Gå til innhold

Når de svarte bølgene blir for høye....


Gjest anonym

Anbefalte innlegg

Gjest Mona   Lisa

Hvor skal man begynne, hva skal jeg si..??? Dette blir tanker rett fra hodet. Trenger noen gode råd fra noen kloke jenter der ute.

Er vel det man vil kalle en oppegående jente, ressursperson... Men blir av og til så fryktelig trist, motløs, maktesløs, orker ingenting. Er i utgangspunktet veldig sosial, men på sånne dager orker jeg nesten ikke se folk, har ikke lyst til å ta telefonen. Klarer ikke å se lyset i tunnelen, samme om fornuften tilsier at jeg egentlig ikke har noe å "klage" over.

Har jobb, hus, mann og barn, og mange gode venner, men av og til blir det bare "for mye..."...

Noen som har følt det samme? Gode råd?

:(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest M-ling

Du må nesten finne ut hva det er som gjør at du føler deg slik.

For mye å gjøre, problemer privat, mistrives på jobben...

Det kan være en litt kronglete prosess, men veldig nødvendig.

Jeg hadde noe lignende, og måtte ta en klar pause i alt - og bruke tid for meg selv, og finne ut hvor "bunnen" var.

Ser forresten at du vektlegger at du er oppegående, ressurssterk og sosial... Ikke tenk så mye på det, du.

Du kan fortsatt være det, selv om du må ta en liten pause fra det samfunnet generelt mener er "perfekt".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for omtanken M-ling. Har nok tenkt som du sier, HVA er det som utløser denne motløsheten...

Det kan vel være forskjellige ting antagelig. Men vet vel med meg selv at jeg alltid har prøvd så godt jeg har kunnet (og enda litt til) for å være "snill" nok og "flink" nok osv. Er vel derfor jeg på en måte vektlegger oppegående, ressurssterk osv.

Synes det er til tider strevsom å leve opp til alle forventningene.

Kravene. Målene. Standard. Vanlig. Normal….. Noen ganger har jeg lyst til å hyyyyle!

:evil: :oops:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg vet godt hvordan du har dte.. Har selv hatt VELDIG mørke perioder.. De er ikke fult så mørke nå lengre, men de er der enda.. For meg er det veldig sånn at jeg ikke tørr å gå alene til steder jeg ikke har vært før, eller ta den telefonen jeg vet jeg lovte eller gjøre det ærende som jeg MÅ gjøre den dagen..

For meg har det vært viktig at de som er rundt meg, familien min og nå samboeren min, VET at disse dagene er en del av meg.. Jeg er ikke en lat person, eller en som lurer seg unna ting, men det kan virke sånn for de som ikke forstår hvordan det er.. Ingen som ikke har slike perioder, vet hvordan det er, og kan derfor ikke forstå hvordan det er for deg.. Men de kan respektere at det er en del av deg!

At mannen din f.eks vet at i disse periodene, så må du få lov til å "slippe" å ta telefonen, eller gjøre de tingene som er veldig vanskelig for deg. For meg hjalp det veldig å finne en hobby å holde på med, noe som jeg kunne "gjemme" meg litt bort i når alt ble helt jævlig.. Kanskje du og kan dra nytte av det?

Det er lett å bli sur eller "skarp" mot de du er glad i når du har det kjipt.. Prøv å ikke vær det! Det skaper så mye vondt mellom dere..

Jeg vil ønske deg kjemplykke til!

Kanskje en psykolog kan hjelpe deg?

*Sender masse klemmer din vei :kyss: *

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for de gode klemmene Solstrålen,

og hjertelig til lykke på den kommende bryllupsdagen!

Måtte lykken alltid følge deg på veien!

Noe av mitt problem er også at min mann ikke har særlig stor forståelse for dette. Mener ikke å legge noe "skyld" over på han, men han venter på at jeg skal "bli ferdig" med det. Savner kommunikasjonen med ham, føler behov for det, selv om jeg kan snakke med venninnene mine istedet...

Hvor mye kan man "forvente" av sine nærmeste i sin situasjon, før det for dem føles som egosime? kravstor?

?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest M-ling

Har du lyst til å hyle? Hyl, da!

Okei, du tror selv at du renner litt over av krav og forventninger - dersom jeg forstod deg rett.

Jeg måtte faktisk slutte på skolen (avbryte utdannelsen) fordi jeg knakk sammen (dette var også fysisk, men tror nok den psykiske delen hadde sitt å si).

Jeg er en person som ikke er fornøyd før jeg har gitt 120% - og om ting da går bra, føler jeg ofte ingen glede, men setter merkelappen "godkjent" på det selv.

Går det dårlig, er det full krise.

Er det slike tendenser du også har? At ting må være perfekte?

Vel, det må de ikke. Har jeg skjønt.

Jeg synes fortsatt at en oppgave skal gjøres meget bra om den påbegynnes - men det er ikke alle oppgaver vi faktisk trenger å begynne på.

Dessuten så må ting prioriteres.

Og du, dette med å være "standard" - er det gøy?

Nei...

Om du tør å bevege deg litt bort fra det "normale idealet" til folk flest får du sikkert en del rare blikk (og garantert en del snodige kommentarer bak ryggen din :ler: ), men jeg vil tørre å påstå at de fleste som reagerer på denne måten, gjerne skulle sett at de turte å gjøre litt forandringer selv.

Andre kommer du til å få klapp på ryggen av, og atter andre synes du er en dust. Dem om det...

Dette er ikke noe som tar èn dag, eller en liten uke å gjøre noe med, så jeg anbefaler å ta en pause - for å kunne komme sterkere tilbake, i en versjon du liker litt bedre selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Når jeg leser mellom linjene får jeg inntrykk av at du bruker livet ditt til å tilfredstille andre mennesker, og deres forventninger til deg. Hvis jeg tar feil i dette, ber jeg om unnskyldning for det.

Er det lenge siden du gjorde noe for å glede deg selv? Ikke noe du BURDE, SKULLE, SYNES DU MÅTTE, men noe som ga DEG glede.

Tror du trenger å være litt mer egoistisk, Mona Lisa. Du trenger ikke tilfredstille omgivelsenes krav hele tiden. Gjør det noe om du ikke er perfekt bestandig?

Det er ikke rart at du blir sliten og frustert. Hvis du hele tiden må streve for å være perfekt, er du nødt til å spille en rolle, og det er helt naturlig at kroppen din etterhvert gjør opprør mot dette. Har du ofte vondt i hodet? Skuldre, nakke?

Ønsker du at livet ditt skal bestå av å leve opp til andres forventninger? Hva med det du vil ha ut av livet? Er ikke du like viktig som alle andre?

Hvorfor skal du ikke kunne si nei av og til?

Ønsker du at tanken på dødsleiet skal være at du aldri har turt å leve ditt eget liv?

Hva er det verste som kan skje om du av og til setter dine behov foran andres?

Ja, det kan hende at noen vil mislike deg av den grunn. Det kan også hende at noen vil være skadefro når de ser at du ikke er den perfekte personen alle har trodd.

Det kan også hende at noen vil synes det er godt å se at du også er menneskelig, og har dine begrensninger. Kanskje har de følt seg underlegne siden de ikke takler så mye som du tilsynelatende gjør.

Det er vanskelig å gå fra å være "snill pike" til et menneske som stiller krav på egne vegne, men det er ikke umulig! Ta små skritt av gangen og øv deg i trygge omgivelser. Kjenn etter om det du gjør føles riktig for DEG - ikke de andre.

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner deg veldig godt jeg Mona Lise. Har det slik sjøl mange ganger........ har dessverre ingen "nær" (mann/barn) familie........ så det er ingen som "ser" meg når jeg er nedfor og "giddesløs".

Ingen som "vet" - ingen som kan "trå til" når det er vondt. Det har du - men allikevel så har du det ikke! Ergo - så tror jeg vi har det litt likt i så måte........JEG tror at det vi trenger er noen som "er der". Noen som duller litt med en, noen som pusler rundt og ordner opp. Viser omsorg...... vist foreståelse. Da tror jeg disse tunge periodene ikke kommet så ofte - og vart så lenge!

Det er fryktelig tungt å slite med slike ting alene....... fryktelig tungt. :(

Jeg vet hvorfor jeg har det slik - jeg har fått proff. hjelp i mange år og har kommet meg veldig........MEN - det betyr ikke at de svarte periodene ikke er der. Kan vel si at jeg har lært meg å "leve med det" - har også blitt flinkere til å sette grenser.....si NEI! Har vel akseptert at disse nedturene er en del av livet mitt - en del av meg!

Vil bare få ønske deg lykke til Mona Lisa - og alle andre som sliter! 8)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er veldig viktig at du prøver å snakke med mannen din om dette! det er jo tross alt han du bor sammen med og er mest sammen med! Han har jo lovet å være hos deg i gode OG onde dager, ikke sant? (Forstår det sånn at dere er gift)

Jeg tror at hvis dere begynner å kommunisere bedre om dette du føler og tenker på, så vil han kunne "gi" deg mer og! Han klarer jo ikke å lese tankene dine (selvom vi ofte tar det fsor gitt at de kan det :roll: ) Forklar han hva du føler, og hva du tror han kan hjelpe deg med..

At du er kravstor, det vil jeg ikke si!! Men at du på enkelte dager trenger LITTEGRANN mer forståelse og kjærlighet er veeeeeeldig lov! Alle har sånne dager, bare at noen av oss har de litt oftere..

I vårt forhold så "tok" han dette ganske raskt. Han "lar meg få lov" til å være trist og lei, på EN betingelse: At jeg forteller han det. At jeg ikke stenger meg inne og skyver han bort.. Tror man har en tendens til det, når man ikke har det så bra! Fortell mannen din hvordan du har det, så vet han bedre hva han kan gjøre for deg!

Jeg er enig med de andre som har skrevet over: dette med at du ikke skal tenke så mye på hva de andre sier om deg, og hva de mener du skal gjøre.. Jeg er enig med dem, men jeg vil ikke si det til deg selv, for jeg er akkurat slik som du! Og jeg har ikke klart å legge det "bort". JEg tenker enda på hva som er forventet av meg, men jeg lar det ikke styre meg lengre! Det er jo en forskjell der!

Takk for lykkeønskningene!

*sender deg enda flere gode tanker og klemmer :kyss: *

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Mona   Lisa

Tusen takk alle sammen, for omtenksomme og kloke råd! Stoor klem! ;-)

Jeg synes det gjør så utrolig godt å finne noen å prate med, selv om dette er "bare" på nett. Bare det å vite at det er flere der ute som har det som en selv, og som kanskje har kommet "et steg lenger" og kan gi noen gode råd om hvordan takle det.

Det er jo helt sant det som blir sagt, jeg vil gjerne at folk skal være fornøyd med meg, og noen av de forventningene som føler er der, kanskje noen av dem bare er i mitt hode???? Det har jeg prøvd å finne ut av mange ganger, men ikke funnet noe fornuftig svar. Og er vel meget klar over at om jeg "står på som en gal" og synes jeg har strukket meg lenger enn langt, så virker det ikke som om noen andre ser det.... Hva er vitsen da, tenker jeg med meg selv... Men klarer jeg å slutte??? Ikke enda ihvertfall, men nå SKAL jeg prøve.

Takk alle sammen!

Denne dagen er et steg bedre... :)

Mona Lisa

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...