Hvis du ikke tenner på kjæresten din...

[Gjest Anonymous]

....men alt annet ved han er perfekt - kan det være grunnlag nok for et "livslangt" forhold?

Tenk deg at du har en kjæreste som du er utrolig glad i , han har alt du har ønsket deg i et forhold, men så har du aldri den "å, nå har jeg lyst på deg"-følelsen. Når vi har sex tenker jeg som regel at jeg like godt kunne latt være å ha det med han.

Kjipt egentlig, når alt er så bra ellers!

Hva ville du gjort?

Føler jeg har et dilemma her.

[Sandman]

Du lever det jeg vil kalle et "uærlig" liv. Det kommer det aldri noe godt ut av på sikt. Hverken du eller han fortjener det.

Så lenge dere kun er kjærester, så finns det en grei "retur", et samliv med barn og felles økonomi kompliserer et brudd betraktelig.

[Gjest Anonymous]

Vi har kun vært sammen et år, er da hverken gift eller har barn... Kanskje litt tidlig å "miste tenninga"?

Jeg vet at jeg er kvinnen i hans liv, og han kommer til å bli sønderknust.

[Sandman]

Vi har kun vært sammen et år, er da hverken gift eller har barn... Kanskje litt tidlig å "miste tenninga"?

Jeg vet at jeg er kvinnen i hans liv, og han kommer til å bli sønderknust.

...og da er det unnskyldning nok for å la det suse og gå videre...?

[Gjest Anonymous]

Så du mener at det ikke er hold i dette i det hele tatt og at jeg uten tvil bør bryte forholdet?

Det er tydeligvis lett å bagatellisere dette når alt det andre er så bra - det fører vel til at jeg gjerne ønsker det skulle vare.

Er glad for svar, har et lite kaotisk virvar i hodet for tiden... :o

[-zloty]

Du må finne ut hvorfor du ble sammen med ham.

Du må finne ut hva "et forhold" inneholder for deg.

Du må finne ut hva som har skjedd som har gjort at du er i denne situasjonen.

Du må finne ut alt dette selv..det er det som er poenget her!

psyko-zloty

[aline]

Ikke bare det, du må også finne ut hva kjæresten din ønsker av ett forhold.

Om du "aldri" har lyst på ham, men kun har sex med ham fordi han vil det.... ønsker HAN å ha det slik? eller skjuler du det fordi det er enklere?

Er du sammen med ham fordi du er redd du vil såre ham dersom det viser seg at du ikke har rette følelser for ham?

Er du sikker på at han ønsker å være i ett forhold med deg dersom det er grunnen til at du blir?

At han er alt man ønsker i en partner er ikke nok dersom du/ en av dere krever lidenskap og ærlige følelser også i forhold til sex.

Finn ut hva du selv føler for ham, ikke bare pga at han har alt du leter etter, men er du forelsket i eller elsker du ham? Føles det som om du kan komme til å elske ham? Ikke bare være glad i, men elske?

Har vært der du er, tenkte tanken på å bli i ett "fornuftsforhold" fordi han var så perfekt på alle mulige måter, men allikevel manglet lidenskapen min. Jeg mistet lysten på sex. Jeg for min del kunne ikke leve i ett forhold hvor lyst og lidenskap ikke var tilstede, uansett hvor flott han er som person.

Men vi er forskjellige, så du må finne ut hva som er rett for deg OG for din partner.

Lykke til.

[Gjest Anonymous]

Takk for flere svar!

Aline; du brukte ordet "fornuftsforhold" og det synes jeg var en bra betegnelse. Det er sånn jeg føler det. Dessuten er han den første kjæresten min som kommer perfekt overens med venner, familie etc. Jeg vet jo at det ikke er opp til dem hvem jeg er sammen med, men det er vanskelig å ikke bli påvirket i det hele tatt.

I grunn er det vel lidenskap jeg savner. Vi har aldri vært i nærheten av å krangle (er enig i alt! Blir nesten kjedelig), og da er det kanskje vanskelig å få noen kjempeopplevelser andre veien også...

Hvis ikke lidenskapen er der i starten på et forhold så kan man kanskje ikke forvente at det skal komme etter hvert??

[Gjest Anonymous]

Du kontrollerer livet hans ved å holde viktige ting skjult for han. Han har ikke anledning til å ta stilling til noe han IKKE vet!

Han fortjener bedre!!!!!!!!

La han gå videre i livet sitt.....uten deg!

Det er det beste for dere begge to.

[aline]

Du bør ihvertfall ta en seriøs prat med deg selv, finne ut hva DU vil skal skje!

Også må du uansett konklusjon, ta en seriøs prat med ham, og fortelle ham hva som skjer.

Du kan ikke leve resten av livet ditt i ett "fornuftsforhold" bare fordi det passer alle andre rundt deg. Det kan ødelegge for både deg og din partners muligheter til å leve godt.

Ønsker du noe som ikke finnes i forholdet ditt, så må du selv avgjøre om det går an å få inn i forholdet, eller om forholdet ikke er for dere to.

Det ER ikke enkelt!

[Gjest Anonymous]

Hvis jeg alt unntatt sexlivet/tenninga var bra...

Da ville jeg satt meg ned og analysert sexlivet mitt. Alle har downperioder. Noen korte, noen lange. Noen går over av seg sjøl, andre må jobbes med.

Dersom du ikke får dekt behova dine, eller ikke våger å si hva du trenger/tenner på, så må du:

1. bli bevisst hva du trenger

2. snakke med ham

3. jobbe med saken

4. gi ham noe tilbake (så får han mer å gi deg også)

Hvis ikke dette virker (eller du fortsatt ikke tør) må du ta stilling til om dere skal fortsette eller bryte. Vil du dele livet med ham? Vil han dele livet sitt med deg? Er dere klar for å utvikle dere sjøl for å oppnå det?

[Gjest sexysadie]

....men alt annet ved han er perfekt - kan det være grunnlag nok for et "livslangt" forhold?

Nei

Hva ville du gjort?

Kommet meg til helvete unna, før jeg gjør noe skikkelig skade...

Føler jeg har et dilemma her.

Skjønner jeg godt, men du finner nok ut av om du vil leve ditt liv på løgn

[Elefantina]

For meg høres dette ut som en beskrivelse av det forholdet jeg var i for inntil en måned siden. Vi hadde det fint sammen på alle andre måter, men tenningen var overhodet ikke til stede fra min side. Det tok meg lang tid å mange tanker før jeg endelig brøt ut, og hadde det ikke vært fordi jeg falt for fristelsen og var utro :oops: , så hadde jeg nok vært sammen med han enda. Savner han kjempemasse, men i lengden tror jeg nok at dette var det beste som kunne skje for oss begge.

[Gjest Mel]

Er grunnen til at du velger å fortsette i forholdet, at du er redd for å såre ham?

Kan du se for deg mange ti-år helt uten sex/med utrolig dårlig sex?

Tror du du kan beholde ham som kamerat om det blir slutt? Hvis ikke, hvordan har du tenkt å takle det?

Vet du om han er fornøyd med tingenes tilstand, eller er det mulig å jobbe sammen med dette?

Elsker du ham eller er du "bare" umåtelig glad i ham?

Jeg tenker på forskjellen kjæreste/venn her.

For meg er èn del av det å være kjæreste, sexlivet. Det er på en måte mye det som skiller en utrolig god venn (som kan være veldig nær mentalt), og på en partner.

Hva tenker du om dette?

Du trenger ikke svare meg på dette, men kanskje du får noe ut av å svare på det for deg selv?

[Gjest Anonymous]

Tusen takk for mange svar og synspunkter.

Dere har virkelig fått i gang tankeprosessen min!

Takk Mel og Aline, for nyttige spørsmål og tanker rundt dette.

Føler at dette var til hjelp, så nå skal jeg bruke litt tid på å finne ut av dette.

Elefantina: Glad for at du fortalte om situasjonen du har vært i. Det er godt at du nå i ettertid føler at du tok et riktig valg for dere begge.

Da du brøt forholdet, sa du det som det var (at du ikke tenner på ham etc) eller la du det opp på en annen måte? (Forestiller meg at det er sårende å få høre at kjæresten ikke tenner på deg...)

Jeg vet i hvertfall at jeg ikke kan tenke meg et liv uten sex. Det er jo en del av et forhold det også, og jeg vil tro at når dette ikke er til stede øker sjansene for at man oppsøker spenning et annet sted...?

Jeg har tidligere såret et par tidligere kjærester dypt og inderlig ved å bryte forholdet, og tror jeg pga det kvier meg veldig for å havne i denne situasjonen igjen. Men jeg blir nok nødt til å ta tak i det, ja...

[Elefantina]

Hei igjen!

På en måte var jeg helt ærlig mot han da jeg gjorde det slutt, men holdt nok tilbake mye informasjon. Jeg er ung (23), og vi hadde vært sammen i 5 år. Jeg følte selv at mye av problemet mitt var "panikk". Jeg var livredd for at dette skulle være alt jeg fikk oppleve, og lengtet etter den store forelskelsen igjen. Jeg følte meg ikke klar for å være så bundet som jeg følte at jeg var. Dette sa jeg til han, og vi har også snakket om det før. Jeg sa ingenting om at jeg ikke tente på han, men han har selvfølgelig merket at jeg ikke var særlig ivrig på sex. Alt var greit når vi først kom i gang, men han måtte neste alltid jobbe for å få meg med. Jeg for min del lå og tenkte at "jeg må ha lyst, jeg er jo glad i han!", og det ødela helt for lysten.

Jeg tror det er like greit at han ikke vet om alle tankene mine, og han vet heller ikke at jeg var utro. Tror det er best for hans selvtillit at han aldri får vite det. Men - det er et stort med her - hvis jeg mot formodning skulle ønske å bli sammen med han igjen føler jeg at jeg må være ærlig og fortelle om hva som har skjedd, og hvorfor ting ble som de ble. Da er det hans valg om han vil være sammen med en som kan tenke og gjøre slik mot ham.

Håper du finner ut av tankene dine, og at alt ordner seg til det beste for dere begge. Det er vel umulig å være sikker på at man har gjort det rette, men akkurat nå føler jeg i hvertfall at jeg har valgt det som er rett for meg. Lykke til!