Tvangsspisning

[Gjest M&M]

Hei. For et par år siden utviklet jeg meg en spisefortyrrelse. Det var mye som skjedde rundt meg og jeg lot derfor følelsene mine gå ut over maten. Jeg gikk fra ca.62 kg til 46 kg. Jeg er 176 cm høy. Jeg følte at dersom jeg klarte å kontrollere matinntaket mitt så ville jeg få kontroll på alt annet.

Men så begynte jeg å gå til psykolog og lege. Jeg begynte på shaker osv for å gå opp i vekt. Jeg fikk stadig kommentarer om hvor tynn jeg var. Jeg hatet det!

Men så etterhvert skjedde det noe.. Jeg begynte plutselig en dag å slippe taket på kontrollen.. jeg smakte på en sjokolade og da sprakk jeg helt! Jeg begynte å overspise om kveldene.. av og til kastet jeg opp. Jeg begynte å rase opp i vekt. I dag gikk jeg på vekten.. jeg har gått opp 7-8 kg på mindre enn tre uker! Jeg veier nå det samme som jeg veide før jeg fikk spisefortyrrelse. Jeg føler meg KJEMPE FEIT! Jeg spiser helt til jeg kjenner at jeg må kaste opp:( Det er helt grusomt! Jeg tenker nei i morgen skal jeg skjerpe meg, da skal jeg spise nesten ingenting og gå ned i vekt. Men så sprekker jeg igjen og igjen. Jeg MÅ ned til hvertfall 52 kg! Jeg føler meg så utrolig tykk nå Jeg kjenner fettet disser både i ansiktet, mage, rumpe og lår... Jeg tenker mat hele tiden.. har tatt over hele livet mitt:( Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre... akkurat nå vil jeg bare at jeg skal kutte helt ut å spise.. jeg blir bare tykkere og tykkere. Psykologen min sier at jeg kan få lov til å bo på sykehuset for en stund slik at jeg skal få et normalt spisemønster igjen.. jeg kunne godt tenkt meg det, slik at jeg ikke skal ha mulighet for å putte i meg all slags mat som jeg finner hjemme i skapene.. men så er det slik da at jeg ikke vil der heller på en måte.. for da blir jeg jo tvunget i mat, noe som jeg ikke vil nå.. jeg vil heller ned i vekt... uff jeg vet ikke lengre hva jeg skal gjøre... Jeg har vel ikke akkuratt skrevet noe spm her.. men hvis det er noen som har noen tanker rundt det jeg har skrevet ville jeg satt stor pris på det.. Jeg føler at det er bare jeg som har det slik som dette.. jeg hater å snike rundt i alle skaper og putte i meg alt det mat... værsåsnill og hjelp meg:(

[Gjest Gjest]

Høres ut som du har det veldig vondt for tiden... Jeg sliter selv med overspising og har omtrent hele livet mitt.

Det å ha en spiseforstyrrelse er en utrolig tungt sykdom å bære. Det kjennes av og til at man komme aldri ut av de syke mønstrene.

Det eneste du kan gjøre, og det eneste som har hjulpet meg, er å finne en psykolog som passe meg, som forstår meg og har peiling på det jeg sliter med. Det er umulig å løsne en spiseforstyrrelse på egen hand. Du trenger hjelp fra noen som kan støtte deg hele veien.

Du er langt i fra den eneste som sliter med sånt. Jeg hadde tok av meg 6 kg i januar, og lagt på meg alt igjen. Jeg vet hvor vondt det er. Det eneste du kan gjøre nå er å lete aktivt etter en psykolog eller terapeut som du kan være ærlig med, som kan hjelpe deg med dine problemer. Uten at du bearbeide disse så komme du opp i de mønstrene om igjen og om igjen.

Jeg har også lurt om det er lurt å skaffe seg en såkalt "lifecoach". Er litt usikkert ennå om jeg er frisk nok til det og om jeg har penger og, men kanskje det var også en ting.

En annen ting er der du sier at du MÅ ned. Nå du har slike tanker så sette det i gang tvang til å spise fordi følesene som er knyttet til dette er så vondt at du må gjøre noe for å takle det. I dette tilfelle ble det mat som demper smertene.

Jeg vet selv det er enormt vanskelig, men prøv litt å la være å tenke at du "må" det. Visualisere litt og tenk hva hadde skjedd hvis du klart å gå ned..og ikke klart å gå ned. Dette kan hjelpe en del.

Dette handler IKKE om selvdisiplin. Dette er en sykdom, og det må man har hjelp til å vinne over. Lykke til

[angeleyes]

Jeg har hatt anoreksi i 3 år nå. Var nede i 38 kg, men er nå på bedringens vei takket være alle rundt meg; venner, kjæreste, familie, psykiater, psykiatrisk sykepleier og et kort opphold på sykehus. Det er lenge til jeg vil kalle meg frisk da, men jeg har det mye bedre nå enn for et år siden.

Jeg begynte på behandlig for over et år siden. Da vekten stoppet å gå oppover i fjor sommer ville hjelpeapparatet at jeg skulle være en periode på sykehuset. Jeg var sterkt i tvil slik som deg. Vil jo bli frisk, men tanken på å legge på meg er helt uutholdelig.(Det er den ennå) Dessuten var jeg usikker på hvordan det kom til å bli.

Til slutt sa jeg ja og skrev under på en avtale om å være der ca en måned. Som de sa til meg så var det bare å gå ut døra hvis jeg ikke orket mer. Men jeg ble der hele tiden. Det var utrolig tøft, men det hjalp meg:) Angrer litt nå på at jeg ikke ble der lenger, men jeg skulle begynne på skolen.

Jeg anbefaler deg virkelig å ta dette tilbudet. Du får da folk rundt deg hele tiden som hjelper deg. Fortell dem om hvordan du føler det rundt vektoppgangen. De vil da hjelpe deg med alle tankene du sliter med. For meg ble tankene der og de er der ennå. Men alle menneskene som jobbet på senteret hjalp meg.

Lykke til. Bare spør om det er noe mer du lurer på eller noe

[Furstina]

Tråden rensad och stängs.

Se reglerne.

Vi ber dig ta kontakt med din läkare och psykolog eller MentalHelse.no

/Furstina (moderator)

Endret 2. mai 2008 av Furstina