Dine og mine barn

[Gjest barelillemeg]

Han valgte oss.. ikke bare meg.

Er så enig, så enig! (I resten av innlegget også, forresten - ble bare for mye å sitere hele)

[Gjest Gjest]

Han valgte oss.. ikke bare meg.

så sant som det er sagt...

å hun valgte mannen og barnet hans...

[Gjest Gjest]

Han valgte oss.. ikke bare meg.

Å? Er ikke du glad i din mann da, når det vesentlige er om han tar over din matpakkesmøring og dine leggestunder?

[MorHubro]

Ved å ta de tunge kampene får en også del i de gode opplevelsene : mini som sitter i armkroken til samboeren min og ser på barnetv, de to sittende rundt bordet og fortelle historier etc. De to reiste faktisk på ferie sammen til hans familie - uten meg. Hun var så stolt, og hadde en fantastisk tur - de fikk gode opplevelser som bare er deres!

Helt enig!

Det å la de få sine egne opplevelser er en fin måte å skape bånd på. Dette handler jo om å gi sine barn en trygghet i den "nye" familien. Ei venninne giftet seg for noen år siden og hun hadde sin stefar å følge seg opp gulvet. Hennes biologiske far var også tilstede - men hun mente at stefar alltid hadde stilt opp og vært der for henne i alle år - så det var mest naturlig å la han gjøre det. Til stefars store glede.

[MorHubro]

Å? Er ikke du glad i din mann da, når det vesentlige er om han tar over din matpakkesmøring og dine leggestunder?

*LER* Nei ikke i det hele tatt. Valgt han kun utifra de forutsettninger at han tok ansvaret for mitt barn, da spesielt matpakker og leggestunder!!

Her er det våre matpakker og våre leggestunder!!

[Gjest Gjest]

*LER* Nei ikke i det hele tatt. Valgt han kun utifra de forutsettninger at han tok ansvaret for mitt barn, da spesielt matpakker og leggestunder!!

Her er det våre matpakker og våre leggestunder!!

Hva slags kjærlighet er det som bare eksisterer hvis han tar halvparten av jobben med ditt barn?

[Gjest barelillemeg]

Hva slags kjærlighet er det som bare eksisterer hvis han tar halvparten av jobben med ditt barn?

Herregud - jeg gir meg over. Gjestposting er virkelig bare plagsomt når nivået er så lavt...

[MorHubro]

Hva slags kjærlighet er det som bare eksisterer hvis han tar halvparten av jobben med ditt barn?

Du mener "vårt" barn da. Siden vi ikke gjør forskjell på mine og dine og våre barn.

Å helt riktig - er nok litt gal siden jeg IKKE ville ha satset helhjertet på en mann - om han ikke var villig å ta hele pakken.. Da hadde jeg heller hatt kjærlighetssorg - fordi barnet er viktigst. Sånn er det!

Skjønner det kan være overraskende på deg kjære gjest .. Men kjærlighet er det som ligger til grunn for matpakkene og leggetiden og mye annet. Kjærligheten til meg OG barnet OG til den kjærligheten han får av oss!

Hva slags kjærlighet er det som eksisterer om han tar deg men ikke er villig å ta bagasjen du har med deg?

Kjære TS

Sett deg ned å prat med din samboer - som nevnt tidligere i tråden så er felles opplevelser med å skape bånd, la de få egen tid, har du tenkt på hvordan det ville ha vært om alle barna var deres? Ville kanskje fordelingen ha vært lik? Her legger han alltid den nest yngste mens jeg legger den yngste. Når han har gjort det så setter han seg ned i sofan for kvelden - selv om jeg kanskje skulle behøve hjelp noen ganger med den yngste. Det kan jo også være at han rett og slett ikke tenker på det. Han kanskje tror at det er slik du vil ha det. Blir vanskelig å synse.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Du mener "vårt" barn da. Siden vi ikke gjør forskjell på mine og dine og våre barn.

Å helt riktig - er nok litt gal siden jeg IKKE ville ha satset helhjertet på en mann - om han ikke var villig å ta hele pakken.. Da hadde jeg heller hatt kjærlighetssorg - fordi barnet er viktigst. Sånn er det!

Skjønner det kan være overraskende på deg kjære gjest .. Men kjærlighet er det som ligger til grunn for matpakkene og leggetiden og mye annet. Kjærligheten til meg OG barnet OG til den kjærligheten han får av oss!

Hva slags kjærlighet er det som eksisterer om han tar deg men ikke er villig å ta bagasjen du har med deg?

Jeg forventer aldri at mannen skal ta over de forpliktelsene jeg har valgt meg. Selvfølgelig er det nødvendig at en ny partner er snill mot barnet og inkluderer det, men jeg ville ikke forvente full arbeidsdeling av mine forpliktelser. Enten det var praktiske ting rundt et barn, stell av hund eller hest, å skjøtte jobben min, ta seg av min øvrige familie eller hva det nå er som jeg har tatt på meg.

Hvis barnet mitt ikke blir kjørt av min mann til fotballen, så kommer barnet seg dit likevel. Jeg kjører det.

Hjelp er hyggelig, men en plikt til å ta over den andres arbeid er det ikke.

[MorHubro]

Jeg forventer aldri at mannen skal ta over de forpliktelsene jeg har valgt meg. Selvfølgelig er det nødvendig at en ny partner er snill mot barnet og inkluderer det, men jeg ville ikke forvente full arbeidsdeling av mine forpliktelser. Enten det var praktiske ting rundt et barn, stell av hund eller hest, å skjøtte jobben min, ta seg av min øvrige familie eller hva det nå er som jeg har tatt på meg.

Hvis barnet mitt ikke blir kjørt av min mann til fotballen, så kommer barnet seg dit likevel. Jeg kjører det.

Hjelp er hyggelig, men en plikt til å ta over den andres arbeid er det ikke.

Vi burde kanskje skaffe oss en egen tråd.. For dette var vel ikke det TS var ute etter.

Men vil alikevel svare deg. I teorien er barnet -min forpliktelse- om man velger å bruke dette ordet. Det er også biologiske fars forpliktelser.. Men dessverre så er det ikke alltid så at dette blir ivaretatt fra begge sider i realiteten.

Jeg har også hatt hest - dette var min forpliktelse og jeg ville aldri ha krevd at sambo skulle dra til stallen for å ta seg av min hest. Men min sønn er et fult tenkende og resonerende individ. Dvs at i motsettning til min hest som ikke er så nøye på hvem som kommer å tar den ut - så er min sønn veldig klar over at sambo ikke er biologiske far. - men far til hans søsken. Og overgangen fra å ha mamma for seg selv, til å innkludere sambo og så etterhvert søsken kan være ganske overveldende for en liten gutt. Da jeg kom hjem med den nest yngste - brukte sambo ekstra mye tid med han så han ikke skulle føle seg tilsidesatt og/eller forbigått av det "ekte" barnet. De ble likestilt fra begynnelsen. Lager man matpakke til den som skal i barnehagen - så lager man også til den som skal på skolen. Det er helt naturlig. Det er ikke å ta seg av en annens arbeid. Jeg mener fullt ut at det ansvaret/omsorgen skal fordeles likt da det etterhvert ville ha blitt veldig tydelig på hvem som var i "kjerne familien" og hvem som sto på siden. Her er vi EN familie. Og jeg hadde ikke taklet at min sønn skulle stå å se på at søskene skulle få mer omsorg av den ressurs personen "stefar/stemor" er. Dette er slik vi ser det. Hvordan andre velger å gjøre det er opp til de. Fins sikkert 100 måter å gjøre dette på som fungerer.

Hvem som kjører det på ulike aktiviteter er uvesentlig.. Her kjører den som har anledning barna dit de skal. Jeg føler meg ikke mindre ansvarlig ovenfor min sønn for at sambo og ikke jeg sitter hver uke på sidelinjen når han er på svømmetrening.

[Gjest Gjest]

Men vil alikevel svare deg. I teorien er barnet -min forpliktelse- om man velger å bruke dette ordet. Det er også biologiske fars forpliktelser.. Men dessverre så er det ikke alltid så at dette blir ivaretatt fra begge sider i realiteten.

Er stefar forpliktet fordi biofar ikke følger opp? Hva er logikken i at man krever mer fra den som ikke er far?

Jeg mener fullt ut at det ansvaret/omsorgen skal fordeles likt da det etterhvert ville ha blitt veldig tydelig på hvem som var i "kjerne familien" og hvem som sto på siden. Her er vi EN familie.

Ts har helt symmetriske forhold i familien, hvert barn har en steforelder og en forelder i familien. Det er dermed ikke noen som er innenfor eller utenfor. Alle har også et godt forhold til alle, den eneste som har noe å utsette på samlivet er mor, som er negativ fordi hun synes det er for krevende å være forelder til hennes barn. Og at det ikke er rettferdig at samboer har mulighet til å slappe av mer fordi hans barn er eldre.

Den holdningen blir helt feil for meg. Jeg er selvsagt ikke imot at nyfamilier fordeler ansvar helt likt, men jeg er imot holdningen om at jeg som mor har rett til at min kjæreste gjør store deler av min morsjobb for at jeg skal få mer fri.

[Gjest regine ii]

Er ikke dette et typisk "kvinneproblem"? Dvs. at når far får seg ny samboer, så tar hun ofte nesten for mye ansvar for hans barn, mens når mor får seg ny samboer så skal hun trå så forsiktig, så forsiktig "fordi det er jo hennes barn/ansvar".

Dette har jeg sett hos veninner og - blir sammen med en mann med barn, og hun blir "mor" på heltid, mens han får avlastning..... Skjønner ikke hvorfor det skal være verre at mor får avlastning, som noen her tydeligvis mener.

Jeg syns nok at du ts bør være klarere over for mannen hva du forventer/håper mener er riktig fordeling i forhold til barna. Hvis du - helt naturlig gjør ting for hans barn, mens han aldri gjør det motsatte, blir det jo helt skjevt. Men veldig likt det jeg skriver innledningsvis.

For egen del så har jeg en tenåring og snart samboer. Da blir problemstillingen litt annerledes, fordi ungen ikke trenger den praktiske oppfølgingen i dagligglivet. H*n kan smøre matpakke selv, legging gjør h*n på egen hånd, og å følge til aktivieter er ikke nødvendig.

Likevel er jeg spent på hvordan det blir, fordi jeg ønsker ikke at ungen og jeg skal være en veldig egen enhet i den "større" familien. I noen grad blir det nok det, så pass lenge har det vært bare ungen og meg at en endring der i allfall vil ta lang tid. Samtidig vet jeg at det ikke nødvendigvis blir helt enkelt for ungen å skulle bli "kommandert" av kjæresten min. NOen runder har vi gått på det, og vi får vel ta noen flere.

[MorHubro]

Er stefar forpliktet fordi biofar ikke følger opp? Hva er logikken i at man krever mer fra den som ikke er far?

Handler ikke om at biofar ikke følger opp - for det gjør han i aller høyste grad. Men om hvordan man vil at familieforholdene skal være innad i egen familie.

Ts har helt symmetriske forhold i familien, hvert barn har en steforelder og en forelder i familien. Det er dermed ikke noen som er innenfor eller utenfor. Alle har også et godt forhold til alle, den eneste som har noe å utsette på samlivet er mor, som er negativ fordi hun synes det er for krevende å være forelder til hennes barn. Og at det ikke er rettferdig at samboer har mulighet til å slappe av mer fordi hans barn er eldre.

Den holdningen blir helt feil for meg. Jeg er selvsagt ikke imot at nyfamilier fordeler ansvar helt likt, men jeg er imot holdningen om at jeg som mor har rett til at min kjæreste gjør store deler av min morsjobb for at jeg skal få mer fri.

Om man er verken eller.. hvor er man da? Det er barn man snakker om - ikke en hund eller hest - Disse barna har både tankevirksomhet og følelser. Og det er viktig at de vet hvor de hører hjemme, at de har omsorgspersoner som virkelig bryr seg uavhengig om det er biologisk eller ikke. Dette burde vel gjelde om de bor hos mor eller far? Eller 50/50. Jeg hadde ALDRI lagt meg på sofan om sambo hadde hatt et barn fra tidligere forhold som sambo behøvde en hjelpende hånd til.. Og det ikke for at sambo skulle få fri - men for at man var der for barnet uansett

[Gjest Gjest]

Er ikke dette et typisk "kvinneproblem"? Dvs. at når far får seg ny samboer, så tar hun ofte nesten for mye ansvar for hans barn, mens når mor får seg ny samboer så skal hun trå så forsiktig, så forsiktig "fordi det er jo hennes barn/ansvar".

Dette har jeg sett hos veninner og - blir sammen med en mann med barn, og hun blir "mor" på heltid, mens han får avlastning..... Skjønner ikke hvorfor det skal være verre at mor får avlastning, som noen her tydeligvis mener.

Vil understreke at jeg er akkurat like klar på hvor ansvaret ligger når far har særkullsbarn. Nettopp de mange tilfeller av grov utnyttelse av stemor mot stemors ønske, er grunnen til at jeg vektlegger dette prinsippet så sterkt. Å motta hjelp (utenom gjensidig, ca like stor utveksling av tjenester man gjør for hverandre) er et privilegium, ikke en rettighet man automatisk har i et forhold hvis man har barn fra før.

[Gjest Gjest]

Handler ikke om at biofar ikke følger opp - for det gjør han i aller høyste grad. Men om hvordan man vil at familieforholdene skal være innad i egen familie.

Om man er verken eller.. hvor er man da? Det er barn man snakker om - ikke en hund eller hest - Disse barna har både tankevirksomhet og følelser. Og det er viktig at de vet hvor de hører hjemme, at de har omsorgspersoner som virkelig bryr seg uavhengig om det er biologisk eller ikke. Dette burde vel gjelde om de bor hos mor eller far? Eller 50/50. Jeg hadde ALDRI lagt meg på sofan om sambo hadde hatt et barn fra tidligere forhold som sambo behøvde en hjelpende hånd til.. Og det ikke for at sambo skulle få fri - men for at man var der for barnet uansett

De hører hjemme med sine bioforeldre. Bare vent til paret skiller lag, biomor kommer ikke til å gi halvparten av sin omsorg til stefar da.

Å ta det praktiske for hvert sitt barn funker hvis begge faktisk gjør det. Det er til og med mange barn som er like glad i far selv om det er mor som gjør alt det praktiske hjemme.

Hvilke holdninger foreldre viser barna til den løsningen de velger, er sentrale. Geir og jeg har valgt å dele slik at vi tar det praktiske med et barn hver. Du kan gå til Geir og prate og spille spill og alt det der, men kjøring og vask av rommet ditt er min oppgave, og så gjør Geir det samme for Ole. Helt ok. "Hvis ikke Geir gidder å ta halvparten av kjøring og sånt med deg, så betyr det at han ikke bryr seg om deg og meg, og da skal ikke vi bo med Geir og Ole lenger", er ikke ok.

Ts har ikke uttrykt bekymring for tilknytningen mellom barnet og stefar. Kun for sin arbeidsbelastning som mor til sin sønn.

[Gjest Mayamor]

Som medlem i en familie med en samboer som har tre barn fra før (10, 12 og 14 år), hvorav en bor med oss fast, jeg hadde en fra før (11 år), som bor en uke her og en med far og et felles barn på 4 år. Vi har vært sammen siden gutten min var 4 år gammel, og hans barn var 4, 6 og 7 år). De første årene hadde samboer kun samvær med sine barn, men etterhvert har det blitt slik at eldstemann flyttet til oss og har bodd her i 2,5 år. Ville bare forklare litt bakgrunn først.

Her fungerer vi som en familie. Vi har en fordeling på enkelte ting som foreldremøter; han går på sin datters konferansetimer og jeg på min sønns konferansetimer. Kan ikke jeg; stiller samboer opp og kan ikke samboer stiller jeg opp. For vårt felles barn tar den som kan det. Når det gjelder oppfølging med lekser; spør barna den som er hjemme og tilgjengelig. Når det gjelder leggerutiner; som regel meg (men nå klarer alle de fire eldste seg selv, men tidligere var det stort sett meg som gjorde det). Klesvask: stort sett meg. Følge opp med kjøring/henting/bringing; begge to, men mest samboer. Matlaging; stort sett meg. Frokost; stort sett meg da samboer går før på jobb.

Nå trenger ikke jeg ramse opp hvordan vi fordeler hver minste oppgave i hjemmet vårt; men moralen min er at vi deler på oppgavene og samboer valgt meg og sønnen min, slik jeg valgte ham og barna hans. Noe annet ville vært uaktuelt her. Samtidig ser jeg at vi har en litt gammeldags fordeling av arbeidsoppgaver - men det er en fordeling bassert på hva vi liker og gjør av oss selv; ikke hvem sitt barn det innbefatter.

[Gjest Gjest]

Her fungerer vi som en familie. Vi har en fordeling på enkelte ting som foreldremøter; han går på sin datters konferansetimer og jeg på min sønns konferansetimer. Kan ikke jeg; stiller samboer opp og kan ikke samboer stiller jeg opp.

har ikke barna bioforeldre som spørres først når det gjelder konferansetimer

[Gjest Mayamor]

Joa; dersom biomor vil stille opp og kjøre 6 timer for en konferansetime - er det en løsning. Moralen er: ikke døm noens løsninger før du er i samme sko. Jeg spør ikke om hva andre mener om vår løsning, men forteller TS om hvordan vi løser vår hverdag.

[Gjest Gjest]

Min mann og jeg har hvert vårt særkullsbarn, jeg en på seks, han en på 11. 11-åringen klarer det meste selv, mens 6-åringen (som er litt uselvstendig for alderen) fortsatt må ha hjelp til en del ting.

Vi flyttet sammen for nesten et år siden, men jeg føler på mange måter at jeg fortsatt er alenemor. Vi har felles regler for barna (noe aldersbestemt, selvsagt) og når hele familien er samlet er alt greit. Min mann har et godt forhold til mitt barn og jeg har et godt forhold til hans barn.

Imidlertid har det blitt slik at han tar seg av sitt barn og jeg tar meg av mitt. I realiteten blir det da slik at jeg har det mye mer travelt enn ham, da mitt barn fortsatt trenger masse oppfølging og hjelp. Matpakke må smøres, barnet må hentes og bringes, mates og legges. Noen av tingene løser seg snart av seg selv, f.eks. kan h*n ikke lage egen matpakke fordi h*n rett og slett ikke rekker opp til det h*n trenger, men det kommer nok snart (håper jeg )

Leggetid, imidlertid, ser jeg at h*n vil trenge hjelp til lenge, barnet mitt er dessverre ikke slik at man bare kan "sende h*n på badet" med beskjed om å gjøre seg klar til senga. Vi har jobbet mye med dette, men ser at det tar tid. I tillegg har h*n et voldsomt temperament som ikke gjør ting lettere.

Det jeg nå lurer på, er å spørre mannen min om vi kan dele på ansvaret for barnet mitt. Jeg ønsker at han skal stille opp mer, f.eks ved at vi tar leggingen annenhver kveld. Jeg innbiller meg at han vil syns jeg forlanger mye av ham, så jeg er veldig interessert i hvordan andre har det.

Hvordan fordeler dere ansvaret for dine og mine barn?

For meg virker dette noe unaturlig. Du tar ditt barn, og jeg tar mitt....

Når man flytter sammen med hver sine barn, så sier det seg elv at man må delta. Man trenger ikke å spørre om hjelp?

Dere er nå 4 i fam....

[Gjest Mayamor]

Det var ikke spydig ment, kun opplysning om hvorfor ikke alle kan ha innsikt i alle andres valg, kjære gjest.