Gjest Gjest_Pia_* Skrevet 15. januar 2008 #1 Del Skrevet 15. januar 2008 Jeg sliter med mye angst og depresjon. Også er jeg dessverre imidlertidig ufør pga. dette. Dette går ut om et år. Og jeg føler meg enda mere urolig, økt angst og uvitenhet ol. fordi jeg hele tiden har hengende over hodet mitt. Hva skjer om et år? Skal jeg søke om varig ufør? Eller presser de meg i jobb? Jeg har ikke jobbet på syv år og er nå 28 år gammel. Jeg føler meg altfor syk til å jobbe. Jeg har lyst til å bli frisk også kan jeg jobbe. Men jeg orker ikke å jobbe nå pga. psykiske problemer. Og problemet er også at jeg ikke tør å snakke med legen om dette da jeg har bla. sosial angst. Jeg har også fryktelig lege skrekk. Hva skal jeg gjøre da? Jeg har også gått til psykolog, medisiner uten at jeg merker noenting. Jeg har ikke blitt noe bedre på de syv årene. Jeg føler jeg blir mere redd, økt frustrasjon, økt nervøsitet pga. dette. Hva skal jeg gjøre da? Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Gjest_jenni_* Skrevet 15. januar 2008 #2 Del Skrevet 15. januar 2008 Få noen du stoler på til å følge deg til fastlegen din. Du bør henvises videre i hjelpeapparatet. Hvis du er midlertidig ufør, så har du vel vært hos lege/psykiater som har kontaktet trygdekontoret. Ring kontakten din på trygdekontoret, og spør hva du skal gjøre for å få hjelp videre. Lykke til. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Gjest_Elisabeth_* Skrevet 15. januar 2008 #3 Del Skrevet 15. januar 2008 Jeg sliter med mye angst og depresjon. Også er jeg dessverre imidlertidig ufør pga. dette. Dette går ut om et år. Og jeg føler meg enda mere urolig, økt angst og uvitenhet ol. fordi jeg hele tiden har hengende over hodet mitt. Hva skjer om et år? Skal jeg søke om varig ufør? Eller presser de meg i jobb? Jeg har ikke jobbet på syv år og er nå 28 år gammel. Jeg føler meg altfor syk til å jobbe. Jeg har lyst til å bli frisk også kan jeg jobbe. Men jeg orker ikke å jobbe nå pga. psykiske problemer. Og problemet er også at jeg ikke tør å snakke med legen om dette da jeg har bla. sosial angst. Jeg har også fryktelig lege skrekk. Hva skal jeg gjøre da? Jeg har også gått til psykolog, medisiner uten at jeg merker noenting. Jeg har ikke blitt noe bedre på de syv årene. Jeg føler jeg blir mere redd, økt frustrasjon, økt nervøsitet pga. dette. Hva skal jeg gjøre da? Kjære Pia. Ikke vær redd. Det finnes løsninger. Selv om du ikke klarer å se det, eller tro på det nå, så er det likevel sant. Det er en sannhet at det alltid er lys i enden i tunellen. Det er også en sannhet at bak skyene er himmelen alltid blå selv om du nå kun ser skyer og tåke. Det er så mye jeg gjerne ville sagt deg. Jeg holder selv på å finne ut av ting. Eller skal jeg heller si "å gå min livsvei". Jeg kommer aldri til å gi meg med å leite etter svar, eller rettere sagt; leite etter det som kan fungere for meg slik at jeg får en opplevelse av at livet er OK. Det har jeg lovet meg selv, selv om jeg så mange ganger ønsker å gi opp, selv om jeg ofte blir så trett, så trett av å streve. Jeg gjenkjenner det du sier. Jeg har selv fått 100% varig uføretrygd etter 2 år tidsbegrenset uføretrygd. Jeg anbefaler deg å søke om varig uføretrygd. Du kan likevel jobbe ganske mye i tillegg dersom du skulle bli frisk nok til det. Du kan også redusere uføregraden etterhvert hvis ønskelig, samtidig som du har den tryggheten at du kan falle tilbake på 100% uføretrygd igjen dersom det er det riktige. Jeg ville startet allerede med det 6 mnd. før den midlertidige uføretrygden din går ut. Jeg vet ikke om det hjelper, men husk at legen er der for å hjelpe deg. Klarer du å si til ham at dette er vankelig for deg? At du har legeskrekk og sosial angst? Kanskje du ikke behøver å si noe i det hele tatt? Bare at du ønsker å søke om varig uføretrygd (når tiden er inne). Legen din skjønner sikkert mer enn du tror. Det er min erfaring. La ham spørre deg dersom det er noe han lurer på. Ofte har jeg trodd at jeg må forklare og rettferdiggjøre alt mulig ovenfor legen, men så blir jeg så overrasket og glad da ikke det er tilfellet. Prøv å se. Ting har en tendens til å gå bedre enn man tror, men frykten og angsten ødelegger for oss. Husk INGEN kan tvinge deg i jobb igjen! Det er du som bestemmer. Det er kun du som vet hvordan du har det. Når det gjelder medisin er det viktig at du får kontakt med de som er spesialister på området, og da mener jeg psykiatere. De er også leger. Et riktig antideppresiva kan gi deg det løftet du trenger til å komme deg opp på et nivå som gjør at du kan komme deg videre. Gjerne i kombinasjon med samtaleterapi. Dersom du bare bruker samtale, vil det kanskje ta uendelig lang tid før ting kan rette seg. Hvorfor ha det helt forferdelig i mellomtiden? Ofte er det vanlig å prøve ut 3-4 forskjellige medikamenter for å finne den som akkurat er riktig for deg. Men ofte kan en erfaren psykiater treffe blink med en gang, ut fra din beskrivelse av hvordan du har det. Det er mye uvitenhet og synsing når det gjelder antideppresiva. Her er f.eks. en artikkel som kan være god og informativ: http://www.hieronimus.org/cgi-bin/hieronim...d=artikkel.show Jeg anbefaler at du ber legen din om en henvisning til DPS (distriktspsykiatisk polyklinikk). Du kan bare ringe legekontoret og be om en henvisning som du kan hente i luken. Uten legetime. På DPS kan du komme etter behov, akkurat som hos en privatpraktiserende psykolog. Der er både psykologer og psykiatere. De finner ut hvem og hva som kan passe deg, og dersom du ikke syns det fungerer finner de en annen til deg. Det er i alle fall klart at du ikke har fått riktig hjelp. Og så er det det at ingen står i kø for å hjelpe deg på rett vei. Vi må liksom være kjempesterk og finne ut av alt mulig selv. Det er helt feil, men sånn er det. Vi må selv sørge for å finne den hjelpen vi trenger. Stakkar deg, kjære venn. Jeg føler så med deg. Men husk å ha i bakhodet det med at himmelen alltid er blå bak skyene. Men jeg vet, det er så vondt å ha det vondt. Jeg sender deg alle mine gode tanker og all den trøst jeg kan gi. Ting har også en tendens til å gå bedre enn vi tror. Ikke gi opp. Hilsen Elisabeth 3 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Frk Åberg Skrevet 15. januar 2008 #4 Del Skrevet 15. januar 2008 Det er nok ikke godt å ha dette hengende over seg, men den eneste måten ting kan bli bedre på, er å søke hjelp og fortelle akkurat hva som plager deg. Ingen vil gjøre dette for deg. Du har hele livet foran deg. Vil du tenke tilbake på at du ikke turte å fortelle om problemene dine, slik at du kunne gjøre noe med dem? Du ønsker å bli frisk og begynne å jobbe. Slik jeg ser det, er den eneste måten å være litt streng med deg selv i første omgang, og søke hjelp. Min personlige mening, er at det for noen kan bli som en slags sovepute om man får innvilget varig uføretrygd. Man begynner å se på seg selv som ufør og det kan bli en del av identiteten, og man glemmer alle de gode egenskapene som kanskje ikke alltid er så synlige fordi problemene er i veien. For å komme seg videre, tror jeg du bare måte bite det i deg, og bl.a. fortelle om din sosiale angst. Det virker kanskje også skremmende å skulle begynne å jobbe dersom denne angsten plager deg veldig? Sosial angst kan forsvinne eller bli bedre ved hjelp av profesjonelle. Sosial angst forsvinner ikke av seg selv - hvertfall ikke hvis man isolerer seg fordi man unngår det man er mest redd for. Det kan være mange grunner til at du føler at psykolog og medisiner ikke har hjulpet. Kanskje hadde du en psykolog du manglet kjemi med, at opplegget ikke passet deg, eller at du prøvde en type medisin som ikke passet for deg? Ikke gi opp - du kan fortsatt få hjelp. 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Gjest Skrevet 15. januar 2008 #5 Del Skrevet 15. januar 2008 Synes det var veldig mye fornuftige råd her, men vl gjerne legge til et par ting. Meditasjon og yoga hjelper svært godt mot angst og har dokumentert effekt For min egen del er det det som har hjulpet klart mest. Når du først har mye tid hjemme er det kanskje noe du kan drive litt med. Du kan også jobbe med kognitiv terapi på egenhånd, for eksempel gjennom boken "tenk deg glad" som er meget annerkjent. Du kan også lære deg selvhypnose eller andre teknikker for å inprinte positiv tenkning. Hvis du bare bruker 10 minutter hver dag på noe sånt så gir det etter hvert resulateter. All trening hjelper også. Du kan også vurdere å gå til en psykolog som kan hypnose, eller en kroppsorientert terapi som rosenterapi som forløser negative følelser som sitter i kroppen. Akkupunktur hjelper også mot angst. Ellers er det eneste jeg si at du må pushe deg selv til å jobbe med problemene på forskjellige måter til du finner noe som virker. Meditasjon og yoga kan du lære på kurs, men hvis du googler MBSR og ser litt på sidene som kommer så vil du finne gode instruksjonscder for meditasjon som er rettet inn mot angst. Du kan også prøve en hver form for avspenningscder eller avspenningsøvelser. Det mest sentrale for å redusere angst er rolig og fri pust. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Gjest_camilla_* Skrevet 15. januar 2008 #6 Del Skrevet 15. januar 2008 Kognitiv terapi har vist seg å gi god effekt på sosial angst. DPS har sikkert tilbud om det. Snakk med legen din om det. Skjønner at det å snakke om dette med legen kan være vanskelig, hva med å skrive ned det du tenker på et papir til legen så kan legen lese så slipper du å prate og stotre og bli bare enda mer nervøs. Ved å skrive så kanskje du får formidlet flere av tankene dine enn hvis du må prate. Bare et forslag. Jeg har selv sosial angst og går i kognitiv terapi og synes det hjelper. Har selv også skrevet ned istedenfor å snakke. Uansett så håper jeg du finner en fremgangmåte som hjelper deg til en bedre hverdag. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest pirjo Skrevet 16. januar 2008 #7 Del Skrevet 16. januar 2008 (endret) Jeg har også angst, og sist jeg var hos legen min, ga han meg følgende hjemmelekse til neste gang: "Hver gang du tenker en negativ tanke, SKAL den etterfølges av en positiv. Hver gang du ser deg i speilet, SKAL du si til deg selv hvor bra du har det - selv om du ikke tror på det der og da. For etterhvert vil kroppen på en måte venne seg til de positive tankene, på samme måte som den nå er vanttil de negative. Det er DET du skal snu!!" Så jeg laget meg en regle jeg gjentar for meg selv hver gang jeg ser meg i speilet, hver gang jeg glemmer meg og luller meg inn i angsten min, ofte skriver jeg den ned på en lapp også, bare for å se den på trykk: "Jeg er frisk, jeg er lykkelig og har det j.... bra". Og det hjelper! Det føles naturlig for meg å tenke slik, selv om jeg selvsagt har mine virkelig tunge dager jeg også. Det er merkelig, forøvrig, at vi ikke er flinkere til å peppe oss selv litt - hadde en venn vært nedfor og lei, hadde vi jo forsøkt å si eller gjøre noe positivt for å muntre opp han /henne. Forresten: Jeg var også redd første gang jeg skulle til legen, men i god tid før timen sendte jeg ham et brev der je beskrev hvordan jeg hadde det osv. Så var han forberedt til timen. Virket som han syntes det var ok. Lykke til! Endret 16. januar 2008 av pirjo Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest bertnes Skrevet 17. mars 2008 #8 Del Skrevet 17. mars 2008 Angst og depresjon, psykiske lidelser overhodet - MÅ ordnes av Deg selv. Du selv må Ville få bugt på problemene. Går du i terapi, hos psykologi/psykiater hjelper det lite om du ikke selv er 100 % motivert og stålsatt om å bli bedre og få bugt på problemene. Å finne denne styrken, kan selvsagt være vanskelig. Dvs, det er veldig vanskelig. Men, tenk deg om, hvem er du, hvem var du - hva gjorde deg unik, unik uten denne lidelsen. Hvem vil du være, uten dette handikappende sikkerhetsnettet. . . Grip fatt i dagen, og i deg selv - se det komiske i det du kan. Om det er noen trøst sliter de fleste med ett eller annet. Studier viser at selv om folk viser et "tøfft yttre" i sosiale settinger, er de fleste like usikkre som en selv er. svar fra en pessimist som prøver Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest juni Skrevet 12. mai 2011 #9 Del Skrevet 12. mai 2011 Jeg sliter også veldig med angst og depresjon.Jeg fikk mitt første angstanfall da jeg var 12-13 år å siden har jeg slitt med panikkangst,dype depresjoner og spiseproblemer (jeg er nå 26 år).jeg har prøvd samtaler med psykolog og psykiatrisk sykepleier.medisiner,jobbtrening,terapi og div men nå er ting blitt så ille at jeg ikke funger i hverdagen i det heletatt.jeg sover ikke om natten,sliter med hodepine og har mageproblemer,å sammen med angst og depresjon så er det ikke lett å fungere i hverdagen. Jeg skal nå søke om å bli ufør,et ord jeg synnes er veldig skummelt å som jeg helst ikke vill si høyt.men jeg føler at om jeg skal fungere som mamma og kone så er dette det eneste rette for familien er tross alt det viktigste.jeg gruver meg skikkelig til å snakke med doktoren om dette,har avbestilt legetimen min 2 ganger allerede men nå må jeg gjøre det. håper såkalte "skjulte sykdommer" som angst og depresjon kommer mer fram i lyset. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest hai Skrevet 12. mai 2011 #10 Del Skrevet 12. mai 2011 Jeg anbefaler deg absolutt IKKE å søke om varig uføretrygd. Er det en ting som trigger angst og depresjoner enda mer - så er det å stå utenfor samfunnet ifht jobb og sosialt nettverk. Det er det aller verste en kan gjøre mot seg selv...... Jeg tror ikke at alle kan bli helt friske, men jeg tror det er fullt mulig å bli friskere med den rette teknikken. Tenker bl. a på et program på TV2 for et års tid siden om en klinikk i Trondheim som brukte eksponeringsterapi(tror det var for en spesiell type angst) - og for mange av deltakerne var det første gangen på mange år at de hadde klart ting som å gå seg en tur i skog/jobbe etc. Angst kan kun brytes ved gjentatt eksponering, og den eneste måten å gjøre det på er å få hjelp. Angst er ikke farlig, men veldig ubehagelig - og kan ta over hele livet. Men du kan ta livet ditt tilbake - det skjer kun om du gjør det skritt for skritt, og tar de valgene du frykter mest. Første valg nå vil være å oppsøke fastlegen. Jeg lover deg at du helt garantert vil overleve - selv om det kommer til å bli ubehagelig. Litt av trikset for min del var å akseptere at jeg hadde et angstanfall(og hvert eneste sekund hadde jeg mest lyst til å flykte fra situasjonen, måtte nærmest lime meg fast) - å bare avtale med meg selv at "ja, jeg kommer helt sikkert til å få et anfall - men jeg skal likevel gjennomføre." Og husk at de fleste angstanfall varer i maks en time. Oppsøker du hjelp kan det hende at du tilfører ganske mange nye, gode timer inn i livet ditt på sikt. Det er verdt de få timene med angstanfall. Du burde også ringe til legen din/skrive brev om at du ønsker bestille time, men nå har du så sterk angst at du er usikker på om du klarer stille til timen. Det kan hende de henviser deg til en lege som gjør hjemmebesøk? 2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 12. mai 2011 #11 Del Skrevet 12. mai 2011 Enig. Søke varig ufør er som å grave sin egen grav. Har du prøvd sosialtrening i samarbeid med en støttekontakt? Dette hjelper meg og min angst veldig. Depresjon må jeg stadig jobbe mot på egenhånd, og får noen råd fra psykriateren min på det verste. 3 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 12. mai 2011 #12 Del Skrevet 12. mai 2011 Jeg sliter med mye angst og depresjon. Også er jeg dessverre imidlertidig ufør pga. dette. Dette går ut om et år. Og jeg føler meg enda mere urolig, økt angst og uvitenhet ol. fordi jeg hele tiden har hengende over hodet mitt. Hva skjer om et år? Skal jeg søke om varig ufør? Eller presser de meg i jobb? Jeg har ikke jobbet på syv år og er nå 28 år gammel. Jeg føler meg altfor syk til å jobbe. Jeg har lyst til å bli frisk også kan jeg jobbe. Men jeg orker ikke å jobbe nå pga. psykiske problemer. Og problemet er også at jeg ikke tør å snakke med legen om dette da jeg har bla. sosial angst. Jeg har også fryktelig lege skrekk. Hva skal jeg gjøre da? Jeg har også gått til psykolog, medisiner uten at jeg merker noenting. Jeg har ikke blitt noe bedre på de syv årene. Jeg føler jeg blir mere redd, økt frustrasjon, økt nervøsitet pga. dette. Hva skal jeg gjøre da? Jeg ble ufør pga. angst når jeg var 28. Jeg gruet så for hver dag jeg måtte på jobb at det var helt grusomt, særlig på søndager når jeg hadde hele uka foran meg. Jeg var så full av angst på jobb at om kvelden kunne jeg ofte ikke huske hva jeg hadde arbeidet med, umulig å konsentrere seg...helt jævlig var det men jeg så liksom ikke noen utvei, trodde jeg var nødt til å fortsette å arbeide.. Er det virkelig ille å gå på jobb er det mye bedre å være ufør (uansett hva Fremskrittspartiet måtte mene). 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest ane Skrevet 17. mai 2011 #13 Del Skrevet 17. mai 2011 Enig. Søke varig ufør er som å grave sin egen grav. Har du prøvd sosialtrening i samarbeid med en støttekontakt? Dette hjelper meg og min angst veldig. Depresjon må jeg stadig jobbe mot på egenhånd, og får noen råd fra psykriateren min på det verste. jeg er ikke helt eni i at å bli ufør er og grave sin egen grav.jeg er selv ufør etter mange år med angst.for min del så har livet blitt mye lettere nå.jeg kan styre selv når jeg vil ut og treffe samfunnet.jeg slapper mere av nå når jeg ikke har presset om jobb,trening,sammtaler osv hengende over meg.dette tror jeg varierer fra person til person. 3 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Hoppetaujenta Skrevet 17. mai 2011 #14 Del Skrevet 17. mai 2011 Søke varig ufør er som å grave sin egen grav. En søker ikke om varig uføretrygd bare fordi man kjeder seg litt en tirsdags formiddag. Det ligger store og vanskelige ting bak den avgjørelsen. Det hjelper mange, men passer ikke for alle. Mange folk som lever innestengt i et angsthelvete er ofte "i sin egen mentale grav" allerede, og får stor hjelp til å "komme ut" og leve et godt liv som de ellers ikke kunne, både med trygd, samtalebehandling og medisinering. Verden er ikke bare sort eller hvit, vet du. 3 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 17. mai 2011 #15 Del Skrevet 17. mai 2011 Jeg sliter med mye angst og depresjon. Også er jeg dessverre imidlertidig ufør pga. dette. Dette går ut om et år. Og jeg føler meg enda mere urolig, økt angst og uvitenhet ol. fordi jeg hele tiden har hengende over hodet mitt. Hva skjer om et år? Skal jeg søke om varig ufør? Eller presser de meg i jobb? Jeg har ikke jobbet på syv år og er nå 28 år gammel. Jeg føler meg altfor syk til å jobbe. Jeg har lyst til å bli frisk også kan jeg jobbe. Men jeg orker ikke å jobbe nå pga. psykiske problemer. Og problemet er også at jeg ikke tør å snakke med legen om dette da jeg har bla. sosial angst. Jeg har også fryktelig lege skrekk. Hva skal jeg gjøre da? Jeg har også gått til psykolog, medisiner uten at jeg merker noenting. Jeg har ikke blitt noe bedre på de syv årene. Jeg føler jeg blir mere redd, økt frustrasjon, økt nervøsitet pga. dette. Hva skal jeg gjøre da? Du har ikke prøvd å få hjelp med kostholdet? Kostholdet til mennesker kan ødelegge både psykisk og fysisk, hvetemel gir depresjon, kumelk gir angst og dårlige/stygge/negative tanker og sukker gir hyperaktivitet og sinne. Jeg var i samme situasjon som deg, men jeg fikk endret kosthold og er tilbake til et normalt liv igjen. Hvis du går inn på tråden "Jeg ble frisk av ME", vil du lese om interessante ting som kan hjelpe deg. Selvfølgelig handler det ikke bare om kostholdet, men det er kjempeviktig at kroppen får rett "diesel" slik at den fungerer bedre, og du kan klare bedre å ta tak i dine følelsesmessige problemer. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 17. mai 2011 #16 Del Skrevet 17. mai 2011 Hvorfor kan ikke de prøve å ordne en tilrettelagt jobb istedet for å gå ufør? Da får de trening og bidrar litt i ett. Blakk vil man være uansett. 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 17. mai 2011 #17 Del Skrevet 17. mai 2011 Hvorfor kan ikke de prøve å ordne en tilrettelagt jobb istedet for å gå ufør? Da får de trening og bidrar litt i ett. Blakk vil man være uansett.Det er mye som skal utprøves før en får innvilget trygd. Folk prøver og prøver diverse jobber etc, ofte i mange år, før de kommer så langt som til å søke. Så kan det være lang tid i behandlingskø, før en får avslag. Dette må ankes, og kanskje ankes igjen. Det er ikke lett å bli trygdet hvis noen tror det. 3 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest uAnonymBruker Skrevet 17. mai 2011 #18 Del Skrevet 17. mai 2011 Det er mye som skal utprøves før en får innvilget trygd. Folk prøver og prøver diverse jobber etc, ofte i mange år, før de kommer så langt som til å søke. Så kan det være lang tid i behandlingskø, før en får avslag. Dette må ankes, og kanskje ankes igjen. Det er ikke lett å bli trygdet hvis noen tror det. Kommer veldig an på hvor du bor. Jeg bor på et bittelite sted og søknaden var godtatt og trådt i kraft iløpet av to måneder. Driver med arbeidstrening i tillegg til å være ufør, så det å være ufør er ikke en hvilepute for alle, det er ofte heller en mulighet til å kunne gi seg selv tid til å bli frisk i et mere tilrettelagt tempo. Varig ufør trenger ikke bety for alltid ufør, men man må jobbe for det selv. Man blir bare sykere av å murre rundt hjemme og føle seg mere og mere utenfor samfunnet. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 17. mai 2011 #19 Del Skrevet 17. mai 2011 For noen er faktisk det siste der en stor lettelse, og de har det bedre slik enn å forsøke å komme inn i et system som de ikke kan være i. Folk er veldig forskjellige. 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest uAnonymBruker Skrevet 17. mai 2011 #20 Del Skrevet 17. mai 2011 For noen er faktisk det siste der en stor lettelse, og de har det bedre slik enn å forsøke å komme inn i et system som de ikke kan være i. Folk er veldig forskjellige. På butikken må man, til legen må man, til tannlegen må man, på sykehuset en eller annen gang er det stort sannsynlighet for at man må. Går man kun hjemme og ikke øver seg på å gå ut så vil de tingene man faktisk må gå ut for å gjøre bli et helvete å få gjennomført. Så selv om man trives best alene, hjemme, så må man ikke la seg selv bli så fanget av det at daglige gjøremål som å handle blir er permanent angstmoment. Var det jeg mente. 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå