpe henne virker sløvt. Jeg leser at dem har veldig godt forhold og greier, men for å si det på en annen måte.

DU har verdens beste venninne....ikke sant? Ville du sett at hun gikk de neste 18 årene og sørget over en abort eller ville du hjulpet henne?

Ut fra innleggene dine så virker du veldig fornuftig og du viser også at du har selvinnsikt og er selvkritisk. Det er bra og noen ganger så må man ta en realitysjekk for å forsikre seg om man er på rett side av gjerdet Jeg spør selv noen ganger dersom jeg er i tvil bare for å få noen referansepunkter.

Til slutt så kan jeg vel nevne at du bør være oppmerksom på alkoholforbruket her. Sikkert unødvendig, men som min far en gang sa til meg. Ikke drikk når du er nedfor eller alene. Litt satt på spissen, men like fullt gode tommelfingerregler

Lykke til og håper ting ordner seg!