Verdens verste mormor..?

[Gjest Turtle]

Det er akkurat som å lese om min mor!!!

Hun presterte å ringe meg for hun ville møte meg på cafe og prate om ting. Jeg sa at kanskje ikke en cafe er rette plassen å ta opp de tingene hun ønsket å prate om da jeg skjønte tegningen på det som kom til å skje.

Da begynnte hun å legge ut om at det var så trist at vi ikke var bestevenner slik som alle andre, og at hun ikke skjønnte hvorfor det var sånn. Jeg spurte henne da om det virkelig var slik at hun så for seg jeg og henne som venner, og da ble det litt stille. Helt til hun gikk amok og begynnte å legge ut om problemene sine. Det skal sies at jeg på det tidspunktet hadde vært sykemeldt i over et halvt år pga depresjoner og angst, og dette visste hun. Allikevel var alt min feil ang forholdet mellom oss, og hun hadde det så fælt. Ikke ET spm om hvordan det gikk med meg, og om hun kunne gjøre noe for å bedre situasjonen min. Hun krever og krever og krever og gir aldri noe tilbake.

Det hele endte med at hun sa at hun like godt kunne flytte fra min far. Helt ut av det blå! Hva skal en datter si til det? Jeg fatter og begriper ikke mennesker som kan belemre sine barn med sine samlivsproblemer, og det var tydelig at hun gjorde det bare for å få en reaksjon. Jeg sa da at det var ikke noe jeg ville diskutere med henne, og at det måtte hun ta med min far, som er verdens roligste og mest tålmodige person jeg vet av.

Etter den samtalen har ikke noe blitt nevnt annet enn at jeg sa at hun måtte skifte psykolog fordi det var tydelig at hun ikke fikk noe hjelp der hun var. Og at hun fikk fjorten dager på seg til å gjøre det.

Hun hadde tydelige problemer med seg selv. Og jeg mistenker at hun har bipolar lidelse... Siden humøret hennes er forferdelig varierende.

Når jeg får barn skal jeg beskytte dem mot henne i den grad jeg kan ved at jeg er tilstede selv når barna er hos dem. Eller min far.

Det er foreldrenes ansvar å gjøre barna sine klar for verden utenfor, og ikke å gi dem begrensninger i livet. Det er også foreldrenes ansvar å jobbe for at de skal få et godt forhold til sine barn også som voksne ved å støtte dem i vanskelige situasjoner, og glede seg over det barna deres oppnår her i livet.

Dette har jeg tilgode å føle på kroppen og må lete etter anerkjennelse andre steder..

Uff, dette ble mye mas om min situasjon, men jeg måtte bare få skrevet det ned etter å ha lest svarene her, deriblandt mine egen

Oi. det var ikke bare voksent, men utrolig tøft. Du må være ganske glup, fått god hjelp, eller begge deler, for det var ikke mye angst i det du gjorde med moren din. Tror det er mange som skulle ønske de kunne gjøre som du gjorde i dette tilfellet. Du lar deg ikke manipulere mye, og du gir klare, åpne og tydelige beskjeder. Skulle ønske du var i familien min.

[Gjest Turtle]

Dette er utrolig slitsomt og jeg trenger hjelp for å sortere tanker og til å backe meg opp for ikke å kaste meg inn i en syk runddans av beskyldninger og anklager (for dette er i følge henne også min skyld, ettersom jeg "som mor har stor påvirkningskraft i riktig eller gal retning"). Så gjennom jobben har jeg nå fått time hos psykolog i neste uke, og håper det kan gi meg styrke til å stå i mot. (Og ikke fristes til å gå inn i krangel, da

Og ja, jeg har rådet henne tidligere, til å gå til psykolog (som også jeg har gjort tidligere) men svaret er "gå dit du, så kanskje du lærer deg å uttrykke deg litt bedre"... for med henne er alt i orden, hun er feilfri og har ingen problemer. Åhhh, grrrrrrrr - jeg blir helt dårlig bare av å tenke på det!

Takk for støtte i alle fall

Hei, Shelob!

Jeg er av den oppfatning at du har en forpliktelse ovenfor deg selv og ovenfor barnet ditt til å stå for dine egne interesser og ikke la deg herse med av moren din.

På den ene siden er det et praktisk problem når du diskuterer, hva skal du si? Skal du forsvare deg? Må du hele tiden tenke ut smarte tilsvar til moren din når hun manipulerer deg? Dette er både et praktisk problem, nemlig lære seg en retorisk strategi, og et følelsesmessig problem, hva slags datter er du om du er streng mot moren din eller setter grenser så hun blir lei seg. Da leser du første setningen jeg skrev om igjen. Av og til får du ikke i pose og sekk. Hva er viktigst, være støtfanger for mammaen din, eller backe opp barnet ditt?

Jeg mener ikke å si at det er galt å prate med mammaen din om bekymringene hun har, eller at det plager henne at datteren din er kjølig ovenfor henne. Men her kommer også strategi inn i bildet, moren din vil tydeligvis at hun skal ha 100% rett og at alle andre må forandre seg for å tilpasse seg henne, ellers er det hun som det er noe galt med. Selvbildet står og faller på at hun har bare rett. Dette kan du også komme rundt, men det krever mye forståelse og trening. Uansett hvordan diskusjonen utarter seg, og om du har argumenter eller ikke, ville jeg brukt en strategi som kalles "hakk i plata." Det går ut på at når mammaen din vil at du skal gjøre noe som du ikke vil, så bare gjentar du at du ikke vil.

F.eks:

- Jeg synes du burde si til datteren din at hun er uhøflig.

- Jeg skjønner at du oppfatter henne som uhøflig, men jeg har ikke lyst til å diktere hvordan hun skal oppføre seg mot deg.

- Syns du det er riktig at hun ikke takker for seg når hun drar hjem.

- Jeg er sikker på at det er sårende ovenfor deg (du svarer ikke direkte på spm), men jeg vil allikevel ikke tvinge datteren min til å takke for seg når hun drar hjem.

- Hvordan kan du tillate xxx å være så uhøflig mot meg?

- Det er sikkert negativt i mange sammenhenger å ikke holde seg til gjengse normer for hvordan man skal oppføre seg, men jeg vil allikevel ikke beordre datteren min til å være på en annen måte enn hun føler for selv ovenfor deg.

osv. Selvhevdelse kalles dette.

"Gå til psykolog selv, du, så kanskje du klarer å uttrykke deg bedre. "

Jeg ville svart:

"Det stemmer det mamma, jeg er ofte håpløs til å uttrykke meg. Jeg skulle vært mye flinkere til å identifisere og sette ord på hva jeg føler."

Og så kommer:

"Jeg synes allikevel at det ville vært bra for både deg og for hvordan forhold jeg og datteren min har til deg om du dro til psykolog. "

Da kan det tenkes hun skriker litt.

Kanskje blir du litt redd henne.

så spør du henne allikevel helt rolig: "Tror du jeg syns det er bra at datteren min er hos deg hvis du blir så hissig?"

[Gjest Shelob]

Hei, Shelob!

På den ene siden er det et praktisk problem når du diskuterer, hva skal du si? Skal du forsvare deg? Må du hele tiden tenke ut smarte tilsvar til moren din når hun manipulerer deg?

- Ja - og det blir vanskelig pga jeg må veie hvert ord på gullvekt og trå med silkesokker osv, så jeg rekker rett og slett ikke å formulere svar før hun har skreket meg huden full og (ja, bokstavelig talt) kastet meg ut av hjemmet sitt og slengt døra igjen etter meg så hestehalen min omtrent sitter igjen i døra.

Dette er både et praktisk problem, nemlig lære seg en retorisk strategi, og et følelsesmessig problem, hva slags datter er du om du er streng mot moren din eller setter grenser så hun blir lei seg. Da leser du første setningen jeg skrev om igjen. Av og til får du ikke i pose og sekk. Hva er viktigst, være støtfanger for mammaen din, eller backe opp barnet ditt?

- Backe opp barnet mitt - ingen tvil.

Jeg mener ikke å si at det er galt å prate med mammaen din om bekymringene hun har, eller at det plager henne at datteren din er kjølig ovenfor henne. Men her kommer også strategi inn i bildet, moren din vil tydeligvis at hun skal ha 100% rett og at alle andre må forandre seg for å tilpasse seg henne, ellers er det hun som det er noe galt med. Selvbildet står og faller på at hun har bare rett. Dette kan du også komme rundt, men det krever mye forståelse og trening.

- Jeg er ikke villig til å bruke så altfor mange krefter på henne for å være helt ærlig.

Uansett hvordan diskusjonen utarter seg, og om du har argumenter eller ikke, ville jeg brukt en strategi som kalles "hakk i plata." Det går ut på at når mammaen din vil at du skal gjøre noe som du ikke vil, så bare gjentar du at du ikke vil.

F.eks:

- Jeg synes du burde si til datteren din at hun er uhøflig.

- Jeg skjønner at du oppfatter henne som uhøflig, men jeg har ikke lyst til å diktere hvordan hun skal oppføre seg mot deg.

- Syns du det er riktig at hun ikke takker for seg når hun drar hjem.

- Jeg er sikker på at det er sårende ovenfor deg (du svarer ikke direkte på spm), men jeg vil allikevel ikke tvinge datteren min til å takke for seg når hun drar hjem.

- Hvordan kan du tillate xxx å være så uhøflig mot meg?

- Det er sikkert negativt i mange sammenhenger å ikke holde seg til gjengse normer for hvordan man skal oppføre seg, men jeg vil allikevel ikke beordre datteren min til å være på en annen måte enn hun føler for selv ovenfor deg.

osv. Selvhevdelse kalles dette.

"Gå til psykolog selv, du, så kanskje du klarer å uttrykke deg bedre. "

Jeg ville svart:

"Det stemmer det mamma, jeg er ofte håpløs til å uttrykke meg. Jeg skulle vært mye flinkere til å identifisere og sette ord på hva jeg føler."

- Nei, det kommer jeg ikke til å si, for jeg er flink verbalt og har ikke kommunikasjonsproblemer med andre mennesker. Jeg kan ikke stå dere og lyve for å jatte med henne eller for å gi henne halvvegs rett.

Og så kommer:

"Jeg synes allikevel at det ville vært bra for både deg og for hvordan forhold jeg og datteren min har til deg om du dro til psykolog. "

Da kan det tenkes hun skriker litt.

Kanskje blir du litt redd henne.

så spør du henne allikevel helt rolig: "Tror du jeg syns det er bra at datteren min er hos deg hvis du blir så hissig?"

- Yes, det der er et godt poeng. Hun har vanskelig for å se seg selv som noe annet enn et offer for dårlig behandling når slike sutiasjoner oppstår, men jeg mener faktisk at jo flere slike scener hun leverer, jo nærmere må hun vel komme å skjønne hvordan hun ser ut for omverdenen...

[Gjest Shelob]

Plukker opp min gamle tråd om problemer mellom mor/mormor og meg og barnet mitt. Jeg har også skrevet i tråden "Noen som har brutt med foreldrene sine".

Jeg har nå kun hatt kontakt med moren min 1 gang på flere måneder - og det var da hun sendte meg sms og ba meg dra og sjekke en rar lukt på feriestedet hennes - hvilket jeg gjorde. Ellers - 0 respons på sms jeg har sendt eller på telefon.

Jeg kjenner igjen dette som "the silent treatment" - jeg har blitt utsatt for det jevnt og trutt hele livet. Nå er det meninga at jeg skal komme til henne, spørre hva som er galt, og be om unnskyldning for et eller annet og glatte over etter beste evne. Ikke denne gangen. Nå er det nok.

Jeg vurderer nå å bryte kontakten med henne helt, og tenker mye over hva det innebærer, særlig for datteren min. Jeg ønsker ikke å ødelegge for barnet, og vil ikke nekte kontakt dem i mellom. Men jeg ønsker ikke å la henne være alene med min mor for overnatting feks (jenta vil det ikke heller) og jeg vil ikke være det sosiale limet som skal til - mao være der sammen med henne, på overnatting eller annet. Det jeg kan se for meg, er at de kan takle noen timer i byen sammen f.eks., kino eller annet. HVIS jenta vil.

Jeg fikk beskjed via eksen min og datteren min, at det ligger gave til henne hjemme hos moren min - og som jeg må komme og hente. Det kommer jeg heller ikke til å gjøre. Hun kan sende gaven, eller komme med den selv.

Jeg har ikke snakket med datteren min om dette enda, men nå må jeg snart si noe. Det er flere mnd siden hun har sett mormoren (hun etterlyser ikke mormor, men hun etterlyser gaven...)

Jeg vil gjerne forklare det på enklest mulig måte; at jeg vil ha lite (ingen?) kontakt med mormor og slippe å delta på sosiale arrangementer med henne, men at datteren kan - hvis hun vil. Jeg er også livredd for å "plassere" skyld eller skam av noe slag på barnet, og lurer fryktelig på hvilke ord jeg skal velge. Hun begynner å bli for stor til at jeg kan "lure henne" og bare unngå temaet, eller på annen måte lure meg rundt grøten. Ikke har jeg lyst til det heller, ærlighet er oftest en god ting. Men jeg ønsker å understreke på alle måter at det er mitt valg det dreier seg om, mine følelser, og mine konsekvenser å bære.