Deprimert

[Gjest Tristess]

Hei!

Flyttet ut av et fem år langt forhold i høst.De siste to-tre årene var preget av daglig (omtrent)krangling. Ingen av oss ga oss, når jeg tenker på det nå, var vi vel som to unger som begge ville "ha rett", og få viljen sin. Min eks har fortalt meg at jeg er vanskelig å leve med fordi jeg er endel deprimert, og veldig sjalu.

Når det gjelder depresjon, så har han vel rett i det, har alltid hatt slike tunge stunder, så langt tilbake som jag kan huske. Hvorfor jeg har disse vet jeg ikke, men er ikke manisk/depressiv, bare trist av og til. har vurdert "lykkepillen", men pga div bivirkninger og liten tro på at piller løser noe, vil jeg ikke ta det. jeg klarer tross alt å fungere, stå opp lage mat, husarbeid osv, jeg ligger ikke i sengen hele dagen. Livssituasjonen har mye med depr å gjøre mener jeg, og de siste tre årene har jeg bodd på en ny kant i landet, som er totalt annerledes enn jeg er vant til, og har et veldig lite sosialt nettverk. det er stort sett mine gamle venner fra mitt gamle hjemsted. Og dette bidrar til depr, det vet jeg, at en ikke har særlig venner. Har også dårlig selvtillit, men den svinger sammen med humøret.... :-?

Har ny kjæreste nå, som jeg føler at jeg er veldig forelsket i .Møtte ham bare 8 uker etter at jeg flyttet ut. Noen ganger lurer jeg på om jeg er forelsket bare fordi jeg er redd for å være alene...Men alle symptomene på forelskelse er tilstede, så det må vel være ekte da?

Problemet er kanskje at min eks vil ha meg tilbake. han sier at han egentlig aldri ville at jeg skulle flytte, og jeg tror han mener det. Vi har felles barn, og jeg kjenner ham jo ganske godt, så jeg vet jeg kunne fått et bra liv med ham OM vi ikke kranglet mer. Men jeg kan ikke skjønne hvordan vi skal få til det, når vi ikke har klart å slutte før.

Saken er den, og det er derfor jeg skriver inn her for råd; at jeg blir så utrolig trist og deprimert når han vil ha meg tilbake. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg blir det??Burde jeg ikke blitt hoppende glad? Og når jeg tenker på min nye kjæreste, begynner jeg nesten å gråte med tanken på å miste ham, han er så utrolig snill mot meg, og han krangler aldri! men jeg føler at jeg gjør noe dumt på en måte, om jeg ikke går tilbake. jeg føler meg noen ganger som en uskikkelig unge som har sneket seg av gårde på tivoli eller noe sånt, og gruer seg til å bli oppdaget , eller til å få kjeft når jeg kommer hjem, men vet at jeg før eller siden må hjem.(til min eks) Men nå føler jeg meg litt urettferdig, for eksen er snill han og, det er bare det at vi av en eller annen grunn misforstod hverandre eller noe, og bare kranglet.

I hvertfall så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, og jeg er skikkelig deppa. Min nye kjæreste er mye yngre enn meg, 6 år faktisk, men han er mer voksen på de fleste områder enn eksen, som er åtte år eldre enn meg. Vennene mine sier jeg skal "kose meg" med han nye. vet ikke hav de mener med det, at de tror det ikke varer fordi han er yngre, ikke vet jeg.Kan noen hjelpe meg til å forstå hvorfor jeg er så utrolig deppa nå, enda jeg har ny kjæreste og er forelsket??

[Gjest Ikke innlogget Vega]

Kanskje du ikke fikk gå igjennom den sorgprosessen det faktisk er å avslutte et langt forhold, før du inngikk et nytt forhold? Åtte uker er kort tid.

Følelsene vil likevel dukke opp, før eller siden. Virker som de kommer nå. Noen råd har jeg ikke - hvem du skal velge, men når du blir deprimert av å tenke på eksen, høres det ikke ut særlig ut.

Bruk tid før du bestemmer deg. Din nye skjønner sikkert at du er midt i en prosess - for det er du jo - men ikke bland inn ham og spør ham til råds. Om jeg ble sammen med en som åtte uker før hadde bak seg et brudd, ville jeg ikke føle det så veldig betryggende akkurat.

Savner du eksen da? Hvilke følelser har du for ham? Og hvor lenge har du nå vært sammen med din nye?

Uten følelser er det ingen vits. Krangel kan man gjøre noe med, her må begge fire og gjøre sitt - hva kranglet dere om??? Bare bagateller..?

Som du ser, har jeg ingen råd - men jeg ville ikke følt meg forpliktet til å gå tilbake. Kos deg med karusellen og sukkerspinnet - og bruk i alle fall god tid.

Kan eksen ville ha deg tilbake pga sjalusi?

Når du ikke har venner der du bor, er det ikke så rart du er deprimert, tror ikke man skal ta lykkepiller for sånt - heller begynne på kurs, i foreninger, på trening - og ta den tiden det skal til for å bli kjent med folk. Følte du at eksen hindret deg fra å gjøre det, eller var det annet i livssituasjonen som hindret deg..?

Uansett, lykke til! :D

[Gjest Anonymous]

Du høres ut som meg.

Jeg var i et langvarig forhold hvor jeg malte veggene rosa, og trodde alle forhold skulle være slik som mitt.

Når forholdet tok slutt for 1 år siden, så fikk jeg ny kjærste ganske fort. Og, jeg har hatt alle de tankene som du har nå.

Jeg har sett tilbake på dette siste året og de årene med x'n min. Og, funnet ut at jeg har fått det så mye bedre. Tanken på at jeg ønsket å ta lykkepiller for å bli lykkelig skremmer meg.

Så tenk etter hvorfor det ble slutt med x'n din. Vil du egentlig tilbake?

Jeg vil ikke tilbake til min x og jeg satser alt på mitt nye forhold. Jeg har aldri hatt det bedre enn idag.

[Gjest Tristessa]

Og jeg er hoppende glad da, hvis noen skulle lure på om det er jeg som skriver under revidert nick...

[Gjest Tristess]

hei!

Tusen takk for klokt svar

Ja, jeg savner eksen av og til, men det tok lang tid før jeg gjorde det, kanskje tre-fire mnd etter jeg flyttet ut. har vært sammen med min nye i snart 7 mnd, og vi har det veldig bra, bortsett fra dette med min eks som har villet ha meg tilbake siden han hørte om at jeg hadde truffet en ny.

Han ble først rasende og skjelte meg ut. Snakket med ham senest i dag, og han er veldig deprimert, sier han savner meg og at jeg må "kvitte meg med" min nye kjæreste. at det vi har er spes osv.

men ok, jeg savner ham av og til, men tanken på f.eks sex er så godt som utelukket. Har hverken lyst til å kysse ham, og i alle fall ikke ligge med ham.

Vi kranglet om absolutt alt. Det var tilslutt ingen respekt eller godvilje igjen for hverandre. Ingen av oss ga den andre noe. Han sier nå, eksen, at vi må bli snille mot hverandre og ikke krangle mer. men jeg har vanskelig for å tro på det.

han har også en jobb som bandt meg opp til hjemmet, da vi fikk en datter som blir tre år til høsten. Så jeg kom meg ikke ut på noe som helst. Og da han først var hjemme, måtte jeg også være det, for han hadde bakvakt, alarmen kunne gå når som helst, og det betydde at vi begge ble bundet. Nå som jeg har flyttet, har han ordnet det slik at han kan ha datteren vår den tiden han skal, og han henter og bringer i barnehagen (Det gjorde han aldri før, pga jobben)så jeg holdt jo på å bli gal, ja-og ble dermed sikkert urimelig amper.

Det med sex er jo viktig, og jeg er absolutt ikke forelsket i eksen og tror jeg ville hatt store problemer med å ligge med ham, men tror nok jeg vil bli kjempelei meg om han får en dame, tror jeg. og det kan vel bety at jeg er glad i ham? Jeg skjønner meg ikke på noen ting.

men du har rett i at jeg ikke har hatt noen sorgreaksjon, har ikke hatt tid til det. har vel prøvd å unngå å tenke på det, hva nå enn det kan bety....

Men så er det jo det at den nye forelskelsen vil jo også etterhvert gå over, det vet jeg jo, men min nye er ihvertfall veldig omtenksom, og jeg kjenner at jdet begynner å smitte over på meg, jeg har faktisk lyst til å gjøre mange gode ting for ham. Og sånn har jeg aldri hatt det med eksen....Vanskelig, dette.Eksen høres så overbevisende ut da jeg snakker med ham at jeg blir så usikker på alt.

[Gjest Vega]

Ikke forhast deg.

Og har du ikke lyst på sex med eksen - synes jeg ikke det er så mye å bygge på? Men du har kanskje stengt av for dette siden du er bundet til en ny? I lojalitet...

Litt rart at han nå får alt til å fungere - henter i barnehagen osv. - mens han ikke fikk det til tidligere? Var han ute etter å binde deg mest mulig ... eller var han så bundet som han sier?

Nå er du i en periode hvor sorgen kommer til overflaten, avvent og se om det ikke går over. Men det er helt normalt å være lei seg - man bygde jo en framtid sammen, og alt man satset og trodde på, hele eksistensgrunnlaget, forsvant.

Kanskje du burde tatt deg noen uker helt for deg selv? Reist vekk en tid ... fått klarhet - eller er du ganske sikker i dine følelser overfor din nye? Det går an å være glad i to, tror jeg - men hvem er du mest glad i - vet du jo bare selv.

Jeg ville ventet og sett det hele an. Hvordan vil det være å skilles fra din nye venn? Vil det bli en sorg uten like - og et mareritt å være borte fra ham - eller bare sånn ... litt trist?

[Gjest Tristess]

Takk for svar, Vega, ble faktisk i bedre humør av det første svaret... :D Det andre og, men det så jeg nettopp. Har vært på jobb.

Tror du er inne på noe når det gjelder sorgprosess, det er sannsynlig at det er det som skjer med meg nå.

Du har gitt meg endel spm som jeg kan tenke på, men jeg har jo tenkt noen av de selv, og det er vanskelig å svare på det selv, utrolig nok. Er litt overrasket over at det er så vanskelig å vite hva man selv ønsker innerst inne. men er nok glad i begge to på hver sine måter, men (dessverre )går det jo ikke an med to kjærester...jeg har lurt litt på om eksen min skulle ha vært bare en venn hele tiden, og jeg har også lurt på om jeg hadde elsket ham om han hadde latt meg.

Syns han er litt kald og avvisende, og prioriterte meg etter familie og venner. Er det vanlig?? jeg likte det iallefall ikke.

Min nye venn har alt jeg har savnet hos eksen, og det er en befrielse å være sammen med ham. Jeg slapper helt av i hans selskap. Har alltid/ofte vært litt anspent med eksen. men det blir litt feil å sammenligne sånn, for de er så forskjellige.

Kunne nesten ønske eksen fikk seg dame, så jeg fikk kjenne etter hvordan jeg faktisk reagerte. Er det vanlig å bli sjalu selv om en ikke elsker en person? Hvordan vet man at man elsker en?? :o

jeg vet ikke om jeg hadde blitt gal av savn om jeg mistet min nye venn, men er ikke det etter eksen i allefall. Kan jo tyde på at jeg ikke elsker ham. Nei, jeg burde nok reist bort...

Takk for svar, i allefall!!

[Gjest Dr Zoidberg]

Er nok mulig han har det likt deg, men det betyr ikke at dere bør gå sammen igjen av den grunn. Du kan ikke plukke ham tilbake fordi han og du er deprimerte.

Hvis du ikke føler deg tiltrukket av ham - hva er det du da skal ha hos ham? Du sier jo at mannen du er med nå er mye mer voksen, og at dere har det godt.

Klart du har følelser for exen, men når ting ikke fungerer - da fungerer det ikke.

For å si det veldig brutalt og simpelt, med et sitat jeg fikk fra min onkel mens jeg forsøkte redde min gamle bil fra alder-døden; "du kan ikke polere rust, og du kan heller ikke sveise i rust".

Altså, sett i ditt perspektiv - kanskje det her er så mye hull at du må skjære ut hele platen?

Jeg kan kun forestille meg hvorfor han vil ha deg tilbake, jeg er sikker på at det har med følelser å gjøre, ja. Men om dere virkelig kranglet om alt, da bør han også ha merket det og forstått resultatet. Han bør kanskje selv ha det lettere.

Men å slippe på noe man kjenner, å bli forlatt - det er noen ganger utrolig skummelt, og utrolig sårende. Å finne sammen igjen/starte på nytt, kan på mange virke som eneste redningen for seg selv.

Om det er rett, det er den viktigste saken. For din del så er det kun du som kan svare. Det er ikke din plikt å berge ham.

[Gjest jente 20]

Hei!

Det er ikke så lett å si om du bør gå tilbake til eksen eller være sammen med din nye kjæreste. Jeg syns du bør velge den du er mest glad i, bruk tid på å finn ut det. Ikke gå tilbake til eksen bare på grunn av barna, det gjør deg ikke mer lykkelig.

Det jeg syns virker desto viktigere, er å finne ut HVORFOR du er deprimert. Kanskje du burde søke hjelp? Legen din vil nok hjelpe deg med å finne ut hva du trenger (terapaut, antidepressive...). Selv er jeg deprimert og veldig sjalu på samboern min, som er veldig tålmodig heldigvis. Han blir lei og irritert av og til, noe jeg syns er helt forståelig. Jeg bestemte meg for å gå til legen og samboern ble med meg. Sa jeg ønsket terapaut, villa ha hjelp til å skjønne for meg selv at jeg er bra nok som jeg er, og godta meg selv.

Jeg fikk en terapaut, og etter noen ganger fikk jeg samtale med både henne og en lege samtidig, og de mente jeg burde prøve antidepressive, noe som heter cipramil. Jeg fikk høre at det var lite bivirkninger, det er ikke noe man blir avhengig av, og det er ikke farlig å slutte med de. Men man kan ikke si de ikke virker før etter 6 uker.

Jeg har nå brukt disse pillene i 6 uker, og selv om jeg ikke er helt bra, er jeg betydelig mye bedre. Tåler mer, skal mer til før jeg blir lei meg. Hærlig! Lite bivirkinger også, hadde hodepine noen dager i starten. Jeg sier ikke at dette passer for alle, men det er ikke farlig å prøve iallfall...

Lykke til, uansett hva du gjør!