Ulykke

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg er en jente på 16 som for ca. 1 måned siden var i en ulykke hvor jeg mistet begge bena. Nå er det en uke siden jeg kom tilbake fra sykehuset og jeg føler at alt er blitt helt feil. Det skyldes nok mest familiesituasjonen akkurat nå. Moren min døde i den ullyken. Pappa jobber hele tiden, så jeg må klare meg alene og det er vanskelig. Jeg er ikke så flink til ting enda. Jeg har problemer bare med å stå opp om morgenen.

I tillegg til dette er det alt det psykiske. Jeg vet at ingenting kommer til å bli som det var. Nå som jeg er så annerledes er jeg helt sikker på at ingen vil prate med meg, eller være i nærheten i det hele tatt. Jeg vet ikke om jeg en gang kommer til å dra tilbake til skolen. Og jeg savner moren min. Så veldig også. Hun var den eneste personen jeg noen gang har hatt et nært forhold til. Nå er jeg ensom.

Hva skal jeg gjøre? Jeg har bare lyst til å legge meg ned å dø!

[Gjest Tigress]

Eg veit ikkje kva eg skal seie til noko slikt, eg. Sympati!

Eg trur du tek feiil når du seier at ingen vil prate med deg igjen, eg trur tvert om venane dine er utruleg nyfikne på kva som har skjedd, kordan det går osv.

Eg har ikkje noko råd eigentleg, anna enn at du kan hende kan ha godt av å skrive litt, få det ut utan å måtte seie dette til nokon? På reisebloggsida www.ballofdirt.com kan du skrive dagbok som du kan halde privat, så berre du får sjå ho. Kunne det vere noko? Viss du kjenner for det kan du jo kopiere over nokre av sidene til ei open dagbok, så kan du vise folk kva du tenkjer? Viss du tør, og vil ha tilbakemeldingar kan du jo lage ei dagbok her på KG.

Var eg altfor praktisk no? Eg er ikkje så god å trøyste har eg høyrt...

Meir sympati og eit par tigerknurr blir sende no (vi tigrar kan ikkje male, men vi kan knurre på ein triveleg måte, altså)...

Endret 3. februar 2008 av Tigress

[ashera]

TS: Har du ikke hatt kontakt med et tverrfaglig team på sykehuset, som følger deg opp nå? Eller nå hjemmesykepleier?

Jeg har forøvrig litt vondt for å tro at man blir sendt hjem etter tre uker dersom man har vært i en så alvorlig ulykke at man har mistet begge bena. Har noe slikt skjedd, vil man først tilbringe lang tid på sykehus, deretter bli sendt til rehabilitering og opptrening, og du vil få proteser tilpasset når sårene har grodd. Ingen unge mennesker sendes hjem så fort og etter slike situasjoner som TS beskriver, og slett ikke til en familiesituasjon i akutt krise og sorg.

[Kanutten]

TS: Har du ikke hatt kontakt med et tverrfaglig team på sykehuset, som følger deg opp nå? Eller nå hjemmesykepleier?

Jeg har forøvrig litt vondt for å tro at man blir sendt hjem etter tre uker dersom man har vært i en så alvorlig ulykke at man har mistet begge bena. Har noe slikt skjedd, vil man først tilbringe lang tid på sykehus, deretter bli sendt til rehabilitering og opptrening, og du vil få proteser tilpasset når sårene har grodd. Ingen unge mennesker sendes hjem så fort og etter slike situasjoner som TS beskriver, og slett ikke til en familiesituasjon i akutt krise og sorg.

Jeg skulle akkurat til å skrive noe av det samme.

Jeg jobber nå med en person som nettopp har amputert den ene foten, og han har vært på sykehuset siden august, og kom hjem bare for en liten stund siden.

Så beklager, men jeg har vanskelig for å tro på TS her.

Endret 3. februar 2008 av Maye

[DDuck]

jeg tenkte også at det er altfor kort tid etter en så alvorlg hendelse å bli sendt hjem, så jeg har også vanskelig for å tro detter, men skal samtidig ikke si at ts lyver...

[Isobel]

Oj, bare en måned siden du mistet begge bena og moren din, så du er helt alene hjemme, og må klare deg selv?

Noe er litt rart her, å miste begge bena krever månedsvis med gjennopptrening...

sier ikke mer....

Men hvis dette ikke er tull, så har du virkelig all min sympati...

Hilsen sykepleier som har jobbet med pasienter som har amputerte ben...

[Dizzy]

Har også litt vanskelig for å tro på denne historien. Men om det er sant, vil jeg tro at det ikke skulle være noe problem for far å få seg en sykmelding for å ta seg av sin datter...og ikke minst til å få sørge over sin avdøde kone.

[Modern woman]

Hei!

Jeg er en jente på 16 som for ca. 1 måned siden var i en ulykke hvor jeg mistet begge bena. Nå er det en uke siden jeg kom tilbake fra sykehuset og jeg føler at alt er blitt helt feil. Det skyldes nok mest familiesituasjonen akkurat nå. Moren min døde i den ullyken. Pappa jobber hele tiden, så jeg må klare meg alene og det er vanskelig. Jeg er ikke så flink til ting enda. Jeg har problemer bare med å stå opp om morgenen.

I tillegg til dette er det alt det psykiske. Jeg vet at ingenting kommer til å bli som det var. Nå som jeg er så annerledes er jeg helt sikker på at ingen vil prate med meg, eller være i nærheten i det hele tatt. Jeg vet ikke om jeg en gang kommer til å dra tilbake til skolen. Og jeg savner moren min. Så veldig også. Hun var den eneste personen jeg noen gang har hatt et nært forhold til. Nå er jeg ensom.

Hva skal jeg gjøre? Jeg har bare lyst til å legge meg ned å dø!

Ikke gi opp!

Kan forstå at du føler lyst til å bare legge deg ned å dø - men ikke gjør det! Vet det er vanskelig å se lyst på livet nå, men desto viktigere er det. Ta en dag av gangen. Sett deg kortsiktige og langsiktige mål og fokuser på dem. Venner og bekjente er viktig nå. De er der for deg, benytt deg av dem. Prat om det som er vanskelig, få det ut. Snart vil du se at ting går lettere og du mestrer hverdagen. Da vil alt bli lettere og du vil være glad du ikke ga opp når alt var som værst.

[Gjest Gjest]

Søk deg inn på Sunnaas eller et annet rehabiliteringssenter for trafikkskadde. Der driver de med rehabilitering av sterkt skadde. Da får du hjelp og omsorg.

Har som andre lite tro på innlegget og tror det her er et forumtroll.