SOSIAL ANGST-

[Gjest Gjest_Jente__*]

Hei!

Har slitt med sosial angst i mange år. Har gått til psykolog, på kurs, i grupper etc.,men føler ikke at det er noe som har hjulpet meg nevneverdig.

Forstår virkelig ikke hvordan jeg skal komme ut av dette....er en utrolig deprimerende situasjon. Alle rundt meg ser ut til å fungere så bra, har mange venner, kjæreste, og generelt en god studie/ jobb-hverdag. Mens med meg er det helt omvendt. Ingen ting fungerer. Føler meg virkelig ensom i studiesammenheng, alltid alene.

Har du sosial angst eller kjenner noen som har det/har hatt? Hva gjør du for å komme deg ut av det? Eller, viss du har klart å bli kvitt angsten; hvordan har du klart dette? Hva slags situasjoner har du angst i? I uformelle settinger (småprating etc.) eller i settinger hvor du må holde foredrag, si noe forann mange mennesker etc??

Føler meg veldig alene med denne lidelse, men veit jo at det er flere der ute..

På forhånd; tusen, tusen takk for svar:)

[Gjest Gjest]

Hei!

Har slitt med sosial angst i mange år. Har gått til psykolog, på kurs, i grupper etc.,men føler ikke at det er noe som har hjulpet meg nevneverdig.

Forstår virkelig ikke hvordan jeg skal komme ut av dette....er en utrolig deprimerende situasjon. Alle rundt meg ser ut til å fungere så bra, har mange venner, kjæreste, og generelt en god studie/ jobb-hverdag. Mens med meg er det helt omvendt. Ingen ting fungerer. Føler meg virkelig ensom i studiesammenheng, alltid alene.

Har du sosial angst eller kjenner noen som har det/har hatt? Hva gjør du for å komme deg ut av det? Eller, viss du har klart å bli kvitt angsten; hvordan har du klart dette? Hva slags situasjoner har du angst i? I uformelle settinger (småprating etc.) eller i settinger hvor du må holde foredrag, si noe forann mange mennesker etc??

Føler meg veldig alene med denne lidelse, men veit jo at det er flere der ute..

På forhånd; tusen, tusen takk for svar:)

Sosial angst er lammende og jeg brukte veldig mye energi på å holde meg rett og slett "oppgående", få hverdagslivet til å fungere. For meg var det like galt om ikke verre å være sammen med venner og familie i selskap og andre sosiale uformelle settinger enn sammen med totalt fremmende. Når jeg tok utdannelse og skulle ha fremlegg for resten av studentgjengen måtte jeg ta en angstpille. Denne angstpillen er absolutt ikke å anbefale som noen løsning fremover, men jeg har brukt den som en reddende engel i situasjoner som jeg bare MÅTTE igjennom. Har også brukt medisin som setter ned hjerterytmen (grunnet nervøsitet) anbefales (Tenormin heter den)! Å bygge opp selvtillit anbefales også.

Jeg er idag nesten en helt annen person, det som har hjulpet meg er HEALING.

Det anbefales på det sterkeste. Søk på nettet om healing, her får du utfyllende iinformasjon på flere forskjellige nettsider, her finner du også healere i ditt distrikt eller din by.

[Gjest jente_TS]

Tusen takk for svar!

Er villig til å prøve healing. Hvor mange behandlinger hadde du før du merket forbedring? Og hvordan merket du forbedring? Er det fysiske spenninger som forsvinner, eller merker du det mer på "det psykiske plan"; at det er letter å tenke positivt etc. ???

[Gjest Gjest]

Egentlig så merket jeg forbedring allerede etter første healing. Du kan også bli verre før du blir bedre. Du bør gå jevnlig over tid, men dette er individuellt hvor lenge og når man merker forbedring. Anbefaler deg likevel å gå jevnlig selv etter du er blitt bra.

Healing virker liksom der det trengs, hvis du skjønner hva jeg mener.

Det er en deilig avspenning (som meditasjon), velvære for kropp og sinn. Merket forbedring både fysisk og psykisk. Man blir mer glad, oppløftet, positiv tankegang, mer selvtillit, mindre fysiske smerter, mer avslappet.

Lykke til da. Håper virkelig du får samme nytte av healing som jeg har fått.

[Cognizance]

Begynn å lese selvhjelpsbøker.

Selvhjelpsbøker kan gi nye perspektiv, gi deg mer kunnskap, og hjelpe deg i å finne ei løsning som passer for deg.

Den desidert beste selvhjelpsboka jeg har lest heter tenk deg glad - håndboka og er skrevet av David D. Burns: http://tinyurl.com/27gv5u Den går mest på depresjon men tar også for seg ganske mye med angst.

Alle som har dårlige dager iblant vil ha nytte av å lese den boka!

[Kara W]

Nå har jeg ikke sosial angst, men ekstrem sjenerthet, som er en mild versjon av dette. Den slår mest ut i sosiale sammenhenger, særlig blandt venner og bekjente. Mine aller nermeste har jeg som regel alltid følt meg trygg rundt (selv om det finnes unntak). Av en eller annen grunn har jeg aldri hatt sceneskrekk. Det tror jeg kommer av at jeg kan pugge stoffet jeg skal femføre godt, vite akkurat hva jeg skal si, og ikke trenger å interaktere med publikum på samme måte. Det jeg sliter mest med er å være spontan. Du kan prøve å tenke på livet litt som et skuespill, der du på en måte står utenfor deg selv, ser på hva alle gjør, og tenker "Hva ville X gjort i denne situasjonen". Dette anbefaler jeg ikke egentlig som en metode å bruke til daglig, men kan være greit å ha i situasjoner hvor du pluttselig sitter fast.

Det viktige for deg er å utfordre dine grenser en tå av gangen, og ellers tilbringe tiden i situasjoner hvor du føler deg trygg for å bygge opp selvtillit. Er det et område du generetl føler deg trygg? Hver der så mye som mulig, finn ut hva som gjør deg trygg i den situasjonen, og prøv å overføre dette til andre aspekter i livet ditt. For meg var det viktig å ikke virke dum. Jeg ble med i en studentforening, og sørget for å lese mye om stoffet slik at jeg kunne være med i samtaler og komme med informasjon som ingen andre kunne. Etterhvert skjønte jeg at disse menneskene likte meg, og jeg trengte ikke hele tiden å vite mer enn dem.

Finn en situasjon du vanligvis unngår, men som du tror du kan klare. Si at du går til skolen fordi du ikke orker å ta bussen. Ta bussen et stopp hver dag, og så går du av og går resten av veien. Etthvert kan du ta den to stopp osv. Husk å belønne deg selv for alle små fremskritt. Ha gjerne med deg musikk eller en bok, slik at du kan stenge ut de andre menneskene.

du kan også alliere deg med en person du virkelig stoler på, og si at du har lyst til å prøve selv først, for å ha personen der til å ta over hvis du ikke klarer alikevell. Det er viktig at dette er en person du stoler helt på som du er sikker på at ikke kommer til å le av deg eller synes situasjonen er teit. Si f.eks at dere skal på McDonalds. Vennen din går og setter seg, mens du stiller deg i kø for å bestille. Enten kommer du helt frem til kassen, og får maten, eller så går du og setter deg og vennen går og bestiller maten. Du har ihvertfall prøvd!

Denne metoden bruker jeg mye i nye situasjoner. Jeg vil gjerne se noen andre utføre handlingen først. Det vi ofte gjør er at mannen min gjør noe første gangen, mens jeg står og ser på. Neste gang (eller flere ganger etter, hvis jeg trenger det), så prøver jeg selv, mens han holder meg i hånden, og så prøver jeg til slutt alene. Etter å ha klarte det selv en gang, så pleier alle de andre gangene å gå bra. Men jeg vet at jeg alltid har en utvei, ved at han kan "redde" meg ut av situasjonen.

Dette klarer du! Mange har kommet seg ut av sosial angst før deg. det viktige er å finne en metode som virker for deg. Det som virket for meg var å finne ut hva som gjorde at jeg følte meg trygg, prøve å overføre dette til situasjoner hvor jeg ikke følte meg trygg og til slutt utfordre meg selv litt hver dag. Husk at det skal være noe du selv ser på som en utfordring, ikke noe alle andre synes er en utrfordring. Og husk å belønne deg selv! Tegn en prikk (eller en stor glittrende stjerne, hvis du vil) i kalenderen hver dag du tør å gjøre noe du vanligvis ikke tørr, enten det er å svare telefonen eller rekke opp hånden i forelesningen. Når du etterhvert ser alle merkene i kalenderen vil du begynne å skjønne hvor tøff du kan være. Og hver gang du gjør en ting vil den være litt lettere neste gang.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Du er langt ifra alene, ts. Så mye som en tredjedel av befolkningen lider av sosial angst i en eller annen grad, alt fra det som nærmest er sjenanse, til de som ikke tør forlate huset sitt engang.

Jeg har vært plaget av til dels sterk sosial angst fra tidlig barneskolealder. Det begynte som sjenanse, og ballet på seg til et punkt der jeg kunne få helt blackout av angst bare av å få fra gatedøren til postkassen. Jeg tilbragte mesteparten av ungdomstiden min innelåst på rommet mitt med gardinene for, uten en eneste venn.

Nå er det mye bedre Nå klarer jeg å gå i butikken uten å føle ubehag, unntagen hvis det er noen jeg kjenner som sitter i kassen (jeg takler ikke at folk jeg kjenner ser hva jeg handler, av en eller annen grunn. "Ånei, nå ser Kari at jeg kjøper epler. oioioi, panikk!"). Bussen går fint, bare litt ekkelt hvis det er veldig mange folk og jeg kommer alene inn på bussen.

Helt fremmede folk er de enkleste folkene å omgås. Det er som å starte med helt blanke ark. De tenker ikke noe rart om deg på forhånd, de tror du er et helt vanlig menneske. De sitter ikke der og forventer at du skal rødme og stamme og bli keitete og rar og ikke ha noe å si. Det føler jeg at folk som har møtt meg før gjør, derfor er jeg mye mer anspent med dem.

Å holde foredrag går faktisk ganske greit. Da vet jeg nøyaktig hva jeg skal gjøre, og kan øve på det på forhånd. Jeg vet også hva de andre skal gjøre, nemlig sitte og holde kjeft. Jeg har adskillig mindre sceneskrekk enn mange jeg kjenner som til vanlig er ubersosial og skravler og ler med gud og hvermann.

Det verste er faktisk sosiale settinger hvor det ikke er noen "regler" utover de vanlig sosiale reglene. Og disse kan jeg ikke... Hvis jeg har en fast rolle, som når jeg skal holde foredrag, eller andre ting hvor jeg vet nøyaktig hva jeg skal gjøre og hva alle andre skal gjøre, så er jeg trygg. Men når det ikke er noe som er fastlagt eller planlagt, så føler jeg meg helt hjelpeløs og aner ikke hva jeg skal gjøre. Som når jeg kommer inn i et rom: hvor skal jeg sette meg? Er det ok å sette meg sammen med disse folkene, eller kommer de til å mislike det? Kommer de til å sitte der og ønske meg til helvete vekk derifra, og snakke om det med en gang jeg forlater rommet? Eller skal jeg sette meg alene? Men da kommer alle til å viske og tiske om hun rare som sitter der alene, eller si at jeg er arrogant som synes jeg er for god til å sitte med de andre. Og hvis jeg setter meg sammen med andre: Hva i alle dager skal jeg snakke om? Og når skal jeg snakke? Det er helt forferdelig.. Jeg har vært på sosiale tilstelninger hvor jeg har tilbragt mesteparten av tiden med å gjemme meg i garderoben... De stedene det går an å tilby seg å hjelpe til med noe, er det bedre. Hvis jeg kan konsentrere meg kjempehardt om å sette utover glass en stund, e.l. Jeg har en oppgave, noe jeg vet jeg skal gjøre.

Angsten min ble ikke bedre over natten. Langt ifra. Det skjedde vel veldig gradvis fra videregående og oppover. Da jeg begynte på videregående var det jo en del nye folk, som ikke visste at jeg var "rar" og en avviker, som alle andre jeg hadde gått på skole med før visste. Så da var det et par stykker som pratet litt med meg når vi sto utenfor og ventet på at det skulle ringe inn. Og siden det bare var småprat i et par minutter, så var det sosialisering i så små doser at jeg etterhvert ble vant til det. Og gradvis ble det bedre.

Det stedet jeg faktisk føler meg helt normal, og til tider helt glemmer at jeg har angst er dog på karatetrening. Det er helt fantastisk Jeg begynte der helt alene. Jeg var redd for å være veldig selvbevisst, noe jeg ofte er. Men når man trener dette kreves det så mye konsentrasjon at rett og slett ikke har noe oppmerksomhet til overs til å tenke på "oi nå ser sikkert alle på meg". Siden alle andre også må konsentrere seg like mye, så har de heller ikke tid til å glo på andre og tenke rare ting om dem Er man ukonsentrert får man ikke teknikkene til, og i en kampsituasjon vil du også garantert få en kraftig en på trynet hvis du glor på andre et sekund.

Trening utløser også endorfiner, som gjør deg glad, og igjen demper stress og angst. Jeg er alltid blid som en lerke etter trening.

Folkene der aner ikke at jeg har angst. De har nok merket at jeg er sjenert, og ikke er den som sier mest. Men jeg merker at de -liker- meg. Virkelig. De vil at jeg skal komme på trening, fordi de mener jeg har noe å tilføre. Det er en så god følelse! Det morsomte er faktisk at de synes jeg er flink med folk! Jeg! Da det kom forslag om hvem som skulle trene nybegynnerpartiet foreslo alle meg, for jeg var så flink med folk! Jeg var nødt til å holde på ørene mine så de ikke skulle falle av. Jeg merker at jeg tar litt av selvtilliten fra karatetreningen med meg også utenfor treningen. Jeg vet at det er en hel karateklubb som synes jeg er en likandes person, som ikke synes jeg er rar på en negativ måte, men faktisk flink med mennesker! Når alle disse synes dette, så kan kanskje andre utenfor trening synes det samme?

Trening anbefales generellt fordi det lindrer stress og angst. I tillegg føler man seg ofte bedre når man er litt veltrent, og gjerne får mestringsfølelse.

[Gjest Gjest]

Meditasjon og yoga hjelper svært godt mot angst og er virkelig noe å prøve når andre ting ikke har hjulpet. Avspenningen du oppnår gjennom meditasjon gir angsten svært dårlige vilkår fordi anst er avhengig av spenning og stramhet i kroppen. Det lærer deg å puste på en rolig og dyp måte som fjerner svært mye av engsteligheten. I tillegg så utvikler du i meditasjon evnen til å se hvilke tanker som faktisk ligger under og styrer angsten og du lærer å gi slipp på disse tankene. Gå på et kurs hos Acem. Yoga gjør mye av det samme, men påvirker også på en del andre måter. Begge deler har solid vitenskapelig dokumentasjon mot angst. På ekstra lang sikt har begge deler vist seg å utvikle en usedvanlig sterk og lykkelig psyke. For dokumentasjon på det siste kan du lese Destructive Emotions av Daniel Goleman eller Happiness av Mathieu Richard. Hjernescanning viser at lang tids mediterende har en aktivitet i lykkesentrene i hjernen som er usedvanlig mye større enn hos noen andre mennesker.

Det essensielle for å få effekt av meditasjon er at du gjør litt hver dag heller enn mye et par ganger i uken.

Akkupunktur kan også ofte dempe angst en del. Ulike kroppsorienterte terapier som rosenterapi og psykomotorisk trening kan også være veldig bra.

Det er noen naturlegemidler som hjelper littegran Bocoa eller noe sånt skal hjelpe litt.

Pass på inntaket av vitaminer. At du får det du trenger.

Det er svært solid dokumentasjon på at Kognitiv terapi hjelper mot angst når det er gjort rikitg. Boken tenk deg glad som ble annbefalt er skrevet av en svært annerkjent psykologi professor og baserer seg på den typen kognitiv terapi psykologer vanligvis bruker. Hvis du følger oppskriften systematisk ved å ha en eller flere dager i uken hvor du setter deg ned å jobber litt med øvelsene der så VIL det gi resultater.

En måte å anngripe dette på (bare et forslag) ville være dette: Gå til healing og se om du får noe ut av det. Jeg vil tippe at det virker. Det vil anntagelig fjerne en del av spenningene og "traumene" som liger i kroppen din og skaper angsten og skape litt mer balanse i de kjertelene som styrer angst. Samtidig som du gjør dette melder du deg på et meditasjonskurs (hos for eksempel Acem) og begynner å praktisere 10 minutter om morgenen eller mer som en fast del av dagens rutine. Hvis du har ork til det så begynner du også på et yoga kurs og begynner å gå fast en eller flere dager i uken. Be læreren om å gi deg noen øvelser som hjelper spesielt mot angst (gjerne også pusteøvelser) og gjør disse litte gran hjemme. Kanskje 5-10 minutter hver morgen. Samtidig (hvis du har overskudd til det, kanskje etter at du har holdt på med dette en stund) så begynner du å jobbe med tenk deg glad boken på en systematisk måte. Hvis du ikke får noe ut av helaingen eller hvis det hjelper en del men at du etter en stund ikke får mere ut av den så prøver du akkupunktur en stund.

Når du har fått dempet angsten en del så kan du begynne å jobbe mere med det sosiale. Hvis du føler for å trene de sosiale evnene litt så kan du gå til denne siden: Charismaarts.com. Det de driver med er egentlig laget for å lære gutter å sjekke damer men mye av det er like nyttig for kvinner i forhold til å konversere med fremmede og bli kjent med nye mennsker. Jeg har erfaring med det og det er virkelig veldig nyttig for å lære deg å bli utadvendt og få rask og god kontakt med nye mennesker. En av instruktørene deres som heter Dan har en side som heter charismaatips.com han gir gratis veiledning til kvinner som en del av et opplegg for å lære seg hvordan han best kan justere opplegget for kvinner. Send ham en mail og spør om du kan få telefon coaching eller skype coaching. Jeg har hatt coaching med ham og han er absolutt suveren.

Hvis du etter hvert vil ta mere tak i studiene dine så ville jeg lest bøker om studieteknikk og hurtiglesing og eventuelt prøvd imagestreaming (søk på google).

Dette var jo mange forslag. Hvis du vil bruke dem så ta litt av gangen som du faktisk klarer å gjennomføre og vendt til du får resultater av det og mere overskudd til å gå løs på andre ting. Det vil være umulig å gjøre alt på en gang.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Mye av problemene (sosial angst/ fobi) ligger i liten selvtillit som bygges ned ut fra hvilke tilbakemeldinger du får på deg som person spes. i løpet av barndom, tenårene. For å si det enkelt; blir du ikke tatt på alvor av foreldre, lærere og andre i ditt sosiale nettverk vil du over tid ikke føle deg særlig verdt som person (hvem du er).

Det er viktig å gjøre noe med dette tidlig, ikke gå i mange år å pines.

Forstår det slik at du har prøvd det meste som blir tilbudt de som har denne angstlidelsen.

Jeg prøvde også det meste, men det kreves veldig mye oppfølging både av deg selv, de som behandler deg og familien. Det tar lang tid og er lett å gi opp. Det er heller ikke alle behandlingsformer som hjelper for alle. Ett skritt fram og to tilbake. Så jeg forstår deg godt når du sier dette ikke hjalp deg nevneverdig.

Hilsen hun som anbefalte HEALING på det sterkeste

NB. De fleste healere er gode samtalepartnere (empati) og har taushetsplikt.

[Gjest jente_TS]

Tusen takk for at dere tar dere tid til å skrive så lange og utfyllende svar, med mange gode råd.

Kjenner meg igjen i det noen av dere skriver med å ikke ha sceneskrekk. Slik er det med meg også. Går greit å holde foredrag o.l. da dette er noe jeg kan forbrede meg til. Dessuten står jeg jo bare der å snakker, fører ikke en samtale med noen. Verre er det i mer uformelle, sosiale settinger.....synes småparting er utrolig vanskelig. I slike sammenhenger føler jeg i større grad at jeg blir lagt merke til, og at alt jeg sier blir dumt. Derfor sier jeg somregel ikke noe. Dette er forresten noe jeg har undret meg over; på alle de kursene og gruppene jeg har deltatt i for folk med sosial angst, sterk sjenanse o.l. så har jeg aldri opplevd at folk er helt stille (slik som meg). Tvert i mot opplever jeg at folk snakker i veg som bare det....og jeg blir sittende å undre meg over hvordan disse kan ha sosial angst. Kanskje det bare er jeg som er et mye verre tilfellet enn alle andre. I så måte føler jeg meg nokså ensom med dette problemet. Hver gang jeg melder meg på et kurs så tenker jeg at jeg kanskje vil møte noen som har det "slik som meg" (og som kan forstå meg), men hver gang får jeg den samme følelsen; at de andre på kurset takler alt så mye bedre enn meg.

Det er vel mitt aller største problem...at jeg synes det er så innmari vanskelig å bare snakke; åpne munnen å si noen ord. Merkelig at det skal være SÅ vanskelig.

[Gjest Sisu]

Vil bare anbefale bøker av Ingvard Wilhelmsen, han skriver veldig mye fornuftig om angst. Jeg har lært mye ift min egen angst, ihvertfall.