Pappas nye kjæreste

[Gjest Nervøs]

Hjelp.....

Jeg har falt for en mann med barn fra før. En gutt på 6 år og ei jente på 9 år. Forholdet til barnas mor røk for ca et år siden. Vi har vært i lag noen måneder, men jeg har fortsatt ikke møtt barna... Dette kompliserer forholdet vårt, siden barna er hos han ofte. Vi vil gjerne gjøre dette på en smart og skånsom måte i forhold til barna. Jeg lurer derfor på om noen her har tips til fremgangsmåte? Hvordan introduserer vi barna for meg, og hva bør jeg tenke på i denne situasjonen? Heldigvis er jeg glad i unger, og har venner med barn i samme aldersgruppe, men dette blir jo likevel noe helt nytt... både for dem og meg!

Hilsen pappas nervøse nye kjæreste

[Gjest salma]

Går kanskje an å snike seg inn bakveien? Presenter deg som pappas venninne i første omgang, gjerne med flere av fars venner til stede de første gangene? Kan være lurt å bli kjent med dem litt før dere sier noe...

[Gjest Mayamor]

Vi presenterte oss som venner og først etter 5 måneder lot vi barna "bestemme" om vi skulle bli kjærester eller ikke...

Heldigvis ville de at vi skulle bli kjærester - ellers hadde det vært trøbbel nå...

Barna synes det var kjempegøy å spørre meg om jeg ville bli kjæreste med pappaen deres... siden han var sååååååå flau og ikke "turde" spørre meg selv...

Til å begynne med sa nemlig datteren hans at hun ikke ville at pappa skulle finne seg ny kjæreste slik som mamma.

Da spørsmålet kom opp - var det greit så lenge den nye kjæresten ble meg...

Maya30

[Gjest Lottemor]

Vi lot sambos datter velge selv....

Han snakket mye om at han hadde funnet seg kjäreste og vi hadde truffet hverandre en gang og da var det sånn hei hade,var nemmelig tilfeldig de kjörte forbi meg når jeg skulle på besök til en venninne etter han hadde henntet henne.

etter dette spurte sambo om hun ville at jeg og min datter skulle treffe dem i byen og ta en iskrem , tror hun syntes det var greit og styre dette selv.

Hun er 11 år nå 10 når jeg traff henne förste gang.

Nå så vill hun ikke annet enn at jeg skal väre med alle plasser og blir lei seg når jeg ikke kan föle med på kino ol.

[Gjest nervøs]

Det er litt vanskelig å bli kjent med de som "en tilfeldig venn" først... Han er sjelden sammen med ungene og venner samtidig. Det er som regel bare dem... og når de er sammen er det alltid barna som bestemmer hva de skal gjøre. Hvis han for eksempel inviterer meg med på noe, tror jeg dattera vil skjønne tegninga... (hun er jo 9..) og da er det på mange måter gjort...

Kanskje blir det lettere til sommeren, for da kan man lettere finne på ting sammen med flere andre, som for eksempel grilling utendørs.. Hjelp... uansett hvordan vi organiserer dette, synes jeg det virker bare SÅÅÅ skummelt... Jeg kommer til å være et nervevrak, og garantert prøve altfor hardt....

Jeg har aldri tenkt på at det kan være lurt å la barna styre dette selv, som dere foreslår... men det var kanskje smart, ja! Spesielt det med at ungene skal spørre på pappas veine ;-) Men da må de jo kjenne meg godt først... Men hva om de sier nei, da? Oj.. litt skummelt.

Hrmmf... kanskje vi bare skal fortsette som nå... Unngå problemet. Det er nesten som jeg tenker at jeg håper forholdet tar slutt.. jeg er jo livredd for dette. Jeg forstår ikke helt hvorfor... liker jo barn... men er jo kjemperedd for at ikke DE skal like MEG :o

[Gjest Qlio]

Vi måtte være kjærester i over ett år før jeg fikk møte datteren. Moren er litt smågal, og de måtte faktisk til familierådgivning før jeg "fikk lov" til å møte barnet.... det gikk ikke helt som hun ønsket, for rådgiverne roste oss opp i skyene for vår utrolige tålmodighet og medfølelse, og satte i gang følgende plan:

Helg nr. 1:

Vi møttes på nøytral grunn med mor tilstede i ett par timer

Helg nr. 2:

En lørdags formiddag

Helg nr. 3:

Samvær lørdag og søndag (ikke overnatting)

Helg nr. 4:

En helg med en overnatting fra lørdag til søndag.

Etter helg nr. 5:

Jeg er "alltid" der.

Det hører også med til saken at vi var samboere etter ett halvt år, så hver onsdag og annenhver helg i ett halvt år "flyttet jeg ut" for at han skulle ha datteren. Det blir man litt smålei av..... men det lønte seg og vente!

[Gjest Snart stemor]

Heisann

Gjerne litt sent å svare på dette innlegget nå... - en måned etter..., men...

Jeg er altså i samme situasjon som du.

Jeg har vært sammen med en pappa i snart et halvt år nå og har ennå ikke truffet jentungen på 9 år skikkelig.

Faren er veldig beskyttende i og med at han også har hatt et kort samboerforhold etter skilsmissen fra moren, og dermed er engstelig for at datteren skal møte nye "tanter" hele tiden....

Jeg gleder meg til å bli en liten familie på deltid. Har ikke barn selv. Vi har blitt enige om å ta det veldig med ro og kommer ikke til å flytte sammen før til neste år...

Den ene gangen jeg har truffet henne var i en bursdag hjemme hos hans foreldre. Da bare som en tilstedeværende. Ble ikke presentert, men heller ikke gjemt bort... Så har vi snakket i telefonen mens hun er tilstede og det har vært helt greit at det har vært meg (navngitt) som pappa snakker med. Nå har hun blitt fortalt at vi er kjærester og dette er heldigvis greit. Det nærmer seg nok en familiebegivenhet som vi alle tre skal i og gruer meg litt til dette. Men håper det vil gå seg naturlig til etterhvert..... - skal tross alt reise på ferie sammen i sommer...

Lykke til