Angst og depresjon.? Ufør?

[AnonymBruker]

Hei, jeg har ekstrem sosial angst. Jeg kan heller ikke gå til legen, psykolog etc pga angsten.

Og problemet er også at jeg ikke tør å snakke med legen om dette da jeg har bla. sosial angst.

Det du kan gjøre er å få en god venn/familie/kjæreste til å gå for deg til legen og forklare problemet, legge ved et brev e.l så slipper du å dra selv. Da får du vite hva du bør gjøre videre.

Du kan også gi fullmakt til noen andre om det gjelder papirer hos NAV/sosialen etc om du ikke kan gå eller ringe selv.

Psykolog med eksponering/sosial trening og anti depressiva er ikke et alternativ for mange, så om du føler det er bortkastet så er det mest sannsynlig det også. (Det kan gjøre det mye mye verre)

Selv prøver jeg å bli med samboer og famile på f.eks matbutikk og handle en dag i uka, på dagtid når det er lite folk eller bli med på noe annet når jeg føler jeg greier det selv og kan gå rett i bilen om jeg ikke orker det. Du bør også se på om du har muligheter til å jobbe hjemmefra, ta utdannelse på nett, lage ting, lære deg å sy bunader? Det er MASSE du kan gjøre hjemme, om du har en person til å hjelpe deg er det mye enklere (da slipper du f.eks å ringe om du lurer på ting om skole/kurs etc og kan skrive ut fullmakt om du må gjøre noe i banken)

Hvorfor kan ikke de prøve å ordne en tilrettelagt jobb istedet for å gå ufør? Da får de trening og bidrar litt i ett. Blakk vil man være uansett.

Det er drømmen for mange av oss, men fungerer ikke slik

På butikken må man, til legen må man, til tannlegen må man, på sykehuset en eller annen gang er det stort sannsynlighet for at man må.

Man slutter å gjøre disse tingene, at man MÅ hjelper ikke, man klarer ikke. Om man hadde kunnet mannet seg opp og bare gjort det hadde det jo ikke vært noe problem. Selv har jeg ingen diagnose fordi jeg ikke kan gå til legen/psykologen.

Håper ting ordner seg for deg! Klem fra Ida.

[AnonymBruker]

Hei, jeg har ekstrem sosial angst. Jeg kan heller ikke gå til legen, psykolog etc pga angsten.

Og problemet er også at jeg ikke tør å snakke med legen om dette da jeg har bla. sosial angst.

Det du kan gjøre er å få en god venn/familie/kjæreste til å gå for deg til legen og forklare problemet, legge ved et brev e.l så slipper du å dra selv. Da får du vite hva du bør gjøre videre.

Du kan også gi fullmakt til noen andre om det gjelder papirer hos NAV/sosialen etc om du ikke kan gå eller ringe selv.

Psykolog med eksponering/sosial trening og anti depressiva er ikke et alternativ for mange, så om du føler det er bortkastet så er det mest sannsynlig det også. (Det kan gjøre det mye mye verre)

Selv prøver jeg å bli med samboer og famile på f.eks matbutikk og handle en dag i uka, på dagtid når det er lite folk eller bli med på noe annet når jeg føler jeg greier det selv og kan gå rett i bilen om jeg ikke orker det. Du bør også se på om du har muligheter til å jobbe hjemmefra, ta utdannelse på nett, lage ting, lære deg å sy bunader? Det er MASSE du kan gjøre hjemme, om du har en person til å hjelpe deg er det mye enklere (da slipper du f.eks å ringe om du lurer på ting om skole/kurs etc og kan skrive ut fullmakt om du må gjøre noe i banken)

Hvorfor kan ikke de prøve å ordne en tilrettelagt jobb istedet for å gå ufør? Da får de trening og bidrar litt i ett. Blakk vil man være uansett.

Det er drømmen for mange av oss, men fungerer ikke slik

På butikken må man, til legen må man, til tannlegen må man, på sykehuset en eller annen gang er det stort sannsynlighet for at man må.

Man slutter å gjøre disse tingene, at man MÅ hjelper ikke, man klarer ikke. Om man hadde kunnet mannet seg opp og bare gjort det hadde det jo ikke vært noe problem. Selv har jeg ingen diagnose fordi jeg ikke kan gå til legen/psykologen.

Håper ting ordner seg for deg! Klem fra Ida.

[Gjest uAnonymBruker]

Man slutter å gjøre disse tingene, at man MÅ hjelper ikke, man klarer ikke. Om man hadde kunnet mannet seg opp og bare gjort det hadde det jo ikke vært noe problem. Selv har jeg ingen diagnose fordi jeg ikke kan gå til legen/psykologen.

Kan du ikke få lege/psykolog til å komme hjem til deg? Det var det jeg gjorde fordi jeg ikke kom meg lengre enn til postkassa uten å gå fullstendig i angstkjelleren. I to år hadde jeg alle mine psykologtimer hjemme i stua, det samme med legetimene.

[AnonymBruker]

Virker som om du sitter dypt i det Ida, men det er håp. Få noen til å komme hjem til deg som uAnonymbruker sier. Å få hjelp er virkelig deilig når du først har turt.

Og hvordan kan du si

"Psykolog med eksponering/sosial trening og anti depressiva er ikke et alternativ for mange, så om du føler det er bortkastet så er det mest sannsynlig det også. (Det kan gjøre det mye mye verre)"

Når du ikke har engang har prøvd selv? "Selv har jeg ingen diagnose fordi jeg ikke kan gå til legen/psykologen."

[AnonymBruker]

Jeg har dessverre ikke råd til å betale egenandel hos fastlegen en gang, så tviler på at jeg har råd til å få noen til å komme hjem til meg, spesielt om det er på fast basis. Vet heller ikke om jeg takler å få noen inn i min siste trygge sone, da har jeg ingen mulighet til å gå om jeg synes det blir feil for meg.

Burde ha forklart det jeg sier, grunnen til at jeg skriver det er at jeg har blitt kjent med to andre på nett som har prøvd dette gjennom flere år, ene har blitt verre og en ingen særlig endring bare masse ubehag (og nedfor i perioder etter dette). Det kan jo så klart fungere for noen og det er kjempefint, men jeg tror at om man har prøvd en metode gjennom flere år og det ikke føles NOE bedre.. så bør man kanskje vurdere andre alternativ? Mente ikke å høres veldig negativ ut, men personlig er dette en løsning som er helt uaktuell for meg

[AnonymBruker]

Anonym over er Ida, glemte å skrive på det.

[AnonymBruker]

Jeg har dessverre ikke råd til å betale egenandel hos fastlegen en gang, så tviler på at jeg har råd til å få noen til å komme hjem til meg, spesielt om det er på fast basis. Vet heller ikke om jeg takler å få noen inn i min siste trygge sone, da har jeg ingen mulighet til å gå om jeg synes det blir feil for meg.

Burde ha forklart det jeg sier, grunnen til at jeg skriver det er at jeg har blitt kjent med to andre på nett som har prøvd dette gjennom flere år, ene har blitt verre og en ingen særlig endring bare masse ubehag (og nedfor i perioder etter dette). Det kan jo så klart fungere for noen og det er kjempefint, men jeg tror at om man har prøvd en metode gjennom flere år og det ikke føles NOE bedre.. så bør man kanskje vurdere andre alternativ? Mente ikke å høres veldig negativ ut, men personlig er dette en løsning som er helt uaktuell for meg

Jeg hadde heller ikke råd, egentlig. Jeg melket mine første 1800kr fra samboer og far, etter det får du frikort. Etter det igjen vil du få penger, som igjen gir mer frihet enn du skulle tro.

Det funket for meg. Jeg er kanskje ikke så mye tøffere, men jeg tør mye mer enn jeg trodde fordi jeg er innstilt på å overvinne angsten. Det tok meg 2 år og to henvisninger før jeg turte å møte opp hos psykriateren min. Men jeg er evig glad jeg turte til slutt. Jeg er så heldig å ha samboeren min ved min side, han kjører meg dit hver gang. Og første gangen ble han med inn slik jeg visste hvordan ting ville foregå. Etter jeg hadde vært der 2-3 ganger ble det ikke lenger et problem, mye enklere enn å gå i butikken eller til og med hente posten iblant.

[Gjest uAnonymBruker]

Jeg hadde heller ikke råd, egentlig. Jeg melket mine første 1800kr fra samboer og far, etter det får du frikort. Etter det igjen vil du få penger, som igjen gir mer frihet enn du skulle tro.

Eller du kan spørre sosialkontoret, det gjorde jeg. Da betaler de frem til det blir gratis for deg. Da betaler du bare hvis du avlyser timen samme dag.

[Gjest gjest]

Jeg la inn et innlegg her inne tidligere, og etter å ha lest svarene dine - så har jeg egentlig bare ett svar:

Vil du leve?

Det livet du lever nå er isolerer deg fullstendig, og husk - det er faktisk DU som tar valget om å la angsten styre deg når du velger å gjøre overhodet ingenting.

Jeg vet veldig godt at det er langt lettere sagt enn gjort - men du er nå i en fase hvor du virkelig trenger hjelp. Og med hjelp så mener jeg HJELP.

Du er nødt til å oppsøke fastlegen som kan hjelpe deg videre med henvisning, og klarer du ikke det så får du ta kontakt med psykiatrisk klinikk for å få akutt hjelp der.

Slik du er nå får du vel heller ikke kjøpt inn mat? Dersom du ikke tør gå ut døren eller ta imot et kort besøk?

Når man har angst trenger man mye forståelse og støtte - men man trenger faktisk også et enormt spark i ræva for å det hele tatt tørre ta det første steget.

Hvorvidt du får angstanfall eller ikke er faktisk helt irrelevant der og da, for kommer faktisk ikke til å dø. At du får et angstanfall hos legen er peanuts ifht hva du utsetter deg for om du fortsetter å isolerer deg resten av livet.

Så enkelt og vanskelig er det. Jeg vil faktisk si at ditt behov for hjelp er akutt, du har jo for lenge siden begynt å redusere livet ditt til størrelse med et frimerke.

[AnonymBruker]

jeg tror det å bli ufør vil gjøre vondt verre, ingenting er verre for angst og depresjon enn å gå hjemme, snakker av erfaring

[rigelgutten]

Jeg har vært ute av arbeidslivet i 5 år pga angst. I 3-4 år var jeg fullstendig isolert. Det siste året har jeg hatt enorm framgang. Det meste pga meg selv, jeg har tatt små skritt hele veien. Begynte med å gå i en liten butikk på formiddagen da jeg visste alle var på jobb, økte gradvis til andre butikker og situasjoner. Selvtilliten økte for hver gang. I sommer reiste jeg på ferie alene til Frankrike og er meget stolt Sliter fortsatt for angst for folk jeg kjenner,og fikk mitt første angstanfall for en stund siden. Det var et lite nederlag, men jeg fikk sagt det til legen,psykologen og nav mannen så alle vet om det og jeg får hjelp. Det føles godt å få hjelp . Dette skal jeg klare. Jeg skal ut i arbeidslivet igjen. Alt er mulig bare man vil det

[AnonymBruker]

Jeg la inn et innlegg her inne tidligere, og etter å ha lest svarene dine - så har jeg egentlig bare ett svar:

Vil du leve?

Det livet du lever nå er isolerer deg fullstendig, og husk - det er faktisk DU som tar valget om å la angsten styre deg når du velger å gjøre overhodet ingenting.

Jeg vet veldig godt at det er langt lettere sagt enn gjort - men du er nå i en fase hvor du virkelig trenger hjelp. Og med hjelp så mener jeg HJELP.

Du er nødt til å oppsøke fastlegen som kan hjelpe deg videre med henvisning, og klarer du ikke det så får du ta kontakt med psykiatrisk klinikk for å få akutt hjelp der.

Slik du er nå får du vel heller ikke kjøpt inn mat? Dersom du ikke tør gå ut døren eller ta imot et kort besøk?

Når man har angst trenger man mye forståelse og støtte - men man trenger faktisk også et enormt spark i ræva for å det hele tatt tørre ta det første steget.

Hvorvidt du får angstanfall eller ikke er faktisk helt irrelevant der og da, for kommer faktisk ikke til å dø. At du får et angstanfall hos legen er peanuts ifht hva du utsetter deg for om du fortsetter å isolerer deg resten av livet.

Så enkelt og vanskelig er det. Jeg vil faktisk si at ditt behov for hjelp er akutt, du har jo for lenge siden begynt å redusere livet ditt til størrelse med et frimerke.

Jeg er veldig enig med deg! Har selv slitt med angst, så jeg vet hvordan det er. Å gi etter for angsten er noe av det dummeste man kan gjøre - unngåelse og isolasjon forverrer angsten, selv om det kanskje føles godt å unngå noe vanskelig der og da.

Det er viktig å eksponere seg selv, men enda viktigere er det at man gjør det på riktig måte. Å hoppe uti den verst tenkelige situasjonen, kan gjøre vondt verre. Lag gjerne en oversikt over mange forskjellige situasjoner man har angst for, og ranger dem etter hvor vanskelige de er å gjennomføre. Deretter begynner man med å eksponere seg for de minst vanskelige tingene - i sitt eget tempo. Om det innebærer feks å oppholde seg i en butikk i 10 sekunder, så gjør man det.

Jeg har forståelse for at mange syns det er ekstremt vanskelig å skulle gå til legen, men det er utrolig viktig å oppsøke hjelp! Gå dit sammen med en god venn som støtte, og la gjerne han/hun forklare problemet til legen. Eventuelt kan du på forhånd skrive et brev, som du gir til legen.