Delt omsorg/rett..kall det hva du vil

[prøver å gjøre det rette]

Selvfølgelig er det viktig å styrke fars rettigheter i barnefordelingssaker...Men noen ganger opplever jeg at det går på bekostning av barna.Derfor er spørsmålet mitt:Hva når far ikke har vist noe særlig interesse for å dele likt i samlivet...mor er omsorgspersonen når man er et par?Barna er 2 og 3,5 og plutselig når bruddet er et faktum,da skal far ha sin 50% omsorg...Er kvinnen da fæl som ikke syns det er den beste løsningen?Hun har overhodet ingen planer om å flytte,sabotere eller hindre far på noen som helst måte,men syns barna er for små.

Jeg blir så lei meg når fedre bryr seg lite i forholdet,men syns det er helt greit å røske barna ut av det livet de er vant med når de er så små.Det kan da ikke være bra?Og er far da en oppegående foreldre.???Jeg lurer,fordi slik som det er idag føler jeg meg uglesett som ikke ønsker 50/50 for barna mine riktig enda :gråte:

Endret 15. februar 2008 av prøver å gjøre det rette

[Far til 2]

Barn bør slett ikke "røskes ut av det livet de er vant med". Jeg vil isteden påstå at det er veldig viktig med kontinuitet. Spørsmålet blir om barna føler noen kontinuitet når de ikke lenger treffer far særlig ofte.

Og hva mener du med at "far ikke har vist noe særlig interesse for å dele likt i samlivet". Har han valgt å ikke gi barna mat, ikke legge dem, ikke trøste dem, ikke leke med dem, etc, etc ? Eller "har det bare blitt sånn" at mor trår til når den minste gråter ?

Jeg sier ikke at dere skal velge felles omsorg. For hverken jeg eller andre her inne kjenner detaljene rundt deres samliv. Derimot vil jeg spørre om det er riktig å frata barna samvær med en pappa som endelig ønsker å stille opp. Er det grunn til å frata barna en far etter samlivsbrudd fordi far ikke stilte opp for barna slik mor ville mens foreldrene fortsatt var kjærester ?

Bør barna og far få en sjanse til å vise sin kjærlighet og omsorg på et tidspunkt da mor ikke lenger vil ha noe med far å gjøre ? Eller bør det være slik at hvis far ikke stilte opp for ungene tidligere så skal ungene fa.. ikke få omsorg fra far senere heller.

Det er utvilsomt mange hensyn å ta. Men det viktigste hensynet tar dere til barna. Velg en løsning utifra hva du tror barna vil sette ptis på.

[prøver å gjøre det rette]

Far skal naturligvis ikke straffes for sin tidligere manglende interesse,og jeg er glad for at han forguder barna sine.Sakens kjerne er vel våre forventninger til hvordan 50/50 praktiseres(husk alderen:2 og 3,5)

Personlig er det at man gjør ting sammen med barna innimellom,feks middag,svømmehallen o.l og det viktigste:dialog om barnas uke hos den andre,hva har de opplevd osv...de prater jo ikke så mye selv enda.Dette mangler vi,og er det ting jeg opplever som vanskelig ifht barna så har han aldri problemer når de er hos han...med andre ord:ikke hans problem..

Dessuten er jeg av den oppfatning at når så små barn som disse fortsatt etter 8 mnd gråter når vi snakker med de om at de skal til mor/far,viser mye sinne og er voldsomt klengete,er tegn på at ting kanskje ikke fungerer optimalt for barna?

Men dette er problematikk far ikke vil prate om,derfor min frustrasjon.50/50 thats it!!Ikke diskuterbart!!!

[Gjest Gjest_Ellen_*]

Skjønner godt problem stillingen. Ikke alle menn har lik mulighet til å ta del i barna i like stor grad som kvinnen. Men kan ha en mer krevende jobb, ligge vekk på jobb osv. Delt omsorg er en god ting så lenge begge partene sammarbeider. At det kan by på noen problemer i begynnelsen for barna må de voksne være klar over.

Ett vennepar av oss gikk gjennom en skilsmisse for snart to år siden. Pappaen ville veldg gjerne ha 50/50 omsorg. Min vennine (hans x-kone) syntes det var en god løsning etterhvert. Hun var den som hadde vært hjemme med barnet gjennom hennes tre leveår.

Først satte pappaene seg på bakbeina og sa at det var urettferdig, han var en like god pappa som hun var mamma. Noe som er helt korrekt.

De kranglet en liten stund, men så kom de til enighet.

De bestemte seg for å ta ting litt gradevis for så å ende opp med 50/50%. For å for å gjøre overgangen lettest mulig for ungen, så begynte de med at hun var mest hjemme hos mamma i huset hun var vant til. Dermed økte tiden hos pappa mer og mer. De tok det skate og rolig gjennom 5-6 mnd. Det gikk kjempefint. Har aldri sett en så fornøyd jente jeg. Nå er hun 50/50 hos dem begge. De bor nesten i samme gate og det er bare en liten spassertur til den andre foreldrens hus.

En skillsmisse er en stor sak for barna. Kan være greit med en litt glatt ovegang hvis det er mulig. Det er barnas beste som er det viktige her

[Gjest regine ii]

Unnskyld meg - men hvem er det ordningen skal passe for, far eller barna? De fleste som kan og vet noe om barn mener klart at barn under 3 år ikke skal ha delt bosted, og at en må se det an også med de som er litt eldre.

Her er barna 2 (!) og 3,5 og det skal altså tvinges gjennom en ordning, fordi -

- far insisterer

- mor tør ikke å protestere i frykt for å framstilles som vrang.

Og barna?? Vel - de har det ikke bra, men hva så , man har jo delt bosted som er sååååå rettferdig......

Trådstarter - jeg ville ikke godtatt en sånn ordning med de reaksjonene du ser hos ungene. Skal dere ha delt bosted, så MÅ det gjøres på BARNAS premisser. Dersom den ene forelder IKKE er villig til å fire på egne krav/behov når barna tydelig mistrives, da er ikke dette en god omsorgsperson. Og da MÅ noe gjøres. Siden far nekter så er det ditt ansvar.

Familievernkontoret KAN være et sted å begynne, men der risikerer du å treffe folk som er mest interessert i å være politisk korrekt, og ikke tørre å se barna. I Oslo er det flere steder som er meklere, men hvor fokus ikke så mye er på foreldrenes rettigheter men på barna. Hvis du er interssert så kan jeg sende deg en pm om det.

[Gjest Gjest]

Familievernkontoret KAN være et sted å begynne, men der risikerer du å treffe folk som er mest interessert i å være politisk korrekt, og ikke tørre å se barna.

Dette har du så rett i. De uttaler seg ikke om hva som er best for barna. De er absolutt ikke barnas talerør. Deres jobb er å mekle slik at foreldrene blir enige. Det blir nesten slik: "OK, jeg skal ikke lage problemer for deg hvis jeg får ungene 10 NETTER i måneden. Må regne litt mer på det fordi feriene skal inkluderes i dette regnestykket..." Vi regnet faktisk NETTER på familievernkontoret fordi trygdekontoret regner NETTER med samvær når de skal fastsette barnebidraget. Mekleren reagerte ikke på dette. Virket som en slik holdning var vanlig. At en av foreldrene er dårlige omsorgspersoner og barna ikke vil dit betyr ingenting.

Dere som er voksne må prøve å se barnas behov fremfor å være opptatt av egne rettigheter. Hva mener du er best for barna? Hvis du mener det er best at de bor fast hos deg og har samvær med far så må du stå på det. Hvis dette forandrer seg når barna blir eldre kan de heller gradvis, og etter eget ønske, bo mer hos faren. Hvis de en gang vil bo fast hos faren bør du respektere det. Ikke bry deg om hva andre tenker om deg. Det viktigste er at barna dine får en så god barndom/ungdomstid som mulig.

[Paradokset]

Unnskyld meg - men hvem er det ordningen skal passe for, far eller barna? De fleste som kan og vet noe om barn mener klart at barn under 3 år ikke skal ha delt bosted, og at en må se det an også med de som er litt eldre.

Her er barna 2 (!) og 3,5 og det skal altså tvinges gjennom en ordning, fordi -

- far insisterer

- mor tør ikke å protestere i frykt for å framstilles som vrang.

Hele problemet løses ved at far får barna boende hos seg, men det er vel heeeeelt utenkelig eller hur?

Trådstarter - jeg ville ikke godtatt en sånn ordning med de reaksjonene du ser hos ungene. Skal dere ha delt bosted, så MÅ det gjøres på BARNAS premisser. Dersom den ene forelder IKKE er villig til å fire på egne krav/behov når barna tydelig mistrives, da er ikke dette en god omsorgsperson. Og da MÅ noe gjøres. Siden far nekter så er det ditt ansvar.

Dette er vel TS subjektive oppfatning? Jeg vil anta faren har en helt annen versjon, men det er vel irrelevant?

[Gjest Gjest]

Dessuten er jeg av den oppfatning at når så små barn som disse fortsatt etter 8 mnd gråter når vi snakker med de om at de skal til mor/far,viser mye sinne og er voldsomt klengete,er tegn på at ting kanskje ikke fungerer optimalt for barna?

Viser de slike reaksjoner bare når de skal til faren eller er de også klengete på faren når du henter de der etter samvær? Vil de ikke bli med deg hjem etter samvær hos faren?

[Gjest regine ii]

paradokset: klart det er en løsning at barna bor fast hos far og har samvær med mor. Men - ut fra det trådstarter skriver (og jeg forholder meg til det folk faktisk skriver) så har ikke far vært veldig tilstedeværende under samlivet. For meg har iallfall dette en betydning, og jeg vil tro det har det for ungene og. Hvorfor skal de miste sin nærmeste omsorgsperson (mor) fordi det skal være rettferdig for far?

[Paradokset]

paradokset: klart det er en løsning at barna bor fast hos far og har samvær med mor. Men - ut fra det trådstarter skriver (og jeg forholder meg til det folk faktisk skriver) så har ikke far vært veldig tilstedeværende under samlivet. For meg har iallfall dette en betydning, og jeg vil tro det har det for ungene og. Hvorfor skal de miste sin nærmeste omsorgsperson (mor) fordi det skal være rettferdig for far?

Jeg vil bare problematisere det som ofte er faktum; at mor ser det som sitt privilegie å definere hva som er best for barna. Og hvor mange mødre vil si at far er en bedre omsorgsperson?

[Far til 2]

Viser de slike reaksjoner bare når de skal til faren eller er de også klengete på faren når du henter de der etter samvær? Vil de ikke bli med deg hjem etter samvær hos faren?

Dette er vel et typisk tegn på at lange perioder med fravær fra den andre forelderen skaper slike reaksjoner hosn små barn. Jeg husker selv hvordan våre barn nektet å komme ut av bilen når de hadde vært hos meg en langhelg (fredag til tirsdag morgen). Noe av det samme skjedde når jeg kom for å hente.

Samvær for så små barn bør være maksimalt en kort helg, og isteden skje så ofte som mulig (flere ganger i uken). Det vil minske probnlemene ved henting/avlevering. Etterhvert kan samværet økes til f.eks. en uke hos hver av foreldrene.

[prøver å gjøre det rette]

Kjempefint med innspill,leser med stor iver...jeg er veldig opptatt av at ting skal skje på best mulig for barna,ikke for meg og far.

Barna gråter i begge tilfellene...de har det bra hos han,men sliter med å være borte en uke i strekk...og siden jeg var hjemmeværende i 2,5 år ser jeg det som naturlig at far er samværsforelderen i begynnelsen.Har to store barn med en annen mann,de bor 50/50,noe de bestemte selv i 8-9 års alderen.Og det fungerer veldig fint:-)

Idag kom de små hjem fra ferie,har vært borte fra meg i 10 dager,minsten på 2 ville ikke at jeg skulle ta på han engang,bare skrek...grusomt.Borte mer enn en uke er helt uaktuelt før han blir minst 3 år,det er sikkert.Fy flate så mye disse barna må igjennom pga foreldrene sine.

Foreslo for far at barna kan være hos han fra torsdag til mandag annenhver uke,de 3 dagene som forsvinner av uken hans kan han heller være her så mye han vil,så slipper barna flyttingen hver uke.Mitt hus av den enkle grunn at far skal selge til sommeren.

Det forslaget ble ikke godt mottatt,og nå kan jeg belage meg på rettsak.Så det er ikke bare kvinnfolk som lager kvalm,det er sikkert og visst

[eximus]

Dette er vel TS subjektive oppfatning? Jeg vil anta faren har en helt annen versjon, men det er vel irrelevant?

Men det er trådstarter vi må forholde oss til her. Uansett er ikke svar på KG noen rettsdom

[Villa2000]

Personlig så ville jeg sagt ja til mandag til torsdag annenhver helg, dersom jeg også kunne fått en ettermiddag eller to i tillegg (spesielt hvis det skulle skje noe utenom det vanlige). At han i tillegg kan komme innom dersom savnet blir for stort er jo også et stort pluss.

Ser ikke noe vits i å stresse ungene mer enn nødvendig. Når det er sagt så ble en helg annenhver uke litt lite for meg og guttungen da han var 2-3. Selv om dette er "normalen" så syntes jeg det var helt grusomt å levere ham tilbake igjen. Nå er det som sagt kun mitt synspunkt. Sønnen min syntes sikkert det var helt greit

Men jeg skjønner at mange foreldre blir fortvilet når man blir forklart at man kun kan se sitt barn av og til.

Det er fire uker til jeg får se min sønn så jeg skulle gitt veldig mye for å hatt en slik "motpart" som deg!

[prøver å gjøre det rette]

4 uker er lenge å være uten barnet sitt.Skjønner at det er problematisk.Hvis dere bor i nærheten av hverandre blir vel delt omsorg aktuelt når barnet er litt eldre??Ønsker det for mine når de er litt større og forstår situasjonen sin litt bedre.Du har nok helt rett i at sønnen din har det fint,at det er deg det er verst for.Men det er bedre at vi voksne sliter enn at ungene gjør det.

Unner ingen en motpart som ikke ser annet enn sine egne behov.Og selvfølgelig er mine tanker subjektive.Men når exen vil frata meg omsorgen bare fordi han er sint og ikke fordi jeg er en dårlig omsorgsperson,så er ikke jeg i tvil om hvem barna har det best hos...Og det er ikke noe jeg er glad for.