Samvær - igjen

[Gjest Gjest_rådvill_*]

Hun vil at jeg skal ha standard samvær, annen hver helg + en kveld i uka. Jeg ønsker 50/50. Hva er best for barnet? Å flytte frem og tilbake annen hver uke, eller å se far sjeldent?

Hva om vi ikke blir enige på meklingen? Er det noen standard avtale som blir påtvunget oss da? Eller får en av oss automatisk barnet på fulltid?

[Frey]

Det kommer an på barnets alder og hvor nære foreldrene bor.

Men spør deg selv: hva hadde du foretrukket - flytte annenhver uke eller å hatt et fast bosted?

[Gjest Gjest_rådvill_*]

Det kommer an på barnets alder og hvor nære foreldrene bor.

Men spør deg selv: hva hadde du foretrukket - flytte annenhver uke eller å hatt et fast bosted?

Barnet blir 3 til sommeren og vi bor ca 5 km fra hverandre.

Fast bosted, selvfølgelig. Men om vi ikke rikker oss på meklingen, vil da mor "få" barnet automatisk? Det er ingenting i veien med omsorgsevnen til noen av oss, jeg bare lurer hva som skjer om vi ikke blir enige.

[Lizzee]

Dette er et emne som har blitt debattert ofte her....

Begge deler kan være like bra. Det viktigste er hvordan dere oppfører dere overfor hverandre og barna. At dere samarbeider og kommuniserer.

"Den valgte ordning er ikke det viktigste, men at foreldre settes i stand til å forvalte den – og sitt eget liv" sier jenta som nå er voksen og som vokste opp med skilte foreldre. Les hennes historie som ble trykketi A-magasinet:

Les her

[Frey]

Hvis du selv synes at fast bosted hadde vært det kjekkeste så skjønner jeg ikke hvorfor du skal presse et barn til å gjøre noe du selv ikke hadde ønsket. Hadde dere bodd så nære hverandre at det hadde vært gangavstand så hadde det vært mer gjennomførbart (en vennekrets osv).

Hvem som får hovedomsorgen ved tvist? Normalt så er det mor, det er en kjensgjerning selv om det ikke er "rettferdig".

[Gjest Gjest_rådvill_*]

Hvis du selv synes at fast bosted hadde vært det kjekkeste så skjønner jeg ikke hvorfor du skal presse et barn til å gjøre noe du selv ikke hadde ønsket. Hadde dere bodd så nære hverandre at det hadde vært gangavstand så hadde det vært mer gjennomførbart (en vennekrets osv).

Hvem som får hovedomsorgen ved tvist? Normalt så er det mor, det er en kjensgjerning selv om det ikke er "rettferdig".

Jeg ønsker bare å se mer til barnet mitt enn annen hver helg, det er da ikke så rart?

Jeg skal ikke krangle på å få omsorgen selv, ønsker ikke å ødelegge det spesielle forholdet mellom mor/barn. Ønsket som sagt bare å vite om vi må leve i uvisshet til vi blir enig en gang, eller om vi blir påtvunget en løsning.

Men om det er garantert at mor får det som hun vil om vi ikke blir enige, da vet jeg i alle fall hva jeg går til.

Takk for svar.

[Lizzee]

Barnet blir 3 til sommeren og vi bor ca 5 km fra hverandre.

Fast bosted, selvfølgelig. Men om vi ikke rikker oss på meklingen, vil da mor "få" barnet automatisk? Det er ingenting i veien med omsorgsevnen til noen av oss, jeg bare lurer hva som skjer om vi ikke blir enige.

Hvis du vil ha 50/50 men mener at fast bosted er best (så lenge det er hos deg?) så må du gå litt i deg selv og tenke over hvem det er som skal ha det best. Du eller barnet...? Som du selv sier så er det ingenting i veien men omsorgsevnen til noen av dere - så han vil få det like godt hos dere begge.

Jeg må si at jeg ikke synes det er spesielt gøy at min sønn nå vil bo fast hos sin far (men det hadde vært værre om han var 3 år, han er 16 nå). Men jeg er moren hans fordet. Og det er det man må fokusere på - at man skal være en god forelder uansett hvor barnet bor! Også er det veldig veldig viktig at begge de voksne respekterer de avtalene som blir inngått og gjør alt de kan for at hverdagen til barnet blir så god som mulig. (selv om en selv ikke alltid synes livet er like rettferdig....)

[Gjest Gjest_rådvill_*]

Hvis du vil ha 50/50 men mener at fast bosted er best (så lenge det er hos deg?) så må du gå litt i deg selv og tenke over hvem det er som skal ha det best. Du eller barnet...? Som du selv sier så er det ingenting i veien men omsorgsevnen til noen av dere - så han vil få det like godt hos dere begge.

Jeg skal ikke krangle på å få omsorgen selv, ønsker ikke å ødelegge det spesielle forholdet mellom mor/barn. Ønsket som sagt bare å vite om vi må leve i uvisshet til vi blir enig en gang, eller om vi blir påtvunget en løsning.

[Frey]

Jeg ønsker bare å se mer til barnet mitt enn annen hver helg, det er da ikke så rart?

Nei, det er ikke rart. Det som er rart er at du vil ha 50/50 når du selv sier at fast bosted er det beste.

Jeg skal ikke krangle på å få omsorgen selv, ønsker ikke å ødelegge det spesielle forholdet mellom mor/barn. Ønsket som sagt bare å vite om vi må leve i uvisshet til vi blir enig en gang, eller om vi blir påtvunget en løsning.

Sannsynligvis vil mekler prøve sitt beste for å få dere til å bli enige. Men hvis du tviholder på 50/50 og mor vil ha vanlig samvær så får du helt sikkert ikke 50/50. 50/50 er noe foreldrene må være enige om og kan ikke idømmes ved en vt rettssak heller.

Men om det er garantert at mor får det som hun vil om vi ikke blir enige, da vet jeg i alle fall hva jeg går til.

Takk for svar.

Har mor hatt hele fødselspermisjonen alene eller hadde du lengre permisjon enn minimum fedrekvote? Hvem har vært hjemme med sykt barn?

Er mor den som har tatt den største bøygen her og samtidig er en god mor så skal det veldig godt gjøres at retten gir deg omsorgen ja. Men hvorfor ikke prøve og møte henne med 40/60 deling? Det gir deg en dag i uka pluss langhelger istedenfor korte helger.

[Gjest Gjest]

Det finnes ingen mulighet til å få påtvunget en løsning uten via en rettssak der en av dere tilkjennes hovedomsorgen.

Eneste utvei utenom rettssak er om dere to blir enige om en løsning. Og det er deres ansvar som foreldre!

Delt bosted når man ikke er tre år engang, høres ikke bra ut i mine ører. Men det finnes jo mellomting, ingenting tilsier at ett bosted SKAL bety at samværsforelder ikke får se barnet mer enn annenhver helg og en dag i uken.

Vær fleksible begge to, så finner dere en god løsning for barnet deres.

[Gjest Blondie65]

Hun vil at jeg skal ha standard samvær, annen hver helg + en kveld i uka. Jeg ønsker 50/50. Hva er best for barnet? Å flytte frem og tilbake annen hver uke, eller å se far sjeldent?

Hva om vi ikke blir enige på meklingen? Er det noen standard avtale som blir påtvunget oss da? Eller får en av oss automatisk barnet på fulltid?

Hvis mor ikke er villig til å gi 50/50 - hva med å prøve 45/55 eller 40/60?

Eller du kan si på meglingen at du ønsker 50/50 eller at hun får annenhver helg og at du evt. er villig til å gå til rette for det.

Jeg forstår godt at du ønsker å se barnet så ofte som mulig - men det finnes altså flere alternativer enn 50/50 og annenhver helg. Bidragsplikten blir tilsvarende: ved 50/50 blir det ingen bidrag men ekstra barnetrygd, ved 45/55 og 40/60 blir bidraget regnet ut tilsvarende (fratrekk for antall netter du har barnet).

Min påstand er at det å gå til retten er dyrt og en stor påkjenning. Såfremt mor er villig til å strekke seg mot 50/50 og bort fra såkalt "vanlig ordning" bør det gå an å finne en løsning. 40% samvær gir f.eks. ca 2 dager pr uke, 45% gir ca 3 dager.

Bidrag er også noe man kan avtale privat ved f.eks. å opprette en felleskonto der man setter inn penger til utgifter for barnet. Ved en 50/50 avtale er nesten dette en forutsetning - på lik linje med at man bor nær hverandre (innen samme skolekrets).

Jeg mener også at den som velger å flytte bort fra barnets skolekrets - uansett hvem av foreldrene det er - må finne seg i å at den andre part får størts andel samvær med barnet pga at barnet skal ha muligehet til å fortsette å være i sitt kjente og nære miljø. Spesielt viktig blir dette når barnet er begynt på skole. Det er jo ikke ditt barn, men det bør tas med i betraktningen når samvær avtales hvordan man praktisk løser fremtidig skolegang og kompiser/aktiviteter etter skoletid i nærmiljøet når den tid kommer.

[Gjest Gjest_rådvill_*]

Har mor hatt hele fødselspermisjonen alene eller hadde du lengre permisjon enn minimum fedrekvote? Hvem har vært hjemme med sykt barn?

Er mor den som har tatt den største bøygen her og samtidig er en god mor så skal det veldig godt gjøres at retten gir deg omsorgen ja. Men hvorfor ikke prøve og møte henne med 40/60 deling? Det gir deg en dag i uka pluss langhelger istedenfor korte helger.

Hun hadde hele permisjonen alene, og vi har byttet på å være hjemme med sykt barn.

Men mister hun stønader om vi har 40/60? Hun er avhengig av dem for å klare seg økonomisk.

Delt bosted når man ikke er tre år engang, høres ikke bra ut i mine ører. Men det finnes jo mellomting, ingenting tilsier at ett bosted SKAL bety at samværsforelder ikke får se barnet mer enn annenhver helg og en dag i uken.

Vær fleksible begge to, så finner dere en god løsning for barnet deres.

Vanskelig å være saklige og voksne akkurat nå, men vi mener begge at vi klarer å omgås litt på sikt. Feks gjøre ting i lag i helger o.l.

[Gjest Blondie65]

Men mister hun stønader om vi har 40/60? Hun er avhengig av dem for å klare seg økonomisk.

Hvilken stønad snakker du om?

Du betaler bidrag ved 40/60 - ved 50/50 betaler ingen bidrag. Gå inn på NAV sine hjemmesider og bruk bidragskalkulatoren så ser du hva du må betale i bidrag ved de forskjellige ordningene.

[Gjest Gjest_rådvill_*]

Hvilken stønad snakker du om?

Du betaler bidrag ved 40/60 - ved 50/50 betaler ingen bidrag. Gå inn på NAV sine hjemmesider og bruk bidragskalkulatoren så ser du hva du må betale i bidrag ved de forskjellige ordningene.

Overgangsstønad heter det vel. Det er i tillegg til bidrag og dobbel barnetrygd, om jeg forstod det rett.

[Gjest regine ii]

Meklere kan ikke tvinge dere til noe. Bortsett fra en dommer i en rettssak, er det ingen som bestemmer at dere skal gjøre det slik eller sånn.

Utgangspunktet er at dere som voksne skal bli enige om et samvær som gavner barnet. Som en annen også har nevnt, det er og vesentlig at dere begge følger avtalen. Det må ikke være annenhver helg og en ettermiddag i uka. Det kan være flere ettermiddager, det kan være med og uten overnattinger etc. En avtale som dere ingår nå bør også inkludere klausul om reforhandling om fkes. 6 mnd eller noe sånt, for å kunne justere ut fra hva som er bra for barnet. I tillegg må dere også senere huske på at barns behov endrer seg, det som passer for en på 3, passer ikke nødvendigvis en på 6.

Når det gjelder stønader, så deles ekstra barnetryg på begge foreldrene ved delt bosted (50/50) og man kan få skattekl 2 annethvert år. Overgangsstønad og stønad til barnetilsyn faller bort ved en slik ordning. Bidrag skal imidlertid betales også ved 50/50 løsning, men i praksis gjelder det kun om innteksforskjellen er stor.

For barnets del er det viktig at dere forsøker å komme fram til gode løsninger sammen. Hvis du eller mor eller begge setter dere i hver deres skyttergrav og insisterer på at "min måte er den eneste rette" så skaper du/dere en situasjon som er verst for barnet. Og rettssak bør betraktes som siste utvei.

På familievernkontoret har de forøvrig brosjyrer som omhandler rettigheter OG plikter ved samlivsbrudd, de finner du og på nett om du søker litt. Sett deg inn i regelverket, det er altid lurt å vite hvilke lover etc som gjelder.

[Frey]

Overgangsstønad heter det vel. Det er i tillegg til bidrag og dobbel barnetrygd, om jeg forstod det rett.

"Overgangsstønad er en stønad til livsopphold som gis dersom du midlertidig er ute av stand til å forsørge deg selv ved eget arbeid på grunn av omsorgen for barn. Det samme gjelder dersom du har omsorgen for barn og først etter en utdanningstid eller omstillingstid etter skilsmisse, separasjon eller samlivsbrudd kan få arbeid.

Når det yngste barnet har fylt tre år, må du være i yrkesrettet aktivitet for å ha rett til overgangsstønad. Dette betyr at du enten må være tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker, eller du må være i arbeid eller utdanning som utgjør minst halvparten av full tid."

http://www.nav.no/page?id=333

Som du ser er ikke overgangsstønad noe man automatisk har krav på selv om man er enslig forsørger. Dette må mor søke om og enkelte vilkår må være oppfylt. Men mor får uansett bedre økonomi om hun jobber da...

Har dere en 40/60 fordeling vil hun stå som enslig forsørger og dermed kunne søke i alle fall.

[Gjest alenemor]

Hvis dere har delt bosted vil hun ikke ha krav på noe enslige stønader. Men bidrag fra deg kan hun fortsatt kreve hvis du tjener mye mer enn henne.

Har hun 60% av omsorgen eller mer, får hun overgangsstønad (forutsetter at hun er student, i arbeid eller aktivt arbeidssøkende når barnet er over tre år) i opptil tre år, hun får også en ekstra barnetrygd, stønad til barnepass (nav dekker 64%) og skatteklasse 2. Hun kan også søke om bostøtte hvis boligutgiftene er høye.

[Far til 2]

Som andre sier, så kan ikke mekler tvinge dere til noe som helst. Mekler har INGEN juridiske rettigheter mht løsning, og dere kan begge når som helst kreve ny mekling uten å refere til noen årsak. Men såkalt tvungen mekling er idag kun 1 time, så i realiteten er dette vanskelig om en av partene ikke ønsker mer mekling.

Domstolene er den eneste institusjonen som kan frata barnet en av foreldrene, ettersom loven tilsier at det ikke kan idømmes felles omsorg. Barneloven er langt på vei tiltenkt å ivareta den av foreldrene som ikke ønsker at barnet skal få mest mulig samvær med begge foreldrene.

Jeg og min søster fikk lov å praktisere felles omsorg da vi var små. Min søster praktiserer det samme for sine barn med stort hell idag. Jeg er aleneforelder, men ønsker at mor og barn kan opparbeide så mye tillit seg imellom at felles omsorg blir løsningen for våre barn.

Et krav for at domstolene skal velge en løsning med tilnærmet like mye samvær er at foreldrene bor i umiddelbar nærhet til hverandre. På denne måten kan barnets behov for et etablert nærmiljø bli ivaretatt. Samtidig er det slik at fedrene får omsorgen MYE OFTERE i rettsalen enn hos mekler. Dette fordi det finnes enkelte uegnede meklere som ivaretar mors ønske fremfor barnet og fars ønske. Og mekler kommer gjerne med motargumenter for felles omsorg selv om dere mening ikke skal tillegges vekt.

Barnets kjønn har begrenset betydning for domstolene ved valg av bostedsforelder. Fedre som har stilt opp for barnet stiller dessuten mye sterkere i en rettsak fremfor de fedrene som ikke har deltatt i tiden før samlivsbruddet.

Du bør naturligvis bygge opp en argumentasjonstråd for ditt synspunkt. Og husk at det er BARNET som skal diskuteres og ikke foreldrenes økonomi. Likevel er dette et argument som benyttes (jeg hadde bl.a en mekler som spurte mor om hun hadde råd til å praktisere felles omsorg)

Men det er viktig for deg å få klarhet i HVORFOR det er motstand mot felles omsorg.

"Èn base" argumentasjonen er verdiløs for et barn på 3 år som forstår at noe er galt og plutselig opplever å miste kontakten med den ene forelderen. Noen barn tar på seg skylden for foreldrenes brudd fordi de oppfater fraværet av den ene forelderen som en straff for noe de tror de har gjort galt.

Reiseargumentasjonen er lite verd fordi "vanlig samvær" (annenhver helg + 1 dag pr uke) medfører MER reising for barnet enn f.eks. annehver uke hos hver av dere.

Felles omsorg gir mye mindre konflikt på sikt fordi begge foreldrene innser at barnets behov blir best ivaretatt med felles omsorg når barnet er 3 år gammelt. Felles omsorg tilsier også at foreldrene blir likeverdig mht barnets rett til samvær. Dessuten er foreldrene mer åpne for alternative løsninger på et senere tidspunkt når de praktiserer felles omsorg.

Om foreldrene har vært gift eller samboende skal i utgangspunktet bety lite mht omsorgsløsningen.

Økonomien blir bedre for begge foreldrene ved valg av felles omsorg fordi begge kan påta seg overtid.

"Bostedsforelder" får mer personlig fritid til trening, egenpleie, venner, uteliv, utdannelse, karriere, økonomi, mindre konflikter, etc, etc, ved felles omsorg.

Barnet oppnår større trygghet for å beholde kontakten med begge foreldrene i en periode som er like vanskelig eller vanskeligere for barnet enn foreldrene.

Men det finnes også barn som ikke ønsker felles omsorg. Det er dette mindretallet som myndighetene har prioritert. Om barnet tilhører mindretallet er det viktig at begge foreldrene likevel er tilstede under barnets oppvekst (fritidsaktiviteter, etc). Dette gjøres utvilsomt best om det er gangavstand mellom foreldrene (og denne avstanden er en forutsetning for at myndighetene idømmer mye samvær). 5 km er for noen litt for mye.

Barnet vil som oftest få tildelt følgende samværsmengde med samværsforelder hos domstolene:

a) 1 dag pr uke + annenhver helg (fredag til mandag)

b) Annenhver nyttårsaften (3-5 dager)

c) Annenhver vinterferie (7 dager)

d) Annehver påske (10 dager)

e) Annenhver 17.mai

f) Annehver Pinse (helg + 1 dag)

g) Annenhver bursdag

h) 2-3 ukers sommerferie

i) Annehver høstferie (1 uke)

j) Annenhver Jul (5-7 dager)

k) I tillegg bør samværsavtalen innholde informasjon om barnet får være hos samværsforelder på samværsforelders bursdag, ebsteforeldrenes bursdag, deltagelse ved spesielle arrengementer som bryllup, begravelser, konfirmasjoner, etc.

Punktene ovenfor gjelder uavhengig om det er mor eller far som blir samværsforelder (om det ikke praktiseres felles omsorg).

Men husk bosted, BOSTED og BOSTED. Dette er et viktig argument for en del dommere ved valg av løsning. Om foreldrene bosetter seg i gangavstand fra hverandre, vil det dessuten være vanskeligere for bostedsforelder å ta barnet og flytte i ettertid fordi barnet da har bygget en relasjon til samværsforelder over tid. Dette tar dommerene MYE hensyn til om det senere blir konflikt fordi bostedsforelder ønsker å flytte så langt at samværsavtalen ikke kan opprettholdes. I en del tilfeller vil det medføre at samværsforelder overtar omsorgen om en slik flytting skulle være ønskelig av bostedsforelder.

Det er med andre ord veldig mange ting en må huske på. Men det eneste som har STOR betydning er om foreldrene kan fokusere på barnets behov og barnets ønske om å opprettholde kontakten med begge foreldrene etter bruddet.

[Gjest Gjest]

Fartil2: Jeg føler at du taler veldig foreldrenes sak... Jeg får nesten litt vondt i magen etter å ha lest innlegget ditt...

Jeg har nå lest den artikkelen i A-magasinet som det var link til over her.

Der var det en jente som vokste opp med å bo delt hos moren og faren. Jenta hadde en vond barndom fordi foreldrene hele tiden var opptatt av å opprettholde konflikten fra skillsmissen sin og involvere barna i det. Hun gir ikke omsorgsfordelngen skylden for noe som helst - men sier at foreldrene ikke klarte å forvalte situasjonen som skilte foreldre med barn.

Slike foreldre vil skape utrygghet for barna sine uansett hvilken omsorgsfordeling de velger.

Barn kan være like trygge med annenhver helg hos en av foreldrene som ved 50/50 omsorgsfordeling. Det er hvordan foreldrene oppfører seg mot barna og ikke minst mot hverandre som er viktig.

Å skulle fokusere så vanvittig på hvlke rettigheter man har, gå mange runder i mekling, ta saken til retten.... Ja noen ganger er det vel nødvendig... Men tenk hva en slik situasjon gjør med barna. Når man tilbringer år med mekling, advokater og rettsaler så blir det mye kvalm og dette kan umulig gi et godt oppvekstmiljø for et barn. Tenk hvor vondt barna må ha det i magen når foreldrne slåss om de!!! Er det virkelig verdt det? Flere år med konflikt og så kommer alle årene med bitterhet (for den som tapte saken), fiendskap mellom foreldrene... Og i denne settingen skal liksom barn ha en god barndom???

Det man gjør er å slåss om barna sine - og målet (og finne en løsning....) helliger ikke alltid midlene....

For de som slåss for den ene eller den andre omsorgsfordelingen er det ikke alltid barnets beste og kjærlighet til barnet som er motivet! Men det er vanskelig å si eller bevise at så ikke er tilfelle.... Ofte føler jeg at det både er økonomiske hensyn og ønske om å ikke bare få eksen ut av sitt eget liv men også ut av barnets liv som er motivet. Motivet virker også å være at "barnet har det jo best hos meg".

Og uansett hvilken ordning man ender opp med - og om det er en ordning man selv ville ha (man vant rettsaken) eller en man er tvunget til å være med på, så fortsetter "krigen" mellom foreldrene. Isfront, ukvemsord, snakke stygt om den andre foran barna, latterliggjøring..... Får barna det bra da???

Jeg tror ikke det er omsorgsfordelingen som bestemmer om et barn har det bra eller ei. Men måten foreldrene velger å løse oppgaven på. Og det er den viktigste oppgaven et menneske kan ha : Å VÆRE GODE FORELDRE OG GI BARNA SINE EN TRYGG OPPVEKST!!!

Hilsen skilsmissebarn som er skilt med barn selv.

[Far til 2]

Fartil2: Jeg føler at du taler veldig foreldrenes sak... Jeg får nesten litt vondt i magen etter å ha lest innlegget ditt...

Jeg har nå lest den artikkelen i A-magasinet som det var link til over her.

Der var det en jente som vokste opp med å bo delt hos moren og faren. Jenta hadde en vond barndom fordi foreldrene hele tiden var opptatt av å opprettholde konflikten fra skillsmissen sin og involvere barna i det. Hun gir ikke omsorgsfordelngen skylden for noe som helst - men sier at foreldrene ikke klarte å forvalte situasjonen som skilte foreldre med barn.

Jeg har ALTID sagt at ingen barn er like og at det derfor må åpnes for mange alternative løsninger.

Den jenta du henviser forteller hvordan hun opplevde det. Jeg har fortalt hvordan jeg og min søster opplevde det. Begge historiene bør høres. Om jeg skal sende min historie inn til Aftenposten for å bli hørt blir litt feil, men jeg kunne sikkert gjort det.

Slike foreldre vil skape utrygghet for barna sine uansett hvilken omsorgsfordeling de velger.

Barn kan være like trygge med annenhver helg hos en av foreldrene som ved 50/50 omsorgsfordeling. Det er hvordan foreldrene oppfører seg mot barna og ikke minst mot hverandre som er viktig.

"Slike foreldre" ?????

Hvordan vet du/vi at det er snakk om "slike foreldre" ?

Det vi vet er at langvarige konflikter som oftest har utgangspunkt i dårlige samværsløsninger. Frem til nå er over 90% av de problemene som beskrives basert på manglende samvær mellom barn og samværsforelder. Jeg synes imidlertid at det er fint at denne jenta kommer med sin mening selv om det ikke støtter mitt synspunkt. Skal vi få frem et lovverk som ivaretar alle parter, må alle parter bli hørt. Også de en er uenig i.

Men konfliktene mellom foreldrene og problemene som barna opplever (ref div forskningsrapporter) er veldig ofte basert på mangelfulle samværsordninger.

Å skulle fokusere så vanvittig på hvlke rettigheter man har, gå mange runder i mekling, ta saken til retten.... Ja noen ganger er det vel nødvendig... Men tenk hva en slik situasjon gjør med barna. Når man tilbringer år med mekling, advokater og rettsaler så blir det mye kvalm og dette kan umulig gi et godt oppvekstmiljø for et barn. Tenk hvor vondt barna må ha det i magen når foreldrne slåss om de!!! Er det virkelig verdt det? Flere år med konflikt og så kommer alle årene med bitterhet (for den som tapte saken), fiendskap mellom foreldrene... Og i denne settingen skal liksom barn ha en god barndom???

Mener du at jeg ikke skal fortelle min historie eller hvilke rettigheter barn og far har ? I så tilfelle er dette samme fokus som den ene mekleren vi hadde gjorde i vårt tilfelle. Alt dreide som om mors muligheter, og barna og fars manglende muligheter. Det gir et skjevt bilde av hva loven egentlig sier. Om alle parter, inkl. barnet, skal bli ivaretatt må alle parter få riktig informasjon. Men barn blir nesten aldri hørt, og enda mindre fortalt hvilke rettigheter det har.

Langvarige konflikter oppstår når foreldrene:

a) Blir feilinformert i bruddfasen

b) Får mangelful informasjon

c) Barnet blir ikke hørt eller nedprioritert.

d) Barnet blir ikke informert

e) Foreldrene utnytter et dårlig lovverk for å begrense barnets rett til samvær.

f) Foreldrene får tidlig bekreftelse på at de ikke er likeverdige slik de i utgangspunktet trodd de var.

Det man gjør er å slåss om barna sine - og målet (og finne en løsning....) helliger ikke alltid midlene....

Enig. Men tror du egentlig at barn vil ha begrenset samvær med den ene forelderen (f.eks. mor), eller tror du barnet vil opprettholde et nært forhold til begge foreldrene fra ung alder ?

For de som slåss for den ene eller den andre omsorgsfordelingen er det ikke alltid barnets beste og kjærlighet til barnet som er motivet! Men det er vanskelig å si eller bevise at så ikke er tilfelle.... Ofte føler jeg at det både er økonomiske hensyn og ønske om å ikke bare få eksen ut av sitt eget liv men også ut av barnets liv som er motivet. Motivet virker også å være at "barnet har det jo best hos meg".

Å sloss for den ene eller andre løsningen er ikke bestandig til barnets beste. ENIG ! Men det er heller ikke til barnets beste å overgi det uten å gi barnet mulighet til mye samvær (selv om bostedsforelder ønsker begrenset samvær). Vi må altså som UTGANGSPUNKT anta at barnet er glad i begge foreldrene og beholde en nær kontakt. Idag tar vi utgangspunkt i at barnet ikke har behov for så mye kontakt med den ene forelderen fordi den andre forelderen ikke ser verdien av dette. Det er et mye værre utgangspunkt.

Men hvilke signaler gir det fedre at de ikke skal ha rett til å utøve like mye omsorg som det mor gjør ? Kan det gi signaler om at far er uønsket ?

Det viktigste er imidlertid hvilke signaler det gir barnet. For barnet innser tidlig at det ikke har noen rett til å være glad i pappan sin (fordi samværet blir begrenset). Og hvilke signaler gir dette til gutter ? Kan det være at de oppfatter det dithen at de selv ikke bør kjempe for en daltagelse i egne barns oppvekst om de selv opplever samlivsbrudd ? I såfall sier dagens praksis at de som har vært så "uheldige" å få guttebarn ikke bør forvente å få oppleve rollen som besteforeldre. For guttene vil ta etter foreldrenes rollemønster når de selv blir store og tildeles begrensede muligheter og ansvar.

Og uansett hvilken ordning man ender opp med - og om det er en ordning man selv ville ha (man vant rettsaken) eller en man er tvunget til å være med på, så fortsetter "krigen" mellom foreldrene. Isfront, ukvemsord, snakke stygt om den andre foran barna, latterliggjøring..... Får barna det bra da???

Jeg tror ikke det er omsorgsfordelingen som bestemmer om et barn har det bra eller ei. Men måten foreldrene velger å løse oppgaven på. Og det er den viktigste oppgaven et menneske kan ha : Å VÆRE GODE FORELDRE OG GI BARNA SINE EN TRYGG OPPVEKST!!!

Hilsen skilsmissebarn som er skilt med barn selv.

En forelder som er uønsket kan ikke tilby egne barn en trygg oppvekst. For denne forelderen skyves ut i kulda uten muligheter til å delta. En samværsforelder vil med andre ord ikke være til noen som helst støtte om bostedsforelder ønsker å frata barnet samvær med denne personen.

Jeg er også tvilsom til at det er barnets beste at det skal bli trøstet av en omsorgsforelder når det savner sin samværsforelder. Delvis fordi det er omsorgsforelder som har presset bort samværsforelder. Men også fordi det er vanskelig for en mor å forklare at politikerene har et lovverk som tilsier at barnet ikke har rett til like mye samvær med samværsforelder, samtidig med at praksis tilsier at fedre er uønsket som omsorgspersoner.

Slike signaler bør vi unngå med et nytt lovverk.