Hvorfor "MÅ" vi få barn

[Gjest Trinee]

Jeg lever på 9året i lag med min kone. Alle i familen og venner venter og har ventet lenge på at vi skal få barn inn i familien.

Jeg begynner å bli dritt lei dette maset. Nei, det er ingenting som sier at vi ikke kan få barn, vi bare ønsker oss ikke det for tiden.

Vi er (jeg)32 og (han)36år. Bor i et kjemefint hus ved sjøen på sørvestlandet, med egen strandlinje. Vi har 3biler, hytte på fjellet, ferieleilighet i syden båt her og i syden. Vi har alt vi ønsker oss, men folk rundt oss mener at vi snart må få barn. De har liten sympati for at vi mener at vi trives bedre sånn som vi har det nå.

Mine svigerforeldre maser og maser om dette, og mannen min og jeg har sagt klart i fra hvordan saken er.

Hvorfor kan ikke folk respektere vårt valg...??

Jeg har ingenting imot barn, vi har flere som vi er onkel og tante til, som besøker oss ofte, og både de og vi stortrives her sammen.

Jeg vet at folk sier at når man får barn så forandrer synet på livet seg, og man legger alt man har i å beskytte vårt barn på best mulig måte. Kan godt være det, men vi ønsker oss ikke barn med det første iallefall, hvem vet, kanskje aldri. Folk bruker argument som tenk å bli gammle og ikke ha noe familie? Ja, hva da, vi har forsatt søsken og deres barn, de er jo i familie. Jeg er kanskje det enkelte kaller en karriere kvinne og min mann er det samme. Men hvorfor i all verden kan ikke folk forstå at vi har det godt uten barn og respektere våre valg, vi respekterer jo andre som får barn og jobber mindre, det er snakk om prioriteringer.

Jeg legger merke til at jeg nesten blir aggresiv når jeg til stadighet får spørsmål om når vi skal få barn. Jeg "bjeffer" liksom litt mer tilbake på sånne spørsmål.

Vi er begge to ganske oppslukt i jobbene våres, da vi begge to har leder stillinger i to forskjellige oljerelaterte bedrifter.

Tiden vi har sammen på kvelden bruker vi på beste måte sammen, men det er ikke mange timene i ukedagene da. Men tar mye igjen i helger og ferier.

Jeg vet jo at det kan være hyggelig med barn, men jeg ser ikke for meg noe liv hvor jeg jobber 8-16 og barn i barnehage, det passer meg egentlig ikke. Vi setter begge to jobbene våres veldig høyt, og prioriterer vår lønn på goder til oss selv. Vi er selvfølgelig ikke gjerrig overfor andre, bare så det er sagt.

Livet kan vær topp uten barn, så slutt å mas på de barnløse folkens!!

Takk for oppmerksomheten.....

[Gjest Mayamor]

Har en venninne på 35 år som har valgt det samme som deg, og jeg respekterer hennes valg, men skjønner det ikke. Men mase ville jeg aldri gjort. Handler om at vi alle foretar våre egne valg; jeg vil ha respekt for mine valg og gir derfor henne respekt for sine valg. Dessuten kunne det jo hende at hun og/eller mannen ikke kunne få barn og da ville jo mine kommentarer såre mer enn gagne. Derfor maser jeg aldri på slikt.

Jeg lever på 9året i lag med min kone. Alle i familen og venner venter og har ventet lenge på at vi skal få barn inn i familien.

Jeg begynner å bli dritt lei dette maset. Nei, det er ingenting som sier at vi ikke kan få barn, vi bare ønsker oss ikke det for tiden.

Vi er (jeg)32 og (han)36år.

Er ts mann eller kvinne?

[Gjest Gjest]

Har en venninne på 35 år som har valgt det samme som deg, og jeg respekterer hennes valg, men skjønner det ikke. Men mase ville jeg aldri gjort. Handler om at vi alle foretar våre egne valg; jeg vil ha respekt for mine valg og gir derfor henne respekt for sine valg. Dessuten kunne det jo hende at hun og/eller mannen ikke kunne få barn og da ville jo mine kommentarer såre mer enn gagne. Derfor maser jeg aldri på slikt.

Er ts mann eller kvinne?

herregud..... selvfølgelig skal det være: Jeg lever på 9året i lag med min MANN.....

att det går ann.... klokka er mye vet dere....

[Nabodama]

Skjønner godt hva du mener jeg!

Jeg ser også at livet ville vært slitsomt nå med småbarn, og dessuten er livet aldeles deilig uten!

Men jeg har barn, det er bare det at de er store nå, 15 og 19 år. Mannen min har ingen, derfor har spørsmålet kommet opp hos oss noen ganger. Ikke fordi han vil ha barn, for det vil han ikke, men slektninger har jo vært frampå. Vi har diskutert dette, og er bestemt på at vi ikke vil ha barn sammen.

MEN, livet går i faser.

Jeg nærmer meg 40, jeg fikk barn tidlig. Jeg ser at du relaterer dette med barn til småbarnstiden. Med barnehagestyr, stress i hverdagen for å få alt til å gå opp, man blir mer bundet, barnet styrer livet deres. For sånn er det de første årene. Men, du verden så mange gleder det er også!

Etter de første strevsomme årene kommer noen roligere (synes jeg da), hvor barna blir mer selvstendige, årene går, de er skoleunger. Med det som kreves av oppfølging av alle slag.

Etterhvert blir de jo ungdommer også, med alt som følger med.

Men til poenget med at jeg i det hele tatt skriver dette:

UANSETT HVA SOM SKJER, SÅ HAR JEG ALLTID NOEN.

Jeg har alltid barna mine som mine nærmeste, og kanskje det er egoistisk, men jeg vet at jeg aldri blir alene.

Det er hele forskjellen, egentlig. Dere har søsken med barn, men dere er ikke deres nærmeste.

Jeg har vært så heldig å ha et nært forhold til barna mine, og de er det viktigste i verden for meg. Jeg har veldig mye glede av å være sammen med dem, prate med dem osv.

Jeg har alltid noen som vil komme hjem til meg til jul, med familie og barn. Eller som jeg kan dra til. Noen vil kalle meg mormor en gang i framtida. Det vil jeg gjerne oppleve.

Om jeg blir skilt, vil jeg likevel ha noen som står meg nær. Mannen min vil bli alene, han har jo ikke barn.

Søsken har ofte nok med egen familie, det vil deres barn også ha. Tanter og onkler blir ikke prioritert i samme grad. Foreldre vil bli eldre og falle fra etterhvert.

Det er lurt å tenke forbi de første strevsomme årene.

Når det er sagt, så er det klart en kan være lykkelig og ha det flott uten barn.

Ellers ligner livet mitt ganske mye på ditt

[Gjest *Mim*]

Ingen må få barn! Det er frekt å mase og respektløst å ikke akseptere deres valg.

[Gjest en annen gjest]

Er det ikke ofte slik at det er de som har barn selv, som maser mest? Det er vel sjelden andre barnløse som maser?

Det er vel kanskje sånn at når man har fått barn selv, så unner man alle andre den samme gleden. Men man unner kanskje andre den gleden slik at det nærmer seg grensen for pressing, masing, dytting, invadering....

Jeg merker ihvertfall at jeg forandret meg da jeg fikk barn. Før jeg fikk barn, kunne det aldri falle meg inn å kommentere eller spørre om folks barnløshet. Jeg tenkte ikke over det, og brydde meg egentlig ikke. Var ikke så interessert i barn.

Men nå er jeg mor selv. Og har innsett at alle de klisjeene og flosklene jeg alltid har hørt, faktisk stemmer. Jeg er hekta, rusa på barn! Og jeg vil at alle andre også skal oppleve det. Så nå, merker jeg, har jeg tendenser til å ha veeeldig lyst til å spørre/kommentere andres barnløshet. Sørgelig, men sant. Jeg prøver forøvrig å la være!!

Men - tanken min er vel: tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør. De vil bare at dere også skal oppleve det samme som dem. Selv om dere har et annet liv, med andre gleder.

Dere må gjerne være barnløse for min del - men jeg tenker selvfølgelig inni meg at.... jeg skulle ønske dere fikk barn likevel, for dere vil neppe angre.....

[Ghost]

Men hvorfor kan du ikke da si det til de som spør dere om barn, at dere ser helst at dere ikke blir maset på?

Husker da min svigerinne fikk barn, da begynte folk å spørre oss om det ble barn snart, og jeg sa at dem måtte slutte å mase, ble det så ble det.. de fikk bare vente å se.

Jeg har 2 barn nå. Og opplevde ei på barnehagen (ansatt) sa at jeg og mannen måtte hive oss irundt og lage flere. Sa hun som har kun en selv.. Jeg sa det til henne at først måtte hun lage en til selv før hun maset på oss om flere.

Jeg jobber på et sykehjem og der er det et gammelt ektepar som ikke har noen barn. de valgte det selv.

Jeg spurte dem (som jeg gjør med dem andre der) om de var ferdig til jul med pakker og julepynt. Og da ble hun litt lei seg fordi hun hadde ingen å kjøpe gaver til. Ingen som kom med gaver til de heller.

SÅ det er vel kanskje bakdelen med å ikke ha barn, du har ingen av dine nærmeste som kommer på besøk til deg og steller deg når du bli gammel. Klart man har noen man er tante til, men det er sjelden tantebarn besøker sine gamle tanter og onker når de kommer på et gamlehjem.

[Grissini]

Nei, jeg er enig med deg TS. Jeg veksler mellom hva jeg vil selv, og blir irritert når alle mine venninner maser, og spesielt de som er gravide selv. Jeg kan nesten ikke lenger takke nei til en fest/sammenkomst, uten å få det berømte spørsmålet. Jeg kjenner jeg begynner å bli litt sliten....

Går det an å ta en prat med svigerfamilien din og forklare at de må lære seg litt takt og tone?

[Gjest Gjest]

Det er bare slik det er, folk er utrolig frekke og private i sine spørsmål ang familieplanlegging og barn.

Har selv vært gift i 1,5 år nå, og vi vil ikke ha barn. Jeg har en tenåring fra før, han har ingen barn fra tidligere forhold. Det har vært strevsomt å være alene med ungen, både da han var liten men også når han ble større. Har jobbet turnus og studert mens jeg var alene, og selv med masse familie rundt oss har vi bestemt oss for at det holder med dette ene barnet. Vi ønsker å ha tid til han som begynner å bli stor gutt, følge han opp skikkelig og i tillegg kose oss de gangene han er hos far. Føler endelig at jeg lever et luksusliv - og da tenker jeg ikke på økonomien, men det at jeg faktisk er mamma til en gutt som vet å oppføre seg blandt folk, han er frisk, godt likt blandt venner og gjør det greit på skolen. Jeg orker ikke begynne på nytt med liten - med alle gleder og sorger det fører med seg. Og DET ser det ut til er vanskelig å akseptere blandt folk! Ting har begynt å roe seg, men likevel får jeg fortsatt spørsmålet: skal ikke dere ha barn snart? Jeg er kjempeglad for at vi ikke er "prøvere" for dette sosiale presset om at man ikke er fullkomment lykkelig uten "kjærlighetsbarn" er jaggu meg vanskelig nok å stå i uten at jeg har et brennende ønske om å få et!!! For tida er svaret på spørsmål om barn "Nei, vi har sagt JA til hverandre, ikke til en masse unger" evt: "Vi trenger ikke kjærlighetsbarn for å bekrefte at vi har ønsket hverandre for resten av livet.." Andre ganger svarer jeg faktisk at dem spør veldig privat, og det har de egentlig ikke noe med, men kanskje vi strever - og skulle vi evt bli gravide en gang, får de nok vite det når det blir deres tur i rekka til å bli informert! Men aller mest har jeg lyst å stille veldig intime spørsmål tilbake til den som stiller meg spm... Jeg er pisslei av å måtte rettferdiggjøre og forsvare mitt/vårt livsvalg - det å ikke få flere barn, er faktisk også familieplanlegging!

[Donpedro]

Masete folk er det verste som finnes. Helt greit at man ikke vil ha barn. Men da bør man heller ikke bli overrasket om man ikke kan få, hvis man ombestemmer seg når man er 39.

(Vi slet selv en stund for å få det til, og gynekologen min fortalte om et ektepar han hadde hatt besøk av, som etter 12 års ekteskap fant ut at nå var tiden inne. Da var hun rundt 40, og de hadde flere prøverørsforsøk uten hell)

Endret 16. desember 2007 av Donpedro

[Gjest Gjest]

Det har noe å gjøre med at man viser seg som et usympatisk menneske dersom en ikke vil ha barn.

[Gjest Gjest]

Usympatisk? Kan du utdype det der nærmere?

[Gjest Gjest]

Masete folk er det verste som finnes. Helt greit at man ikke vil ha barn. Men da bør man heller ikke bli overrasket om man ikke kan få, hvis man ombestemmer seg når man er 39.

(Vi slet selv en stund for å få det til, og gynekologen min fortalte om et ektepar han hadde hatt besøk av, som etter 12 års ekteskap fant ut at nå var tiden inne. Da var hun rundt 40, og de hadde flere prøverørsforsøk uten hell)

Det er vel ikke så mange som blir overrasket om de får problemer med å bli gravid når de nærmer seg 40. Dette vet jo folk. Men det kan være lov å bli lei seg likevel. Det kan være svært mange grunner til at en har ventet så lenge. Kanskje en tom. alltid har vært bestemt på å ikke få barn, men så faktisk ombestemmer seg. Og sånn er livet. Det er ikke alle forunt å finne ut at de vil få barn når de fysiologisk sett er på topp.

Jeg er selv en kvinne på snart 40 som ikke vil ha barn, og jeg har aldri villet ha det. Noen reagerer på dette, synes det er merkelig og tror ikke helt på meg, de tror det er andre ting enn at jeg rett og slett ikke ønsker å bli mor. Det er fremdeles tabubelagt at enkelte kviner ikke vil ha barn, selv om vi ikke er karrierekvinner, har en ekstremt tidkrevende hobby eller lignenede. Det begynner jo å bli relativt greit å ai at en ikke vil ha barn fordi en prioriterer andre ting. Men å si at en ikke vil ha barn fordi en simpelthen ikke ønsker det, det er det mange som synes er vanskelig. Forståelig nok. De fleste vil jo faktisk ha barn. Sånn er verden innrettet. Heldigvis.

[Elle Melle]

Jeg har alltid visst at jeg ville ha barn, og mener at livet mitt ikke ville blitt "helt" uten.

Likevel synes jeg ikke man skal få barn med mindre man er 150% overbevist om at man ønsker seg det. Til det er det alt for slitsomt.

Hver gang man er sinnsykt sliten og lei, kan man da tenke på at jeg jo faktisk VIL ha barn, og dette hører med. Hadde jeg ikke hatt den grunnleggende vissheten tror jeg det kunne blitt skikkelig tøft.

Å få barn "koster", både tid, krefter og bekymring. Hverdagen blir forandret for alltid, og man er ikke lenger nummer en i sitt eget liv.

Det er ikke noe jeg ville anbefale til noen som ikke er sikker på at dette er noe de virkelig trenger i livet sitt, og jeg tror ikke man nødvendigvis blir omvendt i det øyeblikket barnet kommer. Det er bedre å la være å få barn, enn å få dem hvis man egentlig ikke har tid til dem.

[Nabodama]

Jeg har alltid visst at jeg ville ha barn, og mener at livet mitt ikke ville blitt "helt" uten.

Likevel synes jeg ikke man skal få barn med mindre man er 150% overbevist om at man ønsker seg det. Til det er det alt for slitsomt.

Hver gang man er sinnsykt sliten og lei, kan man da tenke på at jeg jo faktisk VIL ha barn, og dette hører med. Hadde jeg ikke hatt den grunnleggende vissheten tror jeg det kunne blitt skikkelig tøft.

Å få barn "koster", både tid, krefter og bekymring. Hverdagen blir forandret for alltid, og man er ikke lenger nummer en i sitt eget liv.

Det er ikke noe jeg ville anbefale til noen som ikke er sikker på at dette er noe de virkelig trenger i livet sitt, og jeg tror ikke man nødvendigvis blir omvendt i det øyeblikket barnet kommer. Det er bedre å la være å få barn, enn å få dem hvis man egentlig ikke har tid til dem.

Jeg rakk ikke å ta stilling til om jeg var 150% sikker på at jeg ville ha barn da jeg ble gravid som 19-åring, og jeg tror det er mange i samme situajon.

Likevel har jeg aldri opplevd det å ha barn som så tøft at jeg har måttet minne meg på at dette velgte jeg selv. Klart det var slitsomt av og til, jeg tok jo også høyere utdanning mellom barn 1 og 2, men for det meste var småbarnstida en fin tid. Jeg hadde også tid til interesser og venner.

Men jeg hadde en mann som som stilte opp på lik linje med meg, og ungene var også ganske rolige og greie. Så jeg var kanskje heldig.

Jeg tror kanskje det er verre å få barn som godt voksen. Da er man innkjørt i voksenlivet, har vært egen herre i mange år, og er vant til å ha det fritt.

Det har ihvertfall vært uaktuelt for meg å få barn igjen etter at jeg ble 30, nettopp fordi jeg nå er vant til å gjøre det jeg vil.

Jeg har i utgangspunktet aldri vært særlig barnekjær generelt, det interesserte meg rett og slett ikke. Likevel var det noe helt spesielt å få barn selv.

Men jeg hadde kanskje valgt å forbli barnløs hvis jeg hadde ventet, fordi jeg ikke visste hva jeg gikk glipp av, og fordi jeg aldri har vært særlig opptatt av barn generelt.

[Gjest Gjest]

Jeg rakk ikke å ta stilling til om jeg var 150% sikker på at jeg ville ha barn da jeg ble gravid som 19-åring, og jeg tror det er mange i samme situajon.

Likevel har jeg aldri opplevd det å ha barn som så tøft at jeg har måttet minne meg på at dette velgte jeg selv. Klart det var slitsomt av og til, jeg tok jo også høyere utdanning mellom barn 1 og 2, men for det meste var småbarnstida en fin tid. Jeg hadde også tid til interesser og venner.

Men jeg hadde en mann som som stilte opp på lik linje med meg, og ungene var også ganske rolige og greie. Så jeg var kanskje heldig.

Jeg tror kanskje det er verre å få barn som godt voksen. Da er man innkjørt i voksenlivet, har vært egen herre i mange år, og er vant til å ha det fritt.

Det har ihvertfall vært uaktuelt for meg å få barn igjen etter at jeg ble 30, nettopp fordi jeg nå er vant til å gjøre det jeg vil.

Jeg har i utgangspunktet aldri vært særlig barnekjær generelt, det interesserte meg rett og slett ikke. Likevel var det noe helt spesielt å få barn selv.

Men jeg hadde kanskje valgt å forbli barnløs hvis jeg hadde ventet, fordi jeg ikke visste hva jeg gikk glipp av, og fordi jeg aldri har vært særlig opptatt av barn generelt.

Forsiktig her nå! Husk at det er ytterst få som angrer på at de fikk barn. De fleste mennesker, ikke alle, men de fleste får et helt spesielt forhold til sine barn når de først har fått dem, uansett om det var planlagt/ønsket eller ikke. Men det du her sier kan faktisk forstås dithen at frivilige barnfrie i ren uvitenhet velger bort barn. Håper ikke det var det du mente. Jeg tror nok at de som velger å forbli barnfrie, har reflektert mye over hva de "velger bort", kanskje har de reflektert mer over det enn de som velger å få barn, det er jo ennå slik at det å velge å ikke få barn krever en mye "bedre" forklaring for omverdenen enn det å få barn (jada, jeg vet at for at verden og samfunnet skal bestå, trenger vi barn, men de fleste velger nok å få barn av andre grunner enn at de tenker at de skal bidra til at vårt sosialdemokrati skal bestå i en generasjon til...)

[Gjest *Mim*]

Jeg rakk ikke å ta stilling til om jeg var 150% sikker på at jeg ville ha barn da jeg ble gravid som 19-åring, og jeg tror det er mange i samme situajon.

Likevel har jeg aldri opplevd det å ha barn som så tøft at jeg har måttet minne meg på at dette velgte jeg selv. Klart det var slitsomt av og til, jeg tok jo også høyere utdanning mellom barn 1 og 2, men for det meste var småbarnstida en fin tid. Jeg hadde også tid til interesser og venner.

Men jeg hadde en mann som som stilte opp på lik linje med meg, og ungene var også ganske rolige og greie. Så jeg var kanskje heldig.

Jeg tror kanskje det er verre å få barn som godt voksen. Da er man innkjørt i voksenlivet, har vært egen herre i mange år, og er vant til å ha det fritt.

Det har ihvertfall vært uaktuelt for meg å få barn igjen etter at jeg ble 30, nettopp fordi jeg nå er vant til å gjøre det jeg vil.

Jeg har i utgangspunktet aldri vært særlig barnekjær generelt, det interesserte meg rett og slett ikke. Likevel var det noe helt spesielt å få barn selv.

Men jeg hadde kanskje valgt å forbli barnløs hvis jeg hadde ventet, fordi jeg ikke visste hva jeg gikk glipp av, og fordi jeg aldri har vært særlig opptatt av barn generelt.

Dette var rart å lese, jeg kunne ha skrevet dette. Ergo: Kunne ikke vært mer enig.

Folk kan ha det helt fint uten barn. Slutt å dytte eget liv på andre!

[Gjest Gjest]

Skjønner godt hva du mener jeg!

Jeg ser også at livet ville vært slitsomt nå med småbarn, og dessuten er livet aldeles deilig uten!

Men jeg har barn, det er bare det at de er store nå, 15 og 19 år. Mannen min har ingen, derfor har spørsmålet kommet opp hos oss noen ganger. Ikke fordi han vil ha barn, for det vil han ikke, men slektninger har jo vært frampå. Vi har diskutert dette, og er bestemt på at vi ikke vil ha barn sammen.

MEN, livet går i faser.

Jeg nærmer meg 40, jeg fikk barn tidlig. Jeg ser at du relaterer dette med barn til småbarnstiden. Med barnehagestyr, stress i hverdagen for å få alt til å gå opp, man blir mer bundet, barnet styrer livet deres. For sånn er det de første årene. Men, du verden så mange gleder det er også!

Etter de første strevsomme årene kommer noen roligere (synes jeg da), hvor barna blir mer selvstendige, årene går, de er skoleunger. Med det som kreves av oppfølging av alle slag.

Etterhvert blir de jo ungdommer også, med alt som følger med.

Men til poenget med at jeg i det hele tatt skriver dette:

UANSETT HVA SOM SKJER, SÅ HAR JEG ALLTID NOEN.

Jeg har alltid barna mine som mine nærmeste, og kanskje det er egoistisk, men jeg vet at jeg aldri blir alene.

Det er hele forskjellen, egentlig. Dere har søsken med barn, men dere er ikke deres nærmeste.

Jeg har vært så heldig å ha et nært forhold til barna mine, og de er det viktigste i verden for meg. Jeg har veldig mye glede av å være sammen med dem, prate med dem osv.

Jeg har alltid noen som vil komme hjem til meg til jul, med familie og barn. Eller som jeg kan dra til. Noen vil kalle meg mormor en gang i framtida. Det vil jeg gjerne oppleve.

Om jeg blir skilt, vil jeg likevel ha noen som står meg nær. Mannen min vil bli alene, han har jo ikke barn.

Søsken har ofte nok med egen familie, det vil deres barn også ha. Tanter og onkler blir ikke prioritert i samme grad. Foreldre vil bli eldre og falle fra etterhvert.

Det er lurt å tenke forbi de første strevsomme årene.

Når det er sagt, så er det klart en kan være lykkelig og ha det flott uten barn.

Ellers ligner livet mitt ganske mye på ditt

På eldresenteret der jeg jobbet før var det -mange- som hadde barn, men som fikk besøk kanskje 2 ganger i året... For alt du vet kan barna dine komme til å flytte langt vekk, og ikke ha tid til å besøke deg noe særlig. De kan også bestemme seg for at de ikke vil ha barn, så du er ikke garantert å bli mormor, nei. Selvsagt er sjansene for å få besøk større når du har barn, men å ta det som en selvfølge at barna dine kommer til å slå seg ned i nærheten av deg og skaffe deg barnebarn blir litt rart.

Mine foreldre har et barn som bor på andre kanten av landet, som kommer på besøk 2-3 ganger i året. I tillegg har de meg, som ikke kommer til å skaffe dem noen barnebarn.

[Nabodama]

Forsiktig her nå! Husk at det er ytterst få som angrer på at de fikk barn. De fleste mennesker, ikke alle, men de fleste får et helt spesielt forhold til sine barn når de først har fått dem, uansett om det var planlagt/ønsket eller ikke. Men det du her sier kan faktisk forstås dithen at frivilige barnfrie i ren uvitenhet velger bort barn. Håper ikke det var det du mente. Jeg tror nok at de som velger å forbli barnfrie, har reflektert mye over hva de "velger bort", kanskje har de reflektert mer over det enn de som velger å få barn, det er jo ennå slik at det å velge å ikke få barn krever en mye "bedre" forklaring for omverdenen enn det å få barn (jada, jeg vet at for at verden og samfunnet skal bestå, trenger vi barn, men de fleste velger nok å få barn av andre grunner enn at de tenker at de skal bidra til at vårt sosialdemokrati skal bestå i en generasjon til...)

Jeg sier jo at JEG ikke visste hva jeg gikk glipp av. Selvsagt er det ikke alle som opplever det på samme måte.

[Nabodama]

På eldresenteret der jeg jobbet før var det -mange- som hadde barn, men som fikk besøk kanskje 2 ganger i året... For alt du vet kan barna dine komme til å flytte langt vekk, og ikke ha tid til å besøke deg noe særlig. De kan også bestemme seg for at de ikke vil ha barn, så du er ikke garantert å bli mormor, nei. Selvsagt er sjansene for å få besøk større når du har barn, men å ta det som en selvfølge at barna dine kommer til å slå seg ned i nærheten av deg og skaffe deg barnebarn blir litt rart.

Mine foreldre har et barn som bor på andre kanten av landet, som kommer på besøk 2-3 ganger i året. I tillegg har de meg, som ikke kommer til å skaffe dem noen barnebarn.

Jeg tenker jo ikke kun på om man får besøk eller ikke på eldresenteret, jeg tenker på perioden fra nå av og videre, og sikkert også det en gang.

Hvor mye kontakt man har med barna når de blir voksne er jo litt avhengig av hvor nært man står hverandre, hva slags forhold man har bygd opp gjennom barndom og ungdom.

Jeg tar ikke noe som helst som en selvfølge, jeg nevnte dette med barnebarn og det å ha god kontakt når barna er voksne som et poeng når det gjelder å se lenger fram enn småbarnstida. Den er over i løpet av noen få år, verdiene i det å ha barn varer hele livet. Det var egentlig hele poenget.

By the way, jeg trenger jo ikke at ungene bosetter seg i nærheten av meg for å kunne opprettholde god kontakt. Med så mange gode muligheter til kommunikasjon og reise går det bra likevel.