Gjest mus Skrevet 20. desember 2007 #21 Skrevet 20. desember 2007 jeg har en familie hvor mor er syk. jeg har bestemt meg for aldri å ha barn. mine søsken og jeg tar oss av moren våres og det er ikke alltid lett. jeg kunne aldri fått barn på grunnlag av å tenke på at min unge skulle ta seg av meg når jeg blir gammel og grå. jeg unner ingen å være i den situasjonen jeg eller mine søsken er i. det har skapt mye sorg og problemer og å ha en slik mamma. jeg vil heller dø ensom enn å ha dårlig samvittighet for atg mine unger må på en måte ta seg av meg hvis jeg skulle bli syk eller gammel og grå. jeg er født inn i denne verden alene og kommer helt sikkert til å dø alene. nå virker dette veldig dystert men. det er ikke barna sine oppgaver. de skal dessuten ha sin egen familie etterhvert som de må ta seg av osv...nå ser jeg ingen grunn til å få barn i det hele tatt. men det er mitt syn og min sak
Gjest Gjest Skrevet 20. desember 2007 #22 Skrevet 20. desember 2007 Når jeg leste innlegget til trådstarter så fikk jeg følelsen av at materielle ting er høyt verdsatt og familie lavt prioritert. En livsholdning som for meg er svært fjern og vanskelig å forstå. 3 biler, ferieleilighet, hytte etc kan aldri gi samme rikdom og tilfredsfølelse, som en familie gir. Hva skal man med all slik materiell luksus egentlig? Akkurat det føler du behov for, men barnelatter og småtuslene føtter over stuegolvet - DET kan du glatt hoppe over. Kanskje du skulle sette av litt tid til å tenke over hva som faktisk har verdi og er viktig her i livet?
Gjest Gjest Skrevet 20. desember 2007 #23 Skrevet 20. desember 2007 Nå er det ikke noe stort problem å få barna sine til å besøke deg når du er gammel. En må lese en del psykologibøker før en begynner oppdragelsen, og så går en inn for å gjøre barna så avhengige av deg som du kan. Fortell dem at de ikke duger til noe når de gjør ting selv, gi dem kjeft og gi dem oppgaver de ikke klarer å løse. Men vær snill når de velger å gjøre ting med deg. Da tenker de seg om både en to og tre ganger før de forlater deg, selv om de skulle få aldri så mange hormoner.
Gjest Wolfmoon Skrevet 20. desember 2007 #24 Skrevet 20. desember 2007 Når jeg leste innlegget til trådstarter så fikk jeg følelsen av at materielle ting er høyt verdsatt og familie lavt prioritert. En livsholdning som for meg er svært fjern og vanskelig å forstå. 3 biler, ferieleilighet, hytte etc kan aldri gi samme rikdom og tilfredsfølelse, som en familie gir. Hva skal man med all slik materiell luksus egentlig? Akkurat det føler du behov for, men barnelatter og småtuslene føtter over stuegolvet - DET kan du glatt hoppe over. Kanskje du skulle sette av litt tid til å tenke over hva som faktisk har verdi og er viktig her i livet? Nå er ikke jeg trådstarter, men jeg svarer allikevel. Mener du virkelig at det "barnelatter og småtuslene føtter over stuegolvet" er eneste måten å leve et rikt og lykkelig liv på? Det var iallefall slik jeg leste livet ditt. Jeg har aldri vært spesielt glad i barn og velger derfor å ikke få barn. Det behøver absolutt ikke å bety at jeg ikke vet hva som er viktig her i livet, men at andre ting er viktige i mitt liv enn i ditt. Nå sier jeg ikke nødvendigvis at materielle goder er det viktigste, men det er neimen ikke barn heller for alle!
Gjest Liss Skrevet 21. desember 2007 #25 Skrevet 21. desember 2007 Bare vent, du kommer sikkert til å forandre mening en dag. Og når du sitter der med barnet i armene kommer du til å tenke hvorfor du ikke gjorde dette før. Barn er virkelig en velsignelse.
Gjest gjest_mie Skrevet 21. desember 2007 #26 Skrevet 21. desember 2007 Det har noe å gjøre med at man viser seg som et usympatisk menneske dersom en ikke vil ha barn. skriver under på denne ! til dere som ikke forstår: vi som ikke har barn ( og som kanskje tjener litt penger) er noen egoistiske hurper. vi har ikke delt hverken kroppen vår eller tida vår og tenker baaaaaare på oss selv, mens vi mesker oss med kariere og mangel på strekkmerkert... også er vi jo merkelige da. og til den glupe hjernen som sa "kan dere ikke bare be dem slutte å mase".... unnskyld meg, vi får slengt disse kommentarene overalt. familieselskap er rene terroren. det må da være en privatsak! eller som min svigerbror sier til min mann: hva er det med den kona di som ikke vil ha barn. får hun aldri nok av den karrieren sin eller? ...vi har vært prøvere i 6 år og har tilsammen vært igjennom flere (mislykkede) graviditeter enn de har med sine 3.... nei folkens slutt å bland dere opp i private spørsmål neste gang jeg møter en ung mor skal jeg si " hvordan i alle dager kan du få barn som er så ung. stikk og skaff deg en utdannelse og kom tilbake om 10 år så kan jeg kalle deg ei egoistisk hurpe istede... blir samme greia !
Gjest Gjest_gjest_* Skrevet 21. desember 2007 #27 Skrevet 21. desember 2007 Barn er virkelig en velsignelse. og det er hunder og katter også. at man kan være så belærende ???
Gjest gjest _mie Skrevet 21. desember 2007 #28 Skrevet 21. desember 2007 Når jeg leste innlegget til trådstarter så fikk jeg følelsen av at materielle ting er høyt verdsatt og familie lavt prioritert. En livsholdning som for meg er svært fjern og vanskelig å forstå. 3 biler, ferieleilighet, hytte etc kan aldri gi samme rikdom og tilfredsfølelse, som en familie gir. Hva skal man med all slik materiell luksus egentlig? Akkurat det føler du behov for, men barnelatter og småtuslene føtter over stuegolvet - DET kan du glatt hoppe over. Kanskje du skulle sette av litt tid til å tenke over hva som faktisk har verdi og er viktig her i livet? her har vi jo nettopp en av de damene jeg snakket om tidligere som mener kvinner som velger å ikke få barn ( eller som ikke kan få barn, men som ikke har lyst å kringkaste det til hele verden fordi det er en privatsak..)er noen egoistiske hurper som bare er opptatt av overfladiske greier. det er ikke alle som er som deg. folk har forskjellig ståsted. Det er akkurat slike damer / mennesker som deg som jeg mener bør skjerpe seg og forsøke å se folk med litt mindre fordommer. ikke alle vil ha barn. respekter det !
Gjest Gjest Skrevet 21. desember 2007 #29 Skrevet 21. desember 2007 Er det så vanskelig å skjønne at det som gjør DEG glad (f. eks barn) ikke nødvendigvis gjør ANDRE glad. Selv om du tror noen går glipp av noe de vil angre på senere, er det ikke sikkert du har rett. Vi er forskjellige.
LukaFrost Skrevet 21. desember 2007 #30 Skrevet 21. desember 2007 Bare vent, du kommer sikkert til å forandre mening en dag. Og når du sitter der med barnet i armene kommer du til å tenke hvorfor du ikke gjorde dette før. Barn er virkelig en velsignelse. Akkurat dette utsagnet er jeg temmelig lei av nå. Har hørt det så mange ganger når jeg sier at jeg ikke har så lyst på barn. Det blir litt sånn som at "jeg vil ha barn, men vet det bare ikke selv enda." Det er faktisk ikke alle som ønsker et liv med barn og "familiepekka."
Gjest Wolfmoon Skrevet 21. desember 2007 #31 Skrevet 21. desember 2007 Jeg har samme erfaringen som LukaFrost der iallefall. Hvorfor pokker skal bedrevitere som ikke engang kjenner meg fortelle meg hvordan jeg kommer til å føle det i framtiden?
Gjest Gjest Skrevet 21. desember 2007 #32 Skrevet 21. desember 2007 Jeg tror kanskje det er verre å få barn som godt voksen. Da er man innkjørt i voksenlivet, har vært egen herre i mange år, og er vant til å ha det fritt. Veldig enig i dette! Gjelder både menn og kvinner.
Gjest Cienna Skrevet 21. desember 2007 #33 Skrevet 21. desember 2007 Jeg synes det er rart med dem som sier at en er egoistisk om en IKKE vil ha barn jeg...Jeg sier; Fy flate! det skal du ha respekt for! Om du vet med deg selv at du ikke vil ha barn, har tid etc, så skal du ha min fulle respekt at du ikke bringer et barn til verden. Det er nok av barn der ute som ikke har det godt i hjemmet sittm der foreldrene i utgangspunktet ikke burde fått lov å oppdra et barn. Jeg vil gjerne ha barn en dag, og mest sannsynelig skjer det innen et par år, og jeg tror jeg vil få stor glede av det...men or noen år siden var jeg også innstil på å ikke få barn, og flere av mine venninner føler/følte det på samme måte. Hva solk måtte ønske for seg selv er det bare deres egen sak? Hvorfor skal folk mase om slikt? Hva med dem som ikke kan få barn? Hvor sårende det må være for dem å måtte forsvare seg hele tiden mot slike spørsmål. Nei, hold kjeft og hold de tankene for dere selv, og respekter at mennesker tar forskjellige valg her i livet...
Donpedro Skrevet 21. desember 2007 #34 Skrevet 21. desember 2007 Bare vent, du kommer sikkert til å forandre mening en dag. Og når du sitter der med barnet i armene kommer du til å tenke hvorfor du ikke gjorde dette før. Tullprat.
Gjest Gjest Skrevet 23. desember 2007 #35 Skrevet 23. desember 2007 Bare vent, du kommer sikkert til å forandre mening en dag. Og når du sitter der med barnet i armene kommer du til å tenke hvorfor du ikke gjorde dette før. Barn er virkelig en velsignelse. Det er din erfaring. Fint at du fant ut tidsnok hva som var best for deg. Men det har ingenting med andre å gjøre.
Blueberry Skrevet 27. desember 2007 #36 Skrevet 27. desember 2007 Skjønner TS godt jeg, og har ingen problem med å respektere folk som sier det samme. Hvilke grunner de har til å ikke sette barn til verden har ikke jeg noe med. Et par jeg kjenner var gift i 9 år før det kom barn til verden. Folk maste og undret seg over om de hadde problemer og ikke kunne få barn. Når de da blir gravide tolker folk det som et vellykket prøverørsforsøk (særlig siden de ventet tvillinger!). Men neida, barna ble til uten hjelpemidler, og de var helt planlagte. Vi var selv prøvere i litt over ett år før vi ble gravide, og da var det ganske sårt å få spørsmålet gang på gang av andre venner som ploppet ut unger som den minste sak i verden. Hva forventer de å få til svar liksom? "Jo, vi humper i senga hver kveld og gjør vårt beste!" Eller "Nei, jeg er steril." Eller "Nei, vi vil nok trenge mye hjelp for å bli gravide." Enten vil svarene være ting som vedkommende absolutt ikke har noe med å gjøre og gjerne gjør han/henne rimelig flau, eller så vil svaret gi dem en mulighet til å dømme paret som har valgt å ikke få barn. Ser ikke gleden i det jeg... I alle fall så fikk vi ei skjønn jente i år, og vi er kjempeglade for det. Men det tok på også, med en hard fødsel, kolikk og alvorlig fødselsdepresjon. Vi ønsker oss flere barn, men det har hele tiden vært planen å la det gå noen år før nestemann får komme - hvis vi får muligheten en gang til da. Det tok ikke lange tiden etter fødselen før spørsmålet kom: "Når kommer nestemann da? Det er jo så fantastisk med to tette. De får så mye glede av hverandre i oppveksten." På det tidspunktet ønsket jeg heller å ta mitt eget liv enn å sette enda et barn til verden... Nå er jeg endelig frisk, og takler spørsmålet litt bedre... Svarer bare at "nei, det blir nok et par år til". Får likevel spørsmålet stadig vekk, men nå er det ikke like sårt som da vi ikke klarte å bli gravid. Har ingen gode råd å komme med, for jeg tror ikke dette maset noen gang kommer til å ta slutt. Som noen sier over her så er foreldre rusa på barn... :-D Jeg er enig i at dere går glipp av noe fantastisk, men ærlig talt så tror jeg at jeg går glipp av mye annet som dere får muligheten til å oppleve. Det er snakk om et valg av levemåte, og jeg tror dere blir lykkelige om dere klarer å ta vare på kjærligheten dere imellom livet ut. Det er jo egentlig nok av folk i verden, så om dere velger å ikke få barn så går uansett ikke befolkningsratene ned. Flott at dere tenker på den bærekraftige utviklingen...hehe...
Dru Skrevet 27. desember 2007 #37 Skrevet 27. desember 2007 Jeg begynner å merke dette presset jeg også. Ikke fra min familie, men fra hans. De har ikke sagt noe direkte til meg ennå, men jeg ser ikke bort fra at det kommer en dag, det også. Jeg vet ikke om jeg kan få barn engang, og jeg har ikke lyst på barn. Jeg har aldri hatt lyst på barn og jeg er rimelig heldig som ikke har fått så mye mas om det oppigjennom. Men det hender jo at folk jeg ikke kjenner engang spør om ikke vi har tenkt på barn snart, og da blir jeg forbanna. Det har de ingenting med, men det er fryktelig tilfredsstillende å se ansiktet deres når vi begge to informerer om at vi er samstemte i ønsket om å leve uten barn. Det er visst fryktelig hardt å svelge for mange, selv om de i utgangspunktet ikke har noen som helst relasjon til oss (dette var en tidligere elev av samboeren, vi traff henne tilfeldig på gata). Jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å takle det senere, når familie begynner å få dårlig tid til å få barnebarn og slikt. Jeg lukker ikke døren helt, ikke ennå iallfall, men jeg er faktisk såpass sikker på at jeg ikke vil ha barn at jeg er innstilt på sterilisering med tiden.
bella domina Skrevet 27. desember 2007 #38 Skrevet 27. desember 2007 Ingen "MÅ" få barn. Det er verken en menneskerett å få barn, eller noe som er pålagt oss. Heldigvis. Samtidig er det et naturlig biologisk fakta at de fleste får barn, og vi er fra naturens side laget for å reprodusere oss. Så velger også de fleste det, selv om stadig flere er frivillig eller ufrivillig barnløse gjennom livet. Noen sier det er egoistisk å leve et liv uten barn. Min erfaring (førstegangsmor som 32-åring) er det motsatte. Det å få barn er en utelukkende egoistisk handling. Ingen får barn for barnets skyld - man får det for sin egen skyld. Fordi man ønsker det for egen del. Eller fordi det er en så naturlig del av vårt sosiale mønster at man ikke en gang reflekterer over hvorvidt man skal ha dem eller ikke, det er liksom slik det skal være. Jeg trodde lenge jeg ikke skulle ha barn. Hadde ikke lyst på. Hadde nok med karriere, mann/forhold og venner. Jeg er glad for at jeg snudde, for jeg elsker barnet mitt over alt på jord og har fått et rikere liv med henne enn jeg hadde før. Flere ben å stå på, flere ting som er viktige (jobben og mannen er fortsatt like viktig for meg som før, men barnet har dannet en ny dimensjon i livet), flere ting som gjør livet verdt å leve. Jeg er glad for at jeg snudde, men jeg tror på ingen måte at det er det eneste riktige for alle av den grunn. Jeg hadde behov for denne tilleggsdimensjonen i livet, ikke alle har det. Ikke alle vil glede seg over den heller, og ikke alle verken egner seg til eller vil nyte godt av å ha barn. Men det du her sier kan faktisk forstås dithen at frivilige barnfrie i ren uvitenhet velger bort barn. Håper ikke det var det du mente. Jeg tror nok at de som velger å forbli barnfrie, har reflektert mye over hva de "velger bort", kanskje har de reflektert mer over det enn de som velger å få barn, det er jo ennå slik at det å velge å ikke få barn krever en mye "bedre" forklaring for omverdenen enn det å få barn Må nesten anta at du er barnløs? (Og det er IKKE frekt ment) Det er faktisk ikke mulig å vite hvordan det er å ha barn om man ikke har det. Det betyr ikke at man ikke kan gjøre reflekterte valg over hvorvidt man vil ha barn eller ikke. Men man kan ikke veie realiteten i det å ha barn når man ikke har hatt det. Følelsene for egne barn kan ikke sammenlignes med noe annet. Man kan ikke gjøre en objektiv avveining når man HAR fått barn heller, det er ikke slik at vi som har barn er høyerestående i så måte. For å være barnløs for meg, må jeg miste et menneske jeg kjenner og elsker over alt, men det er jo ikke tilfelle for de som aldri har fått barn. Så i det øyeblikket man har fått barn, kan man ikke lenger ha en objektiv oppfatning av hva det vil si å leve livet uten. Til syvende og sist betyr det vel bare at man skal la være å dømme andre uansett hva man velger. Og innse at man ikke kan sette seg i andres situasjon, og ha tiltro til at voksne mennesker selv vet sitt eget beste. På eldresenteret der jeg jobbet før var det -mange- som hadde barn, men som fikk besøk kanskje 2 ganger i året... For alt du vet kan barna dine komme til å flytte langt vekk, og ikke ha tid til å besøke deg noe særlig. De kan også bestemme seg for at de ikke vil ha barn, så du er ikke garantert å bli mormor, nei. Selvsagt er sjansene for å få besøk større når du har barn, men å ta det som en selvfølge at barna dine kommer til å slå seg ned i nærheten av deg og skaffe deg barnebarn blir litt rart. Mine foreldre har et barn som bor på andre kanten av landet, som kommer på besøk 2-3 ganger i året. I tillegg har de meg, som ikke kommer til å skaffe dem noen barnebarn. Det er ingen selvfølge, men det er en vesentlig høyere sjanse for å ha noen som elsker deg, og som ønsker deg alt godt enn om du ikke har barn. Det er ingen selvfølge å bli bestemor heller, men får man ikke barn, er man garantert å aldri bli det. Nå er det ikke noe stort problem å få barna sine til å besøke deg når du er gammel. En må lese en del psykologibøker før en begynner oppdragelsen, og så går en inn for å gjøre barna så avhengige av deg som du kan. Fortell dem at de ikke duger til noe når de gjør ting selv, gi dem kjeft og gi dem oppgaver de ikke klarer å løse. Men vær snill når de velger å gjøre ting med deg. Da tenker de seg om både en to og tre ganger før de forlater deg, selv om de skulle få aldri så mange hormoner. Eller du kan være en god forelder, som stiller opp og som gjør at barna vil ha lyst til å tilbringe tid med deg når de blir eldre. Slik min mor gjorde for meg.
Gjest =tentacle= Skrevet 27. desember 2007 #39 Skrevet 27. desember 2007 Hvis holdningen er at barn i familien er noe man utholder for å få hjelp og sosial kontakt som gammel, er det nok større sjanser for at barna passer sine egne liv når den tid kommer. Ingen MÅ få barn, men som alle andre standpunkter i livet, kommer andre til å ha meninger om valget, spesielt når det avviker litt fra gjennomsnittet. Vil du ikke ha barn, kan det være en fordel å finne seg noen fraser å stoppe maset med, der du markerer at valget er tatt og at du ikke anser det som gjenstand for en demokratisk avgjørelse i slekten eller vennekretsen. At folk nevner barn overfor dere, er faktisk et kompliment. De mener dere har nok å gi et barn, og ønsker et barn skapt av dere velkommen. Ingen vil vel høre det gjentatt til det kjedsommelige, men det er nå en gang slik når en vil ha sosiale relasjoner at en også får en haug med samtaler av typer en ikke egentlig har personlig interesse av. Siden ikke-barn gjelder dere og ikke dem, er det lov å skifte tema raskt, og markere at det går en grense for deres privatliv akkurat der. Det er ikke en menneskerett å bli forstått av alle i alle valg man tar, men etter noen overtråkk kan man forvente at omgangskretsen lærer å beherske barneprattrangen sin.
Gjest Gjest Skrevet 27. desember 2007 #40 Skrevet 27. desember 2007 Det står mye større respekt av å ha gjort et gjennomtenkt valg på å ikke få barn, enn å få barn bare fordi "det hører med" i pakka, eller man har så lyst på barn. Jeg er selv mor til to, har vært alene med dem i 12 år, elsker dem over alt på jord. Jeg har jobbet i barnehage/skole i snart 20 år, og sett utallige sørgelige eksempler på mennesker som aldri burde fått barn. Og det gjelder like mye såkalte ressurssterke som ressurssvake mennesker. Veldig mange av de såkalt ressurssterke, har rett og slett ikke tid til barna sine, og ungene merker i ung alder at de ikke blir prioritert. Vondt å høre 3-åringer som snakker om at pappa bare jobber, og mamma leker med pc-en. (hun jobber sikkert med ting hjemme, og ungen oppfatter det som at hun leker......). Hvor mye de vil få tilbake av sine barn når de blir voksne, er usikkert. Tror ikke de skal satse på veldig mye besøk utover "pliktbesøk"....... Nei, mye bedre med folk som er bevisste og gjennomtenkte i sitt valg om barn/ikke barn, enn de som produserer barn fordi det hører med i et forhold.
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå