Sint og frustrert

[Gjest Artistide]

Nå er jeg sint, skuffet og lei meg, og trenger å få utløp for litt frustrasjon mens jeg sitter på jobb uten å klare å jobbe.

Folk klager over kollegaer som sykemelder seg for diffuse fysiske plager, samtidig snakkes det om store mørketall i forhold til nordmenn som sliter psykisk. Vel. Er det rart noen tyr til slike grep?

Jeg regner meg selv som en ressursterk ung kvinne - har høy utdannelse, god jobb, og har venner og familie som er der for meg. Dette skulle jeg teoretisk sett være glad og takknemlig for, samtidig er det dette som jeg føler slår meg midt i ansiktet når jeg er på et punkt i livet hvor jeg sliter, og hvor jeg trenger hjelp. Det føles utrolig frustrerende - hadde jeg hatt et sår på leggen som ikke ville gro, hadde det norske helsevesenet satt himmel og jord i bevegelse. Kommer jeg til min fastlege, forsøker å forklare min redsel i hverdagen og hvordan jeg ikke klarer å fungere, blir jeg møtt med et tomt blikk - en forundring - og jeg blir sendt på dør med en henvisning til psykolog og en kort forklaring om at det sannsynligvis vil ta "månedsvis" før jeg hører noe. Jeg fikk fem minutter der inne på legekontoret. Jeg gråt ukontrollert fra jeg kom inn, fikk forklart situasjonen, til jeg gikk ut fire minutter senere.

Jeg er doktorgradsstudent, og jeg forsøkte å si at min redsel og depresjon forverres av at jeg hver dag føler jeg mestrer livet mitt enda mindre - siden jeg ikke eier konsentrasjon, og er redd mine kollegaer, at noen skal "oppdage" at jeg ikke klarer å gjøre noe, og siden tiden tikker og går på prosjektarbeidet. Jeg klarer nemlig ikke å gjøre noe - jeg gråter hver dag på jobb, jeg gråter hver dag når jeg kommer hjem.

Jeg er takknemlig for å være frisk fysisk, men jeg tenker ofte på hvor mye enklere det hadde vært dersom jeg bare hadde noe å vise frem. DA måtte jo noen ha tatt meg på alvor.

[Gjest Blondie65]

Pkt. 1: Hører ikke legen på deg eller har ikke tid til å "se" deg - skift lege.

Pkt. 2: Du studerer - har du undersøkt om det finnes en veilleder for studenter? Jeg vil tro at det er temmelig vanlig å føle slik som du gjør i forhold til oppgaven og studiene så prøv å finne en samtalepartner blant veilledere/studentpsykolog?

Det er KLART at du skal kunne forvente å bli tatt på alvor. Nå er det dessverre slik at det står sørgelig dårlig til med det offentlige psykiske helsevernet med lange lister og uendelige køer og få behandlere.

Det betyr imidlertid ikke at du skal finne deg i en slik avvisning og bagatellisering fra din fastlege.

Har du snakket med de rundt deg eller er du redd for at de skal se den usikre inni den sterke? Kan du fire litt på hvem du fremstiller deg som overfor dem og bruke dem litt til å lette på trykket? Nå vet jeg selvsagt veldig godt at det er vanskelig å snakke fag med personer som ikke er inne i samme faget, eller hva slags press det er med en oppgave overfor folk som ikke har samme press. Men gi dem en sjanse til å hjelpe dem. Det er virkelig styrke - det å tørre å si "jeg trenger hjelp".

Lykke til!