Alenemor og muligens student...

[Gjest TS]

Nei, jeg synes hans løsning er litt "urettferdig". Han vil kjøpe alt innbo også nytt, noe som jeg ikke har mulighet til økonomisk. Så hvis huset skal være bare hans, og alt innboet...så sitter jeg der da, med INGENTING... Det beste alternativet for meg vil være å muligens betale en symbolsk sum i husleie til ham, og spare en sum hver måned. Jeg trenger back-up, hvis jeg plutselig blir stående alene uten å eie noe som helst... Huff, får hodepine av å tenke på dette...

[Gjest andrassy]

Tror kanskje jeg hadde vurdert hele flytteprosjektet under de forutsetningene du skisserer......

HAN skal eie alt, både hus og innbo. HAN vil ikke at du skal være med på lånet eller noe annet? Skikkelig risikoprosjekt for deg, vil jeg mene.....

Du har et barn, blir det slutt kan du ikke bare flytte på hybel/inn hos en veninne el. I mitt hode burde det være mye viktigere for deg å ha sikre og forutsigbare bo-rammer rundt dere, enn for han. Dessuten skjønner jeg ikke hvorfor han ikke vil at dere skal kjøpe sammen - tror han ikke egentlig på forholdet deres?

Jeg er i litt samme situasjon, men omvendt, fordi kjæresten min flytter inn hos oss (meg + barn). Jeg er ikke spesielt interessert i at han skal kjøpe seg inn nå, men hvis det senere blir aktuelt med flytting, så er det naturlig at vi kjøper sammen. Tror vi ender med at han betaler halvparten av husleia + halvparten av felleskostnadene og så kjøper vi mat/husholdningsartikler ettersom det passer (tjener omtrent likt).

[Gjest Gjest]

Dette er et vanskelig dilemma. Jeg er, i likhet med gjest over, i motsatt situasjon (eier leilighet, han flytter inn, jeg er trådstarter av den tråden det ble linket til i et av de første svarene du fikk). Jeg ser ikke noen rettferdig løsning på dette, uten at man setter opp et veldig komplisert regnestykke.

Det blir feil for den som eier leiligheten å la den andre bo gratis, og ikke betale noe husleie, bare dele boutgifter som mat etc. Jeg tenker da på at den som eier plutselig får mye mindre plass å bo på i sin egen leilighet når han må dele på alt, pluss økt slitasje på huset som følge av flere beboere.

Det blir også feil å la den som ikke eier betale ned på lånet til den som eier, som mange påpeker her.

I min situasjon blir det til at vi kommer til å kjøpe noe sammen, om mye kortere tid enn vi kanskje ellers ville ha gjort, bare for å stå på lik fot i boligmarkedet. Jeg har en ganske liten leilighet så hvis vi først skal eie noe sammen er det like greit å kjøpe noe større som å la han kjøpe seg inn hos meg (det sistnevnte er jo like stor risiko for meg/han som det å kjøpe noe nytt sammen).

Jeg forstår litt den egoistiske tankegangen til samboeren din. For meg var det en STOR ting å investere i min egen leilighet, og det er en stor trygghet i livet mitt. Så kommer min kjære inn i livet mitt, som alltid har leid, og levd mer fra hånd til munn, og så skal han ta over halvparten av min leilighet - som jeg har slitt for å få råd til helt alene. Det er tøft å måtte gi opp så mye kontroll, en ting er det følelsesmessige, det andre er å gi slipp på litt av den materielle kontrollen over livet sitt. Men det hører med når man har en partner man satser på. Han kommer vel til å skjønne det etterhvert, men det kan være hardt å gi slipp på selvstendighetstanken, og lære seg å tenke "vi" og ikke "jeg"