Kreft

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Hei,

Jeg trenger å skrive litt. Jeg har kreft. Og jeg tror panikken begynner å bite seg fast i meg.

Jeg hadde netopp fylt 21, og var hos legen pga forkjølelse.. Jeg hadde egentlig bare tenkt å be han om hostesaft eller noe annet som tok bort hosten min. Han skrev ut en resept for meg og alt var så langt fryd og gammen.

Så begynte den vanlige avslutnings-samtalen som legene har. "har du det bra ellers da?", "hvordan går det egentlig med deg, ***?"

Han spør endel, fordi jeg har en lang periode gått på antidepressiva, jeg har slitt litt etter at moren min døde. Jeg svarte ærlig, sa at jeg hadde litt angst fortsatt. Angst for å få kreft. Også fablet jeg, som jeg alltid pleier, om at

jeg tror jeg kjenner kuler i brystene mine. Jeg tror alltid jeg kjenner det, fordi jeg er så redd for det.

Han sa han kunne kjenne etter for meg, hvis jeg ville det.

Jeg liker ikke å vise meg naken, jeg hater puppene mine, syns de er noe av det styggeste som finnes, så jeg sa at jeg ikke ville det, fordi han kom bare til å spy når han fikk se meg..

Så etter en lang samtale da, hvor han fortalte meg hvor bra det kom til å gå, osv, så fikk han lov.

Han bekreftet mistankene mine. Det var en kul der.

Han fortalte meg deretter hva som kom til å skje fremover.

Mammografi, vevsprøver, celleprøver.

Og avsluttet egentlig legetimen med å si at jeg måtte prøve å slappe litt mer av, for jeg så ikke så stygg ut som jeg mener selv.

Jeg og legen min har et ganske vennlig forhold, han passer veldig godt på meg og han har sagt at han ser på meg som en slags datter. En "datter" han har sett puppene til, og tatt GU på, haha! Men uansett, en datter. Han får

meg til å slappe av og er veldig flink til å gi meg all info jeg trenger.

Jeg ble satt opp til time på sykehuset.

Mammografien og resten av prøvene bekreftet mistanken. Jeg har kreft.

Jeg har den type kreft som mamman min døde av for 5 år siden.

Hellvette, jeg kommer til å dø! Jeg er TJUEÈN for faen!

Legene sa at dette kom til å gå bra. Bare en liten operasjon, for å få bort kulen, så var det bra igjenn.

Datoen for operasjonen kom, og jeg ble operert. Operert for første gang i hele mitt liv, og jeg gjorde det hele alene.

Jeg holder familien min og vennene mine utenfor dette, fordi jeg vil ikke skremme dem.

En måned går, og det blir tatt nye tester.

Det holdt ikke med operasjonen. (I told you so!?)

Jeg må ta cellegift! Cellegift!!

Wtf?! Når mamma min tok cellegift så ble hun så dårlig at hun lå i sengen sin å kastet opp over seg selv, fordi hun ikke klarte å komme seg inn på badet! Hun hadde så vondt i hele kroppen at det var bare ikke fysisk mulig! Hun

gråt konstant og hun hadde det helt jævlig, og vi kunne ikke gjøre noe for å få bort smertene. Hun klarte seg ikke alene. Jeg, som var 14 på det tidspunktet, måtte skulke skolen for å være hjemme og passe på henne, fordi

faren min ikke tok ansvar.

Er dette virkelig noe jeg skal måtte gå igjennom?

Er det nå jeg MÅ fortelle det til de rundt meg?

Ok, jeg har fortalt det til noen få venner. Mine to bestevenninner, som ikke bor der jeg bor. En venninne på jobben, sjefen min, og en venn jeg har som bor rett ved siden av meg.. Jeg tenkte det kanskje var praktisk at han

visste..

Datoen kommer og jeg møter opp på sykehuset. Livredd og alene.

Jeg blir innskrevet, fulgt til rommet og lagt i en seng.

Jeg får mye spesialbehandling, siden jeg kjenner sykepleierene, så pulsen senker seg litt..

Så kommer det til stykket. Nålen skal inn og dryppet skal settes på..

IKKE FAEN!

Jeg stikker av.. Blir borte fra sykehuset i noen timer, og har noen titalls ubesvarte anrop på mobilen..

Tilslutt møter jeg gråtende opp på sykehuset igjenn..

Jeg har kuttet dype sår i armene mine. Det hjelper å kutte meg. Det er min måte å flykte ifra verden et øyeblikk. Det får meg til å fokusere på smertene i såret, i stedet for alt som skjer med meg nå.

Det første som skjer er at jeg blir stripset sammen. Jeg nekter å sy. Også får de sette kanylen i meg..

Cellegift er en snodig følelse.. Man blir iskald i kroppen, og det er somom man kjenner at giften sprer seg. gift, man bare kjenner det på ordet, at dette er fryktelig galt.

Dagene som kommer er veldig spesielle. Det er ikke så lett å være syk på en måte man aldri har vært syk på før, og dermed ikke vite hva man skal gjøre for å få smertene og ubehaget til å gå bort. Det gjør det heller ikke

enklere at jeg er alene. Men jeg står fast ved valget mitt. Familien min skal IKKE måtte gå igjennom dette engang til. De mistet jo mamma de også, det ville bare vært egoistisk av meg, hvis jeg hadde fortalt det.

Dagene går, sykdommen er uutholdbar, smertene, kvalmen, følsomheten, redselen, den tunge pusten og hetetoktene.. Jeg har aldri opplevd noe værre noengang..

Jeg tar meg selv i å tenke at jeg vil dø, men tenker rimelig kjapt etterpå over hvor idiot jeg egentlig er som tenker på å ta livet av meg. hva faen liksom, først ta cellegift og utsette seg for dette hellvette, også bare avslutte det

på en feig måte ved å ta livet mitt selv? hah, nei!

Oppi det hele så har jeg en stalker, som ikke akkurat gjør hverdagen min enklere. Han ringer meg, sender meg sms, og truer meg.

Han er ute etter meg seksuelt, og han mener at jeg og han er ment for hverandre.

De gangene han ringer så mener han at jeg har bare med å møte opp -også gir han meg en adresse, på et tidspunkt, også skal vi ha sex. Og gjør jeg ikke dette så skal han skade noen jeg er glad i.

Jeg kan ikke gjøre annet enn å følge innstruksene han gir. Det er ihvertfall det eg har gjort så langt. Senest i februar. Nå er det april.

Han har stalket meg siden jeg var 15.

Denne gangen tok jeg et valg i å si til han "duh, jeg har en dødsdom på meg nå (for det er jo det det er) -jeg kan DØ, jeg har kreft, og akkurat nå gir jeg faen i om du er en kåt jævel. Jeg tenker KUN på meg selv nå, og du kan

bare dra til hellvette"

Jeg vet at ved å gjøre dette så risikerte jeg å miste noen jeg var fryktelig glad i, men det gikk heldigvis bra.. Jeg hadde ikke krefter til å gjøre noe med det.

Etter denne samtalen gjemte jeg meg i skapet mitt.. Jeg dro ut hyllene, kasta klæra på gulvet og satte meg innerst i skapet, i mørket, og gjemte meg..

Jeg følte meg ikke trygg utenfor skapet. Ok, nå høres jeg syk ut. Men det er vel det jeg er?

Han gjør dette til et rent hellvette, jeg er så redd. Dør ikke jeg av kreft, så kan jeg dø imens han er inni meg. Tanken gjør meg kvalm.

Etterhvert så klarer jeg å leve delvis normalt.. Jeg er på jobb hver dag. Heldigvis så har jeg en veldig forståelsesfull sjef som sier at det er ok at jeg tar ting som det kommer, jeg jobber minimalt, men rett og slett bare henger på

jobb, så slipper jeg å være alene.

Etterhvert så begynner også menneskene rundt meg på jobben å merke at det er noe galt.. Og det blir holdt et lite møte om meg.. Under hele møtet så satt jeg bak en kollega å gjemte meg, og gråt. Tårene sluttet aldri å

komme og jeg var helt skjelven. Har jeg kreft?! Altså, jeg vet jo at jeg har det, men jeg har aldri hørt noen si til noen andre ennå, at *** har brystkreft. Faen, dette her er virkelig sant. Det skjer virkelig.

Folk er veldig forståelsesfull da, spesielt èn person, en gutt. For å gjøre historien enklere å fortelle, så kaller vi denne gutten "ola".

"Ola" har støttet meg igjennom alt som har skjedd, fra sekundet vi ble kjent, og han gjør det fortsatt. Han har gitt meg små gaver for å lyse opp hverdagen min, og han har vært der for meg.. Han har fortalt meg at han er der

for meg, og at jeg kan snakke med han hvis jeg vil.. På denne tiden kjente vi ikke hvarandre noe godt.. Han var bare veldig hyggelig..

Bare det å ha han i livet mitt han fått meg til å slappe mye mer av.. Angsten er ikke like tilstedeværende lenger. Bra timing. Han kom inn i livet mitt bare 2 uker etter første cellegiftbehandling.

Jeg trenger ikke så mye oppmerksomhet igrunn, så når folk spør meg hvordan det går, så svarer jeg alltid at det går bra.

"Det går fremmover", eller "jojo, jeg har det bra jeg vet du"..

Jeg vil ikke plage andre med mine problemer. Det er tross alt JEG som har kreft, ikke venna mine.

Men noen ganger så skulle jeg så inderlig ønske at jeg "klarte" å plage andre, for det hadde vært utrolig digg å kunne snakke ordentlig ut med noen om dette.. Noen som kunne gitt meg en klem etterpå og gjort ting bedre.

Ikke en psykolog eller noe slikt.

Nå har jeg tatt cellegift 3 ganger, og fikk beskjed om at den fungerer slik legene håpte. Kroppen min begynner å gi etter for kreften, og lar giften gjøre jobben sin. Jeg slipper å ta mer gift. Jeg overlever!!!

Dette fikk jeg vite den dagen sommerferien min startet, så jeg var med andre ord plutselig rimelig klar for litt feiring :D

Samme dagen, på kvelden, forteller jeg "ola" "duuuu? -lang pause- jeg begynner å bli ganske betatt av deg jeg"..

Jeg er frisk jo! Det er på tide å gå videre, og fy søren så betatt jeg er av "ola"!

Ting bedrer seg. Det ser lysere ut, og jeg begynner å få tilbake selvtilliten og gledene i livet mitt blir enklere å se igjenn.

Så kommer høsten.. Oktober.

Ny time hos legen.

Jeg har en fuckings ny kul! Ondartet.

Nå er det i gang igjenn.. Jeg ble operert i november for dette.

Legene sa at de ville fjerne hele brystet, men jeg nektet dem dette. Jeg er jo bare en liten jente.. Hadde jeg vært 50, så hadde det kanskje ikke betydd så mye, men det å ha pupper når man er 22, betyr faktisk litt.

De opererte bare bort selve kulen, men garanterte ikke for meg at dette ville løse problemet. De ga ganske klar beskjed om at jeg antageligvis måtte ta cellegift etter dette.. Men jeg nekta å tro på det.

Nå har jeg fått beskjed om at jeg må ta gift igjenn. Om en måned. JEG TØR IKKE!

Jeg merker at når jeg tenker på det, så får jeg frysninger igjennom hele kroppen og blir kvalm. Jeg vil dø, men jeg vil ikke dø av kreft. Jeg vil ikke mer, jeg klarer ikke mer, jeg er altfor redd nå!

Jeg prøver så godt jeg kan med "alternative metoder".. Å bli helt hysterisk sunn og trene massemasse. Men jeg klarer det ikke..

Familien min vet det nå. Jeg har fortalt dem det. Men de nekter å forholde seg til det. Jeg tror de er redde, så jeg får ingen støtte i det hele tatt ifra dem.

Jeg har veldig mange venner som støtter meg nå. Jeg har mange å gå til hvis jeg trenger det. Spesielt èn, "ola". Han vet at jeg har det vanskelig, og han gjør alt for meg, virker det som.

Han har også latt meg bo hos han i en lengre periode nå, slik at jeg skulle slippe å være alene. Jeg tror ikke han tenker på det som en veldig stor og viktig ting, men det betyr ufattelig mye for meg.

Nå har nedtellingen startet. Det er ikke mange dager igjen til jeg skal ta gift..

Hva gjør jeg nå? Jeg klarer ikke mer.

Jeg mener det, hvis jeg står oppreist når jeg begynner å tenke på dette, så svikter beina, og jeg faller sammen, fordi jeg blir så redd.

Jeg klarer nesten ikke å smile lenger. Jeg smiler falskt. Jeg merker at når jeg smiler, så kjenner jeg det mye bedre i "smilemusklene" enn jeg pleier, fordi jeg anstrenger meg mer for å se gla ut.

Hva om livet mitt ender på samme måte som mammas liv endte?

I en sykehusseng, masse ledninger tilkoblet, hårløs og blek, blå lepper, og svak.. Altså, mamma ga meg inntrykk av at hun var lykkelig da. Hun hadde opplevd det det var meningen at hun skulle oppleve, og nå skulle hun til gud.

Hun var kristen, og det må nok ha gitt henne en fin ro. Å vite at hun skulle til et lite paradis.

Hva med meg da? Jeg tror ikke på gud.

Hvorfor meg? Hva har jeg gjort galt?

[Gjest Gjest_Maria_*]

Jeg har ikke så mye å si, men ville bare gi deg en

[Coxy]

Huff...dette var en trist historie å lese...

Veit ikke helt hva jeg skal si, annet enn masse lykke til med veien videre!!!

Du får oppdattere her, hvordan det går...

Jævli av familien din å ikke støtte deg...men godt du har gode venner!!

En stor trøste til deg!

[Redlady]

Kanskje du skulle tatt kontakt med kreftforeningen. Der treffer du mennesker som vet hvordan det er, som kjenner den situasjonen du er i og som faktisk forstår hvordan du har det.

Er selv medlem i en forening som har betydd mye, både for meg og mine foreldre i mange år.

Du skal ikke trenge å være alene om det! Jeg ønsker deg lykke til!

[Gjest Gjest]

Kanskje du skulle tatt kontakt med kreftforeningen. Der treffer du mennesker som vet hvordan det er, som kjenner den situasjonen du er i og som faktisk forstår hvordan du har det.

Er selv medlem i en forening som har betydd mye, både for meg og mine foreldre i mange år.

Du skal ikke trenge å være alene om det! Jeg ønsker deg lykke til!

Jeg har kontakt med en dame som jobber der nesten daglig, men jeg føler ikke at det gir meg noe..

Det værste jeg vet er når noen sier "jeg skjønner", eller "jeg forstår".. også følger opp med setningen "dette går bra vet du"..

nei, jeg vet ikke det! og jeg tror heller ikke at det kommer til å gjøre det..

hun har ødelagt min oppfatning av kreftforeningen helt.. hun er ikke noe flink i det hele tatt, og hun vet ikke hva hun snakker om..

jeg vet ikke hva jeg skal gjøre jeg..

[Gjest Gjest_Mille_*]

Takk for ditt innlegg.

Dette høres fryktelig vondt ut. Men jeg er glad for at du gir sånne som meg sjansen til å få en viss innsikt i hvordan du har det.

Dette er en situasjon du ikke skal gå gjennom alene. Du skal ikke skåne noen for dine problemer. Åpne opp for de som vil hjelpe deg som er bra for deg. De er der for deg fordi de ønsker det. Og det er deres ansvar å ta vare på seg selv også, så det trenger ikke du bekymre deg for.

Jeg har aldri hatt kreft og håper jeg er så heldig å aldri få det.

Men på andre områder i teksten din kjenner jeg meg igjen. Jeg har også et fryktelig dårlig syn på kroppen min og har hatet brystene mine i mange år. Før unngikk jeg alle undersøkelser som hadde med å ta av meg bhen å gjøre.

Etter å ha lest innlegget ditt, tenker jeg på å ta mammografi.

Det du fortalte med å sette deg i skapet berørte minner i meg selv. Jeg kjenner igjen følelsen fra min egen historie og kjenner behovet for å nevne det her. Jeg brukte store mengder rusmidler i flere år og mistet alt jeg hadde. Jeg hadde store fysiske og psykiske smerter og da jeg ble kastet ut fra den eneste plassen jeg hadde igjen å være på og alt var et hælvete rundt meg, satte jeg meg inn i skapet. Måtte ha noe som sluttet seg om meg. Akurat den dagen glemmer jeg aldri.

At dette skulle ramme deg igjen er helt forferdelig. Det er ikke noe galt du har gjort, du er desverre en av de som må gjennom en slik grusom situasjon. Det er vanskelig å finne riktige ord å skrive til deg. Men jeg forsøker å skrive noe om tankene mine alikevel.

Det er godt at du har flere mennesker rundt deg nå. Jeg håper du lar noen ta del i det du går gjennom. Jeg kjenner jo ikke til ditt forhold til din familie så jeg skal ikke si noe om det. Men jeg tenker at det er bra av deg at du har fortalt det til dem, da har du gjort det du har kunnet.

"Ola" høres ut som en fin gutt og dere har hverandre.

Med tanke på kreftforeningen. Nei, kanskje ikke det er noe for deg akurat nå. Men ikke la en dame representere hele foreningen. Kankje er det en person der som kan gi deg noe du har behov for som du ikke vet om.

Du har rett og selv ansvar for å si ifra at du ønsker å snakke med en annen.

Vi har individuelle behov, men for min egen del har det vært avgjørende å komme i snakk med andre rusavhengige som har klart å bli nykter. For hvem ellers kan gi meg bedre råd og forstå meg bedre enn de som har gått i gjennom det selv..

Jeg tror heller ikke på Gud. Men i de stundene der jeg har det vanskeligst, og ingen mennesker klarer å gi meg den trøst og ro jeg trenger, tenker jeg å ha tro på en Gud kan være godt.

Derfor trenger å tro på noe som er godt, og ber til "noe" for å forsøke å finne den tryggheten og troen selv om det ikke kommer naturlig for meg.

Jeg ønsker deg lykke til med cellegiften og med hele situasjonen din. Jeg sender deg gode tanker og håper du kommer deg gjennom dette.

[Gjest Gjest]

Takk for ditt innlegg.

Dette høres fryktelig vondt ut. Men jeg er glad for at du gir sånne som meg sjansen til å få en viss innsikt i hvordan du har det.

Dette er en situasjon du ikke skal gå gjennom alene. Du skal ikke skåne noen for dine problemer. Åpne opp for de som vil hjelpe deg som er bra for deg. De er der for deg fordi de ønsker det. Og det er deres ansvar å ta vare på seg selv også, så det trenger ikke du bekymre deg for.

Jeg har aldri hatt kreft og håper jeg er så heldig å aldri få det.

Men på andre områder i teksten din kjenner jeg meg igjen. Jeg har også et fryktelig dårlig syn på kroppen min og har hatet brystene mine i mange år. Før unngikk jeg alle undersøkelser som hadde med å ta av meg bhen å gjøre.

Etter å ha lest innlegget ditt, tenker jeg på å ta mammografi.

Det du fortalte med å sette deg i skapet berørte minner i meg selv. Jeg kjenner igjen følelsen fra min egen historie og kjenner behovet for å nevne det her. Jeg brukte store mengder rusmidler i flere år og mistet alt jeg hadde. Jeg hadde store fysiske og psykiske smerter og da jeg ble kastet ut fra den eneste plassen jeg hadde igjen å være på og alt var et hælvete rundt meg, satte jeg meg inn i skapet. Måtte ha noe som sluttet seg om meg. Akurat den dagen glemmer jeg aldri.

At dette skulle ramme deg igjen er helt forferdelig. Det er ikke noe galt du har gjort, du er desverre en av de som må gjennom en slik grusom situasjon. Det er vanskelig å finne riktige ord å skrive til deg. Men jeg forsøker å skrive noe om tankene mine alikevel.

Det er godt at du har flere mennesker rundt deg nå. Jeg håper du lar noen ta del i det du går gjennom. Jeg kjenner jo ikke til ditt forhold til din familie så jeg skal ikke si noe om det. Men jeg tenker at det er bra av deg at du har fortalt det til dem, da har du gjort det du har kunnet.

"Ola" høres ut som en fin gutt og dere har hverandre.

Med tanke på kreftforeningen. Nei, kanskje ikke det er noe for deg akurat nå. Men ikke la en dame representere hele foreningen. Kankje er det en person der som kan gi deg noe du har behov for som du ikke vet om.

Du har rett og selv ansvar for å si ifra at du ønsker å snakke med en annen.

Vi har individuelle behov, men for min egen del har det vært avgjørende å komme i snakk med andre rusavhengige som har klart å bli nykter. For hvem ellers kan gi meg bedre råd og forstå meg bedre enn de som har gått i gjennom det selv..

Jeg tror heller ikke på Gud. Men i de stundene der jeg har det vanskeligst, og ingen mennesker klarer å gi meg den trøst og ro jeg trenger, tenker jeg å ha tro på en Gud kan være godt.

Derfor trenger å tro på noe som er godt, og ber til "noe" for å forsøke å finne den tryggheten og troen selv om det ikke kommer naturlig for meg.

Jeg ønsker deg lykke til med cellegiften og med hele situasjonen din. Jeg sender deg gode tanker og håper du kommer deg gjennom dette.

Tusen takk for det du skriver..

Noen ganger så gjør det litt "godt" å høre at det ikke bare er jeg som har/har hatt problemer.. Jeg føler meg litt mindre alene da..

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Jeg skriver dette fordi jeg er livredd nå og ikke aner hva jeg skal gjøre..

Det jeg håpte på var at dere som ikke vet hva kreft dreier seg om -holder dere unna.. og at de som vet hva det dreier seg om -kanskje hadde noen gode råd å komme med eller noen egne livshistorier som jeg kunne fått høre om.. positive historier.. så kanskje jeg kunne fått noe håp.. men det virker ikke som det er så mye håp å hente..

at dere kritiserer tingene jeg nevner, syns jeg er helt unødvendig.. at jeg velger å nevne "ola", og andre ting som har hendt i livet mitt det siste året er fordi det hjelper meg å skrive det ned. å sette ord på følelsene og tankene mine er alltid noe som har hjulpet meg litt.

det dere nevner med familien min. legene har selvfølgelig gitt meg massevis av råd om at jeg burde snakke med dem, de har også på forskjellige tidspunkt krevd at jeg skal gjøre det. de har satt meg opp til massevis av møter hos rådgivere, og har maset lenge om at jeg må si noe til familien min.. men dette er MITT valg, og jeg vil ikke plage dem med dette.

legen min har ikke lov å si noe til dem med mindre jeg har godkjent dette. han har tilbudt seg å gjøre det for meg/ sette opp time med psykolog og lege hvor jeg kan ta med familien, osv. men jeg har ikke villet dette.

men på et tidspunkt, så MÅTTE jeg fortelle det, så jeg gjorde det til slutt. privat, uten leger til stede.

men likevel er det ingen støtte å hente der.

hvis dere har tenkt å kritisere mer, eller diskutere hvorvidt dette er sant, så ser jeg helst at dere lar være, for det sårer meg dypt.

jeg skriver som sagt her fordi jeg håper at noen har noen kreft-glad-historier..

Endret 14. januar 2008 av lillebøll

[Gjest Gjest_Mille_*]

Trådstarter: Dette er et åpent forum og med mye forskjellige folk..

Ikke ta deg nær av ting som blir skrevet her. Ta med deg det som gir deg noe bra og sil vekk det andre.

Endret 14. januar 2008 av lillebøll

[Gjest Ei]

Jeg har kanskje kreft enda, men hadde siste cellegift kur nr 5 for 3 mnd siden.

Pga blodpropper da jeg lå stille lenge og samt økt risko for det av cellegiften i seg selv så ble operasjon nr 2 utsatt. Ble fortalt at jeg skulle få operasjon denne mnd men har ikke fått noen dato, på legetimen i løpet av kort tid skal jeg vel få vite mer, kreftmarkører i blodet tilsier at det her går bra da de er innenfor normalverdiene.

Håper på at de ikke finner levende kreft i lymfekjertler i mageregionen for da må jeg vel ha mer cellegift. Kan forstå deg der da jeg ble veldig trett, ikke egentlig så kvalm, spør om å få Zofran også kalt Ondansetron tabletter og ta de fra dagen før behandling, de hjelper mye.

Å følge med på kreftmarkører kan gi trygghet for å vite om de holder seg lave.

Er selv ateist, det som skjer skjer er vel min holdning til det hele, bekymrer meg ikke så mye, det er jo ikke noe vits å gjøre det, det er bedre å prøve å ha det bra så lenge man kan og om man overlever så hadde man jo en bedre tid den tiden på den måten.

Ang det andre så har jeg vel opplevd endel vondt men ikke akkurat det samme.

Håper du kommer gjennom dette på en god måte.

[Gjest lillebøll]

tråden er ryddet.

lillebøll-mod

[Gjest Gjest]

Jeg er oppe i samme greie som deg både ift operasjoner, cellegift, en forelder som døde av det samme og nå manglende involvering av den gjenværende (ikke mitt valg..)

Nå har jo aldri jeg slitt med angst og er heller ikke av det engstelige slaget sånn generelt. På en måte synes jeg imidlertid det nesten var godt å ha erfaringene med dette fra tidligere fordi man i det minste var forberedt på hva man gikk til. Men selvsagt er det ikke kult å være i tjueårene og ha kreft. Er andre ting jeg heller skulle brukt tiden min på for å si det sånn.

Jeg tror den eneste måten man kan komme gjennom dette på er å ikke få panikk. Nei, det er slettes ikke sikkert at det går bra, men om det er slik det går så er man vel mest tjent med å utnytte dagene man faktisk har best mulig? Er det ikke egentlig sånn da at man hele tiden står i fare for å dø. Er jo bare å bla opp avisa hver dag. Men vi mennesker liker vel ikke å tenke på døden akkurat, og når man blir syk og faktisk må så er det jo lett å frike helt ut.

Poenget mitt er imidlertid at det er mange som lever med ulike ting som betyr at de enten har økt risiko eller mer synlig risiko for å dø. Å lete etter noen slags mening eller logisk rettferdiggjørelse av at akkurat de er i den situasjonen er egentlig en ganske stor fornærmelse.

Den eneste som bestemmer hvordan du har det gjennom dette er deg selv. Finn ut hva som gjør at du føler deg tryggere og oppsøk dette. Du spør om hva du skal gjøre, men med sykdommen kan du faktisk ikke gjøre noen verdens ting annet enn å akseptere at den er der. Trenger du å bruke andre som "søppelbøtte" for de dårlige dagene så gjør det, men ikke lull deg inn i selvmedlidenhet. Prøv å leve istedenfor ;-)

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår overhode ikke din smerte, men jef håper på det aller beste, og VET at du kommer deg gjennom en ny runde med cellegift.

hilsen uvitende "rådgiver" som også har "stygge" pupper.

[Gjest Gjest]

Trådstarter: Dette er et åpent forum og med mye forskjellige folk..

Ikke ta deg nær av ting som blir skrevet her. Ta med deg det som gir deg noe bra og sil vekk det andre.

Takk

Jeg vet jo egentlig det da.. Men tar det litt innover meg likevel..

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Jeg har kanskje kreft enda, men hadde siste cellegift kur nr 5 for 3 mnd siden.

Pga blodpropper da jeg lå stille lenge og samt økt risko for det av cellegiften i seg selv så ble operasjon nr 2 utsatt. Ble fortalt at jeg skulle få operasjon denne mnd men har ikke fått noen dato, på legetimen i løpet av kort tid skal jeg vel få vite mer, kreftmarkører i blodet tilsier at det her går bra da de er innenfor normalverdiene.

Håper på at de ikke finner levende kreft i lymfekjertler i mageregionen for da må jeg vel ha mer cellegift. Kan forstå deg der da jeg ble veldig trett, ikke egentlig så kvalm, spør om å få Zofran også kalt Ondansetron tabletter og ta de fra dagen før behandling, de hjelper mye.

Å følge med på kreftmarkører kan gi trygghet for å vite om de holder seg lave.

Er selv ateist, det som skjer skjer er vel min holdning til det hele, bekymrer meg ikke så mye, det er jo ikke noe vits å gjøre det, det er bedre å prøve å ha det bra så lenge man kan og om man overlever så hadde man jo en bedre tid den tiden på den måten.

Ang det andre så har jeg vel opplevd endel vondt men ikke akkurat det samme.

Håper du kommer gjennom dette på en god måte.

zofran har jeg fått før, det hjelper, men jeg syns ikke det hjelper nok egentlig..

men jeg kommer antageligvis ikke til å tenke at noe funker nok før jeg ikke merker noe i det hele tatt.. jeg er litt kravstor..

jeg vet jo at det ikke er mulig, innerst inne...

kreftmarkører har jeg ikke hørt så veldig mye om..

som jeg skrev i første innlegget mitt, så er legen veldig flink til å gi meg info om ting jeg lurer på.. men han gir ikke så veldig mye info med mindre jeg spør, for han har erfaring med at jeg blir sinna og bare stikker hvis han forteller meg ting jeg ikke liker...

jeg blir lett sinna pga dette.. liker ikke situasjonen jeg befinner meg i, og blir like sinna hver gang noen prøver å fortelle meg hva som sker/skal skje..

kan du fortelle litt mer rundt det med kreftmarkører?

[Gjest Gjest]

Kreftmarkører er stoffer som visse krefttyper produserer. F.eks prostatakreft og tarmkreft lager stoffer som utskilles til blodet og som kan brukes til å følge med utviklingen, stiger prøveverdiene gir det sterk mistanke om at mengden svulstvev i kroppen øker. Jeg kjenner ikke noen kreftmarkører for brystkreft.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Kreftmarkører er stoffer som visse krefttyper produserer. F.eks prostatakreft og tarmkreft lager stoffer som utskilles til blodet og som kan brukes til å følge med utviklingen, stiger prøveverdiene gir det sterk mistanke om at mengden svulstvev i kroppen øker. Jeg kjenner ikke noen kreftmarkører for brystkreft.

Okei, da skal jeg høre med legen min om dette..