Trøbbel med Eks-kone

[Gjest Qlio]

Synes det er flott at dere klarer og holde dere nøytrale i forhold til moren ovenfor barna. Det er utrolig viktig! Barna skal aldri behøve og velge mellom foreldrene sine, de er som regel like glade i begge to.

Jeg hadde også reagert som deg om konfirmasjonen ble avholdt uten at far fikk lov til å være tilstede. Når mor i tillegg sier at hun skal ha disse verdifulle billettene til hennes samboers foreldre rister jeg enda mer på hodet. Som stemor forventer jeg ikke å få være med på alt som handler om hans barn, men hadde selvfølgelig syntes det hadde vært hyggelig (man har da lov til å være glad i partneren sine barn også???). Nå erstattet hun jo sine samboers foreldre med guttens farfar, hvilket er hyggelig gjort (de er jo også familie), men jeg synes fortsatt at far her burde stillt sterkere (siden dette også var ønsket til konfirmanten).

Dere som mener at man burde lage to konfirmasjoner.... hvordan løser man det ovenfor barnet? Ber man konfirmanten velge hvem han/hun vil være hos etter seremonien, eller deler man dagen?

Ideelt sett bør man selvfølgelig samarbeide, men når dette ikke går må man tenke kreativt. Personlig hadde jeg nok hatt problem med å spørre barnet mitt om hun/han ville feire konfirmasjonen hos meg eller pappa, men jeg er litt rar. Jeg er glad mamma og pappa aldri ga meg det valget, deres viktigste mål var at jeg hadde det bra, og deres behov kom i siste rekke.

Jeg forstår godt at hans barn er viktig for deg, de er tross alt også en del av din familie siden du er gift med deres far. Det er vondt og stå på sidelinjen og se barn bli behandlet slik, man føler seg ganske så maktesløs!

Har de forsøkt mekling? Hvordan gikk i såfall dette?

Ønsker dere lykke til, og håper at det retter seg!

[Gjest Anonymous]

Er fullstendig klar over at også kvinner kan være rassholl,

men d er da ikke d vi diskuterer her er d det da?

Dette handler om en mor som trenerer fars samvær med barna så godt hun kan. Hva vil du kalle dama da?

[VesleBråka]

Gå til mekling eller familievernkontor eller kontakt advokat for å få råd. Dere trenger ikke å kreve at barna bor hos dere, men dere kan vel lage en avtale med fastere rammer enn hva dere tydeligvis har? Hvis dere har barna annenhver helg ifølge en skriftlig avtale, kan ikke mor nekte med at ungen skal på tur med mors venninne og hennes barn. Da får hun bruke sine egne helger til slike ting. I det minste sett opp annenhver helg el.l. som at dere har førsterett til å planlegge med ungene.

Mennesker er rare vesener, noen ganger kommer aggresjon ut på måter man i ettertid selv kan synes var dårlig gjort, men man klarer ikke å styre seg der og da pga. gleden over å være vrang er så stor.

[Gjest Dr Zoidberg]

Slik barnas fremtreden ovenfor sine foreldre når mor er der, så tyder dette på psykisk terror og maktdemonstrasjon. Ergo omsorgssvikt.

Jeg tar også meg den frihet ut ifra faktum om skillsmissegrunnlaget, til å tro at dette er en dame som ikke har så veldig mye respekt for sin eksmann. Dette gjør du lurest i å snakke med en sosionom og/eller en advokat om, i første omgang. Og for guds skyld, trå varsomt.

Jeg kjenner meg nok igjen, dette er kanskje litt mer ekstremt - men likeledes likt mine egne foreldre/besteforeldre/onkler og gud vet hva.

[Gjest Skilsmissebarn]

Kjære Ruby,

innlegget ditt bringer frem mange vonde minner fra mine foreldres skilsmisse. Vi fikk ikke ha noe kontakt med vår far pga mors hat til han og deres dårlige forhold. Pappa hold seg unna for å ikke såre henne mer og for ikke å gi oss problemer med samvittighet og tunge stunder. Må bare nevne at vi var i alder fra 13 til 18 da de ble skilt. Selv om vi var "store" og er veldig selvstendige og sterke personligheter er det utrolig hvor stor psykisk makt en mor har over barna sine. Og ikke orker de fleste barn og ta et oppgjør med moren sin angående uretferdighet og manglende kontakt med faren heller fordi vi vet jo at mor har det vondt hun også.

Nå har det gått ti år. Forholdet mellom mine foreldre er fortsatt like dårlig, men vi "barna" bor for oss selv og kan nå gå bak ryggen på moren vår mye lettere enn før. Nå har vi fått igjen kontakten med faren vår og det er fordi han hele tiden har vært der med korte telefonsamtaler, små brev / kort, små gaver, små besøk osv, noe som har gjort at vi har visst at han er glade i oss. Han har altså ligget lavt i terrenget for å gjøre livet vårt lettere, men har hele tiden gitt oss små beviser på at han ikke har glemt oss. Vi hadde et lite oppgjøre her for en tid siden hvor vi fortalt at vi syntes han hadde vært litt lite interessert i oss, men etter at han fortalte oss hvorfor er jeg glad han gjorde som han gjorde. Det har spart oss for masse problemer med mor og hennes sinne.

Mitt poeng er at så lenge din mann bare passer på at han får gitt sine barn små beviser på at han bryr seg så er kanskje av og til det det viktigste. Når de blir eldre og står mer fri så kommer kontakten tilbake. Hvis et stort apparat om barnefordeling osv blir satt igang kan det hende det blir enda verre for barna - det er som regel de som får lide. De tørr heller ikke å si noe pga loijaliteten til begge foreldrene.

For mange både store og små barn er en skilsmisse så vanvittig mye tøffere enn det dere foreldre noen gang kan forestille dere. Den trygge verden med de to du elsker mest blir omdannet til et lite helvete hvor ingen ting er trygt og godt lenger, men bare ukjent og forvirrende.

Uff, nå kom mange vonde minner tilbake.

[Gjest Anonymous]

For mange både store og små barn er en skilsmisse så vanvittig mye tøffere enn det dere foreldre noen gang kan forestille dere. Den trygge verden med de to du elsker mest blir omdannet til et lite helvete hvor ingen ting er trygt og godt lenger, men bare ukjent og forvirrende.

Uff, nå kom mange vonde minner tilbake.

Anbefaler alle mødre som bevisst trenerer samværet mellom far og barn til å lese hele innlegget jeg refererer til over her. Flott skrevet skillsmissebarn!!!

Det må bli slutt på at enkelte mødre tror at barna har det såååå bra uten far, og at mor er alt som betyr noe her i verden. La de fedrene som virkelig ønsker det får lov til å bidra i barnas liv.

Til dere som er alenemødre der far ikke gidder å vise ansvar, denne kritikken er ikke rettet mot dere. Fedre som ikke vil ha noe med barnet å gjøre og ikke stiller opp er noen drittsekker som barna fint kan klare seg uten.

[Gjest Qlio]

Han har altså ligget lavt i terrenget for å gjøre livet vårt lettere, men har hele tiden gitt oss små beviser på at han ikke har glemt oss. Vi hadde et lite oppgjøre her for en tid siden hvor vi fortalt at vi syntes han hadde vært litt lite interessert i oss, men etter at han fortalte oss hvorfor er jeg glad han gjorde som han gjorde. Det har spart oss for masse problemer med mor og hennes sinne.

Mitt poeng er at så lenge din mann bare passer på at han får gitt sine barn små beviser på at han bryr seg så er kanskje av og til det det viktigste. Når de blir eldre og står mer fri så kommer kontakten tilbake. Hvis et stort apparat om barnefordeling osv blir satt igang kan det hende det blir enda verre for barna - det er som regel de som får lide. De tørr heller ikke å si noe pga loijaliteten til begge foreldrene.

Den løsningen du her forteller om har min vurdert mange ganger, og gjør det fortsatt. Han har enda ikke bestemt seg, og det er en beslutning han må ta alene. Jeg står bak han uansett hva han velger. OM han velger og ligge lavt, og bare gi gaver, sende kort og få besøk når mor mener det er riktig får kanskje datteren hans ett lettere liv? Da ville hun hvertfall slippe baksnakkingen og sinnet til mor. Men man gir ikke opp barnet sitt uten kamp, man vil jo være der, han elsker jo datteren sin, og kanskje nettopp derfor kommer han til å skåne hennes hverdag og psyke ved og ikke være der? Uff, hvorfor er det alltid barna som må lide fordi foreldrene ikke klarer og snakke sammen????

[Gjest skilsmissebarn]

Hadde visst litt mer på hjerte;

noe som forundrer meg er hvordan media alltid klarer å kun fokusere på at skilsmisser går så bra og at barna alltid klarer seg så fint? Selv om mine foreldre skilte seg for 10 år siden sliter jeg fortsatt med det fordi mor fortsatt missliker far sterkt, og siden jeg er voksen mener hun visst at jeg tåler å få høre om alt som er negativt med han. Hver jul, hver bursdag og andre merkedager er et sant mareritt med dårlig samvittighet, masse planlegging for at alle skal ha det bra og mange tunge stunder. Hvorfor er det ingen fagpersoner som tar tak i alle problemer barn og foreldre kommer opp, og kanskje gir noen skikkelige råd og vink. Det er vel og bra (og sikkert det beste i teorien) med delt foreldrerett, men det er forferdelig vanskelig når det er mye hat og bitterhet inne i bilde. Det ender med at det blir et ork for barna å ha kontakt med noen av partene – alt blir liksom galt uansett. Går det for langt er det uendelig deilig å prøve å stenge seg ute fra hele greia, slippe unna alle problemene, noe som kanskje ikke alltid gir de beste konsekvensene.

I dag har jeg bedre kontakt med min far enn min mor. Mye skyldes nok at han aldri har viste oss sitt sinne eller frustrasjon over vår mor. Det eneste jeg skulle ønske var at han litt tidligere hadde prentet inn i hodet på oss at vi ikke skulle ha dårlig samvittighet selv om vi ikke traff han så ofte som vi eller han ville. Jeg er så uendelig glad han ikke presset mer på enn han gjorde (tror jeg - livet er ikke lett når det ikke finnes en fasit).

Håper jeg som forelder aldri må oppleve hva jeg har opplevd, noe MÅ jeg vel ha lært håper jeg.

[Gjest salma]

Skjønner godt hva du mener, skilsmissebarn. Mine foreldre er ikke skilt. Merkelig nok, ettersom min mor hater min far som pesten. Gjennom hele oppveksten har hun prentet inn i hodene våre hvor håpløs og ekkel faren vår er. Fordi min far har holdt deres konflikter mellom dem, har det alltid vært mammas synspunkter vi har kjent til. Dermed har jeg tatt parti mange ganger på mangelfullt grunnlag. Dette har ikke foreldre rett til, skilt eller gift. Dette skal datteren min ALDI utsettes for, og vi holder jevn og god kontakt med farsslekten hennes og nevner aldri hverandre i nedlatende toner.

Selv om min mor nå har innsett feilene sine og beklaget dem, hjelper det så lite. Skaden er allerede skjedd, og i dag har jeg et mye bedre forhold til faren min enn til henne. Syns slike historier bør være en tankevekker for alle foreldre. Det har i alle fall vært det for meg.

[Ruby]

Tusen takk alle sammen for gode tips på hva vi kan gjøre med denne forferdelige situasjonen. Mannen min har bestemt seg for å gå til mekling, og få en fast dag hver annen uke som barna kan være fast hos oss. Det er jo ikke noe lang avstand mellom hjemmene våre, så overnatting er ikke nødvendig, hvis de ikke vil selv selvsagt.

Noe lenger enn dette vil verken han eller jeg gå, for barna kommer nok selv når de har lyst, og en dag kommer sannheten fram uansett. Men de kommer til å få vite at pappa alltid vil være der for dem, at det ikke er lysten og viljen det står på.

Ser for meg mange år fremover som dette, så sant ikke mekling fungerer. Og det er så trist, for barnas skyld og mannen min også. Han elsker jo barna sine og vil jo være der for dem mest mulig, også uten at det bør være en spesiell anledning......