Skuffet over familien min,

[Gjest Gjest_gjest_*]

Har en sønn som sliter psykisk. Han er "fin" i perioder, så har vi tider som han er langt nede og bare vil dø. Han har flere innleggelser bak seg, og går fast i terapi.

Familien min vet hvordan vi har det, og mine foreldre er flinke til å stille opp.

Mine søsken derimot(vi er alle godt voksne), hører vi lite og ingenting fra.

Når min sønn er "god", så er vi sosiale og ber tanteungene mine på besøk, og finner på mye hyggelig sammen. Nå har det vært en stund siden jeg hadde dette overskuddet, for min sønn har vært for dårlig.

Har ikke hørt fra mine søsken siden før nyttår. De vet at vi ikke har det bra. Forventer ikke at de skal stille opp fysisk, og avlaste og sånn. De har egne barn og familie, og har travle hverdager. Men er det så vanskelig å ta en telefon, og spør hvordan det går?

[Gjest Gjest]

Har en sønn som sliter psykisk. Han er "fin" i perioder, så har vi tider som han er langt nede og bare vil dø. Han har flere innleggelser bak seg, og går fast i terapi.

Familien min vet hvordan vi har det, og mine foreldre er flinke til å stille opp.

Mine søsken derimot(vi er alle godt voksne), hører vi lite og ingenting fra.

Når min sønn er "god", så er vi sosiale og ber tanteungene mine på besøk, og finner på mye hyggelig sammen. Nå har det vært en stund siden jeg hadde dette overskuddet, for min sønn har vært for dårlig.

Har ikke hørt fra mine søsken siden før nyttår. De vet at vi ikke har det bra. Forventer ikke at de skal stille opp fysisk, og avlaste og sånn. De har egne barn og familie, og har travle hverdager. Men er det så vanskelig å ta en telefon, og spør hvordan det går?

i en hektisk hverdag er det lett å "glemme! andre. Når det er en kronisk lidelse så ser jeg forskjellen til folk. Om du blir akutt syk, så er folk mere omsorgsfull,men slik dere har det, så blir det en tilstand hvor folk vet at det er gode/dårlige tider....det er bare slik.

Ser det selv hos oss....hører ikke noe fra de jeg trodde jeg skulle høre fra.

sannsynligvis , så har de ikke møtt slike problemer og vet hva pårørende kunne tenkt seg av støtte eller bare en tlf.

[Gjest Gjest_evamor_*]

- Har dessverre ingen supre råd til deg, men følte meg litt hjemme i det du skriver. Og jeg er enig med deg, de kunne iallefall ta en telefon om ikke annet. Kanskje de er redde for at du skal spørre om avlastning osv....umulig å vite hvordan de tenker når de aldri tar kontakt.

Jeg har også blitt skuffet over min familie, og har i alle år ventet forgjeves på støttende og trøstende telefoner når de vet at jeg er i en vanskelig situasjon. Spesielt da mine foreldre døde med kort tids mellomrom, kunne jeg virkelig trenge at noen bare ringte og sa : "hei, hvordan går det"? ...forlanger ikke mer enn det....men ingen i familien ringte, da heller. Jeg tror nesten at det ikke er sant, enda det er flere år siden.

For ikke å bli bitter, så har jeg prøvd å innfinne meg med at jeg ikke må gå rundt og forvente at de bryr seg. Da blir en iallefall ikke skuffet. Men så har jeg derimot opplevd at venner og bekjente ringer og spør hvordan det går- noe jeg ikke hadde ventet- så jeg prøver å legge vekt på at det er tross alt noen som bryr seg når man har vanskelige perioder.

Prøv å finne lojale venner, gjerne slike som er i samme situasjon, må bli mitt råd. Og la de i familien som ikke bryr seg, seile sin egen sjø, dvs ikke forvent noe, da blir en bare så såret og skuffet.

[Gjest Gjest]

Desverre blir mange veldig fanget i sitt eget liv, og klarer ikke å se hvordan folk rundt dem har det. Mest sansynlig mener ikke søsknene dine noe vondt med dette, men de ser desverre ikke så mye lenger enn bare sin egen hverdag.

Jeg tror heller ikke noen er i stand til å forestille seg hvordan det er å være pårørende til en som er psykisk syk. Jeg tror ingen klarer å forestille seg den sorgen man da lever i. Dette gjør jo også at det for oss kan virke som om de ikke bryr seg, men egentlig har det med at de ikke vet, fordi det ikke går ann å vite hvordan den sorgen er før man har vært der selv.

Selv har jeg funnet mye trøst i å lese bøker om det å være pårrende. Her er det mange historier om andre som sitter med nøyaktig de samme følelsene som en selv, og nøyaktig de samme familiekonfliktene, den manglende forståelsen og følelsen av egen utilstrekkelighet fordi man selv har behov for støtte (støtten skal jo gis til den syke ikke sant?, slik tenker alle pårørende og resten av familien rundt, fokuset blir på den syke og alle vi rundt glemmes lett) Dette hjalp meg til å se at det ikke er mine venner og min familie som ikke bryr seg, men at det rett og slett ikke er lett å forstå for dem rundt hvilket behov vi også har.

Hva med å snakke med søsnkene dine og fortelle at du savner dem og at du behøver deres omsorg? Dersom du kan klare å gjøre dete uten å anklage dem vil de nok like å bli etterlyst. Kanskje tar de ikke kontakt fordi de syntes det er vanskelig å vite hva de skal si, kanskje er de redd for å mase eller si noe feil. Jeg skal love deg at det er nok ikke det at de ikke bryr seg, men at de ikke ser og at de rett og slett ikke vet hva de skal gjøre.

Håper ting går bedre etter hvert. Lykke til.

[Gjest Gjest]

Kanskje du rett og slett skal ringe DEM når du har behov for å prate med familie? Det er ikke så lett for dem å vite hvordan du har det, når ting er bra, og når du trenger litt omtanke.

Noen ganger trenger mennesker å bli minnet på å vise litt omsorg. De trenger kanskje bare at du viser initiativ?