Var det skummelt å bli foreldre??

[Gjest Anonymous]

Jeg er 30 år han 28.Vi gifter oss i sommer og har planlagt barn.Vi har god økonomi og nå skal alt være klart.

Han har et barn fra før og har erfaring med dette.Jeg elsker unger og er en populær "tante" for alle ungene vi kjenner.MEN nå begynner jeg å føle at jeg får litt "hetta" av å planlegge baby.

Hvordan var det for dere som har små?Var det litt skummelt for dere også??

[Fru Fomle]

Jepp, kjempeskummelt!!

Jeg var 22 da jeg ble gravid (ikke helt planlagt, men ikke helt uplanlagt heller...), student, samboer uten fast jobb etc. Men da jeg vendte meg til tanken gledet jeg meg veldig. Og på slutten av graviditeten var jeg såpass lei av å være gravid at jeg bare gledet meg til barnet ble født....

Og det har gått bra. 8)

[Gjest Anonymous]

Godt å høre.Det virker nemmelig som om det forventes at du ikke skal synes at dette er noe annet enn flott og fint osv....

Jeg har ikke peiling på hvordan det virker å få min egen lille snutt jeg ikke kan levere tilbake når han/hun skriker og ikke vil sove.

Det føles veldig alvorlig og stort.

[Fru Fomle]

At du tenker sånn synes jeg viser at du er bevisst på hva det innebærer og få et barn, noe som også tyder på at du er moden og klar for ansvaret!

Lykke til!

[Gjest Lottemor]

Huff ja det var skummelt.

Jeg ble gravid når jeg var 19 år og fikk min datter da jeg var 20 år.

Var redd for at jeg ikke skulle klare ansvaert,var redd for å sitte alene med et barn.

redd for å endre hverdagen min så drastisk,hadde jo ingen anelse om hvordan det var å väre mamma eller om hvordan det var å ha så mye ansvar hele tiden.

var ikke redd for födslen,som nevnt over var jeg så lei av denne magen og kvalmen og gå på do hvert tiende minutt at jeg håpte på å få rier hver dag 14 dager för termin.

det har gått kjemmpe flott med meg og den lille,og jeg syntes jeg gjör en god jobb selv om jeg inni mellom er i tvil på meg selv.

Har hört det er vanelig

tror det er posetivt å forbrede seg på at det ikke bare er fryd og gamme å få barn er en kjemmpe stor omstilling og det er masse man må belage seg på.

Lite sövn

Lite tid til seg selv

Mange tolmodighets pröver

Ikke samme "friheten"

det er verdt det ikke miss forstå meg,men det kommer dager der man bare har lyst å gråte for man er trött og sliten.

min datter fikk kolikk og hadde det i 6 månder,jeg var enslig forsörger det förste året og lite stötte av familien min.

Så jeg kan si det er töfft å få barn,men alikavel så vil jeg si at jeg lever mer nå en hva jeg har gjort för jeg fikk henne.

nå er jeg i et stabilt sammboer forhold og har noen å dele alle gleder og sorger med og det hjelper.

trives bra i rollen som mamma selv om jeg ikke trodde den vill kle meg og at jeg ikke ville takle den....

[LilleBille]

Kjempeskummelt - skremmende og helt fantastisk.

Skummelt og skremmende - fordi dette var noe helt nytt - et vesen som var totalt avhengig av deg og at du sørget for at det hadde det bra. (og når du ikke ante hva som var feil og ungen bare hylte.....)

Men bare helt fantastisk likevel.

Selv ble jeg ikke overveldet av morsfølelse umiddelbart etter fødselen - men trengte litt tid til å venne meg til at et annet vesen var totalt avhengig av meg ... og etterhvert som vi ble bedre kjent kunne jeg ikke forstå hvordan livet hadde vært uten...

Barna mine er det aller viktigste som har skjedd meg - men selv nå 16 år etter første gangen er det fortsatt skremmende til tider - skremmende på andre måter - det er andre ting å være redd for - men så utrolig mye glede de gir meg .. det ville jeg ikke vært for uten. Men jeg innrømmer at jeg mange ganger fortsatt lurer på om mine valg har vært det riktige for dem... Men sånn vil det vel bli hele livet...

[Gjest Mayamor]

Det var skummelt, spennede, utfordrende, gledelig, fantastisk og alt på en gang...

Nå venter jeg nummer to er minst like spent...

Men det å bli foreldre er noe jeg virkelig kan anbefale.

Maya30

[Gjest salma]

Kjempeskummelt! Ante ikke hva jeg gikk til, verken på godt eller vondt. Var heller ikke særlig glad i barn, og hadde ikke særlig erfaring med barn.

Men, det er noe helt annet med ditt EGET barn. Har blitt mer tolerant overfor andre barn, men kan fremdeles ikke tenke meg å jobbe i barnehage. Gullet mitt, derimot, bare ELSKER jeg

[Trebarnsmor]

Veldig skummelt med første,ikke noe skummelt med andre.

Nå kan jeg det meste av stell og sykdommer osv.

Da jeg kom hjem med første.....satte jeg meg rett ned i sofaen og gråt.Men man blir veldig merkelig når man akkurat har fødet og holder på med amming.

[*Lavendel*]

Jeg syns det var skummelt.... Da jeg kom hjem med første (en liten jente) satt jeg i sofaen og gråt i to dager. Jeg kunne ikke forestille meg hvordan jeg skulle klare å bli en god mor for min datter. Det var ikke planlagt, jeg ønsket meg ikke barn og jeg hadde ingen erfaring med barn..

Du kan si at jeg ble VELDIG overveldet av morsfølelsen, og jeg tvilte på mine evner til å være mor. Nå har vi 3 og alt har gått bra!!!

Men det var skummelt, men det gikk veldig fort over og da nr to og tre kom syns jeg alt var helt greit...

Barn er fantastisk!!! Selv om: les tråden "umulige gutter"

[Padmee]

JA, jeg synes det var kjempe skummelt. Hadde knapt nok tatt i en baby før, og ikke var jeg særlig glad i barn heller. Men en venner seg til alt, og så kan en trøste seg med det at babyen kjenner ikke til å ha noen andre foreldre, så om en gjør noen "feil" så gjør det ingenting for babyen vet det ikke alikevel. Alt er like nytt for alle som er involvert, ikke bare for mor/far, men også for babyen.

[myagi]

Jeg er 30 år han 28.Vi gifter oss i sommer og har planlagt barn.Vi har god økonomi og nå skal alt være klart.

Han har et barn fra før og har erfaring med dette.Jeg elsker unger og er en populær "tante" for alle ungene vi kjenner.MEN nå begynner jeg å føle at jeg får litt "hetta" av å planlegge baby.

Hvordan var det for dere som har små?Var det litt skummelt for dere også??

Det er klart det var skummelt!

Det var for det første overhodet ikke planlagt.

Jeg har heller aldri vært en sånn som har falt i staver over babyer og smokker og blonder.

Det gikk kjempebra!

Man får jo litt tid til å forberede seg under graviditeten selvom jeg skjønte jo ikke hva jeg hadde begitt meg utpå før hun var her.

Jeg skjønner det kanskje ikke enda nå 16 mnd etter faktisk.

Men det er gøy!!

[laura]

Hadde mange følelser rundt det å bli mamma for første gang, men skummelt synes jeg ikke at det var. Derimot var det spennende, utfordrende, fantastisk, morsomt...etc (Var 23 år den gangen)

[mari]

Jeg er livredd for andre gang jeg:) men det er en fantastisk følelse allikevel!

Denne gangen er jeg mer redd for at jeg ikke skal bli bra i bekken etter fødsel, og at vi ikke skal få den hjelpen vi trenger i såtilfelle.

Sist var jeg mer skremt for hvordan jeg skulle takle forskjellige hendelser. Reagerer kanskje litt mye innimellom (hvis jeg feks. ser sønnen har fått tak i noe spist eller noe), men man lærer seeg å takle ting uten for mye styr.

[NonJuan]

Hei!!!!!!

Nei overhode ikke skummelt..... men spennende og kjærligheten bluffet opp enda mer. Bare det å se ungen komme opp på mammas bryst... var rett og slett ubeskrivelig!

Nei dere kan glede dere..... Og NYT det!

Klem