Angst

[Gjest Sisu]

Jeg har i over et halvt år slitt med angst - en blanding av panikkangst og generalisert angst. Mannet meg heldigvis opp og gikk til slutt til legen. Begynte med Efexor (som har hjulpet meg ganske bra) og venter nå på time hos psykolog.

Dagsformen varierer jo litt, men jeg har i det minste lært meg å kjenne igjen angstanfallene - de har jo samme symptomer selv om styrken jo kan variere litt. Og jeg vet at de går over, de varer ikke evig! Jeg har grublet mye på hvorfor jeg har fått angst, og etter mye grubling har jeg kommet fram til at det er en person jeg har et nært forhold til som tirrer angsten mye! Har hele tiden trodd at det har vært et nært og godt forhold, men jeg ser nå hvor manipulerende hun kan være. Og at hun ikke respekterer mine grenser - hun appellerer da til min samvittighet. Etter at jeg oppdaget dette, har angsten økt og jeg lurer på hvordan jeg skal håndtere dette. Føler meg ikke sterk nok til å konfrontere henne. Vet da at jeg vil få alt "rett i fleisen" fra henne rett og slett. Har alt vært på hennes premisser? Det føles vondt.

Hvordan skal jeg håndtere dette, angsten min, min manglende grensesetting (som har pågått over lang tid), irritasjonen osv. Jeg vil jo bare leve mitt eget liv og ta egne avgjørelser uten å måtte føle dårlig samvittighet... Kjenner åndenød og hjertebank bare jeg skriver dette... Det positive er vel at jeg kan grave videre i meg selv og forhåpentligvis klare å ta grep for å forbedre mitt eget liv. Håper jeg.

[Redlady]

Hei Sisu.

Du kan jo begynne med å vite at du ikke er alene om dette. Kanskje du kunne tatt kontakt med Mental Helse . Der møter du likemenn/damer.

Jeg tenker også at timene hos psykolog kan være nyttig. Jeg kjenner ei som har hatt god nytte av det.

Lykke til Sisu.

[Gjest Sisu]

Takk for svar. Det er fint å vite at man ikke er alene! Kanskje noe av løsningen er å være åpen om problemene? Normalisere det, på en måte. Sikkert mange som går rundt med angstproblemer inni og som er "strøkne" utenpå...

[Gjest Gjest]

Off, har mitt første angstanfall nå og det er bare helt jævlig!! De to siste timene har vært et helvete, tror jo nesten jeg skal dø Aldri hatt det så sterkt før, er vanligvis en person som "får ut" alt sinne, glede, sorg osv..

Bare griner og griner, får ikke puste, en skikkelig ekkel følelse i brystet og alt er så rart Begynte på ppiller igjen for 3 dager siden da, kan det ha noe md det å gjøre? Ble litt redd for at det kunne være blodpropp pga av d :hår:

Har lest mye om panikkangst nå, hjalp litt på å få vite litt...

[Envy]

Hei Sisu!

Isj, angst er ikke noe særlig nei! Jeg har selv hatt sosialangst nå i 2 år, hvorav jeg har gått fast til psykolog det siste året. Nå har angsten utviklet seg til prestasjonsangst i stede, hvilket selvrølegelig er en mye mildere form for angst, som det så absolutt er lettere å leve med, selv om jeg også får tilbakefall med sosialangsten om det er for mye som foregår rundt meg.

Det at du har søkt hjelp og nå venter på time hos psykolog syns jeg er kjempeflott! Hos en psykolog vil du få muligheten til å bearbeide tanker og følelser på en helt annen måte enn man kan bare ved å gå inn i seg selv.

For min del er det foreldrene mine (selv om de bare mener godt) og stress som gjorde utslag for angsten. Det har vært noen tunge år preget av frykt og jeg utviklet også spiseforstyrrelse. Å vite hva som er opphavet til alt dette er ikke alltid så greit.

Du forteller ikke noe om hva slags relasjon du har til denne personen, er det en person som må være i livet ditt? eller er det noen du kan ta avstand til? I en angstprosess må man ofte gi avkall på mye. Jeg for min del måtte gi avkall på hele mitt tidligere liv, kjærsten, leiligheten og hele pakka! Det kan være greit å bare kvitte seg med forstyrrende momenter og konsentrere seg om seg selv, fordi det er viktig å tenke på seg selv, og gjøre det som er hensiktsmessig i forhold til deg og dine behov.

Det å konfrontere den personen som irriterer deg hjelper sannsynligvis lite. det som hjelper er at du jobber med grensesetting, og ikke lar noen tråkke på deg!§ Du er deg, du har dine tanker, følelser og behov. Du skal takes akkurat like mye hensyn til som alle andre! Grensesetting vil sannsynligvis være noe av det første du og psykologen kommer til å jobbe med.

Jeg ønsker deg lykke til på veien til å bli frisk, den er lang og hard og du må utfordre deg selv masse. Men takken kommen den dagen du er frisk, det lover jeg deg!

[Gjest *smak*]

Jeg har i over et halvt år slitt med angst - en blanding av panikkangst og generalisert angst. Mannet meg heldigvis opp og gikk til slutt til legen. Begynte med Efexor (som har hjulpet meg ganske bra) og venter nå på time hos psykolog.

Dagsformen varierer jo litt, men jeg har i det minste lært meg å kjenne igjen angstanfallene - de har jo samme symptomer selv om styrken jo kan variere litt. Og jeg vet at de går over, de varer ikke evig! Jeg har grublet mye på hvorfor jeg har fått angst, og etter mye grubling har jeg kommet fram til at det er en person jeg har et nært forhold til som tirrer angsten mye! Har hele tiden trodd at det har vært et nært og godt forhold, men jeg ser nå hvor manipulerende hun kan være. Og at hun ikke respekterer mine grenser - hun appellerer da til min samvittighet. Etter at jeg oppdaget dette, har angsten økt og jeg lurer på hvordan jeg skal håndtere dette. Føler meg ikke sterk nok til å konfrontere henne. Vet da at jeg vil få alt "rett i fleisen" fra henne rett og slett. Har alt vært på hennes premisser? Det føles vondt.

Hvordan skal jeg håndtere dette, angsten min, min manglende grensesetting (som har pågått over lang tid), irritasjonen osv. Jeg vil jo bare leve mitt eget liv og ta egne avgjørelser uten å måtte føle dårlig samvittighet... Kjenner åndenød og hjertebank bare jeg skriver dette... Det positive er vel at jeg kan grave videre i meg selv og forhåpentligvis klare å ta grep for å forbedre mitt eget liv. Håper jeg.

Jeg har lest at angstanfall er det verste et menneske kan oppleve. Jeg har også vært plaget av panikkannfall, det er helt grusomt. Leste en plass at slike anfall kan komme fordi man trenger en forandring i livet. I mitt tilfelle var nok det riktig. Jeg hadde blitt trygdet og hadde ingen struktur i hverdagen, dermed fikk jeg panikkanfall. Nå jobber jeg med å få struktur på hverdagen og ha faste rutiner og føler det går bedre nå.

Fysisk aktivitet og faste måltider med sunn mat, kan også gjør angsten litt mindre.

[Gjest HK]

Her er det nesten omvendt, har alt for strukturert hverdag og for mye faste rutiner... Kjenner jeg må bryte litt ut av de og leve litt, stresse ned litt :-S I tillegg har det skjedd mye i det siste, bare negativt hele tiden.. Det var helt jævlig det anfallet jeg fikk idag, aldri mistet kontrollen på den måten..

[Gjest Gjest_cecilie_*]

Her er det nesten omvendt, har alt for strukturert hverdag og for mye faste rutiner... Kjenner jeg må bryte litt ut av de og leve litt, stresse ned litt :-S I tillegg har det skjedd mye i det siste, bare negativt hele tiden.. Det var helt jævlig det anfallet jeg fikk idag, aldri mistet kontrollen på den måten..

Hei. Fikk panikkangst for ti år siden. Har jobbet masse med meg selv for å komme meg ut av det. Hadde så kraftige annfall at jeg måtte inn til EKG fire ganger, men det var ingenting i veien med hjertet mitt.

Det jeg gjorde etter å ha kastet alle lykkepiller og beroligende medisin var å begynne å utforske dette med vitaminer. Jeg vil annbefale deg å gjøre det samme. Kjøp bøkene til Knut Flytlie, den store vitaminrevulusjonen, der finner du masse tips. Ellers hjelper det å snakke om dette, kanskje psykoterapi? Snakk med venner og bekjente. Det er viktig å få de nærmeste til å forstå hvor vanskelig du har det.

Alle medisiner jeg fikk av legen hadde volsomme bivirkninger, derfor kvittet jeg meg med de. Har det kjempebra med meg selv idag. Har noen få perioder med en slags uro men det er ikke verre enn at jeg lever med det. Denne uroen jeg får kan utløses av stress har jeg merket meg. Ofte kan det hjelpe å ta muskelavslappende medisiner eller et glass rødvin.

Håper du finner ut av dette. Dette er ting som er veldig vanskelig å takle i hverdagen. Lykke til og god bedring.

[Gjest Sisu]

For min del er det foreldrene mine (selv om de bare mener godt) og stress som gjorde utslag for angsten.

Du forteller ikke noe om hva slags relasjon du har til denne personen, er det en person som må være i livet ditt? eller er det noen du kan ta avstand til? I en angstprosess må man ofte gi avkall på mye.

Det å konfrontere den personen som irriterer deg hjelper sannsynligvis lite. det som hjelper er at du jobber med grensesetting, og ikke lar noen tråkke på deg!§ Du er deg, du har dine tanker, følelser og behov. Du skal takes akkurat like mye hensyn til som alle andre! Grensesetting vil sannsynligvis være noe av det første du og psykologen kommer til å jobbe med.

Hei, og takk for mange kloke ord! Det er foreldrene mine - og i første rekke min mor - som er mye av grunnen til alt dette, tror jeg. Selv om jeg ikke har vært hos psykolog og diskutert dette, har jeg en flott og forståelsesfull fastlege som jeg fortalte det til. Hun oppfordret meg til å sette litt grenser og å tenke på meg selv. Ikke lett, men jeg jobber, som du sier, med å holde litt avstand til min mor nå. Ikke lett når jeg føler jeg får dårlig samvittighet for det minste. Men det er jo et steg på veien....

[Envy]

Hei, og takk for mange kloke ord! Det er foreldrene mine - og i første rekke min mor - som er mye av grunnen til alt dette, tror jeg. Selv om jeg ikke har vært hos psykolog og diskutert dette, har jeg en flott og forståelsesfull fastlege som jeg fortalte det til. Hun oppfordret meg til å sette litt grenser og å tenke på meg selv. Ikke lett, men jeg jobber, som du sier, med å holde litt avstand til min mor nå. Ikke lett når jeg føler jeg får dårlig samvittighet for det minste. Men det er jo et steg på veien....

Det er akkurat som jeg skulle sagt det selv, har gått igjennom den samme prosessen selv! Den er lang og hard, og tynget av samvittighet ja!

Send meg gjerne en PM med mail, så kunne vi kanksje snakkes litt på msn eller noe!

[Gjest Gjest]

Off, har mitt første angstanfall nå og det er bare helt jævlig!! De to siste timene har vært et helvete, tror jo nesten jeg skal dø Aldri hatt det så sterkt før, er vanligvis en person som "får ut" alt sinne, glede, sorg osv..

Bare griner og griner, får ikke puste, en skikkelig ekkel følelse i brystet og alt er så rart Begynte på ppiller igjen for 3 dager siden da, kan det ha noe md det å gjøre? Ble litt redd for at det kunne være blodpropp pga av d :hår:

Har lest mye om panikkangst nå, hjalp litt på å få vite litt...

Ja, p-piller kan utløse psykiske problemer.