Kreft

[Gjest TS]

Hei,

Jeg har kreft, og tar cellegift.

Jeg har en kjæreste som er en veldig stor del av dette fordi jeg bor hos han akkurat nå for å slippe å være alene. Det er greit at noen kan hjelpe meg med f.eks å gå å tømme spybøtta hvis jeg ikke orker, osv.

Han har selv sagt at han gjerne vil at jeg skal være hos han, for han vil ta vare på meg.

Vi har vært sammen i et halvt år og kjent hverandre i et år ca. og vi bor vanligvis ikke sammen.

jeg har prøvd å fortelle han hva jeg går igjennom nå og hva det vil gjøre med meg. Jeg har sendt han masse info som han kan lese for å få satt seg litt mer inn i det. Men allikevel, så får jeg inntrykk av at han er redd.

I sta så spurte han meg hvor lenge jeg skal gjøre dette, også fortalte jeg dette til han.

Da spurte han meg om jeg MÅ gjøre dette.

Det virker ikke som han vil at jeg skal gjøre det.

Hvorfor vet jeg ikke. Men tipper at det er fordi han ser at dette ødelegger meg akkurat nå.

Så jeg prøver å fortelle at dette går bra og at det er ikke så ille.

Og forteller han at for hver gang jeg tar gift, så blir det mindre ille, fordi kroppen min blir litt "herdet". Slik at jeg ikke vil være like syk, men vil antageligvis være veldig utslitt.

Jeg skal ta gift med tre ukers mellomrom, 6 ganger. Dette tilsvarer 5 måneder. Og jeg tror han har veldig vanskeligheter med å godta dette.

I sta sa han at "jammen, jeg vil at vi skal trene sammen".

Jeg kan jo ikke trene så mye nå, siden jeg er så slapp og kvalm nesten Konstant!

Jeg tror han nevnte det med trening fordi han prøver å klamre seg fast til de positive tingene vi har gjort sammen før dette. For å ikke glemme det.

Vi har jo tross alt ikke så lang tid bak oss sammen, og det tror jeg er med på å gjøre dette ekstra vanskelig.

Er det noen som har erfaring med dette?

Jeg har snakket med psykologer, leger og rådgivere om dette fra før. De har gitt meg massevis av tips til hvordan jeg skal gå frem når jeg skal fortelle venner og familie om dette, men jeg føler ikke at rådene jeg får av dem er så bra. Derfor håper jeg det er noen her som kan dele sine erfaringer.

Jeg vil ikke at de rundt meg skal ha det vondt pga dette.

Håper på å bare få konstruktive svar tilbake. Helst kun fra folk som har erfaring med kreft eller lignende selv.

[Gjest ii]

Jeg tror det beste du kan gjøre er å leggevekk rådene psykologene/legene/osv har gitt deg, legge deg ned i sengen sammen med kjæresten din i kveld, og så ligge og sludre og snakke sammen om disse tingene rett fra hjertet til vekkerklokken ringer i morgen tidlig.

Ingenting du kan si, kan hindre ham i å være redd. Han ER redd. Det må det være rom for. Spesielt hvis han skal kunne være en god støtte for deg. Hvis dette med trening er veldig viktig for ham, kanskje du kan møte ham på halvveien med lange turer i skog og mark? Det er jo også et godt forum for å få ut tanker man holder på hjertet. Du har dine måter å takle dette på, han må få ha sine.

Du sier ingenting om hva slags kreft du har, men du sier du skal få cellegift i 5 måneder. Hva skjer da? Skal du ha en operasjon, eller regner legene med at giften tar kreften? Han er sikkert redd for tilbakefall, redd for hva som "kreves" av ham, hva han har begitt seg ut på. Det betyr ikke at han ikke er uendelig glad i deg, bare at han fortsatt har like stor rett til sitt eget liv som før.

Du er veldig deskriptiv i innlegget ditt, jeg klarer ikke å trekke ut hvordan du har det med dette ut i fra det du skriver. Om du har laget en slik avstand for å håndtere sykdommen, er det hundre prosent forståelig, men kanskje han opplever det truende?

Kanskje til og med litt aggressiv? Jeg stusser selv på avslutningen på innlegget ditt, og føler jeg stiller meg i skuddlinjen ved å svare. Jeg blir urolig for hva du kan komme til å si dersom du ikke får det svaret du ønsker. Kommer du da til å si du ba om svar fra folk med erfaring, og det har tydeligvis ikke du? Betyr det at jeg må blottlegge mine egne erfaringer for å bevise at det jeg sier tilfredsstiller kriteriene dine? Kan godt være det bare er jeg som er veldig sensitiv, men jeg føler meg utrygg på å skulle strekke ut en hånd til deg. Men kanskje, er jeg ikke alene om å føle det?

Du kan ville at folk ikke skal ha det vondt så mye du vil, og det forstår jeg, men du har ingen råderett som helst over andre menneskers følelsesliv. Det er deg kreften sitter i, men menneskene som elsker deg lider med deg - fordi de elsker deg.

Sorg er vakkert i den forstand man ser det som et uttrykk for hvor høyt man har elsket noen.

[Gjest TS]

Jeg tror det beste du kan gjøre er å leggevekk rådene psykologene/legene/osv har gitt deg, legge deg ned i sengen sammen med kjæresten din i kveld, og så ligge og sludre og snakke sammen om disse tingene rett fra hjertet til vekkerklokken ringer i morgen tidlig.

Ingenting du kan si, kan hindre ham i å være redd. Han ER redd. Det må det være rom for. Spesielt hvis han skal kunne være en god støtte for deg. Hvis dette med trening er veldig viktig for ham, kanskje du kan møte ham på halvveien med lange turer i skog og mark? Det er jo også et godt forum for å få ut tanker man holder på hjertet. Du har dine måter å takle dette på, han må få ha sine.

Du sier ingenting om hva slags kreft du har, men du sier du skal få cellegift i 5 måneder. Hva skjer da? Skal du ha en operasjon, eller regner legene med at giften tar kreften? Han er sikkert redd for tilbakefall, redd for hva som "kreves" av ham, hva han har begitt seg ut på. Det betyr ikke at han ikke er uendelig glad i deg, bare at han fortsatt har like stor rett til sitt eget liv som før.

Du er veldig deskriptiv i innlegget ditt, jeg klarer ikke å trekke ut hvordan du har det med dette ut i fra det du skriver. Om du har laget en slik avstand for å håndtere sykdommen, er det hundre prosent forståelig, men kanskje han opplever det truende?

Kanskje til og med litt aggressiv? Jeg stusser selv på avslutningen på innlegget ditt, og føler jeg stiller meg i skuddlinjen ved å svare. Jeg blir urolig for hva du kan komme til å si dersom du ikke får det svaret du ønsker. Kommer du da til å si du ba om svar fra folk med erfaring, og det har tydeligvis ikke du? Betyr det at jeg må blottlegge mine egne erfaringer for å bevise at det jeg sier tilfredsstiller kriteriene dine? Kan godt være det bare er jeg som er veldig sensitiv, men jeg føler meg utrygg på å skulle strekke ut en hånd til deg. Men kanskje, er jeg ikke alene om å føle det?

Du kan ville at folk ikke skal ha det vondt så mye du vil, og det forstår jeg, men du har ingen råderett som helst over andre menneskers følelsesliv. Det er deg kreften sitter i, men menneskene som elsker deg lider med deg - fordi de elsker deg.

Sorg er vakkert i den forstand man ser det som et uttrykk for hvor høyt man har elsket noen.

Først og fremst vil jeg bare si at du stiller deg ikke i noen skuddlinje i det hele tatt ved å skrive det du gjør.

Jeg ba om tips, og da er det det jeg får enten det er tips som ser ut som en dans på roser, eller om det er tips som er mindre hyggelige å høre.

Ok, det du nevner først, det med å legge oss ned å snakke lengelenge og snakke rett fra hjertet, det er ikke så enkelt. Jeg vet at kanskje han trenger det. Men det er fryktelig vanskelig for meg. Jeg sliter veldig med det her.

Jeg har brystkreft, og det er den type kreft som moren min døde av for bare noen få år siden, derfor gjør dette meg veldig redd og jeg prøver vel egentlig å ta litt avstand fra det.

Det jeg går igjennom nå er et tilbakefall. Jeg har allerede hatt kreft èn gang, og ble frisk. Da gikk jeg igjennom en operasjon og en cellegiftkur.

Så gikk det en stund, så var det en ny kul, og pån igjenn med operasjon og cellegift. Når kjæresten min ble kjent med meg, så var jeg midt oppi det her, så det har vært en del av hverdagen hele veien, så han visste påenmåte hva han gikk til. At han ikke ble sammen med en jente med et enkelt liv, for å si det sånn.

Jeg prøver å møte han på halvveien som du sier.

Jeg har vært med han på treningstudio. Og når han har løpt på 3dmølla har jeg gått sakte ved siden av og tatt det i mitt eget tempo.

Vi har gått turer sammen ute og vi har vel egentlig vært veldig aktiv når jeg tenker meg om. Så jeg skjønner ikke helt hvorfor han tok opp dette. Det er vel kanskje fordi han savner å ha meg i bra form..

Jeg vet jeg skrev litt lite i første innlegget mitt. Jeg er usikker på hva jeg kan skrive uten å bli flådd levende

Jeg skrev et innlegg tidligere om det å ha kreft, og da mente alle at jeg fant opp "historien". Og det er vel noe av det værste man kan få slengt i trynet når man sitter å har det slik man har det. Derfor er det vel mye info jeg holder tilbake.

Menmen, jeg har lest endel på dette forumet og har lagt merke til at det er veldig mange som blir hakket på for det de skriver, men det går vel bare på at det er veldig mange med veldig sterke meninger her, så jeg tar meg nok ikke så nær av det nå

Jeg vet at jeg ikke kan bestemme om noen skal ha det vondt eller ikke. Men det jeg tenker er at det må da vel være noe jeg kan gjøre for at han ikke skal ha det som han har det? Jeg vil ikke at han skal gå rundt å være redd. Han er en sånn en som snakker litt lite om følelser påenmåte. Hvis han blir trist så holder han seg for seg selv og sier ikke så mye, det er derfor veldig vanskelig for meg å vite hvordan han takler dette.

Og sånn som det er for meg da, så lever jeg jo med kreft 24 timer i døgnet, men jeg tenker ikke på det hele tiden. Og det værste jeg vet er når noen kommer bort til meg å sier "jeg hører du er syk, går det bra med deg?" -jeg mener.. nå hadde jeg nettopp klart å slutte å tenke på det! takk skal du ha! -skjønner du hva jeg mener?

Og jeg tenker at kanskje han også har det litt sånn? At han tenker mye på det, men føler seg heldig når han klarer å "glemme" det. Og da vil ikke jeg være den som sier "nå skal vi snakke om dette"..

Det hele er igrunn bare veldig vanskelig.. Jeg vet ikke hva jeg skal si, hvordan jeg skal si det elelr når jeg skal si det..

[Gjest Gjest]

Først og fremst vil jeg bare si at du stiller deg ikke i noen skuddlinje i det hele tatt ved å skrive det du gjør.

Jeg ba om tips, og da er det det jeg får enten det er tips som ser ut som en dans på roser, eller om det er tips som er mindre hyggelige å høre.

Ok, det du nevner først, det med å legge oss ned å snakke lengelenge og snakke rett fra hjertet, det er ikke så enkelt. Jeg vet at kanskje han trenger det. Men det er fryktelig vanskelig for meg. Jeg sliter veldig med det her.

Jeg har brystkreft, og det er den type kreft som moren min døde av for bare noen få år siden, derfor gjør dette meg veldig redd og jeg prøver vel egentlig å ta litt avstand fra det.

Det jeg går igjennom nå er et tilbakefall. Jeg har allerede hatt kreft èn gang, og ble frisk. Da gikk jeg igjennom en operasjon og en cellegiftkur.

Så gikk det en stund, så var det en ny kul, og pån igjenn med operasjon og cellegift. Når kjæresten min ble kjent med meg, så var jeg midt oppi det her, så det har vært en del av hverdagen hele veien, så han visste påenmåte hva han gikk til. At han ikke ble sammen med en jente med et enkelt liv, for å si det sånn.

Jeg prøver å møte han på halvveien som du sier.

Jeg har vært med han på treningstudio. Og når han har løpt på 3dmølla har jeg gått sakte ved siden av og tatt det i mitt eget tempo.

Vi har gått turer sammen ute og vi har vel egentlig vært veldig aktiv når jeg tenker meg om. Så jeg skjønner ikke helt hvorfor han tok opp dette. Det er vel kanskje fordi han savner å ha meg i bra form..

Jeg vet jeg skrev litt lite i første innlegget mitt. Jeg er usikker på hva jeg kan skrive uten å bli flådd levende

Jeg skrev et innlegg tidligere om det å ha kreft, og da mente alle at jeg fant opp "historien". Og det er vel noe av det værste man kan få slengt i trynet når man sitter å har det slik man har det. Derfor er det vel mye info jeg holder tilbake.

Menmen, jeg har lest endel på dette forumet og har lagt merke til at det er veldig mange som blir hakket på for det de skriver, men det går vel bare på at det er veldig mange med veldig sterke meninger her, så jeg tar meg nok ikke så nær av det nå

Jeg vet at jeg ikke kan bestemme om noen skal ha det vondt eller ikke. Men det jeg tenker er at det må da vel være noe jeg kan gjøre for at han ikke skal ha det som han har det? Jeg vil ikke at han skal gå rundt å være redd. Han er en sånn en som snakker litt lite om følelser påenmåte. Hvis han blir trist så holder han seg for seg selv og sier ikke så mye, det er derfor veldig vanskelig for meg å vite hvordan han takler dette.

Og sånn som det er for meg da, så lever jeg jo med kreft 24 timer i døgnet, men jeg tenker ikke på det hele tiden. Og det værste jeg vet er når noen kommer bort til meg å sier "jeg hører du er syk, går det bra med deg?" -jeg mener.. nå hadde jeg nettopp klart å slutte å tenke på det! takk skal du ha! -skjønner du hva jeg mener?

Og jeg tenker at kanskje han også har det litt sånn? At han tenker mye på det, men føler seg heldig når han klarer å "glemme" det. Og da vil ikke jeg være den som sier "nå skal vi snakke om dette"..

Det hele er igrunn bare veldig vanskelig.. Jeg vet ikke hva jeg skal si, hvordan jeg skal si det elelr når jeg skal si det..

Hei.

Huff er det første jeg tenker når jeg leser innlegget ditt, du har det nok veldig veldig tøft.

Jeg vil ikke si så mye anna en det er TØFT å vere kreft syk (har vert det selv) og det er tøft å vere påørende (det har jeg og vert, til to nære familiemedlemmer)

At noen kommer bort til deg og spør deg om hvordan du har det er jo egentlig positivt, det viser folk bryr seg.

Jeg har sett alt for mange ganger at folk trekker seg unna kreft syke pga dei er redd og dei ikke vet hva dei skal si.

Folk er redd for å si feile ting og redd for å gjør ting verre for den syke.

Tror det er lurt å vere ærlig og si rett ut om man vil prate om sykdommen eller ikke.

God bedring til deg og til alle andre som enten er kreft syke eller pårørende.

[Gjest TS]

Hei.

Huff er det første jeg tenker når jeg leser innlegget ditt, du har det nok veldig veldig tøft.

Jeg vil ikke si så mye anna en det er TØFT å vere kreft syk (har vert det selv) og det er tøft å vere påørende (det har jeg og vert, til to nære familiemedlemmer)

At noen kommer bort til deg og spør deg om hvordan du har det er jo egentlig positivt, det viser folk bryr seg.

Jeg har sett alt for mange ganger at folk trekker seg unna kreft syke pga dei er redd og dei ikke vet hva dei skal si.

Folk er redd for å si feile ting og redd for å gjør ting verre for den syke.

Tror det er lurt å vere ærlig og si rett ut om man vil prate om sykdommen eller ikke.

God bedring til deg og til alle andre som enten er kreft syke eller pårørende.

Hei,

Uff, så trist å høre at du har hatt kreft du også.. Jeg syns nesten det virker som "alle" har det jeg..

Hvordan taklet dine nærmeste det? Gjorde du noe for å gjøre det enklere for dem? Er det noe man Kan gjøre?

For min del så er den delen med pårørende det værste med sykdommen på en måte, for det værste jeg vet er å se de jeg er gla i ha det vondt. Men også fordi da merker jeg hvem som Egentlig bryr seg om meg..

Familien min vil ikke ta noen del i dette. Jeg prøvde å snakke med faren min om dette, men da begynte han bare å snakke om politikk for å endre samtaleemne.. *riste på hodet*

Jeg prøver å tenke at dette antageligvis bare er fordi han er redd, men allikevel, det er fryktelig vanskelig når en så viktig person i livet mitt ikke vil ta del i noe som er så vanskelig for meg..

Det er nok derfor jeg tenker så mye på hvordan kjæresten min egentlig har det pga det her. Jeg vil ikke at det skal bli en Så stor belastning for han også, at han bare velger meg bort..

Jeg vet at når noen kommer bort til meg å spør meg om jeg har det bra, så er det egentlig bare positivt.. Men likevel, så syns jeg det er slitsomt å bli minnet på at jeg er syk..

Jeg vet ikke hvordan det er meningen at jeg skal takle dette jeg, og derfor kan vel sikkert mange oppfatte meg som veldig utakknemmlig.

Jeg har blandt annet en venninne som ville være med når jeg skulle ta cellegift, men jeg sa blankt nei. Ville ikke. Jeg klarer det jo selv, så jeg trenger ikke å ha noen der..

Jeg har behov for å gjøre det alene for å bevise ovenfor meg selv at jeg er sterk nok til dette..

Er det egentlig noen fasit på hvordan man skal takle dette? heh.. det hadde nemlig vært veldig fint.

[Gjest ii]

Det er nok ingen fasit, desverre.. Som pårørende hadde jeg gjerne villet ha det selv.

Det går kurs rundt om i Norge fra tid til annen som heter "Hvordan leve med kreft". Mamma og pappa dro på det like etter at pappa ble syk, og jeg husker jeg følte meg så ekskludert fordi jeg ikke ble spurt om jeg ville være med. Spesielt når de snakket om hvor stor glede de hadde hatt av det. Jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle takle det. Ikke nå heller, ett år og snart fem måneder etter at han døde.

Skjønner at det må være kjempetøft for deg å bli syk på samme måte som mamman din var, det går kaldt nedover ryggen på meg bare ved tanken. Kanskje du og kjæresten din skal gå i støttegrupper? Du i en for rammede, og han i en for pårørende? Få snakke litt med mennesker som er i samme situasjon, som forstår uten at man trenger å si så mye.

Jeg er så uendelig takknemlig for mine søsken, at vi var sammen i den vonde tiden, og hvordan vi kan snakke sammen og -forstå-. Ikke fordi vi prøver å forstå så godt vi kan, fordi vi ønsker å møte hverandre, sånn som venner forsøker, men fordi vi var der alle sammen og gikk gjennom det samme.

Skjønner at det må være kjempetøft for deg at faren din ikke ønsker å snakke med deg. Er han sånn ellers også eller er han sånn til vanlig? Hvordan var han da moren din var syk? Kanskje er det sånn han reagerer når livet blir for stort? Kanskje du kan fortelle ham at du blir veldig lei deg, og skjønner at det er vanskelig for ham å vite hva han skal gjøre, men alt du trenger er noen gode ord og en god klem?

Pappa var veldig åpen om sin sykdom, men jeg husker noen ganger, når han satt i solen og koste seg, og var så fredlig, hvordan hjertet sank i magen på ham når han ble minnet på sykdommen. Noen ganger hadde jeg det sånn som pårørende også, men stort sett ville ikke folk rundt meg snakke om det i det hele tatt. Jeg tror det ble vanskelig for dem å vite hva de skulle gjøre, så de gjorde ingenting. Jeg tror det er dumt å være redd for å minne på noen de vonde tingene, for de er jo aldri helt glemt. Det ligger der og gjør vondt hele tiden. Man kan kanskje være litt forsiktig, og ikke ta det opp når noen ligger i en hengekøye med et smil og nyter lykken det er å få leve, men jeg tror egentlig mennesker er flinke til å lese sånne cues, hvis de bare legger frykten for å gjøre noe feil til side.

Jeg tror egentlig, at når alle parter er så usikre, de vet ikke hva man skal si, når man skal si det, eller hvordan man skal si det, at man må ha litt tålmodighet med hverandre. Tillate hverandre å gå i baret, og bare være ærlige. Ærlige og kjærlige.

Ellers hørte jeg et ordtak i tiden pappa var syk. Jeg husker ikke hvem som har det, eller nøyaktig hvordan det gikk, men det var noe sånt;

Kreft er alt for stort til å bære alene.

Kreften rammer langt flere enn den personen kreften sitter i. Hvis man bærer smerten sammen, er det ikke riktig så galt. Noen av de største skattene jeg har i hele livet mitt, opplevde jeg da pappa var syk. Og jo sykere han ble, jo større ble skattene. Jeg er sønderknust over at han måtte dø, men jeg er evig takknemlig over alle de miraklene vi delte på veien dit.

Jeg tror alt i verden har en solside og en skyggeside. Skyggesiden ved kreft er åpenbar. Solsiden er at man får tid til å vise kjærlighet til de menneskene man elsker, og omvendt. Man må bare klare å gripe det. Og det tror jeg man gjør ved å være ærlig og kjærlig.

Du er heldig som har en kjæreste som stiller opp for deg, og du er heldig som har en venninne som ønsker å stille opp for deg. Kreft er ikke noe du skal bære alene. Du kan være tøff ellers. Kreft bærer man sammen!

[Gjest TS]

Det kurset du nevner har jeg hørt om før, jeg tror faktisk at det var det jeg var på en gang sammen med mamma, men jeg er ikke helt sikker. Det varte i en uke i sommerferien da. Var på lillehammer på noe som het montebello -ettellerannet.

Nei uff, jeg er sannelig ikke sikker på om det er det samme kurset.. Hm, jeg tror jeg skal sjekke det opp litt grundigere.

Jeg har vært på noen kurs det siste året. Men jeg føler ikke at det hjelper så mye, jeg tror jeg er veldig trassig, nekter å la noenting hjelpe på en måte, samtidig som jeg så inderlig vil og prøver så hardt. Har tenkt på om jeg skal ta med kjæresten på noe slikt, men tiden for å ta det opp har liksom aldri dukket opp.. Jeg tenker så ofte "alt til sin tid", også bare forsvinner det i alt annet som jeg skal ta opp til riktig tid..

Forferdelig trist å høre at du ikek fikk delta på det kurste som moren og faren din var på, for de kursene jeg var på imens mamma var syk hjalp meg veldig. Nå var det slik at jeg fortsatt gikk på skole da, og de fleste kursene varte over flere dager, og var ikke i feriene, slik at mamma måtte velge mellom skole for barna sine, eller kurs. Hun valgte kurs, og jeg støtter valget hennes. Matte, engelsk, norsk, gym.. det kan jeg ta en annen gang, men å ha en mor som er syk, det var noe som skjedde der og da.

Det med pappa er jeg faktisk litt usikker på. Jeg vet ikke hvorfor han er som han er..

Han var sånn når mamma ble syk også.. Tok totalt avstand fra henne og var utro mot henne(!), han var aldri hjemme og tok seg ikke av mine småsøsken.

Det ble derfor jeg som var "sjefen i huset". Jeg måtte ta meg av henne og resten av familien og hadde liten tid til meg selv. Men samtidig, så var han så kjærlig når hun var på sykehuset. Da kom han med en gang, stilte opp og gråt og var redd. Jeg aner ikke hvordan han tenker, og det irriterer meg. :S

Han har vel alltid tatt litt avstand fra meg.. Jeg er familiens svarte får, så jeg tror han er flau over meg.

Tanken har slått meg, at kanskje han er flau over at jeg har kreft..

Men jeg håper, og velger å tro at det ikke er det som gjør det.

Mine søsken vet svært lite om dette, og jeg prøver å holde dem litt utenfor med vilje for jeg vil ikke skremme dem. De er jo så sårbare mtp mamma, og de skal få slippe dette en gang til syns jeg.

Sukk, du skriver så mye som jeg ikke vet hva jeg skal svare på..

Det er litt enkelt å snakke med deg merker jeg, for jeg aner ikke hvem du er og slipper å se deg når jeg snakker med deg