Er så lei meg.

[Gjest Gjest_stemor_*]

Når samboers datter var 14 år valgte hun å kutte kontakt med sin far og også meg og mitt barn. I løpet av de 4 årene som nå har gått har jeg prøvd å få til en måte å løse dette problemet på. Jeg har vært i kontakt med familieværnkontor og kirkekontoret, men jeg alene har ikke kunne gjøre noe. Samboer hadde i forkant av dette fått en ganske stygg sms av sin datter (som jeg ikke visste om da). Han brukte denne sms som unnskyldning til ikke å foreta seg noe m.h.t datteren.

Jeg har i løpet av disse årene snakket med samboer om hvor leit jeg synes at datteren hans ikke er et tema her i huset. Mitt barn var til å begynne med veldig forvirret over situasjonen, å stedatter har nok hatt det fælt.

På disse årene har jeg ikke vært i kontakt med stedatter siden jeg ser det som samboers oppgave å opprettholde kontakten, men jeg har jo fulgt med på hva som skjer i hennes liv gjennom samboers sønn. Her for noen uker siden så tok jeg mot til meg å kontaktet stedatter på mail. Jeg skal ikke gjengi hva jeg skreiv der, men jeg skreiv bl.a at hun ikke er glemt, å at jeg er villig til å gå i meg selv og beklage det hvis jeg har gjort noe som såret henne. Jeg kunne selvsagt ikke svare på hennes fars vegne.

Denne mailen har hun ikke svart på enda siden hun forståelig nok trenger å fordøye dette.

Idag skreiv jeg nok en mail (som hadde med andre ting å gjøre som angår henne), å da fikk jeg et svar.

Ikveld prøvde jeg å snakke med samboer om datteren. Jeg spørte om han savnet henne, å da svarte han at det var hun som tok et valg den gangen.

Jeg spørte også om han visste noe om henne nå (jeg vet siden jeg snakker med hennes bror om henne), og han sa at han ikke visste noe for det var ingen som hadde fortalt noe til han. Jeg mener at det er han som må vise interresse for sine barn og spørre.

Mitt neste spørsmål til samboer var om han var villig til å beklage det hvis han hadde såret datteren. Til det sa han at han var villig til å beklage hvis han hadde såret henne, å hvis han mente at det var riktig å beklage. Han sa også at nå var datteren voksen nok til å ta konsekvenser av sitt valg. Da sa jeg at den gangen hun tok det valget så var hun ett barn, å at familie og spesiellt barna sine burde man kunne gå ganske langt for å opprettholde kontakt.

Så sa jeg at jeg ikke hadde fått svar på om han savnet datteren. Da sa han at han ikke savnet noen. Jeg kjente bare tårene presset på da, å jeg ble så lei meg på barna hans sine vegne.

Samboer lurte på hvorfor jeg var så opptatt av dette og spørte så mye, å da sa jeg at jeg synes denne situasjonen var så lei, og at jeg savnet datteren hans i livet vårt, at hun burde være en del av oss.

Samboer satt samtidig å så på TV, å han presterte å sitte å le av noe som tydligvis var morsomt i programmet. Jeg ble så satt ut å lurte på hvordan i alle dager det er mulig å sitte å le i sekunder etter denne samtalen.

Nå er jeg kjempelei meg, å tenker på barna til samboer. De er begge mellom 18 og 20 år, men de er fortsatt barna hans. Jeg tenker også på hva hvis datteren kontakter oss etter å ha fordøyd mailen, og vil pråve å få kontakt. Jeg ser jo nå at dette kan bli vanskelig, å at hennes far ikke kommer til å gi noe av seg selv, og han vil tydeligvis ikke beklage noe hvis det ikke er riktig for hans del.

Når det gjelder sønnen til samboer så har han og jeg kjempebra kontakt. Jeg synes det er skikkelig koselig når han kommer til oss, og vi prater fint sammen. Sønnen sier at han savner initiativ fra faren, og han savner at faren viser litt interresse for sønnen. Far spør aldri sønnen om hvordan det går, om han trives i jobben eller andre ting som opptar sønnen. Far vet dermed ikke så mye om sønnens liv heller, også her er det jeg som har oversikten siden jeg snakker masse med stesønn.

Jeg er nå redd for at jeg har gjort noe dumt ved å skrive mail til min stedatter, men jeg savner henne og hadde behov for å fortelle henne at hun ikke er glemt.

Var det galt av meg å prøve å komme i kontakt med stedatter?

[Gjest Familienett.Com]

Får å svare kort og ærlig. Nei det var ikke noe galt i det

Lykke til! du skal se ting ordner seg for dere.

[Amalie_85]

Jeg personlig syns det er kjempeflott at du bryr deg om hans barn. Så jeg syns jo ut fra det jeg leser at det var bra du sendte mail. Men jeg har dessverre ikke noen råd å komme med, men kjente selv at jeg syns det er en kjempetrist situasjon og kan ikke forstå hvor vanskelig det må være for deg! Flott at du bryr det hvertfall

[Gjest Reka]

Jeg synes ikke det var noe galt i å skrive den mailen, da vet hun ihvertfall at du savner henne

[Honey Bee]

Jeg er nå redd for at jeg har gjort noe dumt ved å skrive mail til min stedatter, men jeg savner henne og hadde behov for å fortelle henne at hun ikke er glemt.

Var det galt av meg å prøve å komme i kontakt med stedatter?

Syns du har gjort en fin ting ved å kontakte henne

Uten at jeg kjenner mannen din,så kjenner jeg litt til disse innesluttede menneskene som ikke er istand til å kommunisere skikkelig.Selv om datteren nå er større så var hun et barn da kontakten opphørte.Vi som voksne kan ikke skyve ansvaret for konflikter over på barna våre.Jo lengre tid det går,jo vanskeligere blir det å ta det første skrittet til en eventuell forsoning.

Jeg håper det opprettes en kontakt mellom dere igjen.Det er flott at du tar det initiativet

[venus*]

Jeg synes det var kjempeflott gjort av deg! Men denne samboeren din...!

Det er vel få ting som er verre for et barn enn å føle at foreldrene ikke bryr seg. Hvis ikke samboeren din kommer til vett, så kan i hvert fall DU være til stede for jenta. Hun er heldig som har deg, selv om hun kanskje behøver tid til å slikke sårene først.

[Gjest Gjest_stemor_*]

Får å svare kort og ærlig. Nei det var ikke noe galt i det

Lykke til! du skal se ting ordner seg for dere.

Jeg fikk ihvertfall fortalt henne at hun ikke er glemt. Tror hun har behov for å vite det.

Jeg vet ikke hvordan det skal kunne ordne seg når samboer er så kald og likegyldig når det gjelder hans egne barn. Dette sårer meg virkeli, men jeg blir mer såret på barnas vegne. Synes det er så ufattelig trist.

[Gjest Gjest_stemor_*]

Jeg personlig syns det er kjempeflott at du bryr deg om hans barn. Så jeg syns jo ut fra det jeg leser at det var bra du sendte mail. Men jeg har dessverre ikke noen råd å komme med, men kjente selv at jeg syns det er en kjempetrist situasjon og kan ikke forstå hvor vanskelig det må være for deg! Flott at du bryr det hvertfall

Takk

Jeg er bare så redd nå for at dattern ser en lysning i situasjonen, og at hun blir enda mer såret.

[Gjest Gjest_stemor_*]

Jeg synes ikke det var noe galt i å skrive den mailen, da vet hun ihvertfall at du savner henne

Ja jeg savner henne veldig. Bare så synd at ikke faren også savner henne.

Hun er en kjempefin jente, ja hennes bror er også en fin gutt. Samboer har to fine kjekke barn som han burde være kjempestolt av.

[Gjest Gjest_stemor_*]

Syns du har gjort en fin ting ved å kontakte henne

Uten at jeg kjenner mannen din,så kjenner jeg litt til disse innesluttede menneskene som ikke er istand til å kommunisere skikkelig.Selv om datteren nå er større så var hun et barn da kontakten opphørte.Vi som voksne kan ikke skyve ansvaret for konflikter over på barna våre.Jo lengre tid det går,jo vanskeligere blir det å ta det første skrittet til en eventuell forsoning.

Jeg håper det opprettes en kontakt mellom dere igjen.Det er flott at du tar det initiativet

Ja, jeg mener også at vi voksne har et ansvar overfor barna, spesiellt når de er barn. Men hadde hun tatt det valget idag så mener jeg også at takhøyden burde være såpass høy at vi foreldre gjør det vi kan for å ordne opp i forholdene. Barna våre er det kjæreste vi har, å vi kan ikke la stolthet stå i veien for barna våre.

[Gjest Gjest_stemor_*]

Jeg synes det var kjempeflott gjort av deg! Men denne samboeren din...!

Det er vel få ting som er verre for et barn enn å føle at foreldrene ikke bryr seg. Hvis ikke samboeren din kommer til vett, så kan i hvert fall DU være til stede for jenta. Hun er heldig som har deg, selv om hun kanskje behøver tid til å slikke sårene først.

Ja, jeg skjønner den første kommentaren din. Jeg begynner virkelig å lure selv. Ble kjempesåret og lei meg nå ikveld.

[Gjest Grafica]

Jeg vil bare si at jeg synes det er kjempeflott av deg å tore å ta kontakt med stedatteren din igjen. Jeg har selv verdens mest fantastiske stemor, og du minner meg om henne. Jeg har selv hatt mine vanskelige perioder med pappa, og jeg vet at det er mye takket være henne at jeg aldri mistet kontakten med pappa som barn. Selv om de bodde på andre kanten av landet, maste hun om at han måtte dra og besøke meg og være sammen med meg.

Stemoren min er en av de flotteste kvinnene jeg kjenner, og at jeg sammenligner deg med henne er ment som et veldig stort kompliment. Ønsker deg all lykke til, håper det ordner seg for dere, om ikke annet så at hun og deg får kontakt igjen Jeg tror nok det betyr veldig, veldig mye for henne at du gjør dette.

Jeg vil anbefale at du forteller henne at faren hennes er vanskelig, om hun og broren har mye kontakt har hun nok hørt fra ham om hans frustrasjoner over faren så hun vet nok litt hva hun har å vente. Og la henne vite at du er der for henne, alltid, uansett

[Rubina D]

Synes det var kjempeflott gjort av deg. En slik stemor skulle jeg ønske jeg hadde også.

[Gjest Gjest_stemor_*]

Jeg vil bare si at jeg synes det er kjempeflott av deg å tore å ta kontakt med stedatteren din igjen. Jeg har selv verdens mest fantastiske stemor, og du minner meg om henne. Jeg har selv hatt mine vanskelige perioder med pappa, og jeg vet at det er mye takket være henne at jeg aldri mistet kontakten med pappa som barn. Selv om de bodde på andre kanten av landet, maste hun om at han måtte dra og besøke meg og være sammen med meg.

Stemoren min er en av de flotteste kvinnene jeg kjenner, og at jeg sammenligner deg med henne er ment som et veldig stort kompliment. Ønsker deg all lykke til, håper det ordner seg for dere, om ikke annet så at hun og deg får kontakt igjen Jeg tror nok det betyr veldig, veldig mye for henne at du gjør dette.

Jeg vil anbefale at du forteller henne at faren hennes er vanskelig, om hun og broren har mye kontakt har hun nok hørt fra ham om hans frustrasjoner over faren så hun vet nok litt hva hun har å vente. Og la henne vite at du er der for henne, alltid, uansett

Takk for fine ord

Jeg er litt usikker m.h.t å fortelle datteren om at far er vanskelig. Er redd for at det vil oppfattes som at jeg rakker ned på far. Hun vet jo litt siden hun snakker med broren. Dette må ihvertfall vurderes nøye.

[Gjest Grafica]

Det går jo ann å si at du er usikker på hva fars innstilling til å ha kontakt med henne igjen er, og at du beklager om du ga inntrykk av noe annet. Hvor mye du forteller, er opp til deg. Har du spurt henne om hun ønsker kontakt med faren? Er ikke sikkert hun gjør det, men at hun ønsker kontakt med deg.

Det er en vanskelig situasjon, og du har gjort degselv til initativtaker her, så det blir å trå forsiktig og se ann hele veien hva som er best for alle parter involvert

[Gjest Gjest_stemor_*]

Synes det var kjempeflott gjort av deg. En slik stemor skulle jeg ønske jeg hadde også.

Takk

Men jeg er nok ingen fantastisk stemor. Jeg har mine feil og mangler jeg å, jeg har nok både sagt og gjort dumme ting, men jeg er ikke så stolt at jeg ikke kan beklage det hvis jeg har såret noen. Men jeg er oppriktig glad i stebarna mine og jeg savner stedatter.

[venus*]

Takk for fine ord

Jeg er litt usikker m.h.t å fortelle datteren om at far er vanskelig. Er redd for at det vil oppfattes som at jeg rakker ned på far. Hun vet jo litt siden hun snakker med broren. Dette må ihvertfall vurderes nøye.

Jeg er enig i at du må være forsiktig med hva du sier om far. Ikke minst fordi hun kan bruke disse negative tingene som som den siste bekreftelsen hun trenger for å kutte ut far for godt.

Jeg ville holdt muligheten for at far engasjerer seg i datterens liv åpen, så lenge som mulig. Kanskje far blir mer engasjert etterhvert?

Endret 8. mars 2008 av venus*

[Gjest Gjest_stemor_*]

Det går jo ann å si at du er usikker på hva fars innstilling til å ha kontakt med henne igjen er, og at du beklager om du ga inntrykk av noe annet. Hvor mye du forteller, er opp til deg. Har du spurt henne om hun ønsker kontakt med faren? Er ikke sikkert hun gjør det, men at hun ønsker kontakt med deg.

Det er en vanskelig situasjon, og du har gjort degselv til initativtaker her, så det blir å trå forsiktig og se ann hele veien hva som er best for alle parter involvert

Ja, her må det trå's veldig varsomt.

Hvis jeg får noen tilbakemelding fra henne så må jeg beklage det hvis hun har fått falske forhåpninger.

Jeg har ikke spørt om hun er intressert i kontakt. Skreiv bl.a at jeg syntes det var leit at vi ikke hadde kontakt lenger, å at hvis det var jeg som sto i veien for kontakt så var jeg villig til å holde meg unna. Det er ikke meg dette dreier seg om når det kommer til stykke, men barna.

Jeg vet at hun skreiv en sms til faren en stund etter den mld som ikke var så fin. Der skreiv hun: "Jeg er glad i deg" til faren. Vet ikke om han sendte mld tilbake, men det er den type mld man absolutt svarer på. Som du skjønner så er ikke samboer veldig enkel å snakke med -ihvertfall ikke når det gjelder alvorlige ting.

[Gjest Gjest_stemor_*]

Jeg er enig i at du må være forsiktig med hva du sier om far. Ikke minst fordi hun kan bruke disse negative tingene som som den siste bekreftelsen hun trenger for å kutte ut far for godt.

Jeg ville holdt muligheten for at far engasjerer seg i datterens liv åpen, så lenge som mulig. Kanskje far blir mer engasjert etterhvert?

Nå skal jeg se om jeg får noe tilbakemelding på hva hun er intrresert i å gjøre, å vurdere saken utifra det.

Uff, jeg sitter her med veldig blandede følelser. Først er jeg glad for å høre at hun ikke tok min første mail negativt, så er jeg kjempelei meg for farens holdning, og redd for at jeg har gjort noe som kan såre datteren enda mer.

[estrella]

Jeg synst det var bra at du kontaktet henne! Hun fortjener å høre fra dere(deg?) at hun faktisk er en viktig person, som ikke er glemt..

Det er vel få ting som er verre for et barn enn å føle at foreldrene ikke bryr seg. Hvis ikke samboeren din kommer til vett, så kan i hvert fall DU være til stede for jenta. Hun er heldig som har deg, selv om hun kanskje behøver tid til å slikke sårene først.

Den skal jeg skrive meg på. Det er ikke noe som er verre enn å føle at foreldrene dine har glemt deg. Jeg hadde det slik ganske lenge! Jeg trodde at mamma ikke var glad i meg.. bla bla bla! Ligger ganske mye bak det, trenger ikke utdype det noe spesielt. Den dagen jeg fikk pratet ut med henne, satt vel å snakket et par timer på telefon(jeg bor 5 timer vekke fra ho), så fikk jeg forklart hva jeg følte og hva jeg har følt de 10 siste årene av mitt liv, og hvor oversett jeg følte meg. Hun visste rett og slett ikke at hun var slik mot meg! Etter den dagen har det vært lettere å prate med henne, og jeg vet at hun er glad i meg.. Jeg er muligens 18 år nå, men jeg vil alltid trenge å føle meg elsket av mine foreldre, noe både din samboers datter og sønn også sikkert trenger? Sønnen hans sa jo faktisk at han følte at faren tar for lite intiativ til å involvere seg i hans liv, noe som jeg også følte.. Hva med å be sønnen om å fortelle dette til faren?

Det er på tide at denne samboeren din våkner opp og forstår at hans barn gidder ikke å vente evig på han far, og at de en dag, begge to faktisk, forlater han.