Normale tanker....

[Noravind]

Hei!

Vet ikke helt hvordan jeg skal si det, men jeg trenger litt feedback på om tankene jeg har er helt normalt.

Har vært sammen med samboeren min siden jeg var 16år. Det er nå 5år siden,og de to siste årene har vi bodd under sammen tak.

Vi har opplevd utrolig mye sammen, både på godt og vondt. Han har vært en enorm støtte for meg, og er den snilleste personen jeg kjenner. Aldri legger han bånd på meg. Jeg kan reise, være sammen med venner o.l så mye jeg vil. Trenger jeg noe stiller han opp. Familien min, søsknene mine og vennene mine liker han veldig godt. Alle mener at vi er som skapt for hverandre, og jeg får stadig høre hvor søte vi er sammen.

Og jeg er jo selvfølgelig utrolig glad i han! Familien min forteller han "forguder" meg, og jeg vet at for han er det ingen andre enn meg...

Så hvorfor får jeg da tanker som dette; "Er jeg egentlig så forelsket i han", "Kunne kanskje tenkt meg å vært singel", "Er han for kjedelig", "Liker jeg at det er blitt så seriøst"......osv.

Ja, jeg begynner å tvile rett og slett. Er det normalt? Det er jo ingen andre i bildet. Er jeg bare bortskjemt som tenker slikt? Kan dette være tegn på at jeg begynner å gå lei, at jeg vil prøve noe nytt?? Uff, jeg får dårlig samvittighet av å tenke slikt.

På den andre siden har jeg helt angst for å miste han, og tanken på at det ikke skal bli oss to gjør bare vondt. Er det dette de kaller for 2års krisen? (Har jo bodd sammen i to år...)

Hva sier dere andre? Skal jeg bare slå meg til ro med at dette er forbigående?

[Sandman]

Statistikken arbeider mot deg. Det er veldig, veldig få forhold man innleder som 16-åring som varer lenge, dvs mer enn 3-4 år.

Dine tanker er helt normale, og det verste du kan gjøre er å utsette et brudd, og heller ta det om noen år. Da kan det være barn inne i bildet, og de økonomiske og praktiske bindingene kan være mye sterkere.

I dag står dere mye friere med tanke på et brudd.

Men dine tanker KAN være forbigående... hvilket jeg betviler...

Lykke til!

[Brommservice]

Alt her i livet vil ha et "forbedringspotensial" og det er det du opplever nå (kansje). Du ser faktisk etter muligheter som du eventuellt vil oppleve FØR du gifter deg, får barn etc.

Du må "leve ut" din ungdomstid i andre former enn dine venninder som er single eller bare bor hjemme osv. Du ser jo allikevel paraleller med dine jevngamle, og vil forståelig nok ha noe av dette de opplever også.

Kjærligheten er up/down alt ettersom du gir den næring eller næringen kommer fra din utkårede. Det er veldig viktig å gi den så mye næring som mulig, slik at den tåler tider som dette. Hvis din kjæreste er slik som du skisserer, er vedkommende trygg på deg og gir deg rom for oppleve ting og tang. Ære være ham for det i så ung alder (Jeg er snart 44).

Ta vare på deg selv, gi deg selv tid til å fundere over saker. Saker som han er deltager i ville jeg ta opp med ham uansett hva det er. Tillit og omsorg for deg selv er like viktig for ham som det er for deg.

Du er ung i dag og du vil være ung så lenge du ser deg selv i riktig "lys". Ta vare på lyset i ditt sinn og så vil kjærligheten gi deg et glimt av evigheten.

Med vennlig hilsen

Brommservice

[Noravind]

Tusen takk for fine svar.

Det stemmer mye det du skriver Brommservice. Trangen til å oppleve mer, at jeg sammenligner meg med min venner....

Er den eneste i min vennekrets som er i et seriøst forhold, og at dette påvirker meg er godt mulig.

Hovedproblemet er kanskje at jeg kjeder meg, rett og slett!

Føler at samboeren min og jeg har "låst" oss litt. Men jeg er absolutt villig til å gjøre det som må gjøres for at vi skal holde sammen. Å bryte forholdet kommer jeg aldri til å klare. Er glad i han og føler meg veldig bundet til ham også. 5 år sammen gjør jo sitt. Da er det lettere sagt enn gjort å bare sette foten ned og dra min vei.

Brommservice skriver det er viktig å gi et forhold næring. Noen tips til hva jeg burde gjøre der? Han er mer trygg på oss to enn meg, ingen tvil om det. Tror ikke han tenker slik jeg gjør. Kanskje har det med alder å gjøre....han er 7 år eldre enn meg. Så for han er det sikkert mye greiere å være i et seriøst forhold. Han har vært der og er ferdig med den perioden i livet jeg er i nå.

Hem....jeg tenker,grubler og funderer videre.

[Liz]

Har også vært i din situasjon tidligere. Jeg ble sammen med kjæresten min da jeg var 16, han var 17. Han er en helt fantiastisk gutt som setter meg over alt annet. Er tolmodig, snill og alt hva man kan ønske seg Etter 3-4 år begynte jeg å få samme tanker som du har nå. Jeg gjorde det slutt, og vi hadde et opphold på 1 år (i alle fall i teorien......). Jeg savnet han konstant, og har aldri vært så lykkelig som den dagen vi ble sammen igjen. Da skjønte jeg at det er en ting å være fri og frank og kunne flørte med akkurat den jeg ville, men det å ha noen å være glad i og som du vet er så utrolig glad i deg, betyr mye mer.

Nå har vi vært sammen i over syv år, og i sommer gifter vi oss.....

[Noravind]

Hei Liz!

Vet du hva...det var det beste jeg kunne høre.

Tusen takk! Den feedbacken trengte jeg.

Mer skal det ikke til før jeg føler meg roligere....

For jeg har, som du også sier om din kære, en utrolig snill gutt.

Men disse tankene og grubleriene...greit å høre at du og tenkte slik.Da er jeg kanskje litt normal likevel da. Det jeg tror er at jeg hadde nok savnet han enormt om vi skulle gjort det slutt. Bare å skrive det får meg til å grøsse.

Takk Liz og lykke til med bryllupet!

[Liz]

Fint å kunne hjelpe litt Unner ingen å gå gjennom det året jeg gjorde..... Så du er nok helt normal ja

[Bridget]

Det jeg har kommet frem til gjennom et langt liv (snart 32 år :-O) og et havarert ekteskap er at man aldri må glemme seg selv og sine interesser og aldri glemme å være kjærester!

Det eksen og jeg gjorde så forferdelig feil var at vi gikk fra å være kjærester til å bli ektepar AS.

Forelskede par gir hverandre frihet til å være seg selv og oppmuntrer gjerne den andres hobbyer og interesser, gir komplimenter og overrasker hverandre med småting. Man finner på ting og aktiviteter for å ha det hyggelig sammen.

Da vi flyttet sammen og senere giftet oss gled det over til å bli alt for mye hverdag; alt for mye praktisk som måtte ordnes og holdes rede på, alt for mye stress og mas - oppi det hele forsvant alle småtingene vi gjorde for å glede den andre og for å kose oss sammen.

Hverdagen blir lett kjedelig og masse plikter - ikke glem å være kjærester og ikke glem å bruk tid på deg selv og det du har lyst til - man trenger ikke være sammen 24 t i døgnet! Da blir hverdagen og forholdet mye mer spennende!

[Ingeborg]

Kjære deg,

jeg hadde selv en slik periode for vel halvannet år siden. Vi ble sammen da jeg var 18 og han 17, og etter nesten fire år som kjærester og vel et år under samme tak, hadde jeg den samme tvilen som du opplever. Fikk reaksjoner fra en del studievenninner etc. på at jeg hadde valgt å binde meg tidlig, og så samtidig en hel rekke forhold som gikk i knas på samme tid.

Tvilen tok litt overhånd en stund, det var sånn at jeg tenkte mer på tvilen enn jeg klarte å føle hvilke følelser jeg faktisk hadde for ham! Det viktigste jeg gjorde, var å snakke med ham om hvordan jeg følte. For i tillegg til å være kjæresten min, er han min beste venn. Han lyttet og trøstet og var uendelig tålmodig. Det andre jeg gjorde, var å gi meg selv tid. Jeg nektet å la tvilen få overtaket, og satte en grense på et halvt år: Hvis jeg fortsatt hadde sånn sterk tvil etterpå, skulle jeg gå fra ham.

Det hjalp. For når jeg hadde gitt meg selv en tidsfrist, fikk jeg tid og kapasitet til å tenke mer på hva jeg faktisk følte. Og jeg slappet av, og gjenoppdaget de sterke følelsene jeg har for ham. Vi er fortsatt sammen, og neste sommer skal vi gifte oss. Vi har det bedre enn noen gang. Sexlivet har nådd uante høyder. Og han er fortsatt min beste venn.

Du må gjøre det du selv tror er best. Men mitt beste råd er: Gi deg selv litt tid! Lykke til.

[Noravind]

Tusen takk Ingeborg for det fine svaret!

Det virker som om flere har hatt det slik som jeg har det nå.

Det er godt å høre... Det å sette en frist slik du gjorde er kanskje

ikke så dumt. Har ikke snakket om disse tankene med samboeren

min, men burde jeg gjøre det? Hvordan reagerte din kjære da du tok

opp dine tanker med han? Ble han lei seg? Skuffet?

Jeg er så redd for at samboeren min skal misforstå meg

Og ikke vil jeg på noen måte såre han heller...

[Ingeborg]

Om du bør snakke med din kjære om tankene dine, er vel et spørsmål om hva slags forhold dere har. Vi har alltid snakket mye om hvordan vi har det inni oss og slikt, så for meg var det naturlig. Han tok det overraskende pent, tror han var mest opprørt over at jeg var så lei meg. Holdt rundt meg og trøstet masse, var veldig forståelsesfull. Samtidig tror jeg det gikk inn på ham at jeg tvilte på kjærligheten vår. Men selv tvilte han aldri, og tror han visste inni seg hvilken konklusjon jeg kom til å lande på.

Du må vurdere selv hvordan du tror din kjære vil reagere. For meg var det utrolig godt å ha ham å snakke med! Dessuten skjønte han da hvorfor jeg var litt "fraværende"...