barn uten mann

[Atmi]

Synes at det der var litt urettferdig mot alene mødre som er ung. Kjenner et par stykker og jeg kan si at de barna får masse kjærlighet og de blir oppdratt kjempe bra. Og hvis to 20åringer gifter seg og er gift i 9 år før de skiller seg så har de jo vært gift ganske lenge. Vet om 30åringer som har giftet seg og skilt seg etter et par 4-5år.

Så jeg tror egentlig ikke at alder spiller så stor rolle(selvsagt litt) hvis man er moden nok til å ta ansvar for sine handlinger.

Det var ikke meningen det skulle være nedsettende for unge alenemødre. Det var en sammenligningssituasjon fordi noen sa at det ikke var særlig lurt å få barn alene uten far. Og da tenker jeg at i dagens sammfunn er der mange som er helt godtatt som egentlig har et utgangspunkt som er mindre gunstig.

Jeg tror og mener at mange alenemødre klarer seg helt fint både unge og ikke så unge Men et planlagt og ønsket barn har jo sånn logisk sett et mer gunstig utgangspunkt enn en jente som blir uønsket gravid som tenåring. Men det betyr ikke at denne jenta ikke blir noen god mor. Ikke i det hele tatt. Jeg sa det for å sette det i perspektiv i forhold til samfunnet og virkeligheten slik den faktisk er.

[Gjest Siren]

Det blir med andre ord et barn uten en far....

Nettopp!!

Og etter å ha lest denne tråden: http://www.kvinneguiden.no/Forum/viewtopic...0839&highlight=

syns jeg veldig mange her inne ser ut til å ta veldig lett på det å som enslig mor skulle sette barn til verden. Dette handler ikke bare om hva man ønsker selv men barnet man setter til verdnen.

Vist kan en alenemor gjøre en kjempejobb for barnet, og vist kan barnet klare seg helt fint, men det vil være noe som mangler i livet til et barn. Nemlig en farsfigur å støtte seg til. Det er heller ikke uten grunn at barn som mangler kontakt med sine opprinnelige foreldre forsøker å finne disse, de mangler noe i sitt liv. Så man kan låve en "potenisell" far at han skal få slippe å ha noe med barnet å gjøre, men barnet kan selv i etterkant forlange å få vite hvem faren er og oppsøke han. Hva gjør det med et barn å da få vite at "far" ikke vil ha noe med det å gjøre?

Greit nok at mange menn er dårlige fedre, menn å sette barn til verden bevist uten en farsfigur syns jeg er helt feil.

Det finnes en drøss barn her i verden som har det vondt og disse kan man gi et godt liv samtidig som man "får" et barn å ta seg av selv også.

[Atmi]

Men det er også viktig å vite at dersom man adopterer et barn så adopterer man et barnevernsbarn. Man må forberede seg på en del ting når man adopterer som man ikke trenger tenke på når man får egne barn. Faktisk er det slik at dersom du ikke viser deg forberedt på dette vil du ikke få adoptere barn. Men de aller fleste gjør jo det da, og ser jo potensielle problemer med et barn som har mistet begge sine foreldre, ofte har en tragisk barndom og i tillegg har en annen hudfarge (som oftest)

Bare for at jeg syns det er en forskjell på å adoptere og å få egne barn. Selv om jeg har dyp respekt for dem som velger å adoptere i stede for å få egne.

[Gjest Embla s]

Selvfølgelig kan "alt skje alle" - familier går i oppløsning, folk dør, etc etc, men det å bevisst legge opp til at barnet ikke skal ha en far... det er ganske drøyt etter min målestokk.

Før noen gjør noe slikt anbefaler jeg dere å snakke med noen som er vokst opp uten å vite hvem faren sin er..

(å, nå kom jeg til å tenke på tore på spore'! *må le litt* det er vel en grunn til at så mange er så desperate at de tyr til showet hans..)

[Atmi]

Selvfølgelig kan "alt skje alle" - familier går i oppløsning, folk dør, etc etc, men det å bevisst legge opp til at barnet ikke skal ha en far... det er ganske drøyt etter min målestokk.

Før noen gjør noe slikt anbefaler jeg dere å snakke med noen som er vokst opp uten å vite hvem faren sin er..

(å, nå kom jeg til å tenke på tore på spore'! *må le litt* det er vel en grunn til at så mange er så desperate at de tyr til showet hans..)

Oki - det er jeg som ikke har fått med meg helt hvordan diskusjonen har utviklet seg. For hun som skrev innlegget gjorde klart at hun ikke ville plukke en hvilken som helst far. Hun ville ikke at barnet skulle vokse opp uten å vite hvem faren var (eller var ikke det denne tråden?) :oops:

Tror det var her en plass...

[Gjest Anonymous]

Prøv å sett deg inn barnets situasjon.

Jo jeg har en bekjent som har gått hen å blitt gravid med en mann hun ikke engang vet navnet på. Det var planen hennes det, skal ikke ha noen far som bryr seg og maser.

Jenta er så stor nå at hun har fått høre om hvordan hun ble unnfanget.

Hun tok det ikke særlig bra. Forståelig nok.

Hun mener mora har tatt i fra henne muligheten til å ha en far noe hun har savnet i alle år.

Det er ikke bare far som er borte men farfar, farmor osv.

Far er like viktig for et barn som mor er og om du velger å bli gravid uten å oppgi/ ha en far til det er du enormt egoistisk.

La barnet få en sjanse til å bli kjent med far og hans familie!

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Må bare kommentere et par ting til dette med barn og foreldre.

En ting er at det faktisk er (og har alltid vært) mange barn som vokser opp uten særlig kontakt med faren. De fleste av disse (som de fleste andre barn) vokser opp til å bli "gangs menneskje" og klarer seg helt fint. For en del oppleves det helt sikkert som et savn å ikke ha/kjenne sin far særlig godt, mens det for andre er uproblematisk. Å si at et barn nærmest ikke klarer seg uten en far, blir tullete, når man vet dette.

Jeg er alene med forsørgelsen av et barn. Det var ikke planlagt at det skulle bli sånn, og jeg har alltid ment at barn trenger to foreldre. Men, ting gikk som de gikk, og slik er situasjonen nå. Jeg ønsker meg flere barn, men har hittil ikke funnet noen "egnet" mannsperson å dele livet med. Og jeg - med min erfaring som alenemor - kunne overhode ikke tenke meg å få barn uten at vi var to om det. Det er faktisk ganske slitsomt å være alene om alt med barnet, og man blir svært bundet. Dette handler ikke om å kunne gå ut å feste hver helg eller noe sånt, men enkle ting som å gå i butikken, jobbe overtid etc. Det er greit å tro at man har venner/familie som vil stille opp, og det gjør de og, men man er likevel helt alene med ansvaret. Man kan ikke "alltid" be noen andre om å passe barnet.

Det er mulig dette vil være annerledes om man i utgangspunktet hadde bestemt at man skulle være alene om det, men som en veninne av meg som nylig fikk barn uttrykte det: "takk og lov at vi er to!"

Til deg som startet tråden: du må selvsagt gjøre det du mener er best i ditt liv, men jeg hadde tenkt meg om mange ganger før jeg gjorde noe sånt.

uansett - lykke til!

[Gjest salma]

Spørs litt på hvordan du har tenkt å gjennomføre dette. Skal barnets far få samværsrett og få følge opp ungen sin? Da høres dette ut som en god ide, syns jeg. Problemet blir vel heller å finne noen som er villige til å være med på dette prosjektet, det er jo en smule originalt

Hvis barnet ikke skal ha kontakt med far, bør du etter min mening tenke deg litt bedre om. Mitt barn vokser opp uten far. Det sliter hun med. Det handler ikke om mangel på mannlige rollefigurer, bevares, hun har både morfar, farfar og onkel som hun har nære forhold til. Hun forgudes like mye av fars familie som av meg og min familie. Men hun mangler noe som hun ser at andre har. En pappa er en enormt viktig ressurs for et barn. Selv om jeg tar meg godt av henne, er det er tomrom der som jeg bare delvis kan fylle. Du bør tenke deg om før du evt velger å utsette et barn for dette.

Men nå er det jo ikke sikkert at ditt barn vil ta det på samme måte. Og for all del; man kan godt ta seg av et barn uten far med i bildet, og barnet kan ha det veldig bra likevel.

[Atmi]

Prøv å sett deg inn barnets situasjon.

Jo jeg har en bekjent som har gått hen å blitt gravid med en mann hun ikke engang vet navnet på. Det var planen hennes det, skal ikke ha noen far som bryr seg og maser.

Jenta er så stor nå at hun har fått høre om hvordan hun ble unnfanget.

Hun tok det ikke særlig bra. Forståelig nok.

Hun mener mora har tatt i fra henne muligheten til å ha en far noe hun har savnet i alle år.

Det er ikke bare far som er borte men farfar, farmor osv.

Far er like viktig for et barn som mor er og om du velger å bli gravid uten å oppgi/ ha en far til det er du enormt egoistisk.

La barnet få en sjanse til å bli kjent med far og hans familie!

Å sette seg inn i barnets situasjon - som barn i dagens samfunn ser jeg ikke noe problem med å vokse opp i et hjem som henne i denne tråden beskriver. Jeg ville hatt en mor som er glad i meg og vist hvem faren min var. Det er ikke noe spesielt traumatisk og ikke ha kontatkt med far i dag - det kan ikke sammenlignes med for 30 år siden. I dag er det ganske vanlig og mange av de andre barne som vokser opp lever i lignende situasjoner.

Syns at et menneske som skriver en tråd som dette. Hun viser at hun har tenkt gjennom det og at hun vet hva hun vil. Dette viser modenhet og ansvar. Og jeg tror jeg ville syns det var helt greit at hun fikk ansvaret for et barn. Står respekt av folk som vet hva dem vil - så lenge dem ikke skader noen. Og dem som sier at det å være alene med et barn i dag er å skade barnet - vel. Jeg har aldri trodd på at alle 22-25 åringene som blir alenemor i dag virkelig ikke planla det heller. Jeg tror faktisk innerst inne at de aller aller fleste gjør det med vitende vilje. Men det er ikke lov å sette ord på i norge.

Men denne dama her - som viser ansvar og vilje, hun skal få det tredd nedover ørene. Hehe - jeg kjenner at jeg begynner faktisk å forsvare henne her visst.

Syns hun skal gjøre akkurat det hun har lyst til jeg. En god mor er en god mor enten hun planla å være alene mor eller at det var en ulykke at hun ble det. Det at det er planlagt viser faktisk at denne personen nok kanskje har bedre kontroll og oversikt over livet sitt enn dem som havner "uskyldig" oppi dette her. For hun vet når hun blir gravid og ikke, og hun er stabil nok til å klare holde seg unna sex når det ikke er så lurt å gjøre det for at det kan føre til uønsket graviditet.

[Gjest Sivi]

Hvor vanlig er det egenlig å ikke ha kontakt med far??

Atmi skrev:

Det er ikke noe spesielt traumatisk og ikke ha kontatkt med far i dag - det kan ikke sammenlignes med for 30 år siden. I dag er det ganske vanlig og mange av de andre barne som vokser opp lever i lignende situasjoner.

At det er vanlig at mor og far er skilt betyr ikke at det er vanlig at barna ikke ha kontakt med far (selv om sikkert mange vil si at noen fedre burde stille opp litt mer...)

Finnes det noe tall her på hvor vanlig dette egentlig er?

[Atmi]

Hvor vanlig er det egenlig å ikke ha kontakt med far??

Atmi skrev:

At det er vanlig at mor og far er skilt betyr ikke at det er vanlig at barna ikke ha kontakt med far (selv om sikkert mange vil si at noen fedre burde stille opp litt mer...)

Finnes det noe tall her på hvor vanlig dette egentlig er?

Det har du helt rett i. Grunnen til at jeg sier det er ganske vanlig å ikke ha kontakt med far i dag - i forhold til for 30 år siden har ikke noe med skillemissetallene egentlig. Det har mer med at jeg kjenner veldig mange barn som ikke har kontakt med faren sin. Og jeg skulle ønske det var annerledes - men kjenner jeg jeg har litt respekt for hun som starta denne tråden. Hun virker veldig bevisst - og jeg respekterer det. Tror hun vil bli en god mor.

[Tamara]

Først: Atmi sier at hun synes det er best for et barn å ha en familie.

Barn av enslige har også en familie! Kjernefamilien er bare litt mindre.

Jeg er enslig mor. Selvvalgt. Jeg fikk barn med min aller beste venn. Vi er begge voksne, og valget vårt har vi ikke angret ett sekund på!

Men, vårt forhold er kanskje spesielt. For jeg er absolutt ikke alene om oppdragelsen av sønnen vår. Vi treffes stort sett daglig, og planlegger å dele en tomannsbolig i fremtiden. Nå holder vi alle tre på å flytte fra Sørlandet og hjem til Trøndelag der vi begge kommer fra.

Barn trenger kjærlighet, tid og rollemodeller av begge kjønn.

Kan du tilby dette, så syns jeg du har like stor "rett" til å få barn som noen andre.

[Atmi]

Først: Atmi sier at hun synes det er best for et barn å ha en familie.  

Barn av enslige har også en familie! Kjernefamilien er bare litt mindre.

.

Og jeg som syns jeg hadde vært så tydelig med å prate om farsperson og morsperson og kontakt med far osv. Jeg trodde virkelig ikke det gikk an å misforstå hva jeg mente i denne tråden da. Men men - det er ikke lett å være tydelig alltid. Ja - jeg syns at det aller beste er at barn vokser opp med både mor og far. Men i dagens samfunn er der så mange forskjellige familietyper at det med å velge være alenemor blir ikke noe stor utskeielse .,... Syns ikke jeg. Det er ikke ideelt - men hvor ofte gjør vi det ideelle? Nesten aldri

[Tamara]

Atmi: etter å ha lest alle innleggene dine, så ser jeg jo hva du mente.

Men jeg syntes bare den kommentaren var sårende og litt unødvendig. Uansett hva man ellers mener, så er det jo ganske drøyt å si at barn av aleneforeldre ikke har familie.

Flisespikkeri fra min side? Kanskje. Men for meg er det viktig å avlive endel myter rundt dette med å være alene med barn.

Det virker som om mange tror at alenemødre sitter alene med ungen sin 24 timer i døgnet. (Sikter ikke til deg eller noen andre i denne debatten.

Det er jo selvsagt ikke tilfelle. Vi har like mye familie som alle andre. Og selv om man ikke bor sammen med barnets far/mor, så betyr jo ikke det at barnet ikke har en far/mor. Man kan jo ha et nært og flott forhold til barnet sitt selv om man ikke bor under samme tak.

Å bevisst sette barn til verden når man VET at barnet ikke vil få en far i det hele tatt (f.eks bevisst lure en person man overhodet ikke planlegger å la ta del i barnets liv) DET er jeg enig i at ikke er til barnets beste.

[Atmi]

Atmi: etter å ha lest alle innleggene dine, så ser jeg jo hva du mente.

Men jeg syntes bare den kommentaren var sårende og litt unødvendig. Uansett hva man ellers mener, så er det jo ganske drøyt å si at barn av aleneforeldre ikke har familie.

Flisespikkeri fra min side? Kanskje. Men for meg er det viktig å avlive endel myter rundt dette med å være alene med barn.

Det virker som om mange tror at alenemødre sitter alene med ungen sin 24 timer i døgnet. (Sikter ikke til deg eller noen andre i denne debatten.

Det er jo selvsagt ikke tilfelle. Vi har like mye familie som alle andre. Og selv om man ikke bor sammen med barnets far/mor, så betyr jo ikke det at barnet ikke har en far/mor. Man kan jo ha et nært og flott forhold til barnet sitt selv om man ikke bor under samme tak.

Å bevisst sette barn til verden når man VET at barnet ikke vil få en far i det hele tatt (f.eks bevisst lure en person man overhodet ikke planlegger å la ta del i barnets liv) DET er jeg enig i at ikke er til barnets beste.

Det er jeg helt enig i. Syns det er kjempetrist at noen få "syteklage" alenemødre som ikke helt klarer seg selv skal virke så generaliserende at alenemødre er blitt et begrep med innhold om hvordan disse menneskene er. Alene mødre er som alle andre, forskjellige mennesker med forskjellig utgangspunkt og mestringsevne. Det betyr bare at de ikke bor sammen med faren til barnet sitt.

Men hun som skrev denne tråden var veldig bevisst på å IKKE lure noen og også la barnet få vite hvem faren er. Det er det som gjør hele forskjellen for meg i hvert fall

[Gjest Anonymous]

Først ønsker du barn, men ikke mann, bare en donor.

Siden vil du diskutere saken, men bare hvis ingen skriver noe negativt!

Hadde nok blitt litt vanskelig for en mann å leve sammen med deg også da ja.

"OK, vi kan snakke ut og diskutere dette, men bare hvis du er enig med meg og mine synspunkter"

Men sålenge det ikke er lov å skrive sine negative meninger rundt dette emnet, vil jeg bare si at det finnes sædbanker.

[Gjest Dr Zoidberg]

Å vokse opp uten far er noe jeg ikke unner andre. Og det er hundre prosent uavhengig av hva kjønn barnet skulle være.

Minnie greier til stadighet å være vulgær og banal, kanskje vi burde holde oss til alvoret i en slik tråd?

[Gjest Anonymous]

(Mer?)

For meg virker du komplett umoden. Hvorfor hisse seg opp slik?

Virker ganske idiotisk å reagere slik når vedkommende prøver å svare deg, uten å være frekk. Egner du deg til å ha barn i det hele tatt?

Jeg kjenner to jenter som har sagt det samme. Hun ene hadde barn fra før, men ville ha søsken til datteren. Da sjekket hun seg opp en mann og barn ble det. Hun er emosjonell ustabil. Hun andre befinner seg i et parforhold, og har barn med sin nye mann. En voksen kvinne kan sikkert utmerket planlegge et barn uten far, og er hun voksen og moden nok, vil nok også venner stille opp som far. Foreksempel en homofil.

[Gjest Anonymous]

Hei. Sent å svare kanskje, men jeg gjør det allikevel-

Det finnes metodr å få barn uten å bruke en kjent far.

En klinikk i Danmark kan ordne dette for deg - men først etter nøye fysiske og psikiske tester.

Stork er navnet på klinikken. Har nettside.

[Gjest Tiit]

Jeg synes ikke det er rett å sette et barn til verden når du på forhånd vet at det barnet ikke skal bo sammen med sin mor og far. Vi vet at det skjer ofte nå for tiden, at barn må tilpasse seg en situasjon der foreldrene bor fra hverandre. Og vi vet også at alle barn slett ikke lever i ei glansbilde-virkelighet selv om de bor med begge sine biologiske foreldre. Likevel synes jeg ikke det er rett å sette et barn til verden på slike premisser som du ønsker. Utgangspunktet bør være det best mulige for barna vi føder, og så får vi gjøre det beste ut av det, uansett. Det er ikke riktig at det er mindre skadelig for barn å vokse opp i familier som er gått i oppløsning, selv om det er flere tilfeller av det enn for 30 år siden. Det er mange ting ved samlivsbrudd som er skadelig for barn, fortsatt. Og røtter og opphav er uhyre viktig for vår identitet. To foreldre om deler på ansvar og roller for barna er mye viktigere enn vi i vår skakkjørte verden liker å innse.