Barnevernet

[Far til 2]

Det går for øyeblikket 2 paralelle debatter om "barnevernet", og det synes som om det er grunn til å sette spørsmålstegn ved deres arbeidsmetoder.

Intensjonene ved barnevernet er utvilsomt gode. Alle jeg kjenner ønsker det beste for både egne og andres barn. Men med så mange reaksjoner bør en kunne sette spørsmålstegn ved de resultatene som fremvises.

I det siste har det kommet en del reaksjoner som viser hvordan barnevernet overreagerer i en del saker. Og det er grunn til å sette spørsmålstegn ettersom en del føler det som trakasering. I andre tilfeller vet vi at de ikke reagerer i det hele tatt, noe som utvilsomt går ut over de barna som berøres. For balansens skyld skal det også nevnes at det har vært innlegg som lovpriser det arbeidet barnevernet har gjort.

Men om vi antar at de som er fornøyd gir beskjed halvparten så ofte som de som ikke er fornøyd, er det likevel 50% av tilfellene som enten ikke blir undersøkt eller hvor det skjer en overreaksjon/trakasering.

"Barnevernet" har utvilsomt en vanskelig jobb å gjøre. Men skal de kunne skjule seg bak en sånn beskrivelse ? Om vi andre gjorde 50% (kansje helt ned til 10%) feil i de jobbene vi hadde, ville vi sansynligvis fått sparken for lenge siden.

Hva er årsaken til at barnevernet kan fortsette å gjøre så mange feil uten at det får konsekvenser ? Selv kommunalt ansatte må forvente at det settes krav til det arbeidet de gjør. Om sykehus, leger/helsesøstre eller annet helsepersonell hadde gjort noe som var i nærheten av 10% feil (med de konsekvensene det medfører) hadde de blitt byttet ut for lenge siden.

For en tid tilbake var det mye skriverier om ei 12 års gammel jente "barnevernet" vil tvangssende til Afrika (til stemor). Heldigvis fantes det noen oppegående besteforeldre her i Norge som gjennom en rettsak klarte å stoppe dette. I et annet tilfelle, som skjedde omtrent samtidig, ble en gutt drept på et av "barnevernets" sikre institusjoner. En leder for barnevernet i en eller annen kommune sa ved den anledningen at "barnevernet er i en tillitskrise". Jeg synes det var en god beskrivelse.

Jeg er, som tidligere, skeptisk til de kontrollmulighetene som foreligger. Ønsket om å gjøre en god jobb har jeg ingen grunn til å betvile. Men når det viser seg at det gjøres feil så ofte som det faktisk gjøres (jeg antar vi bare hører om en brøkdel ettersom mange saker handler om barn/foreldre med begrensede resurser), bør det utvilsomt gjøres noe med de kontrollmulighetene som mangler.

Hvordan kan barn og foreldre som føler seg trakasert få en objektiv behandling av andre som ikke har relasjoner (dvs deltar på kurs, møter, lunsj/middag, eller som i værste fall tjener penger på andre "fagfolks" kontakt) til det lokale barnevernet ? Eller hvordan kan en som melder fra om overgrep sikre at barnevernet tar dette på alvor og gjør så grundige undersøkelser som er nødvendig ?

Ingen kan påvirke forutsetninger for barnevernets arbeid mer enn barnevernet selv ettersom de er tillagt så mye makt. De fungerer som en egen organsiasjon med muligheter som bare det hemmelige politiet i Øst Tyskland i sin tid hadde ettersom "alle kjenner alle", og de kjøper tjenester som "rådgivere" fra hverandre (fra barnevernsansatte i nabokommuner eller kursdeltagere de har møtt tidligere). Men hva mener vi andre som ikke har tilgang til de hemmelige korridorene ? Hvordan mener vi at vanlige folk skal få tilliten tilbake etter all den informasjonen som har kommet frem de siste årene. Til og med "barnevernet" må vel etter hvert innse at dagens arbeidsmetoder og kontrollrutiner ikke holder mål i et forholdsvis åpent samfunn som Norge var ment å være.

[Kosemose]

Jeg tror ikke det største problemet med barnevernet er at de gjør for lite. Tror vi vil se langt flere rettssaker i framtiden som går på at ingen grep inn enn motsatt.

Jeg skulle ønske barnevernet fikk mer ressurser, både for saksbehandling, tiltak og kursing/opplæring/videreutdanning og opplysningsarbeid. Jeg ønsker at barnevernet brukte mer ressurser på å informere og opplyse om hva barnevernet er, hvordan de jobber og hvilke lovhjemler de arbeider under. Syns også barnevernet burde prioritere å kurse lærere og ansatte i barnehager i forhold til meldeplikt, faresignaler, og generelt gjøre seg mer tilgjengelig for samarbeidspartnerene sine.

[Far til 2]

Og hvem mener du er "samarbeidspartnere" ? For meg høres det ut som om barnevernet kun lytter til egne meninger. At de "tilfeldigvis" tar rett avgjørelse i en del saker burde være en selvfølge.

Jeg er enig i at barnevernet gjør for lite i en del saker. For kort tid tilbake var det en bekymret mor som stod frem fordi barnevernet avviste alle hennes bekymringer. Andre har opplevd liknende.

Sammen med alle de tilfellene hvor foreldre føler seg urettmessig trakasert blir det en ganske stor feilprosent.

Interne aktiviteter som videreutdanning, etc er silkkert gode tiltak. Men det gir ingen sikkerhet for at det gjøres mindre feil. Til det trengs det helt andre kontrollmuligheter. Å overlate kontrollen til naboen, som tilfeldigvis arbeider i barnevernet i nabokommunen, gir ikke den helt store tiltroen. Spesielt ikke om naboen samtidig får betalt 8-10.000 for jobben. Det blir en fin grillaften for den summen.

For meg synes det som om du er mest opptatt av å finne faresignaler som berører nye barn. Det er sikkert også viktig, men jeg tror at om en større andel av befolkningen fikk tilbake noe av tilliten til barnevernet, vil det "automatisk" kommet flere bekymringsmeldinger fordi slike bekymringsmeldinger idag "sitter så langt inne". Det har vært mange tilfeller bare i dette forumet hvor debatanter har kviet seg for å melde noe til barnevernet. Det er forstålig med et så frynsete rykte som denne etaten har. Mange synes å ha mistet tiltroen til at barnevernet gjør det rette om de gjør noe i det hele tatt. Andre er usikre på om det er grunn til å melde fra, noe som gjør at de kvier seg fordi de har sett/hørt hvordan barnevernet ved en del tilfeller overreagerer.

Bør ikke barnevernet isteden gjøre noe for å bygge et minimum av tillit ? Idag er det mange tilfeller som aldri blir meldt fordi:

a) De tror ikke barnevernet vil gjøre noe

b) De tror barnevernet vil overreagere

[Kosemose]

Med samarbeidspartnere så mener jeg de som har yrker hvor de er i kontakt med barn. Det er ganske mange yrkesgrupper som har meldeplikt, i motsetning til "naboen" og familiemedlemmer. Og da er det viktig at disse menneskene vet når de bør gjøre hva, hvorfor og hvordan.

Du kan sikkert også tilføye et punkt c) på listen din: Mange melder ikke fra fordi de er for feige, de er redd for å komme på kant med foreldre etc. Og punkt d) de er usikre på om bekymringen deres er alvorlig nok til at de bør melde og punkt e) de regner med at "noen andre" ser og tar tak i det.

Jeg tror ikke det er så fryktelig mye barnevernet kan gjøre når barnet det er snakk om allerede har havnet langt utpå i en alder av 15-16 år. Jeg tror at det må fokuseres mer på førskoletiden og at det må fokuseres på forebygging, foreldreveiledning, frivillige hjelpetiltak som får familier på rett kjøl, osv. Det er vel ingen underdrivelse å si at meldeprosenten stiger i takt med barns alder, og at det ofte ikke meldes før barnet har utviklet store atferdsproblemer, angstproblemer, eller lignende. Tror heller ikke det er noen overdrivelse å si at mange av de barna det går skikkelig dårlig med, har hatt voksne personer i barnehage og småskolen som har bekymret seg eller stusset.

Jeg tror voksne mennesker burde slutte å tro at ting "går seg til" helt av seg selv. Hvis foreldre mangler kompetanse eller ressurser til å håndtere en treåring, sier det seg selv at det ikke kommer til å skje et mirakel helt av seg selv som ordner alt et par år senere. Jeg tror også det er bedre for både foreldre og barnet selv at foreldrene får støtte, hjelp og veiledning tidlig, slik at vonde sirkler og dårlige spor kan brytes, kontra at barnevernet griper inn og forsøker å redde stumpene når barnet har blitt ungdom og foreldrene sitter der utslitte og med følelsen av totalt mislykkethet.

[Gjest Cath.]

I denne sammenhengen må vi ikke glemme at det ofte er de små tingene som kan utgjøre store forskjeller både på godt og vondt.

Den enkelte barnevernsansattes syn på forskjellige typer mennesker og livsverdier, kan innvirke på hvordan de forskjellige familiene blir tolket.

Dette gjelder forresten ikke bare barnevernsansatte, men også lærere, førskolelærere og annet.

Som et eksempel kan jeg bruke en tenkt situasjon med 2 forskjellige barn, fra forskjellige typer familier som ofte kommer kledd på litt spesielle måter. La oss si at begge disse barna kommer kledd i finkjole, med en for stor strømpebukse og en diger ullgenser utenpå.

Familie 1. består av en alenefar som jobber som sveiser

Familie 2. Er en familie der begge foreldrene har lang universitetsutdannelse.

Om familie 1.s barn kommer svært mange til å mene: Der er det ikke er skikk på noen ting, bare se på den stakkars ungen som går kledd på den måten!

Familie 2 kommer svært sannsynlig til å bli tolket slik at de gir barnet rom for sin spesielle individualitet.

I virkeligheten kan det være slik at begge disse familiene kan ha som grunnlag å la barnet utrykke sin individualitet, men fordi noen tror at intelligens og utdanning nødvendigvis må være det samme, vil familie 1 komme dårligst ut (dessuten er jo vedkommende en enslig far). For familie 1 kan en slik ting føre til at de blir gransket på flere måter av mennesker som nedvurderer farens omsorgsgrunnlag, på grunn av sneversynthet. Familie 2 kommer antagelig ikke noen til å reagere på, de har jo utdannelse og tar jo bare barnet på alvor.

[Gjest Gjest]

Vel. Ang. utdannelse og sosial status. Min erfaring er den motsatte. At barnevernet oppfatter foreldre med høyere akademisk utdanning for å være verre omsorgspersoner enn andre. F.eks starter de jo gjerne undersøkelse om de får inn en bekyringsmelding fra offentlig ansatte om at man har bedt om veiledning - noe man har full rett til etter forvaltningsloven - og det å stille spørsmål er så kritikkverdig at de også skriver det i egne rapporter - at det er stor fare for at man vil fortsette å stille spørsmål!!

Det handler mye om hvor "samarbeidsvillig" man er - dvs at man smiler og nikker. Vet jo fra min egen arbeidsplass i det offentlige at kolleger tror at jeg ikke kan gjøre en god jobb om jeg ikke ser trynet til medlemmet - det trenger jeg faktisk ikke - jeg holder meg til fakta - ikke om de griner eller smiler, eller f. eks kommer med oppklippede bukser for å vise hvor dårlig stilt de er eller kler seg i de dyreste merkeklær. Så kan man tenke seg hvordan mange i det offentlige tenker. Det er skremmende.

[Gjest Gjest]

Jeg har generelt sett god erfaring ang barnevernet fra mange steder i landet, kjenner mye til hvordan de jobber fra "familiesiden", og har kun opplevd ett tilfelle hvor de har tatt en feil avgjørelse... da grep de ikke inn i en sak der de burde ha grepet inn.

Men noen ting burde etter mitt syn blitt forandret:

Jeg for min del hadde fått større tillit til barnevernet dersom det ikke hadde vært mulig å ringe inn en anonym bekymringsmelding. (Anonym for familien er greit, anonym til barnevernet er ikke greit).

Barnevernet burde ha hatt muligheten til å ringe melderen for supplerende informasjon dersom noe er uklart, og også sanksjonsmuligheter dersom meldingen beviselig er ringt inn på feilaktig grunnlag (sånn som hevn, nabokrangel osv).

Jeg hadde også fått større tillit dersom barnevernsansatte hadde vært flinkere til å erklære seg inhabile i saker som angår mennesker de "kjenner til", for å unngå at "trynefaktor" blir et tema. Trynefaktoren kan slå to veier, overreaksjon, eller mangel på reaksjon...begge deler blir feil.

Jeg synes også det er et problem at på mindre plasser kjenner gjerne barnevernsleder mennesker hos fylkesmannen personlig, som jo er en klageinstans, og klagene blir ofte avvist på grunnlag av personlige meninger, ikke en faglig vurdering... Dette kan også slå begge veier.

En felles/nasjonalt anke/klageinstans, der sakene har blitt anonymisert før de blir behandlet hadde for meg vært den rette veien å gå...

[Noli]

Jeg tror, når man leser all denne kritikken, at man må huske på at det å beskyldes for å være dårlige omsorgspersoner for barna dine etter all sannsynlighet er det grusomste et menneske kan oppleve, uavhengig av om kritikken er berettiget eller ikke.

Når man så går til et forum/avisen/naboen osv og klager sin nød, fremstiller man selvsagt saken fra sin synsvinkel, og det er svært få mennesker som vil gå og si: "Ja, jeg gjorde noen feil, jeg trenger hjelp.."

Barnevernet er i alle sånne saker underlagt taushetsplikt, og når da Fru Hansen går ut i avisen og sier at bv har stjelt barna hennes, kan ikke bv si tilbake at "Jammen, Fru Hansen ga ikke barna sine mat, og de hadde aldri rene klær og de var utsatt for vold!"

Dermed har avisen kun Fru Hansens historie å forholde seg til, og det er også slik at veldig mange mennesker, både barn og voksne, utsettes for vold uten at de rundt merker noe. Dermed kan naboer og venner stille opp i avisen og bekrefte Fru Hansens historie.

Dette hatet mot bv er sikkert berettiget i mange tilfeller, men jeg tror det også finnes mange saker som er hauset opp i media der mange av oss ville reagert helt annerledes dersom vi visste det bv vet. Det er lett å tro på folk når de sitter og gråter fordi de er blitt fratatt barna, alle foreldre (og sikkert de fleste andre mennesker også) kan vel forstå hvor grusomt det er, og dermed sympatiserer vi lett med dem.

Etterpå kommer de drassende med barna sine som selvsagt ikke vil flytte fra foreldrene. Selvsagt. Barn er lojale mot mamma og pappa, men det betyr ikke at mamma og pappa er gode omsorgspersoner.

Ellers er jeg helt enig i innlegget over meg.

Endret 17. mars 2008 av Noli

[Gjest Gjest Julie:)]

Jeg syns dette er veldig spennende, da jeg studerer til barnevernspedagog. Jeg tror barnevernet er veldig opptatt av å gjøre en så god jobb som mulig, men det er jo mange faktorer som spiller inn her, jeg syns kosemose har veldig gode innlegg og synspunkter på dette og signerer dette og utfyller ikke videre. Men det jeg savner her er at far til 2 kan skrive noe mer konkret om hva han tenker kan gjøres anneledes for å få forbedring. Jeg syns du skriver mye ut i fra debatter som går om aktuelle saker som har vært oppe i mediene. Det er jo som noen andre skriver her at saker om barnevernet presentert i media får ofte frem bare en side ved saken fordi barnevernet har ikke lov å gå ut i media og kommentere enkeltsaker.

Når det gjelder saker som ikke blir godt nok fulgt opp kan det også være flere grunner til det tenker jeg uten å ha noe erfaring med det, men det kommer vel også veldig ann på hva slags opplysninger man får på de ulike sakene. Mange velger vel også å gjøre hva som helst for å dekke over sine problemer også når barnevernet kommer på døre i stedet for å samarbeide nettopp pga all negative fokuseringen på tillitten til barnevernet, spesielt gjennom media.

Jeg tror også på mer ressurser til forebyggende tiltak og tettere samarbeid mellom barnehage, skole, sfo, hjem- barnevern. Fokuset må bli på hjelpen man kan få ikke at barnevernet er slemme og tar ungen fra deg. Ressurser ril å opplyse folket og de ulike innstansene er faktisk veldig viktig for å kunne hjelpe barna på best mulig måte. Viderutanning, kursing etc er bra i de fleste yrker for å kunne holde seg oppdatert på utviklingen som skjer i samfunnet. Det jeg kan bekymre meg om er at jeg syns det kan være skremmende at nyutdannede unge barnevernspedagoger med ingen relevant arbeidserfaring skal ta fatt på arbeidet som saksbehandler. Jeg tror det er viktig med bred erfaring i en saksbehandlerstilling.

[Gjest Gjest_Helene_*]

Jeg lurer på hvor du har det fra at 50% ikke er fornøyd med barnevernet?

Etter noen år i førstelinjetjeneste (PPT) og nå i andrelinje (BUP) er det ikke det inntrykket jeg sitter med. Jada, jeg har møtt mange som har vært veldig misfornøyd med barnevernet (noen med rette, andre ikke), men det er aldri vært snakk om at så mange som halvparten ikke er fornøyd.

Ellers er det vel utopi å tro at 100% vil være fornøyd med tiltakene som barnevernet av og til må igangssette. Det er klart at foreldre som motsetter seg tvangsvedtak ikke vil være fornøyde..

Ellers så ser jeg ofte at i de tilfellene hvor foreldrene klarer å samarbeide med barnevernet, så får barna det mye bedre...

[Kosemose]

I denne sammenhengen må vi ikke glemme at det ofte er de små tingene som kan utgjøre store forskjeller både på godt og vondt.

Familie 1. består av en alenefar som jobber som sveiser

Familie 2. Er en familie der begge foreldrene har lang universitetsutdannelse.

Om familie 1.s barn kommer svært mange til å mene: Der er det ikke er skikk på noen ting, bare se på den stakkars ungen som går kledd på den måten!

Familie 2 kommer svært sannsynlig til å bli tolket slik at de gir barnet rom for sin spesielle individualitet.

I virkeligheten kan det være slik at begge disse familiene kan ha som grunnlag å la barnet utrykke sin individualitet, men fordi noen tror at intelligens og utdanning nødvendigvis må være det samme, vil familie 1 komme dårligst ut (dessuten er jo vedkommende en enslig far). For familie 1 kan en slik ting føre til at de blir gransket på flere måter av mennesker som nedvurderer farens omsorgsgrunnlag, på grunn av sneversynthet. Familie 2 kommer antagelig ikke noen til å reagere på, de har jo utdannelse og tar jo bare barnet på alvor.

Jeg lurer litt på hvor du har fått dette eksempelet fra? Er det noe du har erfart eller er det sånn du tror det kan være? Jeg tviler på at barnevernet setter i gang storstilt granskning av en familie på bakgrunn av bekymring for at barnet går litt rart kledd. Barnevernet driver jo ikke oppsøkende virksomhet, så det er når noen melder bekymring at barnevernet foretar undersøkelse. Og som sagt; hvis bekymringsmeldingen kun går ut på at barnet har rare klær, tviler jeg på at saken vil få noen særlig store etterspill. Så mye ressurser har de ikke...

Barnevernet må forholde seg til fakta, ting som i ytterste konsekvens kan holde i fylkesnemnda. Skjønner at du tror at det å være ressurssvak/alenefar kan være nok til at barna tas vekk, men det skal nok ganske mange andre faktorer til. Det er utrolig mange familier der ting ikke er "helt på G" som sikkert kunne trengt både veiledning og diverse støttetiltak, som ikke blir fulgt opp pga ressursmangel og stor pågang.

Jeg tror heller ikke de som arbeider i barnevernet tror at en enslig far ikke kan gjøre en "god nok jobb" - selv om han har et praktisk yrke og liten utdannelse, og jeg tror heller ikke ansatte i barnevernet tror at høyt utdannede mennesker/akademikere nødvendigvis er supre omsorgspersoner.

Jeg lurer rett og slett på hvor du har disse antagelsene dine fra. Er det slik du tror det er? Er det dine egne fordommer mor alenefedre uten høyere utdannelse du overfører på de som jobber i barnevernet? Eller er dette forskjellsbehandling du har sett og erfart?

[Gjest Cath.]

Jeg lurer litt på hvor du har fått dette eksempelet fra? Er det noe du har erfart eller er det sånn du tror det kan være? Jeg tviler på at barnevernet setter i gang storstilt granskning av en familie på bakgrunn av bekymring for at barnet går litt rart kledd. Barnevernet driver jo ikke oppsøkende virksomhet, så det er når noen melder bekymring at barnevernet foretar undersøkelse. Og som sagt; hvis bekymringsmeldingen kun går ut på at barnet har rare klær, tviler jeg på at saken vil få noen særlig store etterspill. Så mye ressurser har de ikke...

Barnevernet må forholde seg til fakta, ting som i ytterste konsekvens kan holde i fylkesnemnda. Skjønner at du tror at det å være ressurssvak/alenefar kan være nok til at barna tas vekk, men det skal nok ganske mange andre faktorer til. Det er utrolig mange familier der ting ikke er "helt på G" som sikkert kunne trengt både veiledning og diverse støttetiltak, som ikke blir fulgt opp pga ressursmangel og stor pågang.

Jeg tror heller ikke de som arbeider i barnevernet tror at en enslig far ikke kan gjøre en "god nok jobb" - selv om han har et praktisk yrke og liten utdannelse, og jeg tror heller ikke ansatte i barnevernet tror at høyt utdannede mennesker/akademikere nødvendigvis er supre omsorgspersoner.

Jeg lurer rett og slett på hvor du har disse antagelsene dine fra. Er det slik du tror det er? Er det dine egne fordommer mor alenefedre uten høyere utdannelse du overfører på de som jobber i barnevernet? Eller er dette forskjellsbehandling du har sett og erfart?

Jeg tror ikke at det er nok at man er aleneforelder for å miste barna. Jeg tror heller ikke at barnevernet tar barn ut av hjemmet pga rar klesstil. Dessuten har mine erfaringer med barnevernet hittill vært at de har vært en samarbeidspartner mot slike holdninger hos en lærer., men det kunne like gjerne vært en barnevernsansatt som hadde de holdningene jeg møtte hos denne læreren og denne læreren klarte igjen å påvirke sosiallærer sitt syn, samt den andre læreren klassen fikk inn som klassekontakt.

Jeg har som før nevnt et barn med adhd, og det er ikke måte på hvor mye fantasier det etterhvert ble rundt hans delvis litt spesielle adferd før han fikk diagnose. Jeg ble tillagt egenskaper jeg ikke hadde, og læreren nektet å være med på at det var noe annet enn familien som var årsaketn til hans adferd. Det har blitt skrevet rapporter etter foreldresamtaler med meg, der hun har skrevet hva hun tror at jeg tenker.. eller feks "mor bagatelliserer og bortforklarer" og "mor er lite samarbeidsvillig, når jeg har vært uenig med lærer, man var visst bare samarbeidsvillig dersom man alltid var enig. Og ikke minst er dette en ukorrekt måte å skrive rapporter på, etersom man skal tolke objektivt og skrive akkurat det som blir sagt og gjort, ikke det man tror at vedkommender tenker.

I mitt tilfelle fikk jeg en annen klassekontakt,men han var påvirket av den førstnevnte læreren. Etter dette begynte jeg å ta med en representant for barnevernet på møter med skola. Hele saken endte med at barnevern, bup, ppt og klasseforstanderene han fikk i ungdommsskola var enige med meg og så at det jeg sa stemte med virkeligheten (ikke minst fordi det var stort sprik i rapporter fra læreren)..men det var først etter 5 år!

Hver gang jeg sa noe, mens konflikten varte, hadde jeg blitt avfeid som en som ikke hadde peiling, var dårlig mor.. lavere IQ enn lærerne (jeg burde kanskje ha fått papirer på at jeg har godt over gjennomsnittlig IQ , men det er jo litt vel uortodoks). Samtidig tok de på seg lærermaskene og latet som om de hadde respekt for meg som mor, men i virkeligheten ble enhver ting overtolket og overdrevet. Ikke minst en sånn ting som at min sønn ikke sparket fotball, noe jeg har brukt 10 minutter av hver eneste foreldresamtale i 4-5 år på å forklare at han faktisk har fått tilbudet, men at han aldri har interessert seg for det. At gutten ikke sparket fotball, ble også nevnt i rapporter som høyst besynderlig, det måtte jo bety at han ikke ble stimulert nok til fysisk aktivitet (det rare er at ikke noen så på min sønns kroppsbygning at det var mye fysisk aktivitet der i gården, bare at han var fysisk aktiv helt uten at noen hadde organisert ham til det).

Jeg kunne ha nevnt mange ting men det er ikke plass og jeg har ikke tid.

Saken er egentlig at de som jobber i barnevernet også er mennesker og mennesker kan ofte ha fordommer. I blant kan også dårlig kjemi mellom mennesker føre til at slike ting tårner seg opp.

Jeg tror at jeg var utsatt fordi jeg strengt tatt ikke er det typiske bildet på en husmor og at vi var de yngste foreldreparet i klassen, i tilleg hadde ingen av oss høgskole utdannelse, men har tvert i mot utdannet oss innenfor bygg og anlegg og "grønn sektor". Derfor kunne ikke det sa angående ting som har med oppdragelse eller små "triks" som funket for å få min sønns oppmerksomhet i timene tas alvorlig. ..derfor fortsatte man å irritere seg og kjefte på min etterhvert mer og mer stressede sønn isteden for å benytte seg av ting som tok sekunder og som ikke medførte psykisk stress. Han ble mobbet på skolen også, hver gang jeg tok dette opp, fikk jeg høre at det var fordi han skilte seg ut og at vi måtte få ham til å ligne mer på de andre....det var ikke snakk om å ha respekt for barns egenart på noen måte. Det var altså lov til å plage min sønn, fordi han skilte seg ut.

Heldigvis er denne perioden over!

[Far til 2]

Jeg har generelt sett god erfaring ang barnevernet fra mange steder i landet, kjenner mye til hvordan de jobber fra "familiesiden", og har kun opplevd ett tilfelle hvor de har tatt en feil avgjørelse... da grep de ikke inn i en sak der de burde ha grepet inn.

Men noen ting burde etter mitt syn blitt forandret:

Jeg for min del hadde fått større tillit til barnevernet dersom det ikke hadde vært mulig å ...

...

...

Jeg synes også det er et problem at på mindre plasser kjenner gjerne barnevernsleder mennesker hos fylkesmannen personlig, som jo er en klageinstans, og klagene blir ofte avvist på grunnlag av personlige meninger, ikke en faglig vurdering... Dette kan også slå begge veier.

En felles/nasjonalt anke/klageinstans, der sakene har blitt anonymisert før de blir behandlet hadde for meg vært den rette veien å gå...

Jeg er så enig med deg, og mye kunne vært skrevet av meg om jeg hadde vært like flink til å ordlegge meg. Jeg synes du setter fingeren på veldig mange viktige problemstillinger.

Jeg tror, når man leser all denne kritikken, at man må huske på at det å beskyldes for å være dårlige omsorgspersoner for barna dine etter all sannsynlighet er det grusomste et menneske kan oppleve, uavhengig av om kritikken er berettiget eller ikke.

Når man så går til et forum/avisen/naboen osv og klager sin nød, fremstiller man selvsagt saken fra sin synsvinkel, og det er svært få mennesker som vil gå og si: "Ja, jeg gjorde noen feil, jeg trenger hjelp.."

Barnevernet er i alle sånne saker underlagt taushetsplikt, og når da Fru Hansen går ut i avisen og sier at bv har stjelt barna hennes, kan ikke bv si tilbake at "Jammen, Fru Hansen ga ikke barna sine mat, og de hadde aldri rene klær og de var utsatt for vold!"

Dermed har avisen kun Fru Hansens historie å forholde seg til, og det er også slik at veldig mange mennesker, både barn og voksne, utsettes for vold uten at de rundt merker noe. Dermed kan naboer og venner stille opp i avisen og bekrefte Fru Hansens historie.

Vi må også være klar over at denne "taushetsplikten" er noe barnevernet har krevd å få som en selvpålagt mulighet til å holde kjeft. Selv etter at de er fritatt for taushetsplikten velger de å benytte den Til og med når det ikke gjelder barn.

Et eksempel på feilaktig bruk av taushetsplikt var i Gambia saken der besteforeldrene ble vurdert som uegnet som bostedsforeldre selv om både barnet, barnets mor og barnets stemor så dette som et godt alternativ. Da besteforeldrene gjennom avisen fritok "barnevernet" for taushetsplikten valgte de likevel å referere til denne. Deller ikke de som var "part i saken" (barnet, stemor og biologisk mor) fikk informasjon om hvorfor besteforeldrene ble nedvurdert.

Når "barnevernet" misbruker sin mulighet og makt på denne måten er det med på å skape frykt, misnøye og frustrasjon, som til syvende og sist gåt ut over barnet. For en del vil det altså se ut som om de referer til sin taushetsplikt for å dekke over egne feil fremfor å gjøre noe med tidligere feilvurderinger.

Dette hatet mot bv er sikkert berettiget i mange tilfeller, men jeg tror det også finnes mange saker som er hauset opp i media der mange av oss ville reagert helt annerledes dersom vi visste det bv vet. Det er lett å tro på folk når de sitter og gråter fordi de er blitt fratatt barna, alle foreldre (og sikkert de fleste andre mennesker også) kan vel forstå hvor grusomt det er, og dermed sympatiserer vi lett med dem.

Det er sikkert riktig i en del tilfeller. Men når foreldrene gråter over at barnevernet IKKE gjør noe (slik som i saken i Skien ifjor) viser det at bv nødvendigvis IKKE altid vet best. De tar faktisk feil "fra tid til annen" både den ene og andre veien. Dermed blir det barn som blir offer for de feilavgjørelsene som skjer i et system som synes å være umulig å påklage.

Etterpå kommer de drassende med barna sine som selvsagt ikke vil flytte fra foreldrene. Selvsagt. Barn er lojale mot mamma og pappa, men det betyr ikke at mamma og pappa er gode omsorgspersoner.

Ellers er jeg helt enig i innlegget over meg.

Jeg tror Kosemose også har rett i sin bekymring i at det fra tid til annen blir gjort for lite. Vi må derfor ikke bare henge oss opp i de tilfellene der det besluttes tiltak om tvangsflytting.

Feil skjer blandt alle yrkesgrupper. Men det synes som om "barnevernet" ser på seg selv som ufeilbarlig ettersom de har trumfet gjennom et system som er eklstremt vanskelig å påklage. Og skal du klage må du klage til barnevernet i andre kommuner hvor psykologer og andre forståsegpåere er kjøpt og betalt (som rådgivere) av de som fratok deg barnet eller de som valgte å ikke gjøre noe som helst tiltross for at det sansynligvis var behov for å intervenere.

Jeg syns dette er veldig spennende, da jeg studerer til barnevernspedagog. Jeg tror barnevernet er veldig opptatt av å gjøre en så god jobb som mulig, men det er jo mange faktorer som spiller inn her, jeg syns kosemose har veldig gode innlegg og synspunkter på dette og signerer dette og utfyller ikke videre. Men det jeg savner her er at far til 2 kan skrive noe mer konkret om hva han tenker kan gjøres anneledes for å få forbedring. Jeg syns du skriver mye ut i fra debatter som går om aktuelle saker som har vært oppe i mediene. Det er jo som noen andre skriver her at saker om barnevernet presentert i media får ofte frem bare en side ved saken fordi barnevernet har ikke lov å gå ut i media og kommentere enkeltsaker.

Hvis du ikke vil jeg skal debatere konkretete saker som er blitt omtalt i media, blir det også vanskelig å påpeke feil ettersom barnevernet holder så hardt på sin rett til taushet. Vi hadde ikke hatt noe å debatere hvis det ikke var for pressen, og da kunne vi opplevd enda flere overgrep enn det barn og foreldre opplever idag.

En fellesnevner synes for meg å være at det er umulig å få til en objektiv vurdering av andre som ikke har relasjoner (yrkessmessige, personlige eller økonomisker) til det aktuelle barnevernskontor som det settes spørsmål ved.

I Gambia saken gikk f.eks. Helsesjefen i den aktuelle kommunen ut og sa at det ikke var behov for en evaluering av en 3.part. Når ledelsen for barnevernet viser en slik holdning ovenfor den kritikken som fremlegges viser det at det ikke er vilje til å se problemstillingene fra et annet synspunkt enn det en selv velger. Dette er også sterkt medvirkende til at mange foreldre føler de stanger hodet mot en vegg når de ønsker å få til samtaler og flere synspunkter i de saken som omhandler deres barn.

Hadde det vært mulig å nå frem med en "klage" til en OBJEKTIV 3.part (dvs som ikke hadde noen relasjoner til det aktuelle barnevernet) hadde kansje aldri saken gått så langt som den gikk før den fikk en løsning.

Hadde barnevernet gått ut blandt publikum, der barn og foreldre ferdes, og ufaliggjort det arbeidet de er satt til å gjøre, hadde sansynligvis flere hatt tillit til etaten. Isteden velger barnevernet i slike tilfeller å holde kortene enda nærmere brystet slik at foreldre blir mer usikker på hva som skjer. At barnevernet velger en slik strategi (ja, det er barnevernet som VELGER strategi) viser at de faktisk liker å operere med et kunstig trusselbilde ovenfor foreldre og barn istedenfor å søke samarbeid. dermed blir det naturlig å sammenlikne "barnevernet" med Stasi politiet i tidligere Øst Tyskland.

...

...

Jeg tror også på mer ressurser til forebyggende tiltak og tettere samarbeid mellom barnehage, skole, sfo, hjem- barnevern. Fokuset må bli på hjelpen man kan få ikke at barnevernet er slemme og tar ungen fra deg. Ressurser ril å opplyse folket og de ulike innstansene er faktisk veldig viktig for å kunne hjelpe barna på best mulig måte. Viderutanning, kursing etc er bra i de fleste yrker for å kunne holde seg oppdatert på utviklingen som skjer i samfunnet. Det jeg kan bekymre meg om er at jeg syns det kan være skremmende at nyutdannede unge barnevernspedagoger med ingen relevant arbeidserfaring skal ta fatt på arbeidet som saksbehandler. Jeg tror det er viktig med bred erfaring i en saksbehandlerstilling.

Jeg ser ikke bort ifra at dette kan være del av en riktig strategi. Men som Kosemose sier er det ikke sikkert at fokuset vil være om barnevernet "kommer og tar ungene", men om barvernet i det hele tatt undersøker saken. Hadde det ikke vært for det du beskriver som "barnehage, skole, sfo," ville mine barn hatt det helt forferdelig idag. I hovedsak fordi min bekymringsmelding aldri ble tatt på alvor, at barnevernet nektet å se på bevisene som jeg hadde med på møte jeg ba om. At problemet løste seg er mao ikke barnevernets håndtering av saken.

Men enten problemet går den ene eller andre veien, er det mye som tyder på at oppfølging, kontroll og klageinstansene på BV's arbeid ikke fungerer tilfredstillende. Hvis "barnevernet" ønsker å bedre eget rykte bør de så fort som mulig foreslå endringer som begrenser alle tragediene som blir mat for pressen (og da mener jeg ikke at de skal begrense pressen, fordi dette vil gi problemer for barna).

[Far til 2]

...

...

Jeg ble tillagt egenskaper jeg ikke hadde, og læreren nektet å være med på at det var noe annet enn familien som var årsaketn til hans adferd. Det har blitt skrevet rapporter etter foreldresamtaler med meg, der hun har skrevet hva hun tror at jeg tenker.. eller feks "mor bagatelliserer og bortforklarer" og "mor er lite samarbeidsvillig, når jeg har vært uenig med lærer, man var visst bare samarbeidsvillig dersom man alltid var enig. Og ikke minst er dette en ukorrekt måte å skrive rapporter på, etersom man skal tolke objektivt og skrive akkurat det som blir sagt og gjort, ikke det man tror at vedkommender tenker.

...

Hver gang jeg sa noe, mens konflikten varte, hadde jeg blitt avfeid som en som ikke hadde peiling, var dårlig mor.. lavere IQ enn lærerne (jeg burde kanskje ha fått papirer på at jeg har godt over gjennomsnittlig IQ , men det er jo litt vel uortodoks). Samtidig tok de på seg lærermaskene og latet som om de hadde respekt for meg som mor, men i virkeligheten ble enhver ting overtolket og overdrevet.

...

...

Jeg må bare nevne i denne sammenhengen at lærere blir litt "spesielle" etter en tid. Det er ikke i noe annet yrke jeg kjenner til at en yrkesgruppe treffer så mange andre menesker og har rett mens de andre har feil, - HVER ENESTE DAG.

For noen lærere blir det dermed "utenkelig" at de tar feil. De klarer rett og slett ikke å se at de kan ta feil fordi de har vært i en helt spesiell situasjon over lengre tid.

Forøvrig har jeg ikke noe imot lærere som ofte gjør en helt grei jobb med våre barn.

Dette var bare en digresjon, men er basert på hva en bekjent sa til meg en gang. Vedkommende er ... LÆRER... .

[Gjest Gjest]

I denne sammenhengen må vi ikke glemme at det ofte er de små tingene som kan utgjøre store forskjeller både på godt og vondt.

Den enkelte barnevernsansattes syn på forskjellige typer mennesker og livsverdier, kan innvirke på hvordan de forskjellige familiene blir tolket.

Dette gjelder forresten ikke bare barnevernsansatte, men også lærere, førskolelærere og annet.

Som et eksempel kan jeg bruke en tenkt situasjon med 2 forskjellige barn, fra forskjellige typer familier som ofte kommer kledd på litt spesielle måter. La oss si at begge disse barna kommer kledd i finkjole, med en for stor strømpebukse og en diger ullgenser utenpå.

Familie 1. består av en alenefar som jobber som sveiser

Familie 2. Er en familie der begge foreldrene har lang universitetsutdannelse.

Om familie 1.s barn kommer svært mange til å mene: Der er det ikke er skikk på noen ting, bare se på den stakkars ungen som går kledd på den måten!

Familie 2 kommer svært sannsynlig til å bli tolket slik at de gir barnet rom for sin spesielle individualitet.

I virkeligheten kan det være slik at begge disse familiene kan ha som grunnlag å la barnet utrykke sin individualitet, men fordi noen tror at intelligens og utdanning nødvendigvis må være det samme, vil familie 1 komme dårligst ut (dessuten er jo vedkommende en enslig far). For familie 1 kan en slik ting føre til at de blir gransket på flere måter av mennesker som nedvurderer farens omsorgsgrunnlag, på grunn av sneversynthet. Familie 2 kommer antagelig ikke noen til å reagere på, de har jo utdannelse og tar jo bare barnet på alvor.

Du har nok dessverre så altfor rett.Har selv opplevd bvs holdninger til foreldre med lav/ingen utdanning.Helsestasjonen besitter mange av de samme holdningene."Kosemose" forsvarer/benekter at dette er tilfelle da hun sannsynligvis selv jobber i bv eller er tilknyttet etaten via samarbeid i en lignende jobb.

[Far til 2]

Du har nok dessverre så altfor rett.Har selv opplevd bvs holdninger til foreldre med lav/ingen utdanning.Helsestasjonen besitter mange av de samme holdningene."Kosemose" forsvarer/benekter at dette er tilfelle da hun sannsynligvis selv jobber i bv eller er tilknyttet etaten via samarbeid i en lignende jobb.

Jeg støtter også opp om denne teorien. Det er mulig det er ubevisst fra barnevernet sin side, men utifra de mest tragiske overgrepene som har skjedd, og beskrevet i mediene, har det vært en klar overvekt av familier som ikke er i samme klasse som Røkke eller Hagen. Det til tross for at ressurser ikke alene har noe å si for foreldrenes egnethet som omsorgsforeldre.

En på barneskolen vokste opp i et hjem som var litt fuktig. Men jeg har likevel aldri sett noen foreldre som har vært så opptatt av barnas beste, og vist en omsorg som kan konkurere med disse foreldrene. Det hadde vært en tragedie om disse barna ikke skulle få vokse opp med de foreldrene de hadde. De var rett og slett fantastiske på tross av sitt "handicap".

[Kosemose]

Du har nok dessverre så altfor rett.Har selv opplevd bvs holdninger til foreldre med lav/ingen utdanning.Helsestasjonen besitter mange av de samme holdningene."Kosemose" forsvarer/benekter at dette er tilfelle da hun sannsynligvis selv jobber i bv eller er tilknyttet etaten via samarbeid i en lignende jobb.

Hvorfor skal du Gjest spekulere i hva jeg jobber med i denne tråden? Jeg trenger vel ikke være barnevernsansatt for å stille meg undrende til en del av disse "sannhetene" som folk slenger rundt seg med? Eller tror du at det kun er barnevernsansatte som klarer å se nyansert på barnevernet? Jeg benekter ikke at det sikkert finnes dumme og fordomsfulle barnevernsansatte, men jeg var litt nysgjerrig på hvordan Cath. så skråsikkert kan hevde at barn av en håndtverker-alenefar kommer i barnevernets søkelys hvis hun går i rare klær, mens det samme barnet ikke kommer i barnevernets søkelys hvis hun har akademikerforeldre.

Det er faktisk ikke så veldig unormalt med alenepappaer og/eller foreldre som ikke er høyt utdannet her i landet...

[Kosemose]

Jeg støtter også opp om denne teorien. Det er mulig det er ubevisst fra barnevernet sin side, men utifra de mest tragiske overgrepene som har skjedd, og beskrevet i mediene, har det vært en klar overvekt av familier som ikke er i samme klasse som Røkke eller Hagen. Det til tross for at ressurser ikke alene har noe å si for foreldrenes egnethet som omsorgsforeldre.

En på barneskolen vokste opp i et hjem som var litt fuktig. Men jeg har likevel aldri sett noen foreldre som har vært så opptatt av barnas beste, og vist en omsorg som kan konkurere med disse foreldrene. Det hadde vært en tragedie om disse barna ikke skulle få vokse opp med de foreldrene de hadde. De var rett og slett fantastiske på tross av sitt "handicap".

Hvor mange barnevernssaker er det som havner i media da? Og står det egentlig noe særlig om foreldrenes utdanningsnivå eller om de er alene-pappaer? Hva vet du om hvilke tragiske saker som aldri når avisene?

De aller aller fleste barnevernssaker havner aldri i media, og når en barnevernssak havner i media er det jo fordi de pårørende selv ønsker det. Jeg tror neppe at "Røkke eller Hagen" hadde gått til media hvis de hadde fått trøbbel med barnevernet...? Nå er vel verken Røkke eller Hage høyt utdannede heller, selv om de er rike?

Og denne "fuktige familien" du nevner; ble barna tatt fra dem da? For hvis ikke, skjønner jeg ikke hvordan du kan bruke dem som argumentasjon for at foreldre uten høyere utdanning eller foreldre uten masse penger blir uretferdig behandlet av barnevernet?

[Gjest Cath.]

Jeg støtter også opp om denne teorien. Det er mulig det er ubevisst fra barnevernet sin side, men utifra de mest tragiske overgrepene som har skjedd, og beskrevet i mediene, har det vært en klar overvekt av familier som ikke er i samme klasse som Røkke eller Hagen. Det til tross for at ressurser ikke alene har noe å si for foreldrenes egnethet som omsorgsforeldre.

En på barneskolen vokste opp i et hjem som var litt fuktig. Men jeg har likevel aldri sett noen foreldre som har vært så opptatt av barnas beste, og vist en omsorg som kan konkurere med disse foreldrene. Det hadde vært en tragedie om disse barna ikke skulle få vokse opp med de foreldrene de hadde. De var rett og slett fantastiske på tross av sitt "handicap".

Her har du et poeng, man må også forsøke å se det som er bra med en familie, ikke bare det som ikke er så bra. Jeg støtter også ditt tidligere utsagn om at barnevernsetaten må ut blant folket for å ufarliggjøre seg (ikke minst hadde det vært bra for de ansatte å se folk i en annen setting enn de som oftes gjør). Kanskje burde det gjøres noe med etatene? Kanskje skulle barnevernet være mer inkludert der det foregår mer positive ting? Det hetes jo faktisk barnevernet og kunne vært innom mange ting som har med barn, ungdom og familie å gjøre.

Jeg tror at dette ville ført til at barnevernet kunne få komme inn i situasjoner før de virkelig ble ille. For en familie er det iblant relativt små problemer som kan bli så store at de vokser dem over hodet. Her skal jeg komme med et eksempel på en historie fra en av nabobygdene:

En ung mor hadde flyttet fra et belastet boligområde i byen og ut på landet, der hun fikk leie et gammelt hus. Huset lå ca 500-600 fra veien som var privat, slik at en måtte leie eller selv besørge fresing om vinteren. Det første året gikk ting fint med familien, men så en gang familien var borte, kom der en kuldeperiode og vannet i boligen frøs. Så ble det en konflikt mellom huseier og beboeren om hvem som skulle betale for reparasjonen. Etterhvert skrapet hun sammen nok penger til å få begynt reparasjonen, men det var ikke nok til at det kunne bli ferdig.

Hun kunne bl.a. ikke bruke vaskemaskina og det var flere andre ting som gjorde at hverdagen ble utrolig mer komplisert av dette. Hun kontaktet sosialetaten, men fikk ingen hjelp der.

Pga pengene hun hadde spandert på en begynnende reparasjon, hadde hun ikke råd til å la noen brøyte veien og måtte derfor dra ungene på akebrett for at den største skulle rekke skolebussen, iblant og til slutt ganske ofte rakk de ikke dette, fordi snøen var så dyp. Denne moren ble etterhvert helt utslitt og ble også deprimert.

Tilslutt ble familien flyttet av barnevernet som måtte sette igang en rekke tiltak.

..jeg vet ikke hvordan det gikk med dem, men har tenkt på så bra det ville vært om hun hadde fått hjelp til de praktiske problemene som i sin tur førte til flere andre ting.

[Kosemose]

Cath. Barnevernet bedriver jo ikke oppsøkende virksomhet. Hvis denne mamman hadde kontaktet barnevernet og bedt om hjelp før hun var helt på felgen, kan det jo hende at de hadde hjulpet henne? At barnevernet ikke får beskjed før alt er gått over styr, og skolen melder fra om at barna kommer for sent hver dag og har gromøkkete klær, er imidlertid veldig trist for alle sammen.

Jeg tror at større ressursbruk og fokus på forebygging hadde gitt et rimeligere og bedre barnevern på sikt.

Endret 17. mars 2008 av Kosemose