Tråd til barnehage-personale

[Gjest Donna]

Så greit igrunnen at det er en del barnehagepersonale blandt brukerene på kg. For da er jo det en grei måte å utveksle erfaringer og å få litt råd fra andre som vet hva man strir med i en barnehage. har tenkt en stund på å lage en tråd om "vanskelige" barn - men ikke helt greid å finne ut hvordan jeg skal vinkle den og ordlegge meg - og det er jeg i skrivende stund ikke helt sikker på fremdeles ..men jeg begynner på noe så får jeg se om det ser fornuftig ut etterhvert.

ok.

det jeg ønsker å skrive om er hvordan dere overholder grenser når dere har grepet inn i en situasjon, hva dere gjør i forhold til sære barn med merkelige reaksjoner, utagerende og uoppdragne barn( farlig å bruke ordet upoodragne barn her?).....håper ikke det ....(en grei måte å overleve på i strie tider er faktisk galgenhumor, - og da kan det dukke opp mindre pedagogiske ord og uttrykk enn det - men selvsdagt bare innen personalet...men det var en avsporing ...tilbake til emnet)

Eksempel 1

Sett at man sitter ved bordet. Man har et barn som bare tuller og ikke spiser maten sin. Til slutt ender det med at en voksen f. eks sier noe slikt som at "Når du bare skal sitte og tulle isteden for å spise så gidder ikke jeg å krangle med deg. Du skal spise opp den lille brødbiten før du får gå fra bordet!" (og nå snakker vi ikke om en diger uoverkommelig skive)

Har man sagt noe slikt så må man etter min mening overholde dette. Dersom man etter at ungen har sittet og surmulet og trasset en stund sier at den kan gå fra bordet - så vil man vel forsterke den atferden. Nemlig at hvis jeg ikke vil noe - så er det bare å trasse lenge nok - for da slipper jeg ......Tror det med noen barn er viktig å være konsekvent - for det er ikke alle som har trygge og faste grenser å forholde seg til hjemme. Dersom de opplever at vi faktisk mener det vi sier - så kan de slapep mere av og slippe å tenke på hvor langt de kan gå heletiden. Riktig?

Og hva mener dere om at barn som ikke spiser opp skiven sin - eller at man deler den og den ikke spiser opp den lille biten - at de da ikke får frukt etterpå? Dette er vanlig noen steder ....og min erfaring er at de etter noen ganger spiser opp og da får frukt . Men nå er det viktig å merke seg at det ikke er snakk om å presse i de masse mat!

Eksempel 2

Dette dreier seg om det å tøye grenser. Unger som når de får tilsnakk i form av kommentarer som at "Nå må du la være å tulle og så kommer du her og kler på deg!" - hvorpå de blir pottesure! Går inn på lekerommet med DEN furteleppen . Man roper på nytt men med litt strengere stemme. Reaksjonen blir at leker begynner å flagre vegg i mellom! Man blir sinna - går inn og sier fra om at det der har du ikke lov til! Og tar ungen med ut i garderoben. Man finner klærne dens og legger de klare på gulvet med beskjed kle på deg. ungen ser ut som en liten sitron i fjeset og begynner plutselig å spytte mens den ser på voksenpersonen med et trassig blikk. da får den tilbakemelding i form av at "Det er IKKE lov å spytte!- hvis ikke du kan kle fint på deg så kan su sitte på benken her til de andre er ferdige" Ungen nekter å kle seg - og bli plassert på benken. Der fortsetter den i samme bana - denne gangen med å sparke hælene på tøflene hardt i benken. man lukker ørene så lenge man greier - men med en full garderobe og mass no lyd fra før så greier man ikke å høre på denne sparkingen i tillegg. Så ungen får beskjed om å slutte å sparke - og så kle på seg istedenfor. Sparkingen fortsetter med økt intensitet. Man plasserer den da ved siden av f. eks dressen. Der blir den sittende å surmule, eller fortsetter å sparke - nå i gulvet , eller begynner å spytte eller grave fingrene rundt i munnen eller nesen mens det ser på den voksne som har snakket til den. Og da er mitt spørsmål - hva gjør man da??? Nå er man så lut lei ...man har holdt på med denne fighten en god stund ..man kan ikke fatte og begripe at en beskjed kan utløse så mye trass og reaksjoner. Man kan overse atferden, men jeg greier iallefall ikke å se på at spytt og snørr smørres utover hender, fjes , klær og gulv mans ungen heletiden ser på deg med DET blikket ..."hah! og hva har du tenkt å gjøre nå" blikket ......da blir man maktesløs. Ungen får beskjed om å holde opp og fjerne fingrene fra nesen og munne. Dette utløser et nytt sparkeanfall og det spyttes og grises enda mer ....Da er min tålmodighet nådd !!! Ungen flyttes raskt og bestemt inn på et annet rom (selvsagt med en rask forklaring om HVORFOR)......

Hva skal man overse?? Dersom dette hender med bordet så er det ikke akseptabelt med spytt og fingrene opp i nesa for å irritere. Kjenenr at det kribler i meg da - for jeg blir så provosert og sinna - og man ser på de at det er for å irritere for de vat at de tenenr vi ....

Og gjentat masing går utover de andre ungene ....likeså kopper som slenges i gulvet eller at den begynner å trampe. Dersom man snur bort stolen så ungen blir sittende med ryggen til blir det hylekonsert! Og det er like så ille å høre på .....måltidet ødelegges for alle parter.

Isteden for å tilate at ungen prøver mer og mer etterhvert som den får tilsnakk - er det ikke da bedre så si ifra om at "En gang til og du får ikke sitte her med oss å spise!" - for så å flyte den til et annet sted på avdelingen eller et annet rom. Bedre det vel enn at den skal teste ut hvor langt den kan gå før vi eksploderer? Og dette vil vel gi mindre forstyrrelser til resten av barnegruppen? Og selvsagt har man en dialog om HVA den har gjort som ikke er akseptabelt - og HVORFOR man gjør som man gjør i forhold til dette i håp om at en sammenheng skal fattes ..

Det var det jeg ville ta opp tror jeg ...ser jeg fikk det ikke til helt som jeg ville. Det er ikke lett å beskrive slike episoder - og det kan være vondt å tro at det faktisk er mulig! men tro meg - dette er sant. og noen erfaringer på området hadde vært interessant å lese. Det er fort å låse seg fatst i et mønster - men når man ikke har flere ting å prøve - så er det ikke så lett.

Håper ikke jeg misforstås heller - for som sagt - det er ikke alltid like lett å få frem HVA en egentlig mener alltid.

Gøy å jobbe i barnehage - man ikke alltid ... Og det vet vel dere også

[Gjest Donna]

Har jeg undervurdert dere?? For det ER jo en del barnehagepersonale her ...eller eks -personale??

Kom igjen da ...det er kjekt å diskutere vanskelige situasjoner om måter å løse disse på

[ivanka]

heh joda. eksbarnehagetanteivanka her. men jeg har fortrengt den epoken og har dermed ikkeno' å bidra med.

[Gjest Donna]

men dere andre da????? *ber pent* ...kom igjen nå

[Gjest care]

Ventet egentlig spent på hvordan denne tråden skulle utvikle seg. Kanskje ingen turde komme med sine erfaringer med "vanskelige" barn. ¨

Må bare få minne om at det også finnes "vanskelige" barnehagepersonell :blunke:

[Gjest Lea]

Jeg sliter litt med å svare jeg.

Det kommer an på alderen til barna blant annet. Man krever mer av en 4-åring enn en 2 åring.

Dessuten har man vel som regel visse regler internt i barnehagen også. Vi hadde en pyton pedagog/førskolelærer som var så pedagogisk at det nesten var flaut. Derfor hadde vi så mange regler i barnehagen. Det var ikke lov til å bli det minste irritert mens barna var til stede. Man skulle ikke si ditt og datt og ikke gjøre ditt og datt.

Jeg tror ikke at barn har vondt av å bli satt på plass, de har heller ikke vondt av å se voksne som blir litt irriterte/småsinte synes jeg. Men å eksplodere er vel kanskje litt drøyt.

Har sluttet å jobbe i barnehage jeg. Det er mange år siden og jeg sluttet ikke pga. barna i barnehagen, men pga kollegaer og ped.ledere som hadde lest for mange bøker.

Synes at det ble litt mye tekst i innlegget ditt, så jeg klarte ikke å konsentrere meg nok til å få med meg alt. Litt trøttings i dag skjønner du!

[Gjest Donna]

*rødme* ja det ble litt langt ....

men måtte liksom få med litt detaljer .....Synes det er godt med andres forslag jeg når man er litt oppgitt. Og vil også ha syn på det med hvor streng man skal være på det man har sagt ........evt med situasjonsavhengige eksempler.

[Gjest Lea]

Jeg tar nå utgangspunkt i det siste innlegget ditt.

Altså: Hvor konsekvent skal man være?

La oss si at barna er ganske store (dvs. 3-4 år).

Jeg er litt i mot dette med at barna skal bli tvunget til å spise opp så og så mye av maten sin. Husker ennå de enorme brødskivene vi fikk i barnehagen da jeg var liten. Jeg visste at jeg måtte spise opp all maten jeg tok (vi hadde "servering" og ikke matpakke). Jeg spiste KUN knekkebrød i 2 år jeg. Turte ikke å ta en hel skive for jeg visste ikke om jeg orket alt.

Noen barn blir fort mette.. det synes jeg at man skal respektere.

Vi delte opp maten i mindre deler f.eks. en vanlig skive ble delt i 4. Jeg prøvde aldri å dytte i noen mer enn de ville selv. Men de måtte spise opp den biten de hadde begynt på.

For at påkledningen skal fungere i en barnehage, så må man nesten ha kontroll. Vi pleide å lage litt lek ut av det vi. Ofte tok vi en samlingstund i garderoben for å få det rolig. Alle satt på plassene sine. Så fant vi frem en ullsokk hver og tok den på. Etter sokkene kom neste plagg. Tok litt tid, men veldig behagelig.

Til slutt ble det jo litt kaos, men det må man nesten regne med.

Dette var bare eksempler.. det surrer seg litt for meg akkurat nå.

[Veslejenta]

Bare et spørsmål. Er det et vanlig at barnehagepersonell tar det opp med foreldrene til det vanskelige barnet?

Det er vel ikke alltid at foreldrene vet hvordan barnet oppfører seg i barnehagen. Foreldrene kan også ha gode tips om hvordan man bør takle ungen. I tillegg så kan kanskje foreldrene snakke med barnet og finne grunnen til at barnet oppfører seg som det gjør.

[Gjest Pjusk]

Jeg synes det er bra at personer som jobber med barn er strenge, men de må selvfølgelig også rettferdige. De må legge vekt på å forklare og å vise forståelse, være raus med omsorg og ta seg tid til å høre etter når barnet snakker. (Det er så sårt når ett barn ivrig prøver å fortelle noe mens ingen har tid (les: tar seg tid) til å høre.... )

Dessuten er det viktig å prøve å se det positive også i slike "vanskelige" barn - har opplevd at slike barn i mine sønners barnehage har blitt litt "hakkekyllinger" av de voksne på avdelingen.

Dette ble kanskje ikke et konkret svar på det du spurte om Virgo, men jeg tror vi er ganske enige iallefall.

Og jeg jobber ikke i barnehage, men har to ordentlige trollunger!

Så jeg vet ALT om å miste tåømodigheten, iallefall!!

[Gjest Lea]

Vi hadde foreldresamtaler minst hvert halvår. Hvis det var et barn som var spesielt "vanskelig" kunne vi også be om en ekstra samtale.

Slike ting ble også tatt opp ved henting eller levering.

Jeg synes at det er viktig at foreldre og barn ikke føler at de er unormale. I stedet går det an å lede barnet til å fortelle hva som har skjedd, hjelpe litt på vei og ta barnet med i samtalen.

Foreldrene bør vite hvordan barne oppfører seg i barnehagen. Men de som jobber i barnhagen bør også vite hvordan barnet er hjemme. Kommunikasjon er meget viktig. Og ikke minst at man kommuniserer på riktig måte. Mange foreldre tar en slags forsvarsposisjon om de får spørsmål eller informasjon som de synes er litt personlig eller som de opplever som kritikk. Det gjelder å hjelpe hverandre på vei.

[Gjest Lea]

(Det er så sårt når ett barn ivrig prøver å fortelle noe mens ingen har tid (les: tar seg tid) til å høre....  )

Ja, det er vanskelig med tid.

De stedene jeg har jobbet har vi ofte vært underbemannet.

Det er mye sykdom blant personalet i barnehager. Samtidig skjer det noe hele tiden. Det er alltid en eller annen som slår seg eller som må på do. Man skal ha tid til å rydde opp, forberede osv.

Desverre går dette utover "kvalitetstid" der man kan lytte til et barn som vil fortelle.

Faktisk tror jeg at de fleste VIL ha tid til å lytte. For dette er en av de beste tingene ved å jobbe i barnehage. Men det er ofte ting som er mer akutt.

[Anie]

Heisan, jeg får kanskje prøve å komme med noen formeninger jeg også da - siden jeg jobber i barnehage

Eksempel 1

Sett at man sitter ved bordet. Man har et barn som bare tuller og ikke spiser maten sin. Til slutt ender det med at en voksen f. eks sier noe slikt som at "Når du bare skal sitte og tulle isteden for å spise så gidder ikke jeg å krangle med deg. Du skal spise opp den lille brødbiten før du får gå fra bordet!" (og nå snakker vi ikke om en diger uoverkommelig skive)

Har man sagt noe slikt så må man etter min mening overholde dette. Dersom man etter at ungen har sittet og surmulet og trasset en stund sier at den kan gå fra bordet - så vil man vel forsterke den atferden. Nemlig at hvis jeg ikke vil noe - så er det bare å trasse lenge nok - for da slipper jeg ......Tror det med noen barn er viktig å være konsekvent - for det er ikke alle som har trygge og faste grenser å forholde seg til hjemme.  Dersom de opplever at vi faktisk mener det vi sier - så kan de slapep mere av og slippe å tenke på hvor langt de kan gå heletiden. Riktig?

Og hva mener dere om at barn som ikke spiser opp skiven sin - eller at man deler den og den ikke spiser opp den lille biten - at de da ikke får frukt etterpå? Dette er vanlig noen steder ....og min erfaring er at de etter noen ganger spiser opp og da får frukt . Men nå er det viktig å merke seg at det ikke er snakk om å presse i de masse mat!  

Hva man gjør i slike situasjoner syns jeg avhenger av barnets alder og selve situasjonen - hvor stor brød biten er etc.

Jeg er absolutt ingen tilhenger av å "tvinge" barn i mat og det er fordi at barn kan bli mette de også selv om de ikke har spist opp alt sammen.

Du snakker så om trygge og faste grenser og det mener jeg barna får så lenge de sitter ved bordet og spiser sammens med de andre. Hjemme er det lettere for at barna får gå rundt med en brødskive e.l. Jeg syns ikke det å "tvinge" i et barn resten av maten gir trygge og faste grenser.

Ellers er jeg selvsagt enig i at man bør stå for det man har sagt, men med rom for forståelse, fornuft og omsorg.

[Gjest Donna]

Her var det jo kommet noen svar jo

Vi legger selvsagt vekt på å ta oss tid til å høre på barna. Og vi har kommunikasjon med foreldre......

Det jeg her synes er vanskelig er håndheving av grensene.

Og så varierer det jo utrolig hvor mye man selv tåler før man kjenner at nå er det faktisk NOK! og man gjør noe. Noen kan desverre glefse i hytt og pine .....og så er det de som lar ungene gå lenger og lenger og lenger .......uten at de setter ned foten. Dette tror jeg ikke er bra - for da vil de stadig forsøke å prøve ut grenser for å se hvor langt de kan gå - og for å se hvem de kan utnytte og ikke.

Jeg prøver å være konsekvent. Vet det ikke er lett ...hehe ...har man en liten pjokk der med tørre skorper - så kan jeg finne på å være såpass ukonsekvent at jeg tar litt syltetøy på ....ikke helt bra kanskje ...men da tar liksom følelsene overhånd. :oops: .....men i andre tilfeller så kan jeg stå på mitt. Det er selvsagt ikke snakk om å tvingen i de skiver! her snakker vi om deler av skiver ..man inngår komprimiss - da legger jeg denne biten i boksen - så kan du spise den lille der .....Og dette tar de nokså fort. Etterpå deles frukten ut. Spiser de ikke opp er praksisen at da står de over frukten også ....

Jeg ser heller ikke noe i veien med å ta barn bort fra situasjonen. Når de trasser og hyler - så er det i orden - men da får det skje et annet sted - ikke på avdelingen. Kikker innom de med gjevne mellomrom - hører om de er ferdige ....ofte svarer de da bekreftende - og man er venner igjen ...snakker kanskje litt om hva som hendte ...sndre ganger vræler de likehøyt og tramper i gulvet - da får de fred en stund til .....Synes det er en grei måte å gjøre det på.

Hva synes dere om å sette unger i skammekroken da? Dette skjer faktisk noen steder ..og jeg liker det IKKE....

[Anie]

Heisan, jeg hiver meg på igjen

Nå vet ikke jeg hvilke aldersgruppe du tenker på, da jeg jobber på en liten avdeling har jeg en tendens til å tenke ut fra denne alderen

Skammekroken ja, den blir nok brukt mange steder den.

Jeg for min del er heller ingen tilhenger av det. Vi har brukt stolen en del ganger - men jeg er heller ikke fortrolig med den - og ikke fungerte det noe særlig heller.

Vi hadde et barn på nesten 3 år som var litt av en prøve før h*n fikk begynne på stor avdeling. H*n var ofte i stolen en periode dvs vi satt h*n i en stol og der måtte h*n sitte en liten stund.

Som sagt likte ikke jeg denne "straffen" - jeg prøvde derfor å sette h*n på fanget mitt og holde han fast der mens jeg forklarte hvorfor han måtte sitte der. Jeg gav h*n ingen annen oppmerksomhet enn dette - og faktisk så hjalp dette mye bedre enn å sette h*n i en stol.

Ellers mener jeg det er veldig viktig og forklare barna hvorfor vi blir sinna og at vi er glad i dem selv om vi bruker litt kjeft.

En gang jeg var sinna på et barn og hadde brukt litt kjeft på h*n, så han på meg og spurte "er ikke du glad i meg nå"?

[Gjest Donna]

oi ..det var nok et sterkt spørsmål å få !

klar man må vise at man er glad i de selv om de får kjeft !

Vi har praktisert sofaen i min barnehage også ..på liten avdeling. Og her fungerer det greit. Det er kjedelig for de å sitte ser ..man kan gi masse trøst til den som ble slått .....og det var vel ikke det den som slo hadde i tankene.

Vi sier kort og konsist at det er ikke lov å slå! se så vondt X fikk nå , det var dårlig gjort - nå ble h*n lei seg........og så settes ungen f.eks i sofaen. Så trøster man den som ble slått og gjentar til denne at : det er dumt når noen slår - det er ingen som liker å bli slått...

kan også vende det tilbake og spørre : liker DU når noen slår deg?? Da får man jo et Nei til svar .....så kan man si at ..da må jo ikke du slå andre heller - de liker det ikke ..det er vondt når noen slår!

Det er mange måter å gjøre ting på. Og det varierer jo fra unge til unge hva som hjelper.......

[Anie]

Det er mange måter å gjøre ting på. Og det varierer jo fra unge til unge hva som hjelper.......

Jepp, du sier noe der