nedtrapping av antidepressiva (zoloft)

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg har nå stått på zoloft (200 mg) i et års tid, og har trappet sakte ned med flere ukers mellomrom over to måneders tid. Har hatt bra effekt av pillene, men fant ut at jeg ville slutte med de nå. Ifølge legen (sist jeg var der) så regnet han med at jeg da kunne slutte på denne tiden. Men to dager etter at jeg kuttet ut helt, så ble jeg dårlig.. De samme symptomene som før jeg begynte på pillene. Begynte derfor på samme dose (den minste dosen) som jeg brukte før jeg sluttet helt. Er ennå ikke bra... det jeg lurer på er om andre har hatt det sånn? Mon tro om dette er vanlige sluttsymptomer (såvidt jeg orker å jobbe) eller om det er en indikasjon på at jeg trenger de lenger? Noen som har noen forslag?? Har lest alt om emnet her på kvinneguiden, og ellers på nettet... så jeg er ikke ut etter den informasjonen. Må nok (kanskje) ta meg en tur til legen om ikke så lenge også. Så de tingene er jeg ikke interessert i å høre om... Men rett o slett DERES personlige erfaring.

[Gjest Gjest]

Kjære deg,

Utifra egne erfaringer ville jeg IKKE sluttet på disse pillene om du føler at symptomene kommer tilbake. Jeg har ved to anledninger vært så vågal og tøff at jeg tenkte at jeg ville mestre livet uten piller. Det har jeg måttet betale en høy pris for i ettertid. Begge gangene gikk jeg rett ned i kjelleren, og ble der lenge. Jeg ble om ikke dårligere enn jeg noen gang hadde vært. Så for min egen del må jeg nok rett og slett innfinne meg med å bruke medisiner en god stund fremover,kanskje hele livet. Men heller det,enn å være tøff og slutte,for så å bli sucidal.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Tusen takk for svar! Og råd!

[Cata]

Been there, done that.... Jeg bruker riktignok Citalopram da. Etter nesten et år med lillepille så ble legen og jeg enig om at jeg skulle gjøre et forsøk på å slutte. Nedtrapping gikk fint (over et par mnd. - etter legens instrukser) men to uker etter at jeg hadde tatt min siste pille så kjente jeg depresjonen kom krabbende tilbake. Etter en gjennomført tårevåt helg så ruslet jeg tilbake til legekontoret og konkluderte "for tidlig". Legen var enig, og gav meg tillatelse til å begynne igjen og med formaningen om at nå burde jeg bruke pillene i et par år før jeg sluttet. Imidlertid kom jeg selv fram til at siden det hadde gått så greit å trappe ned så burde jeg se om jeg ikke kunne klare meg med halv dose i forhold til den opprinnelige. Tross alt klarte jeg jo nesten å slutte.

Etter litt betenkningstid så gav legen meg lov og jeg har nå gått på halv dose et år. Fungerer helt fint. Medisin måtte jeg åpenbart ha, men ikke vits i å ta mer enn jeg strengt tatt hadde bruk for.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Helt enig med deg... det hørtes lurt ut! Takk for svar!

[salome]

Hei!

Jeg har gått på mye forskjellig for manodepressivitet (främst litium) og panikkangst i flere år. For et par år sider trappet jeg ned relativt raskt og kuttet det helt ut etter et halvt år. Jeg likte ikke helt tilstanden min, legen min syntes jeg skulle fortsette, men som mange andre manodepressive, så mister vi mye av de store følelsene, og blir mer apatiske. Så jeg ville hellre ha daler.

Jeg hadde mye jeg arbeidet med med meg selv, på personlig plan, mye om hvordan jeg så på meg selv i forhold til livet, og dette tok med noen timer hver dag. Og det gjorde at jeg klarte meg fint uten. Men jeg hadde aldri klart det hvis jeg ikke hadde begynt å jobbe med meg selv veldig inngående samtidig som jeg trappet ned.

Jeg tror også at siden man vet om når man slutter helt med pillene, og møter noe i hverdagen - stort eller lite eller ikke noe synlig i det hele tatt - så er det lettere å synke ned igjen, nettopp fordi man vet om at man ikke har noe som hjelper en. Altså at det er litt psykisk sammenkoblet, samtidig som det er en faktisk mangel på medisin som skal hjelpe.

Hvorfor ikke ta en halv dose, som noen her over foreslo over en lenger tid, og så se hva du vil gjøre? Jeg tror ikke at alle måå gå på piller resten av livet, man kan komme seg utav det. Men for noen er det mye vankeligere, ikke fordi at man er svakere, men på grunn av andre annledningen man ikke kan noe for.

Jeg klarte å slutte. Men har hatt mange nedturer og helveter og fryktet døden i ukesvis. Ord kan ikke beskrive hvor tungt det er, spesiellt når mange av de menneskene som står en nært ikke skjønner hvordan man har det eller ser ned på en.. Men jeg har vært veldig heldig som hatt ett par mennesker som har skjønt hvordan det er, og hjulpet meg å forstå at det ikke er min skyld eller at jeg er rar eller svak som ikke klarer noen ting som de fleste andre mennesker klarer. Derfor var det mulig for meg. Jeg tror det er verdt å prøve, men man må ta hensyn til seg selv og ikke sammenligne seg med andre eller sette for store mål for tidlig..

Jaja, mye rot dette...

Jeg ønsker deg uendelig masse lykke til!!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Takk for det Salome! Er nå på halve dosen av det opprinnelige, og jeg merker bedring i positiv forstand. Når det gjelder det psykiske så gledet jeg meg til å slutte med pillene, og det var en nedtur at det ikke fungerte. Var nemlig helt innstilt på å slutte... men dengang ei. må nok innfinne meg i å bruke de lenger. Takk for svar forresten!

[salome]

hei igjen!

for å være helt på det sikkre synes jeg du skal gå på den halve dosen din over en lenger tid. min lege mener sånn et halvt års tid. han er litt forsiktig av seg, men jeg synes det er lurt å være forsiktig for sikkerhets skyld! nå vet jeg ikke hvilken dose i mengd du går på nå, men om det er mulig å halvere den igjen, er dette optimalt.

men, det viktigste er at man jobber med seg selv, og mer enn man tror man trenger, i tiden som denne og etterpå. hvis du klarer å bli sterkere og kanskje sterk i ditt sinn, så er du helt frisk! jeg er ikke der enda, det kommer å bli en lang lang vei. men tar det fem-ti år av kontinuerlig arbeid, så er det vert det

å være takknemlig for det man allerede har i livet, er min nøkkel til glede.

jeg ønsker deg masse masse lykke til og håper virkelig du klarer å slutte, og fremfor alt, at du blir bra og sterk i deg selv! tenk å få oppleve det..!!

husk at bare fordi du har fått en diagnose av noen som helst form, så betyr ikke det at den nødvendigvis må VÆRE deg resten av ditt liv, det bare har vært en del av ditt liv i denne perioden.

stor klem!!

[Gjest Gjest]

Om jeg blir rasende for å så bli helt apatisk uten evne til å verken føle noe eller klare at noen tar i meg....er det en form for depressivitet? Får anfall der jeg ikke føler noe som helst, er så lei av tilværelsen min at jeg vil hoppe ut av vinduet!

Jeg er så sint hele tiden...

[Gjest Gjest_gjest_*]

hei igjen!

for å være helt på det sikkre synes jeg du skal gå på den halve dosen din over en lenger tid. min lege mener sånn et halvt års tid. han er litt forsiktig av seg, men jeg synes det er lurt å være forsiktig for sikkerhets skyld! nå vet jeg ikke hvilken dose i mengd du går på nå, men om det er mulig å halvere den igjen, er dette optimalt.

men, det viktigste er at man jobber med seg selv, og mer enn man tror man trenger, i tiden som denne og etterpå. hvis du klarer å bli sterkere og kanskje sterk i ditt sinn, så er du helt frisk! jeg er ikke der enda, det kommer å bli en lang lang vei. men tar det fem-ti år av kontinuerlig arbeid, så er det vert det

å være takknemlig for det man allerede har i livet, er min nøkkel til glede.

jeg ønsker deg masse masse lykke til og håper virkelig du klarer å slutte, og fremfor alt, at du blir bra og sterk i deg selv! tenk å få oppleve det..!!

husk at bare fordi du har fått en diagnose av noen som helst form, så betyr ikke det at den nødvendigvis må VÆRE deg resten av ditt liv, det bare har vært en del av ditt liv i denne perioden.

stor klem!!

Tusen takk for det Salome! Setter stor pris på din støtte, og ønsker deg også lykke til!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg har nå stått på zoloft (200 mg) i et års tid, og har trappet sakte ned med flere ukers mellomrom over to måneders tid. Har hatt bra effekt av pillene, men fant ut at jeg ville slutte med de nå. Ifølge legen (sist jeg var der) så regnet han med at jeg da kunne slutte på denne tiden. Men to dager etter at jeg kuttet ut helt, så ble jeg dårlig.. De samme symptomene som før jeg begynte på pillene. Begynte derfor på samme dose (den minste dosen) som jeg brukte før jeg sluttet helt. Er ennå ikke bra... det jeg lurer på er om andre har hatt det sånn? Mon tro om dette er vanlige sluttsymptomer (såvidt jeg orker å jobbe) eller om det er en indikasjon på at jeg trenger de lenger? Noen som har noen forslag?? Har lest alt om emnet her på kvinneguiden, og ellers på nettet... så jeg er ikke ut etter den informasjonen. Må nok (kanskje) ta meg en tur til legen om ikke så lenge også. Så de tingene er jeg ikke interessert i å høre om... Men rett o slett DERES personlige erfaring.

Dytt, dytt...