Pøbelstreker, englestøv og champagne på fredager.

[Gjest Kira]

Må henge meg på denne debatten, den er utrolig interessant og aktuell. Jeg har beholdt mitt navn og tatt mannens, og jeg bruker konsekvent begge. Tror jeg er den eneste som gjøre det, alle andre tror mitt navn er bare til pynt!

Endret 19. januar 2008 av Kira

[Gjest Helen Parr]

Jeg innbiller meg -uten å ha annet belegg enn egne fordommer -at det er en del forskjeller by/land. Jeg er oppvokst i i et relativt ressursterkt område i Oslo hvor det å ta høyere utdannelse -for å bruke den -har vært en selvfølge for alle, uavhengig av kjønn. I tillegg vanket jeg fra jeg var 13 i radikale miljøer hvor også guttene med hevet hode og helt uten ironi erklærte seg som feminister, så for meg har likestilling -hvertfall i teori og meninger, selv om jeg jo visste at det ikke var helt sånn i praksis -alltid vært en selvfølge. (Det hjalp sikkert også at jeg er oppvokst med en far tok aktivt del i husarbeide og matlaging -for meg er en mann på kjøkkenet ikke noe å bli imponert over, det er helt vanlig...). En venninne av meg er oppvokst i en liten bygd, mange av hennes jevnaldrende har knapt utdannelse utover videregående, giftet seg tidlig og går hjemme med barna, fullstendig avhengig av mannens inntekt, og synes nærmest hun er litt rar som reiste ut og studerte.

Jeg mener ikke at det er noe mål i seg selv at alle skal ha høyere utdannelse og jobbe fullt, men for egen del synes jeg det ville vært skummelt å ikke ha noe utgangspunkt for å kunne forsørge meg selv om det skjedde noe.

Du beskriver en oppvekst ikke langt unna min egen. Jeg har imidlertid fått merke på kroppen at det er annerledes på "landet", eller i det minste type "liten by".

Samtidig har jeg fått utrolig mye kritikk for at jeg i perioder har valgt veldig kjønnstradisjonelt. Jeg har vært overrasket over at den har vært så direkte, og førte etterhvert til at jeg følte et reellt behov for å forsvare meg og mine valg. Dessuten har det såret meg at mange har undervurdert min evne til å foreta et valg basert på det som er best for meg.

[Gjest Bodillen]

Det du sier der er også et viktig moment i debatten, Helen. Man skal passe seg for å bli så pk at man faktisk diskriminerer den andre veien.

Jeg har også gjort valg som deg, ikke fordi jeg er kvinne og ser hjemmet som min naturlige plass, men fordi det har passet oss og fordi det av forskjellige grunner har føltes riktig for meg, og det krever jeg respekt for. Jeg føler at jeg har gjort en viktig jobb hjemme. Mine valg har imidlertid aldri hindret meg i å være både oppegående og engasjert, selv om jeg enkelte ganger har fått inntrykk av at folk innbiller seg det motsatte.

[Fresi]

Æsj, jeg er født for sent, her har det jo vært en særdeles interessant diskusjon.

Frihet til å velge - hvilken reklame var det igjen :klø:

(plutselig kom jeg bare på "frihet i en liten eske", og det vil vi vel ikke ha noe av )

Ha en fin torsdagskveld!

Pst. Jeg ser det har vært tatt opp, men jeg slutter meg i alle fall til undringen over yngre kvinners valg - eller "valg", og holdninger (ikke deg da, Daria ).

Og pst 2. Mannens etternavn eller ei - jeg har innbilt meg at dette i stor grad henger sammen med hvor gammel man er når man gifter seg. Men så enkelt er det helt sikkert ikke. Jeg tror jeg bare har en venninne som har byttet navn og som heller ikke har beholdt sitt opprinnelige som mellomnavn. Det kunne ikke falle meg inn å kommentere det (selv om jeg syntes det var litt synd den gang da, for hun hadde et så kjempesjeldent navn som passet henne og fornavnet så godt). Jeg tar det for gitt at det var et valg hun tok og som var riktig for henne. Rarere er det når det bare skjer som følge av en konvensjon, synes jeg.

[jente 79]

Ble visst så opptatt at jeg ikke fikk hengt meg på diskusjonen videre...

Men synes det har kommet opp mange gode poeng her.

Når det gjelder navn er jeg veldig enig med Pøbelsara. Jeg mener det bør være like naturlig for han å ta hennes navn som motsatt.

Møtte ei i et bryllup. Hun klaget fordi hun hadde skiftet navn til Hansen. Så spør jeg hvorfor i all verden hun byttet navn hvis ikke hun ville hete det. Nei, hun ville hete det samme som ungene.

Men hvorfor i all verden skulle ungene hete Hansen da...

Synes det er et eksempel på hvor inngrodde enkelte holdninger er. Fikk kommentaren fra ei annen også. "Så du er en av de moderne du".

Blir lamslått jeg...

Når det gjelder jenter som gjør seg avhengig av mennene så er det også skremmende å se. Jeg har ei venninne. Like gammel som meg. Hun har aldri eid noe av verdi. Flytter sammen med kjæresten i hans leilighet, kjører hans bil og lever på han mens hun leter etter nok en jobb. Så kommer hun jublende og forteller om lønna si etterpå. (En lønn jeg hadde gremmes over hvis det var min...) Men for meg er det veldig unaturlig å skulle være såpass voksen uten noen form for formue og uten noen relevant utdannelse... Det blir jo en sinnsyk forskjell på dem... nå har de ingen unger sammen enda, men jeg synes det er skremmende at enkelte har så liten peiling på å klare seg selv...

Men nå er dette samme jente som aldri ville bo i borettslag fordi da måtte du både kjøpe deg inn og betale husleie, da ville hun heller leie. Så utgangspunktet er nok ikke det beste

Jeg har vel egentlig gitt opp å diskutere med sånne jenter... Har innsett at vi befinner oss på totalt forskjellige planeter og antagelig alltid kommer til å gjøre det.

Men hvis tradisjonelle valg er det beste så er det også fint. Men jeg liker at det har vært en tanke bak der. Man velger ikke tradisjonelt bare fordi det er sånn det skal være.

Mannen og jeg velger en veldig tradisjonell løsning når det gjelder permisjon. Jeg skal ha omtrent alt, han skal ha pappapermisjonen. Jeg har spurt om han vil ha mer, men han synes 6 ukers pappapermisjon kombinert med 4 ukers ferie blir nok. Jeg er ikke sikker på om vi velger det på samme måte med nummer 2, men han er skeptisk til amming og de tingene der.

Her er det vel i ferd med å bli bedre. Men når jeg nevnte at jeg hadde spurt om mannen ville ha mer så har jeg fått spørsmålet "klarer du å dra fra barnet da..." Klart det, jeg aner ikke hvor tøft det er nå. Men ungen vil da være hjemme sammen med faren sin. Han blir akkurat like mye forelder som meg, og jeg synes da han skal ha samme mulighet til å ta samme permisjon. Selv om kroppslige ting alltid vil gjøre en viss forskjell...

[pøbelsara]

Nemlig, Jente79...! Kort sagt, så synes jeg at det bør være like naturlig å velge det ene som det andre. Men jeg synes definitivt at alle burde skaffe seg en utdannelse, og gjøre seg selv i stand til å både forsørge seg selv og barna hvis man skulle bli alene. For en stund siden leste jeg et innlegg på "samliv" her på KG, hvor en 22-åring skrev om samboeren at "Han er veldig snill, og hjelper meg ofte med husarbeidet...."

Dessuten observerer jeg med interesse den oppmerksomheten fedre får, som velger utradisjonelt. I en nabofamilie, var far hjemme i permisjon fra sønnen var 11 mndr. og i ett helt år, og han hadde da selvsagt hovedansvar for hus og hjem. Alle kommenterte dette, og sa til nabofruen: "Så flink mann du har!!" Hvor mange hjemmeværende kvinner med små barn får høre det samme?

Ellers er det nok en sur og mørk dag, og jeg har litt panikk fordi jeg ikke studerer. Snart skal jeg slutte å klage over at jeg ikke gjør noe, og begynne å gjøre noe istedet for. Snart.

[Daria]

Nemlig, Jente79...! Kort sagt, så synes jeg at det bør være like naturlig å velge det ene som det andre. Men jeg synes definitivt at alle burde skaffe seg en utdannelse, og gjøre seg selv i stand til å både forsørge seg selv og barna hvis man skulle bli alene. For en stund siden leste jeg et innlegg på "samliv" her på KG, hvor en 22-åring skrev om samboeren at "Han er veldig snill, og hjelper meg ofte med husarbeidet...."

Jepp, den er fin -og ikke helt uvanlig. De bor sammen, begge jobber fullt, men han *hjelper til* med husarbeidet... Men det er jo mange jenter som mener at de "gjør det best selv" også, så jeg skjønner jo at enkelte menn gir opp når det bare er kjeft å få...

[Gjest Bodillen]

Du er ikke den eneste som sliter med å få gjort noe, sara.

For meg er det veldig væravhengig, faktisk. I går skinte sola her, og jeg merket at både humøret og virketrangen steg. I dag er det på bunnen igjen...

Tror jeg skal trakte meg koffeinholdig kaffe, jeg...

[pøbelsara]

Jepp, den er fin -og ikke helt uvanlig. De bor sammen, begge jobber fullt, men han *hjelper til* med husarbeidet... Men det er jo mange jenter som mener at de "gjør det best selv" også, så jeg skjønner jo at enkelte menn gir opp når det bare er kjeft å få...

Ja, selvsagt...men hvis den kvinnelige halvpart av et par ser det som sin oppgave/rettighet/ansvar å kjefte på mannen/administrere husarbeidet, så er vel det også resultat av tradisjonelle kjønnsroller og arbeidsdeling, er det ikke.....?

*Et annet utslag av mine feministtendenser, er at det er enkelte eventyr jeg aldri leser for pøbelprinsessen. Jeg ønsker ikke at min datter skal høre historier der mannen (Espen Askeladd, f. eks.) er den aktive, handlende....mens prinsessen er et passivt ventende objekt som blir utdelt som velfortjent premie til Askeladden etter at han har utført sine heltedåder. Hvis jeg er nødt for å videreformidle slike holdninger /forventninger til min datter, så får det heller være med hele kulturarven.....

Endret 18. januar 2008 av pøbelsara

[Gjest Bodillen]

*Et annet utslag av mine feministtendenser, er at det er enkelte eventyr jeg aldri leser for pøbelprinsessen. Jeg ønsker ikke at min datter skal høre historier der mannen (Espen Askeladd, f. eks.) er den aktive, handlende....mens prinsessen er et passivt ventende objekt som blir utdelt som velfortjent premie til Askeladden etter at han har utført sine heltedåder. Hvis jeg er nødt for å videreformidle slike holdninger /forventninger til min datter, så får det heller være med hele kulturarven.....

Jeg ser du er minst like kritisk (kall meg gjerne rigid) tenkende som det jeg er - nok en likhet! Men hos meg er den kritiske holdningen for det meste rettet mot religion generelt og KRL-faget spesielt, da.

Endret 18. januar 2008 av Bodillen

[Daria]

Ja, selvsagt...men hvis den kvinnelige halvpart av et par ser det som sin oppgave/rettighet/ansvar å kjefte på mannen/administrere husarbeidet, så er vel det også resultat av tradisjonelle kjønnsroller og arbeidsdeling, er det ikke.....?

Det er det absolutt. Men skal man forandre ting, er det som regel greit å se på og være seg bevisst egne holdninger også.

Else Michelet har forøvrig en del fine feministeventyr.

[pøbelsara]

Det er det absolutt. Men skal man forandre ting, er det som regel greit å se på og være seg bevisst egne holdninger også.

Nettopp! En annen ting jeg leser litt hoderystende, er tråder på samliv som handler om folk som krangler som nettop slike ting som "hvor rent?" med forholdet sitt som innsats. Men det å være bevisst egne holdninger tror jeg kan være roten til mye godt, jeg.....

Else Michelet har jeg digget LENGE!! Jeg ser henne stadig i den lokale, vellassorterte matbutikken.

Forresten har pøbelprinsessen denne. En helt fantastisk bok, med utrolig flotte og morsomme illustrasjoner.

[Daria]

Forresten har pøbelprinsessen denne. En helt fantastisk bok, med utrolig flotte og morsomme illustrasjoner.

Den så jo helt genial ut *notere bak øret i påvente av at lille niese skal bli litt større*

[Gjest Ulva35]

Jeg burde vel ikke blande meg oppi denne diskusjonen jeg, men shit au. Jeg beundrer virkelig dere alle som realiserer deres ambisjoner på jobbmarkedet.

Skulle vel ønske jeg hadd gjort det selv, den gangen jeg hadde sjansen. Men så var jeg dum nok til å avslutte utdannelsen min, gifte meg veldig ung og selv om vi ikke hadde barn så måtte vi bare jobbe begge to.

Den gangen var det mangel på barnehager, så jeg og ei til startet vår private barnehage. To herlige år var det, og drømmen var og videreutdanne meg etterhvert.

Så knakk ekteskapet sammen, økonomi og alt var bare et stort kaos. Fikk en jobb som ikke er noe å skryte av, men som var veldig godt betalt og hadde et kjempegodt arbeidsmiljø. Planen var og bli der en stund og så begynne på skolen.

Men så ble jeg litt for glad i lønna og ble der i 17år, og etter det var det helsa som stoppa meg. Tok fagbrev innen den bransjen jeg var i for om mulig få en lettere jobb og litt mer administrativ. Det fikk jeg også, men det stoppet seg det også etter noen år.

Nå er ikke jeg noe hengehue, og jeg har opplevd ting i livet som har lært meg og se det meste på en positiv måte.

Og så traff jeg jo han som er mannen min nå, og heldigvis er ikke han en mannsjåvenist som ønsker å styre meg.

Vi har lagt opp arbeidsfordelingen her i huset slik som det passer for oss. Han jobber og jeg er hjemme. Vi har ganske stort hus, og jeg liker å stulle og stelle, lage mat og sånne typiske kvinneting.

Han er hobbygartner og vi har en stor hage som krever masse stell, og han styrer med ved og sånne typiske manneting som jeg overhode ikke har lyst til å gjøre.

Kjønnsrollemønster javel, men det er iallfall et bevist valg vi selv har tatt.

Og det er ikke bare meg som gjør inneting da. Han lager kjempemiddager og pusser vinduer som bare det. Men det kunne ikke falle meg inn å si takk for det. Vi er et team og vi koser oss og gjør det som faller naturlig for oss.

Jeg får fullstendig fnatt når jeg hører mamma si: Takk skal du ha for hjelpen min kjære, når mannen hennes vasker opp eller drar over gulvene

Sånn, nå blandet jeg meg inn i diskusjonen alikevel, så får dere tro hva dere vil om det

Ha en flott dag og en super helg folkens

Endret 18. januar 2008 av Ulva35

[pøbelsara]

Den så jo helt genial ut *notere bak øret i påvente av at lille niese skal bli litt større*

Den er helt fantastisk, og en perfekt gave fra en kuul tante!!

[Daria]

Og kuul tante må man jo bli

[Gjest Dallandra]

Forresten har pøbelprinsessen denne. En helt fantastisk bok, med utrolig flotte og morsomme illustrasjoner.

Den var jo helt genial. Lurer på om jeg finner den i lillebyen, avkommet skal jo i prins-og prinsessebursdag i morgen og jeg har ikke kjøpt bursdagsgave enda!

[pøbelsara]

Aller først vil jeg bare si, atter en gang, JIPPI og for en slik flott diskusjon her i boken min!! Takk, alle sammen, for at dere tar dere tid og skriver om dette - jeg blir både glad og inspirert!!

En annen ting er forholdet mellom teori og praksis når det gjelder likestilling. Jeg har også i mange år levd i en tro på at det faktisk er like muligheter for menn og kvinner i dette landet, men etter å ha vært mellomleder i en kommunalt eid bedrift har jeg endret mening fullstendig. Jeg har faktisk blitt for kjønnskvotering, fordi det etter mitt syn er den eneste måten man kan tvinge enkelte mannsdominerte (les: gutteklubben grei) miljøer til å inkludere kvinner på. På min arbeidsplass var det flust av klapp på kinnet, på andre kroppsdeler, du er så søt når du blir sint-kommentarer, og de ble bagatellisert. Jeg er nå for alle tiltak som kan tvinge frem et inntog av dyktige kvinner i disse mannsbastionene. Faktum er at alle de (få) kvinnelige ansatte i bedriften var langt dyktigere enn den mannlige lederen. Uten å få noe honnør for det, verken økonomisk eller på andre måter.

Nå skal man ikke generalisere, men ut fra debatten om kvinnerepresentasjon i styrer og toppledelser i bedrifter, tror jeg ikke min erfaring er unik. Det er ikke det at kvinner ikke vil, men de blir mange steder stoppet av et usynlig tak. Og vi ser disse holdningene speile seg her på KG. Jeg tror noen ganger det bunner i uvitenhet og manglende erfaring, men mistenker at det skyldes generell latskap fra mange unge kvinners side.

Det du skriver her, stemmer veldig godt med mine erfaringer, Kira. Jeg har jo et veldig kvinnedominert yrke, men de erfaringene jeg gjorde meg alle de årene jeg var på ledernivå, stemmer allikevel skremmende godt med dine.

Dessuten har jeg VELDIG vondt for å tro at det skal være så forbannet vanskelig å finne kvalifiserte kvinner til styreverv....og at problemene med å finne disse kvinner, handler om at man ikke vil, og ikke at man ikke kan.

Du beskriver en oppvekst ikke langt unna min egen. Jeg har imidlertid fått merke på kroppen at det er annerledes på "landet", eller i det minste type "liten by".

Samtidig har jeg fått utrolig mye kritikk for at jeg i perioder har valgt veldig kjønnstradisjonelt. Jeg har vært overrasket over at den har vært så direkte, og førte etterhvert til at jeg følte et reellt behov for å forsvare meg og mine valg. Dessuten har det såret meg at mange har undervurdert min evne til å foreta et valg basert på det som er best for meg.

Nettop. Det blir så vanvittig polarisert den ene eller den andre veien, litt sånn "damned if you do and damned if you don't".

Igjen vil jeg si at vi trenger å komme dithen at det ene valget blir akkurat like naturlig som det andre..... jeg er også helt enig med deg, Helen, i det du har skrevet i flere tråder her på KG, om at barnas kår ofte blir diskutert i all for liten grad. Men jeg bekymrer meg over at kvinner får gjennomgå når de velger karriere - og at småbarnsfedrene (som er den gruppen i samfunnet som faktisk jobber aller mest) får forbausende lite kritikk for å gjøre det samme.

Det du sier der er også et viktig moment i debatten, Helen. Man skal passe seg for å bli så pk at man faktisk diskriminerer den andre veien.

Jeg har også gjort valg som deg, ikke fordi jeg er kvinne og ser hjemmet som min naturlige plass, men fordi det har passet oss og fordi det av forskjellige grunner har føltes riktig for meg, og det krever jeg respekt for. Jeg føler at jeg har gjort en viktig jobb hjemme. Mine valg har imidlertid aldri hindret meg i å være både oppegående og engasjert, selv om jeg enkelte ganger har fått inntrykk av at folk innbiller seg det motsatte.

Nemlig. Jeg opplever at jeg møter meg selv i døren der selv, noen ganger, jeg. Jeg er jo hjemme fortiden. Men når folk spør meg, er jeg rask til å fortelle at jeg er student.....og ikke "bare" hjemmeværende, liksom.

Æsj, jeg er født for sent, her har det jo vært en særdeles interessant diskusjon.

Frihet til å velge - hvilken reklame var det igjen :klø:

(plutselig kom jeg bare på "frihet i en liten eske", og det vil vi vel ikke ha noe av )

Ha en fin torsdagskveld!

Pst. Jeg ser det har vært tatt opp, men jeg slutter meg i alle fall til undringen over yngre kvinners valg - eller "valg", og holdninger (ikke deg da, Daria ).

Og pst 2. Mannens etternavn eller ei - jeg har innbilt meg at dette i stor grad henger sammen med hvor gammel man er når man gifter seg. Men så enkelt er det helt sikkert ikke. Jeg tror jeg bare har en venninne som har byttet navn og som heller ikke har beholdt sitt opprinnelige som mellomnavn. Det kunne ikke falle meg inn å kommentere det (selv om jeg syntes det var litt synd den gang da, for hun hadde et så kjempesjeldent navn som passet henne og fornavnet så godt). Jeg tar det for gitt at det var et valg hun tok og som var riktig for henne. Rarere er det når det bare skjer som følge av en konvensjon, synes jeg.

Ja, ikke sant....slik som Jente79 fortalte om....at moren ikke likte navnet sitt, eller navnet til barna sine..... Hvorfor valgte hun å skifte navn da, liksom.

Ble visst så opptatt at jeg ikke fikk hengt meg på diskusjonen videre...

Men synes det har kommet opp mange gode poeng her.

Når det gjelder navn er jeg veldig enig med Pøbelsara. Jeg mener det bør være like naturlig for han å ta hennes navn som motsatt.

Møtte ei i et bryllup. Hun klaget fordi hun hadde skiftet navn til Hansen. Så spør jeg hvorfor i all verden hun byttet navn hvis ikke hun ville hete det. Nei, hun ville hete det samme som ungene.

Men hvorfor i all verden skulle ungene hete Hansen da...

Synes det er et eksempel på hvor inngrodde enkelte holdninger er. Fikk kommentaren fra ei annen også. "Så du er en av de moderne du".

Blir lamslått jeg...

Jeg har vel egentlig gitt opp å diskutere med sånne jenter... Har innsett at vi befinner oss på totalt forskjellige planeter og antagelig alltid kommer til å gjøre det.

Men hvis tradisjonelle valg er det beste så er det også fint. Men jeg liker at det har vært en tanke bak der. Man velger ikke tradisjonelt bare fordi det er sånn det skal være.

...

Akkurat det du forteller, er litt leit synes jeg - fordi du jo hører til en annen generasjon enn jeg gjør..... Og det bare bekrefter at vi ikke har kommet så langt enda....tenke seg til å være så "moderne" at du beholder navnet ditt, gitt....

Jeg burde vel ikke blande meg oppi denne diskusjonen jeg, men shit au. Jeg beundrer virkelig dere alle som realiserer deres ambisjoner på jobbmarkedet.

Skulle vel ønske jeg hadd gjort det selv, den gangen jeg hadde sjansen. Men så var jeg dum nok til å avslutte utdannelsen min, gifte meg veldig ung og selv om vi ikke hadde barn så måtte vi bare jobbe begge to.

Den gangen var det mangel på barnehager, så jeg og ei til startet vår private barnehage. To herlige år var det, og drømmen var og videreutdanne meg etterhvert.

Så knakk ekteskapet sammen, økonomi og alt var bare et stort kaos. Fikk en jobb som ikke er noe å skryte av, men som var veldig godt betalt og hadde et kjempegodt arbeidsmiljø. Planen var og bli der en stund og så begynne på skolen.

Men så ble jeg litt for glad i lønna og ble der i 17år, og etter det var det helsa som stoppa meg. Tok fagbrev innen den bransjen jeg var i for om mulig få en lettere jobb og litt mer administrativ. Det fikk jeg også, men det stoppet seg det også etter noen år.

Nå er ikke jeg noe hengehue, og jeg har opplevd ting i livet som har lært meg og se det meste på en positiv måte.

Og så traff jeg jo han som er mannen min nå, og heldigvis er ikke han en mannsjåvenist som ønsker å styre meg.

Vi har lagt opp arbeidsfordelingen her i huset slik som det passer for oss. Han jobber og jeg er hjemme. Vi har ganske stort hus, og jeg liker å stulle og stelle, lage mat og sånne typiske kvinneting.

Han er hobbygartner og vi har en stor hage som krever masse stell, og han styrer med ved og sånne typiske manneting som jeg overhode ikke har lyst til å gjøre.

Kjønnsrollemønster javel, men det er iallfall et bevist valg vi selv har tatt.

Og det er ikke bare meg som gjør inneting da. Han lager kjempemiddager og pusser vinduer som bare det. Men det kunne ikke falle meg inn å si takk for det. Vi er et team og vi koser oss og gjør det som faller naturlig for oss.

Jeg får fullstendig fnatt når jeg hører mamma si: Takk skal du ha for hjelpen min kjære, når mannen hennes vasker opp eller drar over gulvene

Sånn, nå blandet jeg meg inn i diskusjonen alikevel, så får dere tro hva dere vil om det

Jeg synes det er fint at du blander deg inn i diskusjonen jeg, Ulva...

Bevisste valg er vel nøkkelen her, uansett om man velger det ene eller det andre!

Jeg synes bare det er leit om vi blir så historieløse at vi ikke ser at kvinner har hatt en historie som det "annet" kjønn, og at dette påvirker både kvinner og menns liv enda idag. Og jeg synes også det er ganske skummelt at så mange nekter å se at kvinner i veldig stor grad fortsatt er objektivisert, tilogmed i moderne Norge. (Jfr. Bjarne Håkon Hanssen som var så begeistret (og forundret) for at Liza Marklund både var vakker OG feminist, liksom. Hallo....?!?!)

Endret 18. januar 2008 av pøbelsara

[Gjest Helen Parr]

Men når folk spør meg, er jeg rask til å fortelle at jeg er student.....og ikke "bare" hjemmeværende, liksom.

Bare for å sette det litt på spissen: Hvorfor gjør det noe å "bare" være hjemmeværende? Hvis det er et valg man har tatt?

Jeg har måttet forsvare denne "bare" i mange år, og det er ikke alltid like gøy.

[Gjest Dallandra]

En tidligere kollega fortalte meg en gang at hun konsekvent svarte "å, så du er hjemmeARBEIDENDE" i møte med foreldre som fortalte at de gikk hjemme. Fint uttrykk, egentlig.