Dere med (nesten) voksne barn

[Gjest Gjest]

Sliter i motbakke for tiden, har et barn (18 år) som går siste året på videregående, yrkesfaglig studieretning. Han har mistet alt av motivasjon, han mener han har valgt feil linje og resultatene på skolen er deretter. Han har søkt seg nytt videregåendefag til neste år, men jeg er veldig lite sikker på at det kommer til å bli noe særlig bedre, faget er nesten det samme som det han sliter så kraftig med nå. På den annen side høres det bedre ut at han tross alt fortsetter på skolen, enn at han skal ut i lære i et fag han egentlig har avskrevet.

Etter min mening (som jeg er svært forsiktig med å lufte like klart som jeg gjør det her) er gutten helt på villspor; han har evner i andre retninger og de fagene han alltid har hatt lett for har han nå valgt vekk.

Jeg vet jeg burde være glad tross alt. Han er en oppegående gutt, han er sosial, har sunne interesser osv. Men skolearbeidet er aller, aller lavest på prioriteringsstigen for tiden. Nå er jeg redd han skal misse skolen helt, at han skla sløve rundt uten engang å ha fullført videregående skole.

Jeg bekymrer meg så voldsomt, det er alvor nå. Mammas lille gutt er blitt stor og må ta ansvar og valg selv. Jeg tror at endel av bekymringene mine er del av løsrivelsesprosessen jeg føler på nå som barnet mitt er blitt voksent, men at jeg forstår det gjør det søren meg ikke noe enklere. Jeg vet og at jeg kunne at enormt mye størrre bekymringer enn dette i forhold til sønnen, men, vel, det er denne bekymringen jeg har og den sitter langt inne i margen.

Jeg vil så gjerne motivere og støtte, men jeg vil ikke styre (overstyre) og presse. Heller ikke vil jeg sy puter under armene eller være den som vet best. Balansegangen er vanskelig og jeg ser at det vi som foreldre sier ofte blir tolket negativt uansett. Han har oppsøkt rådgiver på skolen, men referatet fra den samtalen forteller meg bare at han har møtt en rådgiver som gir svada råd og som ikke ser gutten min i det hele tatt.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette.. dvs, jeg vil to ting: 1) høre noe fra dere andre som er foreldre som har vært der jeg er nå og 2) høre om det er noe sted vi kan ta med gutten for å få en skikkelig studieveiledning. Kan coatching være noe, eller er det litt overdimensjonert å trekke med en skolelei 18 åring uten mål og motivasjon til noe slikt? Ønsker jo ikke å skyte spurv med kanon heller, og jeg ønsker ikke å presse altfor mye.

*sukk* Det var i grunnen veldig mye enklere da barna var små. Da pugget vi gloser sammen og så ble resultatene bra. Da hadde vi kontroll på lekser og forberedelser, da kunne vi korrigere når vanene ble dårlig og når fristelsen til slurv ble for stor.

[absinthia]

Jeg kan kanskje trøste deg med at etter min erfaring (ikke med egne barn.. da den eldste er knapt 15 1/2, men fra da jeg jobbet som fagarbeider på en videregående skole og med meg selv i den alderen) at det ser ut som om det skjer noe i hodene på folk når de blir 19-20 år og at de skjerper seg da, fordi det går opp for dem at utdanning er noe de gjør for sin egen del og ikke for foreldre eller læreres del.

[Gjest TS]

.....fordi det går opp for dem at utdanning er noe de gjør for sin egen del og ikke for foreldre eller læreres del.

Her treffer du spikeren på hodet! Akkurat denne følelsen er det så gjør meg så innmari frustrert, uansett hvor mye jeg prøver å motivere (eller i perioder ikke maser i det hele tatt) så koker det ned til akkurat dette; det virker som om det er viktigere å trasse oss / lærere enn å lære noe for egen del. En slags opposisjon til alle dem som ønsker ham vel og som faktisk forsøker å hjelpe ham for hans egen del.

Takk for svar, det var oppløftende faktisk. Siden han er oppegående ellers, så må jo denne erkjennelsen komme til ham også? Denne indre drivkraften som gjør at han tar konsekvenser og ansvar for egen læring?

Men hva gjør en da? Maser? Motiverer? La ting gå sin skeive gang? Hvor mye skal man blande seg? Jeg tenker at vi må prate sammen, at dette må være en evig dialog hjemme, at vi må stille krav og pushe litt, men at vi ikke må la det helle over til så mye mas og press at han lukker seg og rømmer fra det hele. (rømme = sitte på rommet og spille WoW)

Balansegangen er en kunst, jeg føler ikke at jeg behersker den helt for tiden.

[Gjest Gjest]

Min sønn hadde ønsker om en utdanning som krevde allmennfaglig studieretning. Jeg mente det var best at han begynte der. Sluttet etter et år fordi han ikke trivdes. Gikk over på yrkesfaglig med studiekompetanse og fullførte 3 år. Veien fram til drømmeutdannelsen ble litt lengre enn planlagt. Nå må han ta realfag etter at han er ferdig med videregående. Det gjør ingenting. Vil han nok så får han det til.

De må ta valgene selv. Bare de kjenner på hva som er rett og galt. Kjennes det riktig for de så har de også motivasjon til å fullføre. Vi kan bare veilede.

[Gjest Gjest]

Kommer sikker til å få mye pepper nå, men det høres ut som du har en 18 åring boende hjemme uten at han betaler for seg?

Han vil da ikke kunne forstå at utdannelsen er for hans egen del før han har sett hvordan det er å være fattig student på hybel.

Å ha en videregående elev boende hjemme er helt uaktuelt for meg. De lærer mye mer av å ta opp studielån/jobbe ved siden av skolen og klare seg selv!

[Gjest TS]

Kommer sikker til å få mye pepper nå, men det høres ut som du har en 18 åring boende hjemme uten at han betaler for seg?

Han vil da ikke kunne forstå at utdannelsen er for hans egen del før han har sett hvordan det er å være fattig student på hybel.

Å ha en videregående elev boende hjemme er helt uaktuelt for meg. De lærer mye mer av å ta opp studielån/jobbe ved siden av skolen og klare seg selv!

Stemmer at jeg har en 18 åring boende gratis. Han jobber og tjener sine egne lommepenger, dvs dekker klær og denslags selv. Han har fått beskjed om at hvis han dropper skolen må han være med å betale for seg her hjemme. Å be ham om å betale for seg hjemme så lenge han holder på med videregående opplæring er helt uaktuelt.

[Brunhilde]

Kommer sikker til å få mye pepper nå, men det høres ut som du har en 18 åring boende hjemme uten at han betaler for seg?

Han vil da ikke kunne forstå at utdannelsen er for hans egen del før han har sett hvordan det er å være fattig student på hybel.

Å ha en videregående elev boende hjemme er helt uaktuelt for meg. De lærer mye mer av å ta opp studielån/jobbe ved siden av skolen og klare seg selv!

Her kommer første ladning pepper, sett i gang nysingen!!!

Selvfølgelig kan en 18-åring forstå at utdannelsen er for egen del selv om h*n bor hjemme og ikke betaler for seg. De fleste begynner på videregående skole når de er mellom 15 og 16, skal du kaste ungen din ut da og si "værsågod, heretter kan du stå på egne ben!"? Hvis du ikke har klart å lære ungen din å ta ansvar før videregående skole starter vil jeg påstå at du har et problem, et ganske stort et også!

Til TS har jeg ikke så mye å bidra med, jeg har en nesten 18-åring som veldig målbevisst har jobbet mot den retningen h*n tar, og ser at jeg nok har vært heldig som ikke har opplevd problemer av noe slag når det kommer til skolegang. På den annen side så har jeg lært ungen min viktigheten av det å få en utdannelse for så å kunne klare seg selv. Inntil da bidrar jeg med glede!

[Rosalie]

Kommer sikker til å få mye pepper nå, men det høres ut som du har en 18 åring boende hjemme uten at han betaler for seg?

Han vil da ikke kunne forstå at utdannelsen er for hans egen del før han har sett hvordan det er å være fattig student på hybel.

Å ha en videregående elev boende hjemme er helt uaktuelt for meg. De lærer mye mer av å ta opp studielån/jobbe ved siden av skolen og klare seg selv!

Jeg håper for gudss skyld dette er et tulleinnlegg!

[gjest*ts*]

Kommer sikker til å få mye pepper nå, men det høres ut som du har en 18 åring boende hjemme uten at han betaler for seg?

Han vil da ikke kunne forstå at utdannelsen er for hans egen del før han har sett hvordan det er å være fattig student på hybel.

Å ha en videregående elev boende hjemme er helt uaktuelt for meg. De lærer mye mer av å ta opp studielån/jobbe ved siden av skolen og klare seg selv!

What? Du e klar over at studielån er tidsavgrensa, og at dersom han tar lån for 3 år på vgs, og ska viare på f.eks ingeniør, så har han fullt lån på 8 år når han er ferdig siv.ing? Og kan i løpet av den tida ikkje ombestemme seg ein einaste gong? Og eg må no ærleg innrømme at eg ikkje tenkte så nøye på det med studielån før eg begynte å betale tilbake... Når du er så ung så dyttar du unna tankane på stud. lån, for det ligg så langt framme i tid. Og til slutt så er det no temmeleg vanleg i Noreg at vi bur heime til vi er ferdige med vgs. I store delar av verda inkludert Europa er det vanleg at foreldra forsørger ungane til dei er ferdige på universitetet.

[Malibulita]

Å ha en videregående elev boende hjemme er helt uaktuelt for meg. De lærer mye mer av å ta opp studielån/jobbe ved siden av skolen og klare seg selv!

Jeg er helt uenig med deg, så lenge man kan bo hjemme mens man går på videregående, så gjør man det. Et studielån vokser seg fort stort nok når man begynner med høyere utdanning, og foreldre har økonomisk ansvar helt til barnet er ferdig med videregående.

Til ts vil jeg si at det kanskje ikke lønner seg å presse en som er skolelei. Gutter(og sikkert en del jenter) i den alderen klarer ikke å se helt hvor de vil, og da er det vanskelig å være motivert nok. Kanskje en jobb hadde vært lurt et år. Mange er nok redd for at det kan føre til at man blir værende der man har en fast inntekt, men jeg tror at det skjer noe med folk etter noen år. Man ser at denne jobben ikke var så fet, og man får virkelig lyst til å ta en utdanning. Da velger man å fullføre videregående for sin egen del, og ser nytten av å jobbe for karakterene.

Den samme tendensen har jeg sett hos gutter som fullfører en yrkesfaglig utdanning, tar fagbrevet, og begynner å jobbe. Plutselig oppdager de at de kan komme så mye lenger, og veien til høgskolen er ikke lenger så lang!

Poenget er at de må finne det ut selv. Du kan veilede sønnen din og anbefale utdanning, men du kan ikke presse han. Å gå videregående for mammas skyld når man er totalt demotivert, fører bare til dårlige karakterer som han vil sitte med om noen år og tenke: "Hadde jeg bare gått videregående i dag, så skulle jeg hatt så gode karakterer!"

[absinthia]

Jeg aner ikke hva man gjør, jeg tror rett og slett at de ihvertfall delvis må finne ut av det selv.

Ellers så kjenner jeg igjen frustrasjonsfølelsen, jeg synes stadig at jeg kommer til kort, men akkurat når jeg lurer som verst på om hvordan det kommer til å gå med dem, så har perioden med det vi strever med på det tidspunktet gått over (og så finner man seg noe annet å bekymre seg over ).

[absinthia]

Kommer sikker til å få mye pepper nå, men det høres ut som du har en 18 åring boende hjemme uten at han betaler for seg?

Han vil da ikke kunne forstå at utdannelsen er for hans egen del før han har sett hvordan det er å være fattig student på hybel.

Å ha en videregående elev boende hjemme er helt uaktuelt for meg. De lærer mye mer av å ta opp studielån/jobbe ved siden av skolen og klare seg selv!

Vel.. jeg flyttet hjemmefra og har stort sett forsørget meg selv siden jeg var 16, jeg var voksen nok til å skjønne at jeg måtte tjene penger, men hodet mitt kom likevel ikke til stadiet der man virkelig skjønner at skoleresultater og skolegang er noe man gjør for sin del og ikke lærernes/foreldrenes del. Jeg tror ikke jeg hadde nådd denne modningen noe seinere selv om jeg hadde kunnet bo hjemme mens jeg gikk på skole.

Det er mange slappe hybelboere der ute........

Endret 26. mars 2008 av absinthia

[Gjest TS]

akkurat når jeg lurer som verst på om hvordan det kommer til å gå med dem, så har perioden med det vi strever med på det tidspunktet gått over (og så finner man seg noe annet å bekymre seg over ).

Ikke sant?

Og jeg innser jo at det vi bekymrer oss for nå er helt normale tenåringsproblemer og det kunne vært så mye, mye verre. Jeg startet å bekymre meg den dagen eldste ble født og har vel egentlig vært konstant bekymret siden.

Takk for svar.

[Gjest Gjest]

Kommer sikker til å få mye pepper nå, men det høres ut som du har en 18 åring boende hjemme uten at han betaler for seg?

Han vil da ikke kunne forstå at utdannelsen er for hans egen del før han har sett hvordan det er å være fattig student på hybel.

Å ha en videregående elev boende hjemme er helt uaktuelt for meg. De lærer mye mer av å ta opp studielån/jobbe ved siden av skolen og klare seg selv!

"Barneloven bestemmer at dersom du etter at du har fylt 18 år vil 'fortsette slik skolegang som må regnes som vanlig', har du krav bidrag inntil du har avsluttet skolen (§ 68). I praksis betyr dette at du som hovedregel har krav på forsørgelse inntil du har avsluttet videregående skole, dersom dette ikke ville være urimelig ut fra dine foreldres økonomiske stilling."

[ToveM]

Kommer sikker til å få mye pepper nå, men det høres ut som du har en 18 åring boende hjemme uten at han betaler for seg?

Han vil da ikke kunne forstå at utdannelsen er for hans egen del før han har sett hvordan det er å være fattig student på hybel.

Å ha en videregående elev boende hjemme er helt uaktuelt for meg. De lærer mye mer av å ta opp studielån/jobbe ved siden av skolen og klare seg selv!

Helt ærlig mener du virkelig at du skal hive ungene ut når de begynner på videregående som 16 åring??? De får ikke engang stipend på videregående så lenge foreldre bor i rimelig nærhet av skole, og har normal inntekt. ikke engang om de bor på hybel. Min sønn prøvde, han fikk mulighet til å bo på hybel hos tanten og onkelen, men fikk avslag på stipend, for vi som foreldre faktisk er forpliktet å forsørge ungene våre så lenge de går på videregående. (selvfølgelig er det unntak for de som ikke KAN bo hjemme, men det er en helt annen sak.)

Min eldste begynte heller ikke å betale for seg hjemme før han begynte i fast jobb etter videregående. Selv om han hadde jobb når han gikk på skolen. Nå har han heller ikke betalt for seg det siste året da han har vært i militæret.

[Gjest Gjest-M-]

Skulle bare mangle at ikke barna skal bo gratis hjemme mens de går på videregående. Studieån kommer tidsnok, og det er grenser for hvor mye lån det er gunstig å dra med seg når man skal ut på boligmarkedet for første gang.

Som mor til to unge menn, ønsker jeg å hjelpe dem til en best mulig start i livet, uten å sy puter under armene på dem.

Når det gjelder å være skoletrøtt, mangle motivasjon, vet jeg veldig godt hvordan TS har det. Begge mine barn har slitt med det samme, og yngstemann er helt ille.

Han er nå i ferd med å avslutte ungdomsskolen, og jeg krysser alt jeg har for at han kommer inn på sitt 1.ønske på videregående. Hvis ikke, ser jeg for meg 3 lange, tunge år.....huff...

[Malibulita]

De får ikke engang stipend på videregående så lenge foreldre bor i rimelig nærhet av skole, og har normal inntekt. ikke engang om de bor på hybel. Min sønn prøvde, han fikk mulighet til å bo på hybel hos tanten og onkelen, men fikk avslag på stipend, for vi som foreldre faktisk er forpliktet å forsørge ungene våre så lenge de går på videregående. (selvfølgelig er det unntak for de som ikke KAN bo hjemme, men det er en helt annen sak.)

Sånn var det for meg også, selv om jeg bodde nesten en time unna skolen med buss. For å få stipend eller lån måtte jeg ha sverta foreldrene mine med å dra inn barnevernet og si at de ikke tok var på meg, og det var ikke noe jeg ville ha på meg at jeg hadde gjort, iallefall! En annen måte var å få dokumentasjon på at det ikke var plass til meg hjemme, og det skal vel godt gjøres for en godt etablert familie i dag..

[Villa2000]

Føler jeg kjenner meg litt igjen i den situasjonen som guttungen til TS er i nå. Jeg var selv så skolelei i den alderen at jeg holdt på å gå på veggene. Jeg vurderte å jobbe en stund men det ble til at jeg søkte på noen linjer kun for å glede mutteren, men hadde null initiativ selv.

Imidlertid så endret motivasjonen min seg etterhvert. Jeg tok noen år på skole som sikkert var unødvendig, men jeg kom meg inn på sporet til slutt og har en grei jobb i dag.

Litt off topic så mener jeg at man sikkert ikke har vondt av å ha en ekstrajobb ved siden av studiene. Ikke nødvendigvis for å gi alle pengene til leie og mat hjemme, men for å bli litt fortrolig med arbeidslivet og bli kjent med lover og regler. Dette er ikke noe man lærer på skolen.

Å påstå at man blir så veldig praktisk og smart av å ha studielån og jobbe ræva av seg for å beholde en hybel mens man studerer er bare tull. Jeg gjorde det og jeg er ikke noe smartere enn noen andre

[Gjest Gjest_malena_*]

Skjønner godt Ts frustrasjon.

Har hatt det slik jeg også, og jeg var så fortvilet på min datters vegne, som begynte og sluttet på det ene grunnfaget etter det andre, skulket masse og kom i en vennegjeng med dårlige vaner osv.

Trodde jeg skulle tørne en stund. Selv har jeg lang utdannelse og regnet det nesten som en selvfølge at hun skulle komme gjennom skolegangen uten problemer. Så feil man kan ta.

Jeg tryglet, jeg ba, jeg pratet, jeg lovet belønning, jeg roste, vi snakket med studieveileder, rådgiver og hele pakka, men alt var fånyttes.

For å gjøre en lang historie kort, så er jeg idag kjempestolt over min datter som kom seg over kneika, det skjer noe i 19-20 årsalderen, ja det kan jeg skrive under på!

Hun gjorde seg omsider ferdig med videregående, og noen fag tok hun som privatist etter at hun startet sin egen bedrift i en alder av 23. Hun har idag seks ansatte, og det viser seg at hun har talent for nettopp dette , ting går så utrolig bra og livet har altså snudd opp ned på noen få år. Jeg må nesten klype meg i armen.

Så mitt råd er: fortvil ikke!!!! Ser ut som det er en down-periode mange må gjennom, men tilslutt så finner de ut av det, på mirakuløst vis mange ganger. De aller aller fleste kommer ned med beina på bakken!

[Gjest ts]

Takk for at dere deler historiene deres med meg, det var akkurat det jeg trengte nå. Fornuften vet jo disse tingene, jeg har jo vært der selv en gang for lenge siden, men det er spesielt når det gjelder ens egne barn. De jo sårbare i den alderen, og akkurat hvor sårbare de egentlig er det vet vi jo ikke..

Det føles litt lettere nå, merkelig hjelper det å høre fra fremmede mennesker på nett nesten mer en å prate med venner om dette, det syntes jeg er så vanskelig fordi jeg absolutt ikke vil utlevere sønnen min og da kan man jo knapt si noe som helst.

Vi har hatt kneiker før med barna, heldigvis ingen alvorlige, men de rammer meg som et bokseslag i magen hver gang. Når ting er vanskelig er det heller ikke enkelt å tro på at det som oftest ordner seg og at man må ta tiden til hjelp. Det siste er så vanskelig, vi vil helst ha garantier for at det skal gå bra for barna våre til evig tid, men slike garantier kan jo ingen få. Så forsøker man å være en så god mor som mulig, men det er neimen ikke lett alltid å vite hvordan man er det, og selv om man vet hva som er å være en god forelder i teorien er det ikke alltid like lett å etterleve i praksis heller..