Slankeoperasjon fakta?

[Gjest FatJane]

Hvordan skal jeg gå frem for å få en slankeoperasjon? Jeg finner ikke helt fakta om det....

Er det veldig vanskelig å få det?

Min situasjon: Jeg er 19 år og overvektig, har strevd hele livet med å være overvektig. Har prøvd alt og stått SKIKKELIG på. (Medisiner,dietter,pulver,trening, spist ofte og lite, SUNT, og tilogmed prøvd den sykeste dietten - sykehusdietten, verst av alt!) Har ikke gått ned et gram, går bare oppover og kroppen revner! Er det normalt for en 19åring? Jeg har strekkmerker over hele kroppen:( Jeg har tilogmed appelsinhud oppa strekkmerkene Overvektigheta ligger i genene, så jeg kommer ikke unna uansett hva jeg gjør! Jeg må isåfall bli treningsnarkoman.. og det har jeg ikke tid til! Jeg har forklart hvordan jeg spiser og lever og trener til leger og psykologer og de skjønner ikke hvorfor jeg bare går opp i vekt. Jeg vil ikke slite med dette gjennom livet, slik som min mor gjorde og fortsatt gjør:( Dette går så hardt utover det psykiske og fysiske, at for 1 år siden prøvde jeg å ta den enkleste veien ut( ja selvmord ), men jeg klarte det ikke og bestemte meg å prøve på nytt... Men her sitter jeg da, nok en gang 10 kg tyngre... skal dette fortsette, så vet ikke jeg hva jeg skal gjøre! Å være overvektig er forferdelig! BMI en min er 40 nå.... Mor mener jeg skal få slankeoperasjon gratis gjennom trygd. Jeg håper noen kan ta meg alvorlig, for dette PLAGER meg skikkelig psykisk og fysisk!

[Gjest Gjest_Meg_*]

Jeg vet ingenting om slankeoperasjoner, men lurer bare på om du er blitt sjekket ordentlig for insulinresistens?

[Gjest Gjest]

Du bør gå til legen din og ta en grundig prat om vektproblemet ditt. H*n kan henvise deg videre hvis du faller i gruppen som kan få slankeoperasjon, hvis ikke kan du få tilbud om annen behandling, kostholdsveiledning og oppfølging. Ikke gi deg før du får hjelp, bytt lege hvis nødvendig.

[Pinnsvin]

Kjære kjære deg,

jeg føler virkelig med deg.. Overvekt er et forferdelig problem både for kropp og psyke, og slik som du forteller har du slitt lenge med dette.

La meg fortelle deg en historie om noen av mine venner som har slitt mye med dette;

Jeg har ei venninne som har vært overvektig hele sitt liv. Hun ble mobbet opp igjennom barndommen, både på barne- og ungdomsskolen og har utviklet både paranoia og angst på grunn av mobbingen. Hun har slitt og strevet med alle slags dietter, treningsmetoder osv men til ingen nytte. For 2,5 år siden ble hun utredet for PCO-syndrom (Polycystiske Ovarier) men fikk ikke diagnostisert noe. Hun ble innlagt på psykiatrisk klinikk pga tilbakevendende depresjoner men fikk ikke noe særlig hjelp der heller.

Til slutt tok hun mot til seg og kontaktet fastlegen sin. Hun hadde heldigvis en vettug fastlege som tok henne på alvor i stedet for å kjefte på henne og si at dette var noe hun hadde påført seg selv ved å være lat og å spise for mye, en holdning hun hadde møtt på ved forskjellige hold i helsevesenet.

Legen hennes veide henne, de regnet sammen ut BMI og fettprosent, og fastlegen sendte så inn en søknad for henne til et opphold på Ebeltoft Kurcenter i Danmark (www.kuren.dk), et opplegg som på den tiden ble støttet av Helse Vest (Vi bor på Vestlandet). På den tiden var det krav om å ha BMI over 40 for å få et opphold dekket via Trygdekontoret, og hennes BMI var rundt 33, så hun fikk det ikke dekket, men tok opp privat lån gjennom hennes foreldre.

Hun hadde et helt fantastisk opphold og gikk ned 35 kilo på de 16 ukene oppholdet varte. Ikke minst, hun møtte en gutt der nede, han også kraftig overvektig, og de falt helt og fullstendig for hverandre. Da oppholdet i Danmark var over, flyttet hun med han til hans hjemsted. De klarte seg veldig bra med tanke på vekt og trening den første tiden, men så falt de i gamle vaner, og begynte å legge på seg det de hadde mistet av vekt mens de var i Danmark. Hun fikk nye paranoia-anfall og vektøkningen var igjen et faktum.

Så, etter mye strev og stress både for han og henne, var de nå tilbake på utgangspunktet, med henholdsvis 50 og 90 kg overvekt. De bestemte seg så for å få gjennomført en slankeoperasjon. Pga lange ventetider for operasjon (de ble fjernet fra venteliste på operasjon gjennom det offentlige helsevesenet da de takket ja til opphold på Ebeltoft) og pga at de begge ville få gjennomført operasjonen ved Kikkhulls-kirurgi i stedet for vanlig kirurgi (de ville få minst mulig arr begge to), bestemte de seg for å gjennomføre operasjonen hos Aleris Sykehus i Oslo -- www.alerishelse.no (privat klinikk). Oppfølgingen de har fått derifra har vært helt fantastisk -- de fikk samtaler med ernæringsfysiolog både før og etter operasjonen. De har blitt tatt fantastisk godt vare på, og selv om operasjonen var dyr, sier de begge to at det var verdt hvert eneste øre.

Nå, ca 6 måneder etter operasjonen er hun kommet ned i 95kg (hun var 135 da hun ble operert), og han har gått ned mer enn 50 kg.

Det høres nesten for godt ut til å være sant, men sant er det, og de lever helt normale liv nå, med unntak av diverse mattyper de ikke kan spise.

Det var èn historie om erfaring med slankeoperasjon, og det finnes helt sikkert uendelig mange forskjellige historier der ute. Det viktigeste er at *du* finner et hjelpemiddel som vil hjelpe *deg* til å få et bedre liv!

Jeg ønsker deg all verdens lykke!

klem

/lendoria

D

[Gjest Gjest]

Hei.

Jeg har selv vært oppi samme situasjon som deg. Jeg har en utrolig flink lege, som hører på meg å føler med meg. Så i sammråd med han begynte jeg på Reductil, først 10mg.(får en metthets følelse av disse tbl) La hardt om på kostholdet mitt, å trente som en gud. Noen dager trente jeg opptil 2 ganger for dagen.(hadde sykemelding i den første tiden) For det her skulle jeg klare, jeg var såå dritt lei av altid se fine klær å aldri få på meg noen ting av dette. Lei av å ikke ville se meg selv i speilet og aldri være fornøyd med meg selv. Jeg sliter også VELDIG med hårvekst på hele kroppen, spesielt i ansiktet, måtte barbere dette vekk 2 ganger for dagen, sånn at folk ikke skulle se det.

Men etter måneder med kjempe hard trening, spise riktig. Gikk jeg ned 20 kg, det var så deilig å gå på vekta så se det. :danse: Jeg har klart nå i 2 år å holdt meg på denne vekten, jeg prøver såå hardt for å gå ned hvertfall 10 til, så dermed har jeg begynt på 15 mg på reductil.

De gir ikke no virkning over natten, men etter en måneds tid, kjenner du at du ikke er så sulten, å du trenger ikke spise like mye som før for å bli god å mett. For 2 år siden kostet disse tbl over 600 kr per månede, nå har de gått ned til litt over 300, så dette er overkommelig, hvis du sparer på kvitteringen hver gang, kan du også få igjen en del på trygdekontoret.

Når jeg gikk ned disse 20 kg, merket jeg også at hårveksten har minsket, nå kan j barbere meg på morgenen før jobb, å enda kan jeg da ta en tur på besøk etter jobb, uten å bekymere meg. Så det å gå litt ned i vekt hjelper mot så mye..

Med denne vektreduksjonen ble det mye løs hud hengende på maven. Så jeg gikk til min fantastiske og forståelses fulle lege, tok meg en ny prat med han. Så han søkte meg inn for å få en mageoperasjon,denne operasjonen ventet jeg på i over 1 år. så i sommer fikk jeg innkallese på sykehuset til sjekk.

Jeg MÅTTE gå ned 3-4kg til, hvis jeg skulle få denne. Men han skulle sette meg opp på vente listen forde, å den var på enda 1 år. Men så fikk jeg verdens beste jule gave, 13 des ringte de fra sykehuset, lurte på om jeg hadde mulighet til å bli operert 17 des. Å JA, det hadde jeg. Så akkurat nå sitter jeg med ganske så flat mave, noe jeg ikke kan huske jeg har hatt siden jeg var 5-6år. Gleder meg enda mer til det har gått enda en månede for da går hevelsen mere ned å bedre resultat kommer fram.

Jeg fikk også tilbud i begynnelsen om å fjerne noe av magesekken, dette fikk jeg også godkjenning for å få gratis, men når jeg leste alle bivirkningene som kan skje og jeg var bare 22 år den gangen, var det helt uakktuelt for meg.

Det jeg vil anbefalle deg om er å finne en lege som sier sin ærlige mening til deg å presser deg hardt å hjelper deg igjennom dette. Jeg veit akkurat hvor vanskelig å jævlig dette er, men du klarer det

Men det tar tid, tårer, fortvilelse å ikke minst mot å støtte til for å kunne klare dette.

Masse lykke til :-D

[Gjest Gjest_Kiki_*]

Hei,

Jeg har selv hatt en slankeoperasjon og vil starte med at dette er en ganske omfattende og tøff sak og gå igjennom og kan på ingen måte regnes som en lettvindt måte å bli slank på.

Jeg vil starte med det grunnleggnede først:

Det finnes to hovedtyper av slankeoperasjoner: Det ene er en gastrisk bypass operasjon, hvor store deler av magesekken blir skåret bort og man fjerner deler av tynntarmen, slik at du får det som kalles "malabsorbtion". Her oppnår man to resultat samtidig: du vil ikke være i stand til å spise mer enn 1 dl mat av gangen og næringen fra denne maten vil ikke bli tatt opp av kroppen like effektivt, siden tynntarmen er blitt et godt stykke kortere.

Den andre slankeoperasjonen er en lapband operasjon, der du får et implantant. En slags ring festes rundt øvre del av magesekken og snurper den av, slik at magen din nærmest deles i to som et sandur, med en trang passasje fra øvre til nedre del. Dette fører til at du føler deg full og mett veldig raskt. Innsiden av ringen som festes til magesekken er som et slags "sykkeldekk" - og gjennom en "portal" kan man sprøyte inn saltvannsoppløsning i dekket. På den måten kan ringen strammes inn ytterligere etterhvert som man går ned i vekt og det blir "slark" i systemet.

Begge operasjonene er svært omfattende og krever narkose og sykehus innleggelse. Du bør ikke vurdere dette som en løsning for deg dersom du har en BMI under 40. (du kan beregne din Body Mass Index på nettet. Der ligger det flere kalkulatorer, hvor du må oppgi høyde og vekt, så beregner den din BMI)

Dersom du har en BMI over 40, synes jeg det kan være naturlig at du går for en operasjon. Jeg er alikevel litt tilbakeholdene med å anbefale det for fullt fordi du er ganske så ung. Dette sier jeg ikke for å være en gammel formanende tante, men fordi det i dag er gjort liten forskning på langtidsvirkningene i forhold til det å få barn - dette er særlig noe du må tenke på i forhold til en bypass. Tenk deg hvor vanskelig det vil være for kroppen å få i seg nokk næring til å utvikle en baby på en ordentlig måte. Jeg ville derfor kanskje vente med det hele til du har fått de barna du ønsker deg. (men dette er min private mening... du bør sjekke mer om det emne på nettet og med leger)

Begge operasjoner har sine fordeler og ulemper og du bør nøye vurdere hvilken

du eventuelt går for. Det er en god amerikansk nettside som heter

www.obesityhelp.com

Der har de chatsider for alle ulike operasjonformer, der folk som har tatt operasjonen eller venter på operasjon utveksler syn og erfaringer. Her vil du raskt oppdage at det er folk på disse sidene som har svært sterke meninger om de ulike operasjonsformene - gjerne med utgangspunkt i at "deres" operasjonsform er den beste. Så hvis du legger inn spørsmål om bypass versus lapband kan du få i gang en morsom debatt, men som ikke alltid forblir like sakelig.

Jeg selv kan bare fortelle om min erfaring med lapband og det er som følger:

Operasjonen gikk egentlig ganske greit, selv om det var skikkelig smertefult den første uka - men det var jeg forberedt på. Jeg måtte bare innta flytende de første ukene, noe som ikke var så vanskelig som det høres ut som, siden du føler en blanding av å være svak etter operasjonen og oppløftethet for å ha tatt skrittet. Jeg gikk ned 10 kilo som ingenting. Så har det vært en sakte, sakte prosess og på 9 måneder har jeg gått ned 20 kg til. MEN: Dette har ikke kommet gratis skal jeg si deg. For det første så går fristelser slik som sjokolade ned som ingen ting - så man må faktisk beherske seg hele tiden, selv om magen har blitt mye mindre. Man må sørge for at man spiser de rette tingene. Jeg har kastet opp masse! Fordi dersom du ikke tygger godt nokk eller spiser litt for fort, så vips - så må du spy. Ofte skjer også det at du "slimer" - dvs at noe av maten har satt seg fast i overgangen mellom øvre og nedre magedel. Kroppen utvikler da noe du aldri har produsert før - enorme mengder med spyttaktig slim - som til slutt bobler opp og er ordentlig ekkel. Det er et spytt-slim jeg aldri har produsert eller opplevd før jeg tok denne operasjonen.

Det er ikke alltid at det skjer med en gang - og det har hendt meg at jeg har kjørt på motorveien og må spy i mitt eget fang. Det er ikke så morsomt.

Så det er ganske mye ubehag som kommer med dette. Samtidig, så vet jeg at for hver gang jeg spyr finnes det en viss risiko at båndet flytter på seg og i aller værste fall stikker hull på magesekken. Det er faktisk veldig farlig og ville resultere i en nødoperasjon - magesyre lekker da ut i kropen og kan gjøre store skader på organer og faren for å dø av det er ganske stor. Det skjer etter sigende med 10 prosent av dem som spyr ofte... siden jeg er blant dem er dette noe jeg er veldig redd for og som har ført til at jeg vurderer å ta en ny operasjon for å faktisk ta en bypass.

Likevel er det mange grunner til at jeg opprinnelig valgte å ikke ta en bypass:

En viktig grunn er hele det spørsmålet med å kunne få barn på en ok måte, så er det faktum at man faktisk risikerer å bli under- og feilernært selv fordi koppen ikke tar til seg næringen man får i seg. Det betyr at man hele tiden må spise vitamintabletter og mineraler og få tatt blodprøver for å se at man ikke er utenfor skalaene. Så er det også slik at fjerningen av deler av tarmen medfører at du ikke greier å bryte ned sukker på en ordentlig måte. Dette betyr at man får et såkalt "dumping-syndrom". Hva det innebærer er at dersom du spiser noe med for mye sukker eller drikker alkohol som jo også har mye sukker, så blir du svimmel, kvalm og får hjerteklapp og må legge deg nedpå. Jeg personlig synes at det vil innebære en ganske stor reduksjon på min livskvalitet. Med lapband kan jeg fremdeles spise litt av alt. Men bypass kan du bare glemme vin og sjoko og kake forever, dersom du ikke vil risikere dumping syndromet. (Jeg må for ordens skyld si at det er noen veldig få som ikke får det, eller som får det etter inntak av ganske mye sukker - men for de fleste er terskelen svært lav - sjekk ut bypass chat sidene på www.obesityhelp.com - så vil du se hvor mange som klager over det)

Sist men ikke minst var jeg bekymret over at med en bypass, så deler man av en del av magesekken (noen fjerner den helt - og det er ikke bra, fordi veldig mye av kjertler og den slags følger med og ballansen i kroppen forstyrres noe voldsomt. Det mer vanlige er at man kutter av største delen av magen, syr den igjen, men lar den forbli "levende" i kroppen. Dette er veldig mye bedre for hormoner, kjertler og alt sånnt) - men den delen som deles av er ikke lenger tilgjengelig for innsyn (når de setter inn sonder i magen for å undersøke om du har magesår eller kreft osv) - så dersom du skulle utvikle problemer i den avdelte delen av magen vil det være umulig å få undersøkt det uten å operere.

Det er kanskje bare en bitteliten del av befolkningen som får magesår eller magekreft -men jeg personlig likte ikke tanken på at det aldri skal kunne undersøkes ordentlig mer.

Vel, vel - jeg antar at jeg har gitt deg litt å tenke på. Jeg selv angrer ikke at jeg har tatt operasjonen. Jeg hadde en vedlig høy BMI og høyt blodtrykk og alt det som følger med å være "morbidly obese". Jeg selv valgte båndet i stedet for bypass men opplever nå at jeg kanskje burde ha valgt anderledes. Likevel kan jeg ikke si at jeg anbefaler bypass rett ut - fordi konsekvensene er svært, svært omfattende.

Fordelen med båndet er at man kann ta ut saltvannet i ringen dersom man blir gravid og at man ikke har tukklet så mye med selvet fordøyelsessystemet. En annen viktig fordel er at man kan fjerne båndet igjen og systemet er det samme gamle igjen. Ulempen er at man har større problemer på sikt - siden det jo er et fremmedlegme i kroppen, noe som du vil føle og oppleve nettopp som et fremmedlegme ganske så ofte. I tillegg har du risikoen med å slå hull på magen som er noe som ikke kan skje etter en bypass.

Ikke noe lett valg her nei.

Jeg håper likevel at opplysningene kan hjelpe deg til å tenke igjennom saken og komme fram til det som er en god løsning for deg

[Gjest Stig]

det jeg lurte på er, når du har vært på utredning, hvor lang tid tar det før man blir opperert?

Og hvor vondt er det etterpå?

[Gjest Pia]

Hvordan skal jeg gå frem for å få en slankeoperasjon? Jeg finner ikke helt fakta om det....

Er det veldig vanskelig å få det?

Min situasjon: Jeg er 19 år og overvektig, har strevd hele livet med å være overvektig. Har prøvd alt og stått SKIKKELIG på. (Medisiner,dietter,pulver,trening, spist ofte og lite, SUNT, og tilogmed prøvd den sykeste dietten - sykehusdietten, verst av alt!) Har ikke gått ned et gram, går bare oppover og kroppen revner! Er det normalt for en 19åring? Jeg har strekkmerker over hele kroppen:( Jeg har tilogmed appelsinhud oppa strekkmerkene Overvektigheta ligger i genene, så jeg kommer ikke unna uansett hva jeg gjør! Jeg må isåfall bli treningsnarkoman.. og det har jeg ikke tid til! Jeg har forklart hvordan jeg spiser og lever og trener til leger og psykologer og de skjønner ikke hvorfor jeg bare går opp i vekt. Jeg vil ikke slite med dette gjennom livet, slik som min mor gjorde og fortsatt gjør:( Dette går så hardt utover det psykiske og fysiske, at for 1 år siden prøvde jeg å ta den enkleste veien ut( ja selvmord ), men jeg klarte det ikke og bestemte meg å prøve på nytt... Men her sitter jeg da, nok en gang 10 kg tyngre... skal dette fortsette, så vet ikke jeg hva jeg skal gjøre! Å være overvektig er forferdelig! BMI en min er 40 nå.... Mor mener jeg skal få slankeoperasjon gratis gjennom trygd. Jeg håper noen kan ta meg alvorlig, for dette PLAGER meg skikkelig psykisk og fysisk!

[AnonymBruker]

hei. nå vet jeg ikke så mye om dette men en ting jeg vet er at en operasjon er ikke en varig løsning det heller om en ikke holder seg i skinnet. Har en kompis som fikk operasjonen. Ble slank og fin, å da mener jeg slank som i uten noe ekstra hverken her eller der. Ser han ikke så ofte. Var på ett stort arrangement ett år senere++. Møtte en person som sa hei til meg. Skjønte ikke hjem det var med det samme men så gikk det opp for meg. Det var kompisen min, like tykk som han var før operasjonen.... Jeg ble nesten stum!

Men min venninde sa at hun ble ikke sjokert for hun hadde lenge sett hvordan han proppa i seg i tiden etter operasjonen også. stoppa ikke før det var fullt. Så han utvida vel magesekken igjen da?! Syns det er en skam. Ikke minst fordi våre skattepenger betalte for operasjonen hans!!!

Men i de fleste tilfeller går det vel ikke slik håper jeg.

[AnonymBruker]

Tråden er fra 2008.