Har du en spiseforstyrrelse?

[Gjest Bond]

Jeg aner virkelig ikke.

Har de senere år blitt oppmerksom på at jeg bearbeider følelser med mat. Å spise gir meg en slags lykkefølelse/endorfinrus, så jeg trøstespiser. Eller gledesspiser, for man må jo feire positive ting i livet med mat! Jeg er veldig glad i mat (ikke bare følelsen den gir, men verdsetter god, vellagd mat), derfor liker jeg å tro at jeg har et uanstrengt forhold til det, men realiteten er nok litt mer skuffende.

Men om dette kvalifiserer til å være spiseforstyrret vet jeg ikke.. I alle tilfeller i mild grad da. Er normalvektig, selv om jeg har ca 5kg som må bort for å se skikkelig bra ut i bikini.

Ja, det var akkurat det jeg mente og, sånn er det med meg og!

Bare du skrev det bedre

[Black Eyed Susan]

Jeg har hatt en spiseforstyrrelse og arbeidet meg ut av den. For meg er det ikke flaut, eller pinlig å fortelle om dette...det er jo en del av mitt liv og jeg har rett til å eie min egen sannhet.

I utgangspunktet, om man skal se helt realistisk på det, har vel egentlig alle som spiser mer en det som er nødvendig en form for spiseforstyrrelse.

Det finnes mange teorier om hva som ligger til grunn for å misbruke mat i den ene eller den andre retningen. Det de aller fleste vil være enig om er at mat blir følelser, eller i allefall en form for kontroll av disse.

For min del dreide det seg om en masse ubearbeidede hendelser, livet ble et kaos og jeg kontrollerte det med regulering av matinntaket. Mat ble objektet jeg benyttet for å oppnå en sinnsendring. Det jeg trengte var intimitet i form av kontakt med medmennesker, det jeg gjorde var å forveksle det med intensitet i form av misbruk av mat.

I min vei mot å bli frisk måtte jeg arbeide med masse ubevisst angst. For meg var ikke dette noe håndfast, bare en vag følelse som drev meg til misbruk. Jeg skjønte jo selv at det var noe veldig galt, men hvorfor jeg gjentok ritualene mine gang på gang hadde jeg ingen god forklaring på.

Det gikk så langt at livet mitt stort sett kretset rundt denne kontrollen, og jeg ble regelrett tvunget til legen av noen som så behovet for behandling. Det ble en lang og møysommelig prosess, men jeg kom i mål. Etter mange år med spiseforstyrrelse sitter jeg pr i dag igjen med et tandert tarmsystem, det kunne gått mye verre.

Matmisbruket, eller spiseforstyrrelse om du vil, er sånn jeg ser det bare et symptom på at noe annet er riv ruskende galt. Man bør oppsøke hjelp så fort man blir klar over at man regulerer bevisst selv om det bare dreier seg om "å kaste opp en gang i blant."

Det er vanskelig å bli kvitt forstyrrelsen, ikke bare fordi vi må ha mat for å leve, men også fordi vi har så mye kultur knyttet til det. Jeg ønsker deg lykke til videre!

[Gjest D'oh]

Om det kan karakteriseres som en spiseforstyrrelse vet jeg ikke, men jeg har et noe anstrengt forhold til mat. Jeg teller måltider og hva jeg har spist iløpet av dagen, og kjøper den sunneste varianten av alt på butikken. Jeg teller opp hvor mye jeg har trent iløpet av uken, og får som regel dårlig samvittighet uansett hvor mye jeg har vært på tredemøllen.

Jeg er normalvektig, men synes vel kanskje jeg ser litt større ut enn jeg er. Jeg er egentlig veldig glad i mat, og får i meg 3-4 måltider om dagen, men jeg prøver å få de måltidene sunnest mulig. Kroppshysteriet har med andre ord slått fullt ut hos meg.

[Gjest Tigress]

Eg har ikkje problem med maten, men eg har eit gjennomtenkt syn på mat, forbrenning og trening. Eg passar på kva eg et, av di eg er så liten at eg ikkje kan ete allverden utan å ese ut. Eg meiner at det bør vere normalt, sjølv om eg trur at mange vil seie at eg er opphengd i mat sidan eg tenkjer gjennom kva eg et. Idealet er jo at ein skal slappe heilt av, ete kva ein vil og ikkje tenkje på vekt og inntak. Eg meiner det er medvitslaust og urealistisk, og kan hende ei god forklaring på korfor så mange slit med overvekt i dag. Det er lov å tenkje.

[Ibenholt]

Jeg har..et noe komplisert forhold til mat. Så ja, jeg har vel en spiseforstyrrelse. Jeg vet ikke når det er "for mye". men prøver så godt jeg kan å spise normalt. Jeg kjemper for å ikke overspise, noe som skjer ganske så ofte tror jeg. Når jeg er deppa og lei meg.

Vanskelig å takle når man er helt alene.

[FrizzleSizzle]

Ja, Tigress, det er kanskje idealet at en skal ha et *fullstendig* avslappet forhold til mat, men det er jo nesten umulig. Vi har rett og slett for stor tilgang til mat som smaker for godt, slik at mat brukes til så mye mer enn tilføring av energi. Slik var det jo ikke før i tiden.

For å svare på spørsmålet: På ungdomsskolen/vdg hadde jeg et så anstrengt forhold til mat og vekt at det vel må karakteriseres som spiseforstyrret, men nå har jeg bare jobbet meg frem til at mat ikke betyr så mye for meg lenger, jeg klarer å holde en fin vekt selv om jeg gjerne skulle gått ned mer, men hvilken kvinne ønsker ikke det?

[Gjest Tigress]

Ja, Tigress, det er kanskje idealet at en skal ha et *fullstendig* avslappet forhold til mat, men det er jo nesten umulig. Vi har rett og slett for stor tilgang til mat som smaker for godt, slik at mat brukes til så mye mer enn tilføring av energi. Slik var det jo ikke før i tiden.

My point exactly.