Gå til innhold

Utopia


Uno
 Del

Anbefalte innlegg

2008.

Alltid en viss spenning forbundet med hva året bringer.

For min del kan dette bare bli bedre og bedre !

Ute snør det og det har holdt på i flere dager, og jeg syns jeg har vært flink som var ute og gikk en tre kvarters tur med hunden.

Det er helt nødvendig å gå tur med hunden, ellers blir han så masete og jeg har jo heller ikke vondt av frisk luft.

Influensaen begynner å slippe taket og jeg har faktisk sovet ikke så aller verst i natt.

Spist litt har jeg også og halsen føles ikke lenger som et stort sår.

Forøvrig har jeg atter en gang konkludert med at Fisherman virkelig nesten er en værre sjokkopplevelse å få i seg enn selve halsvondten.

Godt nyttår.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg syns jeg har vært effektiv.

Hunden har fått sin tur, jeg holdt på å gi den mat to ganger, helt til jeg kom på at den allerede hadde fått mat av noen andre før jeg stod opp.

Hunden hadde helt sikkert blitt fornøyd over dobbel dose fòr altså, det er ikke det.

Så gikk vi en tur da, det ble vel tre kvarter.

Greit å ha en liten kompis å gå med.

På tide å komme seg på treningssenteret snart, selv om frisk luft er fint det også.

Begge deler er jo litt greit å få med seg.

Har surra en runde med støvsugeren og moppen og vasket klær.

Nå prøver jeg å rive meg løs fra pc`en her og lese en bok, men det er visst ikke så lett.

Mye spennende på nett, ja.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Boken var ikke så engasjerende, men så skal det nå litt til også, da.

Jeg leser mye bøker, er stamgjest på biblioteket og syns det er et utmerket tidsfordriv.

Det går helst i krim eller en interessant biografi.

I dag har jeg gått tre kvarter med pelsdotten igjen, og han er så glad i meg, for tiden.

Jeg syns han også er en hyggelig fyr, så lenge han får den mye omtalte daglige turen sin.

Jeg har veldig lyst på en egen hund om dagen, jeg er bare usikker på om det er lurt.

Det er viktig å tenke nøye gjennom om det vil passe å ha hund også på lengre sikt, det er jeg litt usikker på og derfor venter jeg.

Jeg vet hva slags hund jeg i tilfelle skal ha, det er ikke tvil i min sjel - det er bare det at det kan hende nærmeste fremtid innebærer visse endringer i bosted og da er det ikke sikkert at en hund plutselig likevel kan være med, så her er det best å "tygge på det", som det heter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For et vær, da.

Jeg ble innstendig frarådet å kjøre på dette føret, så jeg holdt meg under dyna istedenfor selv om jeg hadde en avtale.

Andre tok seg av den, så snart er det hele iorden.

Hunden fikk en halvtimes gåtur, da måtte jeg gi meg for da gikk det hull på det ene av to gnagsår på hælene mine.

Pelsdotten var veldig opptatt av snøen som falt fra trærne og var ikke helt fornøyd med en så kort tur, så han har holdt på å hinta i hele dag, men det er ingen som har medlidenhet med han.

Jeg sitter og venter på en telefon jeg helst ikke vil ha, når man prøver iherdig å få noen ut av systemet så er det ikke altid det foregår helt smertefritt å prate, men må man så må man.

Endret av Uno
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Hm.

Det hender det tar tid å komme seg videre, når man har delt flere år sammen.

Det er jeg som sitter her med hus, bil, gjeld og alle minner om det som skulle bli en lykkelig fremtid.

I dag skulle jeg ha middag, og helt uten å engang tenke over det, går jeg helt automatisk og henter to bestikk - et til meg og et til mannen.

Jeg tenker ikke over det før jeg jo tydelig ser at det er et bestikk for mye her.....ojda...så kommer jeg på at nei, han bor jo ikke her lengre....

Når jeg kjører opp til huset så kikker jeg alltid inn i hans del av garasjen og ser om bilen hans står der - selv om jeg vet at han aldri gjør det mer.

Jeg går rundt og bærer på telefonen som om det var min kjæreste eiendel, fordi jeg er vant til at han ringer meg på et bestemt klokkeslett - og jeg vet jo at telefonen ikke lenger skal ringe.

Sånn er det med gamle vaner, det tar jammen tid å både bearbeide at man ikke lengre skal være rundt hverandre, bo sammen, leve sammen, dele regninger sammen og ingen flere irritasjoner over hverandte.........At man bare skal hente sin egen post er også ganske uvant og at alle papirer som har med huset å gjøre nå kun er min business.

Jeg går rundt og tenker om forskjellige ting jeg ikke får gjort, at "ja, men det kan jo han ta når han kommer hjem", helt til hjernen igjen oppfatter at nei, han kan ikke det for han flytta faktisk ut av hjemmet deres for et par uker siden, og han kommer ikke tilbake.

Den aller første tiden så trodde jeg nesten at jeg ikke skulle klare å stå opp av senga mer, jeg trodde ikke det fantes flere tårer, jeg følte meg så opprørt og frustrert at jeg nesten var redd jeg skulle krepere.

Og siden han som flyttet ut tilsynelatende tok det hele rimelig fint, så ble det mye værre for meg.

Jeg trodde han hadde andre damer involvert og at han glemte meg så fort han lukket døra bak seg.

Jeg tok feil.

Det er ikke bare meg som sakte, men sikkert prøver å stokke beina, mens man av og til lurer på om hjertet tåler mer i dag.

En vinterdag og to har man vært ute før, så for all del, vi kjenner til det.

Faktisk så føles det litt bedre at det ikke bare er meg som prøver å få dagene til å gå uten å helt klare å fokusere på det positive, det er ikke bare meg som er sliten, medtatt og ekstremt trist for at det ble som det ble.

Vi er to om det, vi vet at dette var riktig og antakelig skulle skjedd flere år før, men å gi slipp......og innse at nå er det opp og avgjort, papirer er skrevet og ting er delt.....Man har ikke lengre det felles livet man hadde.

Den utrolige påkjenningen gjorde at vi gikk ned flere kg begge to, jeg fikk ikke sove, så jeg måtte få litt hjelp av innsovningstabletter.

Men, legene vil bare skrive ut mer antidepp og beroligende, men jeg vil ikke ha.

Jeg skal gjennom dette uten slike medikamenter og syns det er skremmende hvor lett leger tar på pillebruk.

Vi har hatt et veldig sivilisert brudd som nesten ikke kunne gått mer smertefritt, vi er voksne mennesker som ikke har noen grunn til å hate hverandre eller mislike hverandre på annet vis, vi bare innså at det var på tide å gå sin vei etter mange års kamp.

Ingen skal si vi ikke har prøvd, og kjempet med nebb og klør.

Av og til må man dessverre innse at det ikke går.

Veien går videre, det går sakte, men det går videre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg ja.

Jeg sitter og venter på en venn av meg, som skal kjøre to timer i dette drittværet bare for å tilbringe kvelden sammen med meg.

Det setter jeg stor pris på, så jeg skal snart lage laksekoteletter.

Jeg er vant til at fisk er UFF og FY-mat, så jeg ble lettere sjokkert da jeg spurte og fikk vite at det hørtes kjempegodt ut. Jøss.

Forskjell på folk, ja.

Hvis han bare ikke sa ja for å være høflig, da.

Nei, jeg tror ikke det, gitt.

Han har da delt ring med meg en gang for lenge siden, denne.

Neida, vi har så langt derifra "noe på gang", vi er bare venner og det har vi vært heeele tiden !

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...