er jeg dum? -eller syk?

[Gjest ferskgjest]

har hatt et forhold i snart 3 år til en 6 år yngre mann. jeg gikk nylig, da jeg ikke tror jeg kan stole på ham. generellt er han snill, vennlig, omgjengelig og vi har en del felles interesser. men; han hadde i begynnelsen av forholdet en del rare ting for seg. feks. da han hadde konkrete avtaler med meg, kunne han plutselig gjøre om de til gutteturpåbyen kvelder, som gjerne endte med strippeklubb. sa han hadde sluttet med det den siste tiden......familien hans har aldri vært spesielt interessert i meg, men ved en anledning hvor jeg ble litt stille i deres nærvær brølte han til meg at jeg var en skam...en annen spesiale han hadde varr å gå i FULLT sinne mens vi var en diskusjon, som da gjerne var om ømtåelige temaer, som f.eks. min etterhvert store usikkerhet på ham. han ga så og si aldri komplimenter med unnskyldning om at han ikke er flink til det. enden på visa ble at jeg utviklet en god porsjon sjalusi, og han mente jeg så ting som ikke var sant, f.eks. laaange blikk etter andre. i tillegg drakk han alkohol hver dag (den siste tiden litt mindre da jeg påpekte det), og kunne til tider innse sitt alkoholproblem, for så å benekte det ganske bryskt dagen etter. pøser innpå så mye han kan så ofte han kan. kombinasjonen (nesten aldri) få komplimenter, erfaring med strippeklubber, mangel på respekt og det jeg har oppfattet som interesse utover det akseptable for andre, endte opp med en elendig selvtillitt for meg. hans svar til de fleste av mine resonnementer rundt eget selvbilde ble kunn kalt - sykt. og gjerne med en sorti etter det. nesten hver gang har han angret på sine utbrudd, men....føler aldri vi kunne snakke som voksne folk og at han ikke tok ansvar for situasjonen. er en projiseringsmester! noe en kort tur i samlivsterapi også avdekket. ble til slutt så usikker at jeg valgte å gå, men har kjærlighetssorg!!!!! er veldig glad i ham, men tror ikke vi kan få det godt. har jeg gjort riktig - eller feil. hvis noen har noen ord til meg takker jeg på forhånd.

[Retz]

Jeg hadde tenkt å svare at du er dum, helt til jeg kom nederst på sida og så at du hadde brutt med uvesenet.

Du er smart.

[mjau]

Ja, det var bra du brøt med ham.

6 år kan tyde på veldig forskjellig modenhet..(er det et ord??)

Ikke tro du kan forandre ham noe når han oppfører seg sånn.

Alkoholproblemer gjør saken enda værre..

Stå på!!

[Gjest Gjesta]

Du er på ingen måte syk ( :o ), og det var etter det jeg kan skjønne rett av deg å gå ifra denne mannen...

En ting er at man kan være glad i et menneske og føle at man ikke kan være det foruten - en annen ting er at man faktisk må ta ansvar for seg selv og sitt eget liv - og faktisk være glad nok i seg selv til å velge det beste for seg...

Du må spørre deg selv om du kommer til å få det godt med denne mannen - om du kan leve med han for resten av livet, og godta hans måte å være på. Jeg syns det forverrer situasjonen at han har et alkoholproblem - og jeg tror på ingen måte at denne mannen kan være bra for deg før han evt. får hjelp og slutter å drikke. Deretter trengs det STOR forbedring og forandring fra hans side for at han skal kunne innfri de "krav" til kvaliteter som du tydelig vektlegger...Om dette er en mulig eller umulig oppgave for han å gjennomføre, er du bedre enn meg til å avgjøre...

Ønsker deg lykke til med ditt valg...

[Gjest Idun, ikke innlogget.]

Enkelte mennesker er mestre i å heve seg selv ved å sverte andre...det mest skremmende er at man etter en stund begynner å tro på dem. Ikke tvil et sekund på at du har gjort det rette. En slik mann ville aldri kunne gi deg det du trenger og fortjener. At det gjør vondt er helt naturlig... Ta tiden til hjelp, det er det eneste som virker. La det selv få lov til å sørge...men ikke glem alle de gode grunnene til at du brøt. Gratulerer, forresten! Vet godt at det er vanskelig, men vit at du har gjort det rette.

Lykke til! :blunke:

Idun