anoreksia

[Gjest milkyway]

Hei. Kan noen som er i forhold dele erfaringer, med det å ha anoreksia, og slite med å åpne seg for kjæresten sin?

Ja, jeg skal søke hjelp, men jeg trenger å høre hva andre har opplevd også. For min del har det blitt mye innesluttethet, jeg har blitt deprimert, og utrolig nærtaken for alt. Griner for de minste ting. Han har ikke vært med på å skape dette, bare så det er sagt. Han sier kroppen min er nydelig hver dag, men hvorfor klarer jeg ikke la de ordene vinne over hva jeg ser i speilet?

Grunnen til at jeg ikke klarer å prate med han om det, er fordi diverse ekser/venner bare har feid det bort med "Neida du er jo så tynn fra før, det du tenker er bare DUMT!" "Du er dum når du tenker sånn"

jeg visste ikke dette var blitt så ille før jeg innså det selv. Nå vil jeg ha det bort.

[Gjest Gjest]

Jeg har spiseforstyrrelser selv, og har nettopp fått meg kjæreste. Nå er ikke jeg VELDIG undervektig med mine 47,5 kg. fordelt på 165 cm., men jeg sliter likevel. Psykisk, som er det spiseforstyrrelser dreier seg om. Har ikke sagt noe til kjæresten min, og har egentlig ikke tenkt å gjøre det med det første heller. Kanskje litt sleipt, men nå har jeg ikke innrømmet dette til noen andre heller. Har dere vært sammen lenge? Er du trygg på kjæresten din, og han mistenker noe, hadde jeg åpnet meg for ham.

[Gjest Blondie65]

Jeg synes du skal åpne deg for kjæresten din også. Det handler litt om tillit og å søke hjelp hos de som er de nærmeste til å hjelpe. Snu det litt på hodet: hva ville du sagt hvis han kom til deg med et tilsvarende problem?

Nå har jeg hatt mistanke om dette en stund ut fra hva du har skrevet om hva du synes om andre som kommenterer at du spiser for lite, at du ikke liker å spise sammen med andre, etc.

Jeg håper du får hjelp snart. Klem.

[Gjest milkyway]

han vet jeg har det, men jeg har ikke åpnet meg mer om det, vil ikke prate om det, for yeah, skrev grunnen i startinnlegget så jeg nå Men har oppdaget at han ikke er sånn. Jeg kommer til å gå til lege eller psykolog, og da tar jeg med meg han, så kan han sitte og høre, og kanskje det er lettere å snakke med noen andre enn kjæresten, for en føler en ikke trenger å holde tilbake noe, men likevel får han med seg alt jeg forteller.

Ser jo hvordan det skjer også. Spiser ingenting før jeg blir kjempesulten, og spiser en kjempemengde, og da føler jeg magen ser fæl og stor ut etterpå, selv om jeg ser ut som en forbanna tannpirker så og si.

Har også sett rundt på kjennetegn på dette, og kjenner meg igjen i alt, bortsett fra å miste mensen.

Men det kan ordnes opp i om en går inn for det?

Tusen takk for svar forresten.

[Gjest Blondie65]

Det tar nok en stund før du mister mensen, det er når kroppen sparer inn på absolutt alt.

Og ja det går an å snu det, men det kommer til å kreve arbeid av deg. Det er derfor viktig at du får hjelp jo før jo heller. Nok en klem.

(Merkelig nok har jeg tenkt veldig mye på deg i det siste, du har ikke vært så aktiv der jeg har vært aktiv her på KG, og så har jeg tenkt da at jeg håper du har det bra. Rart det, man finner noen nick på et nettsted og finner at man bryr seg om dem, selv om man ikke kjenner dem så godt. Ha en fin jul!)

[Gjest milkyway]

setter masse pris på det iallfall blondie

Dette er noe jeg vil fikse på ja, men lurer bare på om det forvrengte synet på kroppen min forsvinner snart... I dag greide jeg å hive i meg ei skive og litt melon til frokost, halvt naanbrød til lunch og pizza til middag. Så selv om jeg tvinger det i meg, går det iallfall ned, så får jeg håpe det går mer naturlig etterhvert.

[amles]

Jeg har spiseforstyrrelser og har hatt det i mange år.. Jeg har vært åpen om det helt fra starten av forholdene jeg har vært i. Godta det eller forsvinn.. hehe! Det har gjort det både enklere og vanskligere, mang har fordommer mot mennesker som har anoreksi/bulimi osv. tror de kun er noen psykiatriske vrak, men det er det ikke. Andre har vist forståelse og latt meg holde på med hardkjøret i fred og ro eller fosøkt hjelpe meg.

Hvis jeg hadde vært deg, hadde jeg bare fortalt det. Det er ikke noe å skamme seg over. Og du har kommet langt på vei til å bli frisk bare ved å ville det.

Det vil også forklare humørsvingninger ol. da skjønner han ihvertfall at du ikke er klin gæærn..

Lykke til!

[Gjest milkyway]

Det jeg har fortalt han er at jeg føler meg ikke vel med hvordan jeg ser ut, at jeg ser den personen i speilet mye større enn hun egentlig er. Og at siden han er min nærmeste, og jeg stoler på han og har fortalt han dette, har jeg lett for å tippe for småting, hvis han drar en spøk jeg ikke skjønner, tar jeg jo helt av. Og da blir det så dumt å si "jammen spiseforstyrrelser BLA BLA BLA" når det var noe annet jeg klikka for. Fortalte han det i dag, og han var veldig forståelsesfull. Har aldri møtt noen som har villet høre på meg, og ikke bagatellisere det før, derfor er det kanskje for godt til å være sant, tenker jeg, og stenger det inne. Ikke lett, det der.

Håper du og for orden på det amles

[amles]

Takk!

Fint at han er forståelsesfull, og ikke minst at du vil ha han med deg i terapi. Det er vanskelig for mennesker rundt å forstå "omfanget" av det å ha en SF. Det er liksom ikke bare mat det dreier seg om, men følelser.. Og det er tyisk en med Sf å føle at det er for godt til å å være sant, vi er flinke til å overbevise oss om at vi ikke fortjener ha det bra. At vi ikke fortjener kjærlighet. Men det gjør du. Dessuten er ofte mennesker med sf, veldig opptatt av andres ve og vel, og han vil få en god kjæreste i deg..

Jeg synes det er kjempebra av deg å søke hjelp, jo før jo bedre. Vet ikke hvor gammel du er men jeg vil tro det er lettere å bli hjulpet jo yngre du er..

Jeg er 34, og har hatt Sf siden jeg var 13-14, for meg så har det blitt en del av meg som jeg kan forandre til en viss grad etter behov. Dvs. alle tror jeg er frisk, men det er jeg ikke. Jeg spiser normalt når folk ser.. Sf'n er en del av meg jeg hater, men også elsker. Den har ødelagt mye for meg i livet, fordi den har styrt meg, og ført til destruktive handlinger. Samtidig har den alltid vært der for meg som en slags trøst, den vil liksom ikke forlate meg, den har på en bisarr måte gjort meg trygg.

Sannheten er vel at den er som en ondartet svults, og jo før du kvitter deg med den, jo bedre. Og når du føler deg tjukk etter å ha spist, så er det Sf som snakker til deg, ren løgn så den skal få vokse seg større... Tilslutt vil du bare høre på den, og den har fått overtaket. Det er også den som sier at du ikke fortjener ha en så god kjæreste osv.

Pleier beskrive det som en ond engel (sf) på en skulder og en god engel(meg selv) på andre skulder, begge prater til meg om hva jeg skal gjøre (følelser) og ofte så vinner den onde.. Fordi jeg velger høre mere på den. Litt Donald.. hehe..

Ganske komplisert å forklare, spesielt siden jeg ar fått satt på kunstige negler..hehe..så å skrive på tastatuert er nesten umulig..

Håper ting løser seg for deg, og husk når du føler deg tjukk eller uelskbar, så er det ikke reelt, det er bare Sf som forsøker få taket på deg..

[Gjest Diba]

hei, jeg er også anoretikker.. veide 34 men ble tvunget opp i vekt, sliter litt nå med å stoppe å spise.. hehe mmen har noen av dere msn?