deprimert

[Gjest Gjest_tina_*]

er deprimert og har hvert deprimert i over 3 år. går bare på vgs. men føler at livet mitt er over. klarer ikke mere av denne kulden og tristheten rundt meg. alle er slitne og alle klager å det tar på.

jeg hater denne plassen og jeg er så klar for å dra bort.

har aldri hatt denne følelsen i meg som jeg har nå. i alle disse årene har jeg bare låst meg inne på rommet mitt å latt tårene bare falle nedover, men nå har jeg ingen som helst følelse i meg lengere. jeg er tom å hvis noen hadde sakt din far er død, din mor er død osv. hadde det ikke falt en eneste tåre. kanskje fordi det har gått så lenge og jeg vet det hjelper ingenting å gråte lengere. ingenting kan hjelpe meg. til og med ikke profesjonell hjelp. jeg er faen meg bare 18 år men klarer ikke dette lengere.

jeg gjør det dårlig på skolen og jeg overspiser vær dag.

akkurat nå er det vekta som plager meg mest, den dagen jeg veier 50-55 kg er jeg den gladeste personen på jorda. men akkurat nå går jeg bare opp og opp i vekt pågrunn av at deprisjonen begynner å ta på nå som det er jul, vinter og mye stress.

jeg veier 65 kg , så har ijgen 10 kg til nå før jeg kan leve livet mitt fult ut. 1.73 høy. uansett om jeg ikke er overvektig ser jeg på meg selv som stygg og mislykket. hvorfor lever jeg fremdeles. hvorfor blir mennesker drept vær dag, mennesker som ikke fortjener det, mennesker som ikke vil dø og jeg står fortsatt her på denne jord. jeg som ikke har nå livslyst.

hva skal jeg gjøre for å slutte å overspise?

det er enten eller for meg, spise lite eller spise alt for mye. jeg skal spise lite men må bare få litt mer motivasjon først. jeg vet at hvis jeg blir feit ijgen.blir jeg sikkert mobbet slik som før!jeg hater virkelig denne verden, hvordan mennesker oppfører seg og hvordan den har utviklet seg.

jeg har poser under øynene og er helt utslittet og det er pågrunn av denne jævla verden :gråte:

[Gjest Stjernedryss]

er deprimert og har hvert deprimert i over 3 år. går bare på vgs. men føler at livet mitt er over. klarer ikke mere av denne kulden og tristheten rundt meg. alle er slitne og alle klager å det tar på.

jeg hater denne plassen og jeg er så klar for å dra bort.

har aldri hatt denne følelsen i meg som jeg har nå. i alle disse årene har jeg bare låst meg inne på rommet mitt å latt tårene bare falle nedover, men nå har jeg ingen som helst følelse i meg lengere. jeg er tom å hvis noen hadde sakt din far er død, din mor er død osv. hadde det ikke falt en eneste tåre. kanskje fordi det har gått så lenge og jeg vet det hjelper ingenting å gråte lengere. ingenting kan hjelpe meg. til og med ikke profesjonell hjelp. jeg er faen meg bare 18 år men klarer ikke dette lengere.

jeg gjør det dårlig på skolen og jeg overspiser vær dag.

akkurat nå er det vekta som plager meg mest, den dagen jeg veier 50-55 kg er jeg den gladeste personen på jorda. men akkurat nå går jeg bare opp og opp i vekt pågrunn av at deprisjonen begynner å ta på nå som det er jul, vinter og mye stress.

jeg veier 65 kg , så har ijgen 10 kg til nå før jeg kan leve livet mitt fult ut. 1.73 høy. uansett om jeg ikke er overvektig ser jeg på meg selv som stygg og mislykket. hvorfor lever jeg fremdeles. hvorfor blir mennesker drept vær dag, mennesker som ikke fortjener det, mennesker som ikke vil dø og jeg står fortsatt her på denne jord. jeg som ikke har nå livslyst.

hva skal jeg gjøre for å slutte å overspise?

det er enten eller for meg, spise lite eller spise alt for mye. jeg skal spise lite men må bare få litt mer motivasjon først. jeg vet at hvis jeg blir feit ijgen.blir jeg sikkert mobbet slik som før!jeg hater virkelig denne verden, hvordan mennesker oppfører seg og hvordan den har utviklet seg.

jeg har poser under øynene og er helt utslittet og det er pågrunn av denne jævla verden :gråte:

Det er ikke noe i veien med vekten din, men du trenger profesjonell hjelp for å bearbeide tankene dine. Jeg ville ha kontaktet psykolog. Om ikke de hjelper ville jeg tatt kontakt med psykiater og sjekket ordentlig om det kunne feile deg noe. Det finnes helt sikker noe som kan hjelpe deg.

[Gjest Gjest]

Gå til lege og få henvisning til psykolog.

[Gjest pjanola]

Finn noen å snakke med! Du trenger hjelp til å klare å tenke litt bedre om deg selv og verden. Du er ennå ung, så du har mange år foran deg og kommer til å oppleve mange fine ting!

Jeg vil anbefale deg å finne en psykolog eller psykoterapeut som du kan snakke med. Og ikke vent, gjør det nå! Ikke gi opp før du finner en terapeut (eller annen person) som du føler at du kan stole på og som lytter til deg.

[Gjest Gjest]

Søk hjelp! Jeg har selv kjent noen av disse følelsene og skjønner litt av hvordan du har det. Nå pågikk dette ikke så lenge, fordi jeg søkte hjelp. Og hjelpen fungerer! Tro meg!! Det å prate med noen om ditt innerste gjør overraskende godt. Ganske skremmende i starten men det er veien å gå. Bare det å høre at man faktisk er normal, at legen/ psykologen faktisk skjønner hva du snakker om, at det er flere som har (hatt) det sånn og lever lykkelige i dag hjalp for meg slik at jeg fikk ståpåvilje og ville sloss mot dette.

Nå vet jeg ikke om du har snakket med noen om dette overhodet, men det MA du gjøre! Enten snakke først med noen kjente du har tillit til, eller ring direkte til lege å bestill time, og si at det haster, du trenger ikke si hva det gjelder om du ikke vil. Vær ærlig med legen, si det akkurat som det er, uansett hvor dumt eller merkelig det måtte høres. Legen har garantert hatt andre pasienter som har hatt det som deg, og værre. Terapi og medisiner hjelper mange til å ha et normalt liv til tross for sykdommen.

[Gjest Va]

Jeg skjønner litt hvordan du har det. Jeg går også på vgs og tenker ofte slik at menneskeheten er ond, og at det faktisk er mennekser som vil andre vondt. Spesielt trist er det med barn som dør og som aldri rekker å oppleve livet. At jeg som er så heldig som bor i Norge, og har noen venner og en familie, skal være så tom og likegyldig til livet. Heldig for meg varer det kun i en to ukers periode. Jeg pleier nemmelig å hente fram bamsen min som ligger lengst bak i skapet. (kanskje litt barnslig, men det fungerer.) Jeg legger meg i sengen og klemmer han hardt, (bamsen er litt stor) slik at jeg kun konsentrerer meg om å klemme den. Da begynner jeg faktisk å gråte. Dagen etter går jeg ut å sitter helt i ro og ser på naturen, og lytter til lydene. Utrolig beroligende. Dette er veldig godt, og når jeg kommer tilbake til "sivilisasjonen" merker jeg folkene og humørene til andre. Jeg blir veldig var på omgivelsene rundt meg. Til slutt blir jeg så oppslukt av disse, at jeg blir en del av de.

Neste gang jeg får denne følelsen, blir jeg nesten litt glad. Jeg føler at jeg lever (litt selvmotsigende, men jeg kan ikke forklare det på noen annen måte). Jeg har på en måte lært meg å leve med følelsene mine.

Det beste er antagelig å snakke med en psykolog. Jeg er litt heldig der, faren min er psykolog. Ikke at jeg snakker så særlig med han om følelsene mine, men han er flink til å gi meg et utenforstående syn på hvordan jeg er, oppførere og føler meg.

Jeg ønsker lykke til, og håper at du føler deg litt lykkeligere snart