Har du blitt mobbet?

[FoxyFish]

Jeg ble mobbet på grunn av lett overvekt og "kanintenner" på barneskolen. Det var veldig vondt da det pågikk, og usikkerheten fulgte med meg videre til ungdomsskolen, der jeg ikke kan kvalifisere til mobbeoffer - men snarere et utskudd som var mye for seg selv.

Da jeg begynte på videregående forandret alt seg. Jeg ble rett og slett populær, og møtte mange flotte mennesker jeg fortsatt har god kobtakt med i dag.

Mobbingen har formet meg på en måte som ofte gjør meg usikker. Jeg kan ta meg selv i å lure på hva folk tenker om meg, og er av og til litt for oppsatt på å bli likt og akseptert. Om noen skulle hviske i nærheten av meg er jeg også temmelig sikker på at det er om meg i negativ forstand..! Jeg lurer på om ting ville vært anderledes om jeg aldri hadde blitt utsatt for mobbing?

Det finnes jo mange ulike nivåer av mobbing, og noe kan jo til og med være ganske uskyldig. Jeg ble dessverre utsatt for en litt hardere variant, som av og til kunne uttrykkes fysisk, og pågå lenge etter skoletid ved telefonoppringning og lignende.

Har noen av dere blitt mobbet? Og har det spilt en rolle i hvordan dere er som mennesker i dag?

Og hva er det egentlig som gjør at folk mobber? Er det sårlig selvtillitt, usikkerhet, eller rett og slett (beklager ordbruken) bedriten oppdragelse?

[Gjest Gjest]

Ja, har blitt mobbet. Om det har spilt noen rolle for min videre utvikling? I og med at jeg ikke kan vite hvordan jeg ville ha vært ellers, så er det vanskelig å svare på, men jeg sliter til tider veldig. Er veldig redd for å ikke bli likt, synes det er vanskelig å ta kontakt med folk, føler meg innpåsliten hvis jeg sier hei til noen uten at de har sagt det først og slikt. Needless to say, så er jeg ikke akkurat nedlesset av venner.

[Cata]

Ja, jeg ble mobbet i en periode på 2-3 år på ungdomsskolen. Tror det preget meg i ganske mange år etterpå. Var f.eks veldig usikker overfor gutter til jeg hadde passert 20. Da hadde jeg fått nye gode venner og hadde fått opparbeidet meg såpass mye selvsikkerhet at jeg ikke lenger følte meg som noe "utskudd".

Har neppe fått noen varig skade, for pr. i dag er det ikke noe i veien med selvtilliten, men de årene da jeg skulle vært opptatt med ungdomsforelskelser og venner forsvant nok for meg siden jeg ikke våget stole på at noen ønsket å være venn (langt mindre kjæreste) med meg.

[Gjest Utlogget nå]

Har et barn som har blitt mobbet så jeg har sett hva det kan gjøre med et menneske. Her gikk det så langt at h*n prøvde å ta livet sitt. Løsningen ble å flytte.

Det tok mange år før h*n var trygg nok i forhold til andre på samme alder. I dag ser jeg at h*n er lite fordømmende mot andre som ikke er helt A4. Har du aspberger, adhd, er sær osv. spiller det ingen rolle for mitt barn så lenge de har noe felles interesser. H*n kan møte andre i tøffe situasjoner fordi h*n har vært der selv. H*n stiller opp for venner, men er samtidig flink til å si i fra.

Alt i alt så kom det til slutt noe godt ut av det.

[Gjest Stinesola]

Ja, har blitt mobbet. Om det har spilt noen rolle for min videre utvikling? I og med at jeg ikke kan vite hvordan jeg ville ha vært ellers, så er det vanskelig å svare på, men jeg sliter til tider veldig. Er veldig redd for å ikke bli likt, synes det er vanskelig å ta kontakt med folk, føler meg innpåsliten hvis jeg sier hei til noen uten at de har sagt det først og slikt. Needless to say, så er jeg ikke akkurat nedlesset av venner.

Fy søren. Takk for at du beskrev MEG der. Det du sier kjenner jeg meg mer igjen i enn noe annet. Så takk, føler meg straks mindre alene. Selv om det ikke er bra at du har opplevd det selvsagt.

Jeg ble mobbet da, hold dere fast, jeg ble voldtatt og voldtektsgutten snudde det hele og spredte ryktet om at jeg hadde ønsket å gjøre de tingene han tvang meg til. Er det ikke fantastisk urettferdig?

Å bli voldtatt i seg selv er ikke julaften. Og så i tillegg bli hardt mobbet for det! Mistet alle vennene jeg hadde, all selvtilitten og til slutt alle kiloene. Fikk anorexi. Men da jeg kom på sykehus og kom vekk fra miljøet tok det ikke lang tid før jeg skjønte at verden er litt større enn den smålige verdenen av mobbere.

Blitt voksen fort, lært mye, prøver stadig å snu det vonde til noe godt. Det rare er at det ikke er voldtektene jeg sitter fast i, men tapet av venninner. Vi trenger virkelig venner å gå igjennom livet med!! Fryktelig viktig!

Men usikker og ensom tror jeg at jeg må akseptere at jeg kommer til å være resten av livet.

Kanskje man kunne skape en interesseorganisasjon for oss som har opplevd mobbing. For hvis vi kommer sammen, så kommer vi til å bli supergjengen. For jeg tror man skal lete lenge etter bedre mennesker enn de som har opplevd ubarmhjertighet.

Nå tror jeg jammen at jeg har funnet en nisje gitt!

Klem til dere

[Gjest Stinesola]

En ting til. Jeg tror ikke barn/unge som mobber vet hva de gjør. TS spør hva det er som gjør at de mobber. Det klarer jeg ikke å svare på ihvertfall, men det jeg vet er at barn og unge blir farget av miljø, både hjemme og ute. Alle som ber om tilgivelse skal bli tilgitt mener nå jeg.

[NovaFlare]

Jeg ble mobbet ja, men har også opplevd utrolig mye annet forferdelig i min barndom. Jeg har blitt svært sterk og litt hard utenpå, men sliter litt med angst inni meg, som jeg skjuler godt for alle, slik at jeg ikke er en belastning for andre. Det er vel den verste følelsen jeg kan ha, det å være noen til last. Men det verste er vel at jeg har blitt så rå på å skjule at "selv jeg" jeg kan være svak og sårbar, at mange av mine venner tar det for gitt at det alltid står bra til med meg. Det er jo ingen i gjengen som smiler mer enn meg...

[Gjest Gjest]

En ting til. Jeg tror ikke barn/unge som mobber vet hva de gjør. TS spør hva det er som gjør at de mobber. Det klarer jeg ikke å svare på ihvertfall, men det jeg vet er at barn og unge blir farget av miljø, både hjemme og ute. Alle som ber om tilgivelse skal bli tilgitt mener nå jeg.

'

Spiller egentlig ingen rolle om de skjønner hva de gjør. Har de fått en grei oppdragelse og foreldre som ser og skjønner som skulle de aldri ha kommet så langt.

Tilgivelse kan sitte langt inne hos et offer som har fått ødelagt livet sitt.

[Gjest Fast_bruker]

Jeg ble mobbet av de samme personene (mer eller mindre) fra jeg begynte i ny barnehage i 5-årsalderen til jeg gikk ut av videregående. Heldigvis hadde jeg en liten vennegjeng rundt meg (hvorav noen av de også ble mobbet) som gjorde at jeg kom meg gjennom skoletiden.

Jeg brukte omtrent all min energi på å unngå å delta på sosiale arrangementer og gymtimer på skolen. Jeg følte også alltid at alle så på meg og vurderte meg (negativt). Det hjalp vel heller ikke at jeg var tynn som en strek (manglet matlyst pga. mistrivsel). Den lykkeligste dagen i mitt liv hittil var den da jeg gikk ut av dørene på vgs for siste gang.

Dessverre sitter en del igjen enda. Må jeg delta i sosiale arrangementer hvor jeg må prestere noe (uskyldige ting som rollespill, miming, synging) får jeg helt panikk og besvimer nesten av skrekk. Sosial angst er det vel man kaller det. Teambuilding på jobben er et helvete uten like.

Vennegjengen fra skolen er borte for lengst (vokste fra hverandre), så jeg har ikke akkurat avtaleboka full for å si det sånn. Ikke er det lett å skaffe seg nye venner når man ikke tør å delta på sosiale ting i frykt for hva man kanskje blir nødt til å gjøre/prestere).

Ops, ble litt langt. Men det er hva mobbing har gjort med meg.

Og hva tilgivelse angår: Jeg kan sikkert tilgi, men jeg glemmer aldri.

[Gjest lissi32]

Jeg har aldri vært mobbet men jeg var den som tok vare på de som ble det. Jeg tok alltid igjen og lot meg aldri mobbe. Jeg havnet faktisk i slosskamp med en i klassen pga han slengte en kommentar om tannreguleringa mi. Joda det er mobbing men det ble med den ene gangen.

Å bli mobbet er forferdelig fordi det knekker selvtilliten. Sånt sitter sikkert i sjela i årevis. Man bør få hjelp til å bearbeide det vonde slik at man ikke må dra dette med seg i bagasjen i årevis.

[Gjest utlogget]

Jeg ble mobbet ja, men har også opplevd utrolig mye annet forferdelig i min barndom. Jeg har blitt svært sterk og litt hard utenpå, men sliter litt med angst inni meg, som jeg skjuler godt for alle, slik at jeg ikke er en belastning for andre. Det er vel den verste følelsen jeg kan ha, det å være noen til last. Men det verste er vel at jeg har blitt så rå på å skjule at "selv jeg" jeg kan være svak og sårbar, at mange av mine venner tar det for gitt at det alltid står bra til med meg. Det er jo ingen i gjengen som smiler mer enn meg...

Jeg kjenner meg igjen der ja. Jeg kan ha ei hard maske og bruke kjeft, men når jeg da blir alene hender det at jeg har lyst til å sette meg i en krok og bare grine.

Av og til får man lyst til å bare hyle ut: "Guess what! Jeg er ikke den perfekte personen dere tar meg for".

[Gjest utlogget]

Mobbingen har formet meg på en måte som ofte gjør meg usikker. Jeg kan ta meg selv i å lure på hva folk tenker om meg, og er av og til litt for oppsatt på å bli likt og akseptert. Om noen skulle hviske i nærheten av meg er jeg også temmelig sikker på at det er om meg i negativ forstand..!

Jeg tenker også sånn som deg. Spesielt hvis jeg passerer noen som tilfeldigvis ler akkurat da, så tenker jeg automatisk at det sikkert er meg de ler av. Innerst inne vet jeg at det bare er tull å tenke slik, men det har blitt en vane som ikke er lett å kvitte seg med.

[Gjest GossipGirl]

Jeg ble mobbet fordi jeg var skoleflink, veldig flink i dans, og fordi jeg vendte den populære vennegjengen ryggen. Med en gang jeg vendte disse "venninnene", (kan jeg kalle dem det?), ryggen, begynte de å hakke på meg. Det varte vel i litt over ett år, og de fikk flere med på mobbinga. Det er en av grunnene til at jeg som alltid har vært naturlig slank slet med spiseproblemer et par år, samt dårlig selvtillit. Jeg hadde heldigvis venner og familie som støttet meg, og siste året på ungdomsskolen gikk det over av seg selv. Jeg er den dag i dag glad for at jeg likevel forlot denne vennegjengen. Vennskapet bestod av å fryse noen ute, konstant, og jeg var hele tiden usikker på hva som ventet meg neste skoledag.

PS(edit): Det hører med til historien at alle disse jentene har bedt om unnskyldning i ettertid, og at jeg har et helt OK forhold til dem i dag.

Endret 16. mars 2008 av GossipGirl

[Saeria]

Jeg opplevde å bli frosset ut fra 3-4 klasse og ut videregående. Dette fordi jeg ikke var kul nok, hadde riktige klær, interesser og utseende.

Dette gjorde meg fryktelig usikker og stille. Lærerne syntes jeg var helt topp, for jeg gjorde ingenting ut av meg. Selvtilliten var lik null. Jeg ønsket veldig gjerne å passe inn og å bli akseptert.

I dag har jeg problemer med å stole på folk, for jeg ble sviktet og lurt flere ganger i tenårene. Selvtilliten kunne vært bedre og jeg tar meg i å bekymre meg for hva andre syns om meg. Jeg er helt annerledes rundt venner og familie, men jeg vil ikke være noen av dem til last.

Jeg er egentlig veldig lik Nova Flare.

[*Enigma*]

*Slettet* Dette ble litt for personlig...

Endret 16. mars 2008 av *Enigma*

[Gjest GossipGirl]

Kjenner meg veldig igjen i det å ikke stole på folk. For min del tar det lang tid å bygge opp gode relasjoner, (altså mer enn bekjentskap). Jeg merker også at jeg har veldig lett for å tolke utsagn som kritikk, og at jeg blir veldig lei meg når noen jeg liker kritiserer meg. Jeg er veldig sikker faglig, men mye mer usikker sosialt. Det har heldigvis, og fortsetter heldigvis, å forbedre seg hele tida.

[Gjest Regga gjest]

Det er kjempealvorlig med mobbing og svært vanskelig å forstå mekanismene som ligger bak. En som har blitt seksuelt misbrukt kan ende opp som overgriper selv. Men jeg tror ikke de som har blitt mobbet selv mobber noen. Iallfall er det slik med de jeg kjenner. Jeg har flere venninner som har blitt mobbet og for dem er det helt utenkelig å skulle mobbe andre. De er veldig oppmerksom på hvordan de behandler menneskene rundt seg, og opplever nok ofte at folk gjør ting mot dem som de ikke ville gjort mot andre.

Felles for dem er at de alle kvier seg skikkelig for å si fra om ting fordi de er redde for å såre andre.

Jeg aner ikke hvilke mekanismer som ligger bak hos mobbere, men er ganske sikker på at de ikke selv er klar over hvor stor skade de påfører folk.