Samvær og medbestemmelse

[Rosalie]

Jeg må smile litt nå - det høres ut som om det dreide seg om å slippe ungene på fest:) Det jeg snakker om er nabolag-opplegg. Vi pleier alltid å spise nyttårs-middag sammen som familie- deretter samles unger og voksne i gatene. Det ungene ville, var å være fri til å samle seg i nabolaget og være sosiale da flere av vennene deres bor i nærmiljøet- under kontroll av oss voksne og base her hjemme. Selvsagt. Jeg trodde det kom tydelig nok frem i hovedinnlegget.

De trenger da ikke holde mamma i hånda hele kvelden lengre og jeg forstår godt at dette er en spennende kveld å samles i flokker så lenge det er edru voksne i nærheten. Det var slik vi selv hadde det og jeg synes det er litt klamt å nekte dem noe slikt, men ser at det finnes ulike meninger om dette.

Men da kan jo du og faren bytte - han får julaften og du får nyttårsaften. Skjønner godt at faren ikke vil gi fra seg høytidssamvær, men det er sikkert enklere å bytte samvær. For øvrig var det dårlig av deg å svare ja til ungene uten å snakke med far - du gjorde han virkelig til den store stygge ulven i denne saken.

[Gjest ¤bella¤]

Men da kan jo du og faren bytte - han får julaften og du får nyttårsaften. Skjønner godt at faren ikke vil gi fra seg høytidssamvær, men det er sikkert enklere å bytte samvær. For øvrig var det dårlig av deg å svare ja til ungene uten å snakke med far - du gjorde han virkelig til den store stygge ulven i denne saken.

Veldig enig i det du skriver Wadjet. Det er jo bare å bytte høytidssamvær. Slik at far får julen og mor får nyttårsaften.

[Gjest Gjest]

Å tvinge barna til å være sammen med faren selv om de egentlig ikke vil kommer til å ende i ulykke. Faren distanserer seg bare mer fra barna.

[Gjest Gjest]

Det er dessuten for tidlig å la barn på 13-15 seile sin egen sjø i jula, og spesielt på nyttårsaften.

Ja, for å la barna være sammen med nære venner er å la dem seile sin egen sjø.

[Far til 2]

Så vidt jeg kan se er det her to forksjellige ting som deiskuteres.

50-50 deling av barn, og at aleneforeldre burde ha rett på 50% avlastning.

Det sier seg selv at barn ikke har godt av å gå annen hver uke i forskjellig barnehage/skole, for å ikke snakke om speider, fotball osv.

Sier det seg selv ???

På hvilken måte ???

Det sikrer barn samvær om de ønsker det.

Det sikrer bostedsforelder avlastning.

Det medfører mindre "reising" for barna enn om det praktiseres "vanlig samvær".

Det er bare absurd å påstå at samvær med foreldre skal veie mer enn det den splittingen medfører. Hvis foreldrene bor såpass nærme hverandre at barne kan fortsett å gå på samme skole er det selvfølgelig et godt alternativ.

Da kan du ikke si som i første del at "det sier seg selv" at det ikke er bra å ha så mye samvær som 50%.

Jeg er enig i at bosted nært hverandre er en stor fordel, men ingen forutsetning. Som foreldre må vi lære oss å tilpasse oss barna i større grad enn å altid bestemme hva som er best for dem til enhver tid. Og hvis det er bare en av foreldrene som bestemmer "hva som er best" blir det enda værre.

Aleneforeldre har aldeles ikke rett eller krav på 50% avlastning. I det man velger å få et barn, så må man også innse at man kan ende opp med å bli alene med det. Hvem mener du at skal ta dette ansvaret i alle de tilfellene der det bare finnes en forelder? Skal staten sette opp barnehjem for alle aleneforelder-barn som de kan være i hver uke? Nei, her må man løse noe selv! Ha avtaler med andre aleneforeldre at dere passer hverandres barn fast en gang i uken. Få hjelp fra familien. Mange er villig til å passe barnebarn/nevøer en helg, eller kanskje en hel uke når du trenger det. Men ingen forelder har behov for 50% barnefri for å greie seg! Hva tror du foreldre som bor sammen gjør, liksom?

Vi må ta utgangspunkt i situasjonen som gjelder for 99% av alle barn og tilpasse spesialordninger for den siste prosenten. Å lage en løsning for den ene prosenten vil neppe gangne de resterende 99%.

Nei en bør ikke "forvente" at en blir alene med barn om forholdet ryker av en eller annen grunn. Derimot bør en forvente at partneren stiller opp på lik linje som en likeverdig forelder slik at barna sikres det samværet de ønsker og har behov for. Dagens lovverk motarbeider de barna som ønsker mye samvær. Og det gjøres på generell basis. Tiden er overmoden for at myndighetene lager et lovverk som passer flertallet fremfor mindretallet.

I denne tråden ser vi også at bostedsforeldre blir sliten av den manglende oppfølgingen fra far som myndighetene har fremelsket.

Dagens lovverk og praksis tar med andre ord ikke hensyn til Barna.

Dagens lovverk og praksis tar med andre ord ikke hensyn til bostedsforeldre.

Dagens lovverk og praksis tar med andre ord ikke hensyn til samværsdforeldre.

Dagens lovverk og praksis tar med andre ord ikke hensyn til besteforeldre.

Dette er helt vanvittig slik jeg ser det, og viser myndighetenes manglende interesse for å ivareta tusenvis av bostedsforeldre som ønsker seg noen dager "fri" en gang iblandt. Eller de 40.000 barna som har samvær mindre enn 1 gang pr. mnd. Eller de 72% fedrene som ønsker mer samvær.

[Far til 2]

Ja, hvis han ikke hadde muligheten til å se dem ofte så ville jeg nok tenkt slik selv. Men i dette tilfellet ser han dem så ofte han vil - for hans vedkommede sjelden. Han er bekvem med dette og har selv valgt å ha minimalt med samvær. Vi deler jula så han får flere dager med dem.

Far til 2 - vær så snill å ikke lag dette til enda en reklametråd om delt omsorg. Det toget gikk den dagen far selv valgte å ha ordinært samvær og har ingenting med realitetene i denne saken å gjøre.

Jeg svarte på ett innlegg.

Jeg synes det er tragisk for alle de barna som idag ikke blir ivaretatt mht sine ønsker om mer eller mindre samvær. Mange opplever mindre samvær enn de ønsker fordi myndighetene fratar dem retten til samvær gjennomn dagens lovverk. Det oppfordres til lite samvær og lovverket benyttes for å sikre begrenset samvær.

Noen andre barn ønsker mindre samvær, noe samværforeldre ikke forstår/ønsker fordi de har lite kontakt med barna, kansje pga flytting og lange avstander. Også slik flytting blir indirekte støttet av myndighetene.

Mange fedre er ikke villig til å kjempe for barnas rettigheter. Isteden velger de minste motstands vei fordi lovverket og praksis forteller at de ikke har noe å gjøre som omsorgsforelder. Andre fedre aksepterer den løsningen som ble valgt av naboen, en løsning som kansje er med på å begrense barnas samvær.

Etterhvert som stadig flere fedre tar ansvar, kjemper for barnas rett til samvær og motarbeider det elendige lovverket vil det hele bli langt bedre for de fleste barn. Men de må få hjelp av kvinnene på lik linje med at men gradvis har støttet kvinner i likestillingskampen.

[Far til 2]

Helt enig med deg!

Jeg støtter også denne.

[Eureka]

Men da kan jo du og faren bytte - han får julaften og du får nyttårsaften. Skjønner godt at faren ikke vil gi fra seg høytidssamvær, men det er sikkert enklere å bytte samvær. For øvrig var det dårlig av deg å svare ja til ungene uten å snakke med far - du gjorde han virkelig til den store stygge ulven i denne saken.

Det var dårlig gjort å signalisere at det var greit for meg at det ble slik de ønsket det hvis det var greit for far? De er jo her de bor - dette er deres hjem. Verken han eller jeg eier dem. De begynner å få egne meninger og ønsker å styre mer av dette selv og det er jo det jeg er interessert i å få synspunkter på. Jeg kan ikke behandle dem som små barn lengre og det er der grensene begynner å bli vanskelige å dra opp synes jeg.

Hadde de kommet til meg og ønsket et dialog om et annet samværsopplegg i jula - for den saks skyld julaften - så ville jeg selvfølgelig vært lydhør for det. Det er dem samværet er for - ikke meg og ikke far. Han er ikke en større eller styggere ulv enn han gjør seg selv - spør du meg så er idiot-trekket her at han ikke ville snakke med dem om dette for å finne en løsning...Jeg synes det er å undervurdere ungenes vilje.

[Eureka]

Noen andre barn ønsker mindre samvær, noe samværforeldre ikke forstår/ønsker fordi de har lite kontakt med barna, kansje pga flytting og lange avstander. Også slik flytting blir indirekte støttet av myndighetene.

Jeg skal ikke begi meg inn på en politisk tankegang rundt dette - jeg konstaterer bare at de problemstillingene du reiser ikke er aktuelle i vårt tilfelle. For min del har jeg bevisst sagt nei til to attraktive jobbtilbud i andre byer og blitt her fordi jeg synes det er viktig at de har muligheten til å tilbringe mest muliog tid med både ham og annen familie. At han ser dem så lite er et helt bevisst valg og et ansvar han må ta selv. Dette er noe han vet - jeg har snakket så mye om dette og oppfordret og lagt tilrette, lest meg opp, sparret med andre, tatt selvkritikk, forsøkt dialog med løfter som svar og ingen handling som resultat og gått i meg selv så langt jeg har maktet.

Han er rett og slett ett av eksemplene på type far som nok er glad i barna men som ikke tar jobben med å følge opp og ta den ansvaret som foreldreansvaret innebærer. Jeg er glad for at de allikevel har kontakt med ham - det er ikke takket være ham for å si det sånn.

[Eureka]

Å tvinge barna til å være sammen med faren selv om de egentlig ikke vil kommer til å ende i ulykke. Faren distanserer seg bare mer fra barna.

Eller de fra ham tror jeg. Som jeg skrev i hovedinnlegget så var det de reagerte på at han ikke ville snakke om det men bare avviste henvendelsen. Bryskt. Som jeg også skrev så kan jeg ikke gå inn i situasjonen - det blir galt og feil uansett hva jeg gjør i en slik situasjon tror jeg. Men det kjennes ganske ille ut dette, for jeg ser det på dem at dette spiller på samvittigheten deres.

Enkelte vil kanskje synes at det er greit - at ungene bare har godt av å kjenne på samvittighetsfølelsen og blir hos ham av hensyn til...ham.

[Jalp]

Eller de fra ham tror jeg. Som jeg skrev i hovedinnlegget så var det de reagerte på at han ikke ville snakke om det men bare avviste henvendelsen. Bryskt. Som jeg også skrev så kan jeg ikke gå inn i situasjonen - det blir galt og feil uansett hva jeg gjør i en slik situasjon tror jeg. Men det kjennes ganske ille ut dette, for jeg ser det på dem at dette spiller på samvittigheten deres.

Enkelte vil kanskje synes at det er greit - at ungene bare har godt av å kjenne på samvittighetsfølelsen og blir hos ham av hensyn til...ham.

Men hvilke hensyn skal tas her da? Bør det være slik at hensynet til faren ikke skal telle? Er ikke han et menneske på lik linje med deg og disse to barna dere har sammen? Kan det overhode ikke tenkes at han har behov for samvær med sine barn og kontakt med dem han betrakter som sine nærmeste i jula?

Jeg synes at du entydig beskriver far til barna som et problem og ikke et menneske som har behov for familiær kontakt i jula. Jeg mener at når barna er i denne alderen, så bør foreldrene bestemme. Og da synes jeg det eneste riktige for deg er å være lojal mot barnas far og overlate til han å ta denne beslutningen uten at du skal beskrive han som brysk etc.

Han vil selvfølgelig se det slik at du nå ser ditt snitt til å "kuppe" barna i denne jula, slik at de blir hos deg. Og for å være helt ærlig,- når du formulerer deg slik du gjør, så virker det på meg som om det er akkurat det du er ute etter.

[Eureka]

Han vil selvfølgelig se det slik at du nå ser ditt snitt til å "kuppe" barna i denne jula, slik at de blir hos deg.

Nei - der tar du feil. Han vil nok ikke se slik på det for ingen av oss har noengang forsøkt å "kuppe" ungene. Vi er nok forskjellige på de fleste plan jeg og ham, men vi har aldri hatt behov for slikt renkespill som du ser ut til å ha kunnskap om. Hadde "kupping" av mine egne barn vært en del av min måte å oppdra dem på, ville jeg vel neppe begynt med slikt etter 10 år. Det der synes jeg var en litt umoden spekulasjon skal jeg være ærlig:)

Jeg konstaterer at du ikke synes unger/ungdommer på 13 og 15 skal ha noe å si på samværsformen i helligdagene - de skal ikke snakke om det eller spørre om det eller sette spørsmålstegn rundt det av hensyn til sine foreldres følelser. Jeg leser deg slik at det er "mors spekulative motivasjon" og "stakkars fars følelser" som er mest tungtveiende for dine vurderinger rundt en slik sak og kan av det slutte at tankegangen din er svært ulik min.

Endret 26. desember 2007 av Eureka

[*Mina*]

Men hvilke hensyn skal tas her da? Bør det være slik at hensynet til faren ikke skal telle? Er ikke han et menneske på lik linje med deg og disse to barna dere har sammen? Kan det overhode ikke tenkes at han har behov for samvær med sine barn og kontakt med dem han betrakter som sine nærmeste i jula?

Jeg synes at du entydig beskriver far til barna som et problem og ikke et menneske som har behov for familiær kontakt i jula. Jeg mener at når barna er i denne alderen, så bør foreldrene bestemme. Og da synes jeg det eneste riktige for deg er å være lojal mot barnas far og overlate til han å ta denne beslutningen uten at du skal beskrive han som brysk etc.

Han vil selvfølgelig se det slik at du nå ser ditt snitt til å "kuppe" barna i denne jula, slik at de blir hos deg. Og for å være helt ærlig,- når du formulerer deg slik du gjør, så virker det på meg som om det er akkurat det du er ute etter.

Barn har rett på samvær med foredlrene, men foreldre har faktisk ikke rett til samvær med barna. Så kan du tolke dette så mye du bare vil, men barn må en gang få lov til å bestemme litt de også. Og helst da uten at noen av foreldrene prøver å gi de dårlig samvittighet, for det har nok barna i tonnevis uten.

Men tenåring skal få lov til å være litt ego i den perioden.

[Gjest Gjest]

Jeg vil bare fortelle hvordan vi har praktisert samvær hos oss. Da barna ble tenåringer, fikk de selv være med og bestemme hvilke helger/dager/ferier de ønsket å tilbringe hos mor/far. (Mor har hovedomsorg, far vanlig samvær).

Det har fungert knirkefritt i 12 år nå, mye fordi far og jeg har hatt en veldig åpen dialog om alt og sammarbeidet utrolig bra om barna. Da vi gikk fra hverandre, var 1. bud at ungene skulle settes først, og våre behov etterpå. De var uskyldige i det hele og skulle ikke oppleve foreldre som "kjempet" om dem. Vi er voksne og klarer oss!

Tror dette har bidratt til å minimalisere tenåringsproblemer hos våre barn. Vi foreldre har snakket sammen flere ganger i uka om våre barn, og de har aldri kunnet "sette oss opp mot hverandre". (De har nok prøvd, men blitt gjenomskuet pga vår gode dialog....)

Jeg vet jeg er heldig som kan si at faren til barna mine er en av mine beste venner, ikke mange som har det sånn. Poenget er at jeg tror det er veldig viktig for skilte foreldre å ha en god dialog om barna, ta barna på alvor og ta dem med på avgjørelser som gjelder dem selv. Det vil man få igjen for i fullt mon den dagen de blir voksne og kan velge alt selv.

[Kara W]

Sier det seg selv ???

På hvilken måte ???

Det sikrer barn samvær om de ønsker det.

Det sikrer bostedsforelder avlastning.

Det medfører mindre "reising" for barna enn om det praktiseres "vanlig samvær".

Da kan du ikke si som i første del at "det sier seg selv" at det ikke er bra å ha så mye samvær som 50%.

Jeg mener ikke at det er negativt i seg selv å tilbringe 50% av tiden med mor og 50% med far, men det å dele opp hele sitt liv i to halvdeler mener jeg er negativt.

Ja, jeg mener at det sier seg selv at ingen, hverken barn eller voksne har godt av en hverdag hvor de tilbringer annen hver uke i forskjellige miljøer. Veldig mange forskningsraporter har påpekt at stabilitet er viktig for barn, og dette mener jeg ikke er stabilt.

En voksen vil klare seg bedre, da man stort sett har rukket å bygge seg opp et nettverk og har sine interesser som man kan klare å oppretteholde en stund med dette, men man mister mye av det sosiale, både på jobben og privat.

Tenk deg et barn som bare får være med på annenhver teatertrening. Det barnet kommer aldri til å få noen større rolle. Barnet som bare går på annenhver fotballtrening kommer ikke til å bli like flink som de andre barna, og laget vil aldri kunne stole på at barnet dukker opp på kamper. Dette er ikke noe som gir et barn selvtillit eller et godt nettverk. Barn er enkle vesner, og er en lekekamerat der bare halvparten av tiden, vil de velge seg en annen som er mer tilgjengelig. Og siden du ikke syntes det var innlysende får jeg også nevne at det er stor risiko for at barnet går glipp av mye skolegang, da forskjellige skoler ikke har samme læreforløp gjennom året. Hvordan kan du mene at dette ikke er skadelig for et barn?

Nei en bør ikke "forvente" at en blir alene med barn om forholdet ryker av en eller annen grunn. Derimot bør en forvente at partneren stiller opp på lik linje som en likeverdig forelder slik at barna sikres det samværet de ønsker og har behov for.

Man skal selvfølgelig ikke forvente å bli alene med barnet, men man skal innse muligheten for det. Velger man å få barn er det også en risiko for at man blir alene med det, og da må man forberede seg på det og bygge seg opp resurser i tilfelle det skulle skje. Man skal ikke bare sette seg ned og forvente at staten eller noen andre skal komme og rydde opp i det. Og det er mange andre grunner enn skillsmisse til at man blir alene med et barn. Parteneren kan dø eller være utsatt for annen ulykke. Partner kan pluttselig få seg ny kjæreste og flytte til utlandet. Skulle det bli skillsmisse så forventer jeg ikke bare at partneren min skal stille opp for meg og barna. Jeg håper og tror at han vil, men uansett hvor forelsket jeg er, så må jeg være realistisk, og innse at det er mye som kan gå galt.

[Far til 2]

Jeg mener ikke at det er negativt i seg selv å tilbringe 50% av tiden med mor og 50% med far, men det å dele opp hele sitt liv i to halvdeler mener jeg er negativt.

Da er vi kansje likevel ikke så uenige. Eneste punktet er at jeg mener vi foreldre ikke skal definere hva som er negativt for våre barn når vi snakker om samvær. Det får "barna" selv definere uten forhåndsdom og kritiske kommentarer fra oss voksne.

Ja, jeg mener at det sier seg selv at ingen, hverken barn eller voksne har godt av en hverdag hvor de tilbringer annen hver uke i forskjellige miljøer. Veldig mange forskningsraporter har påpekt at stabilitet er viktig for barn, og dette mener jeg ikke er stabilt.

Jeg har ikke sagt så mye om miljøene, men jeg er enig i at det for noen barn kan være vanskelig å praktisere felles omsorg om avstanden er stor mellom bostedene. Derfor tror jeg det som oftest vil være en fordel med korte avstander. Nen ikke et krav.

En voksen vil klare seg bedre, da man stort sett har rukket å bygge seg opp et nettverk og har sine interesser som man kan klare å oppretteholde en stund med dette, men man mister mye av det sosiale, både på jobben og privat.

Dette er jeg også langt på vei enig i. Derfor er jeg også sterk motstander av at foreldre flytter langt om barnet og minst en av de voksne ønsker å praktisere felles omsorg. Men det er ikke et absolutt krav å ikke flytte om barna likevel ønsker mye samvær med begge foreldrene. På dette punktet må barna få det siste ordet. Men foreldrene bør ta hensyn til barnas nærmiljø fremfor sine egne ønsker.

Tenk deg et barn som bare får være med på annenhver teatertrening. Det barnet kommer aldri til å få noen større rolle. Barnet som bare går på annenhver fotballtrening kommer ikke til å bli like flink som de andre barna, og laget vil aldri kunne stole på at barnet dukker opp på kamper. Dette er ikke noe som gir et barn selvtillit eller et godt nettverk. Barn er enkle vesner, og er en lekekamerat der bare halvparten av tiden, vil de velge seg en annen som er mer tilgjengelig. Og siden du ikke syntes det var innlysende får jeg også nevne at det er stor risiko for at barnet går glipp av mye skolegang, da forskjellige skoler ikke har samme læreforløp gjennom året. Hvordan kan du mene at dette ikke er skadelig for et barn?

Man skal selvfølgelig ikke forvente å bli alene med barnet, men man skal innse muligheten for det. Velger man å få barn er det også en risiko for at man blir alene med det, og da må man forberede seg på det og bygge seg opp resurser i tilfelle det skulle skje. Man skal ikke bare sette seg ned og forvente at staten eller noen andre skal komme og rydde opp i det. Og det er mange andre grunner enn skillsmisse til at man blir alene med et barn. Parteneren kan dø eller være utsatt for annen ulykke. Partner kan pluttselig få seg ny kjæreste og flytte til utlandet. Skulle det bli skillsmisse så forventer jeg ikke bare at partneren min skal stille opp for meg og barna. Jeg håper og tror at han vil, men uansett hvor forelsket jeg er, så må jeg være realistisk, og innse at det er mye som kan gå galt.

Jeg vil avslutte med at du igjen bekrefter at vi ikke er så uenige. Om vi ønsker å ivareta barn på best mulig måte må vi normalt sett unngå å flytte langt uten samtykke fra barn og den andre forelderen. Det medfører at vi setter oss selv og våre egne ønsker tilside for å ivareta barnets beste.

Som hovedregel bør den som flytter langt ta hoveddelene av ulempene/kostnadene og det begrensede ansvaret.

[Kara W]

Jeg vil avslutte med at du igjen bekrefter at vi ikke er så uenige. Om vi ønsker å ivareta barn på best mulig måte må vi normalt sett unngå å flytte langt uten samtykke fra barn og den andre forelderen. Det medfører at vi setter oss selv og våre egne ønsker tilside for å ivareta barnets beste.

Som hovedregel bør den som flytter langt ta hoveddelene av ulempene/kostnadene og det begrensede ansvaret.

Nei, se, vi er vist ikke så uenige alikevell. Det er det jeg stort sett mistenker, for ofte synes jeg du skriver bra og reflektert, og så pluttselig skriver du et eller annet som får meg til å lure "Hva er det den mannen tenker på!". Men som regel er det nok bare at det er vanskligere å formidle meninger og nyanser over tekst enn tale. Og det hjelper sikkert ikke at jeg er dårlig til å formulere meg skriftlig heller.

Godt nytt år!