Trenger gode råd

[Gjest Anonymous]

Veslejenta mi på snart 3 år, har forandret seg skikkelig i det siste. Hun hylgriner for absolutt alt, og slenger seg ned på gulvet. hun er forferdelig sint og rister av sinne. Når hun roper på meg, og jeg ikke kommer i løpet av 2 sek, uten å overdrive, så er det i gang. Det tar kjempelang tid å få roet henne ned. Når hun våkner om morningen, griner hun, og jeg klarer så vidt å stoppe det. Hun er kjempesta og sint. Hun har vært i den såkalte trassalderen lenge, men dette er mye verre. Hun hadde feber en dag for halvannen uke siden, og etter dette har hun blitt helt umulig. Har spurt i barnehagen hvordan det går, men der er hun kjempesnill og veldig flink. Jeg skjønner ingen ting. Hva skal jeg gjøre?

[Gjest Lottemor]

Du må tenke over hva du gjör som resulterer i at hun vet at det lönner seg å väre sur og grinete hjemme.

Har sett tildensene hos Tulla og da var det ene og alene jeg som ga henne det hun ville ha når hun sutret.

Så sett igang og se hva du gjör som gjör din datter sånn,for det hun kan har hun lärt av deg og det er du som har formet henne slk hun er hjemme.

[Modesty Blaise]

Hun hadde feber en dag for halvannen uke siden' date=' og etter dette har hun blitt helt umulig. Har spurt i barnehagen hvordan det går, men der er hun kjempesnill og veldig flink. Jeg skjønner ingen ting. Hva skal jeg gjøre?[/quote']

Hei! jeg har en sønn på fire år og han også har hatt sine trassaldertokter. Det er helt normalt at de får slike raserianfall og det betyr ikke at ungen din er umulig, tvert i mot ,det er helt naturlig. Det viktigste for deg er å hjelpe henne gjennom disse raserianfallene å støtte henne. Det er viktig at du gir et inntrykk av at det ikke er noe feil med henne og samtidig vise henne at du er glad i henne selvom hun har disse anfallene. Ta heller å avlede henne, ved å finne på noe sammen for å få henne til å tenke på noe annet. Det er en del av utviklingen og en del av selvstendighetsutviklingen til barnet som er komplisert og mange ganger frustrerende for barnet. Barnet ditt klarer ikke å takle og beherske disse raserianfallene. det er også naturlig at han lar disse tingene gå utover deg. Det merker jeg hver gang jeg henter sønnen min i barnehagen, han har vært snill og grei hele dagen og så lar han opparbeidet sinne gå utover meg. Jeg lar han få holde på en stund, jeg synes ikke det er rett av meg å si "slutt å være sint". Han er ikke umulig, det er naturlig for barn å reagere slik.

Et godt råd fra meg: Din datter er ikke umulig og det er ikke noe feil med hvordan du har oppdratt barnet ditt på. Det er viktig at du viser barnet ditt omsorg og forståelse mens disse raserianfallene pågår. Hold rundt barnet ditt og si at du forstår at hun er sint og at du er der for henne.Om en liten stund er det hele over. Det er ikke noe fasit på hvor lenge disse anfallene varer, det er store individuelle forskjeller.

Vil gjerne høre hvordan det går

[Modesty Blaise]

Du må tenke over hva du gjör som resulterer i at hun vet at det lönner seg å väre sur og grinete hjemme.

Har sett tildensene hos Tulla og da var det ene og alene jeg som ga henne det hun ville ha når hun sutret.

Så sett igang og se hva du gjör som gjör din datter sånn,for det hun kan har hun lärt av deg og det er du som har formet henne slk hun er hjemme.

Hei! Det er heller tvilsomt at et lite barn på 3 år lærer seg å være sur og grinete. Når du er i denne alderen er det helt naturlig at et barn er grinete og litt "vanskelig". Det skjer så mye inne i hodet og kroppen til barnet som ikke barnet klarer å beherske og takle. Det er en del av selvstendighetsutviklingen hos barnet. Det er et lite kaos i hodet på barnet og vi som foreldre må gå inn å hjelpe barnet å takle disse raserianfallene. Det er viktig for oss å gå inn å trøste og vise at det ikke gjør noe at barnet er sutrete og sint. Det er naturlige følelser hos barnet. Du kan ikke forme barnet til å bli noe når det bare er 3 år. Diss følelsene hos barnet er naturlige følelser som barnet etterhvert når det blir eldre lærer seg å takle og mestre.

[Gjest Anonymous]

Jeg prøver alltid å trøste og avlede henne til noe, men det går ikke. Hun er så sint at hun hører ikke at jeg snakker til henne engang. Hun bare sparker meg vekk og slår og ja, det er best å holde seg unna når det er som verst.

Så kommanderer hun da, jeg skal gjøre ditt og datt, og hun skal ha det og det, OG det skal skje der og da alt sammen. Gjør det ikke det, så er helvetet løs igjen.

Hun skal gjøre alt ved hjelp av grining. Og hun griner/hyler HØYT, veldig høyt. Hos oss er det veldig lytt, og det gjør ikke saken noe bedre.

Jeg har alltid vært kjempetolmodig med henne, og prøvd å gjøre så godt jeg kan ut av situasjonen, men nå sier det stopp for meg. jeg har en grense jeg også, og den er nådd akkurat nå.

[Modesty Blaise]

Jeg prøver alltid å trøste og avlede henne til noe, men det går ikke. Hun er så sint at hun hører ikke at jeg snakker til henne engang. Hun bare sparker meg vekk og slår og ja, det er best å holde seg unna når det er som verst.

Så kommanderer hun da, jeg skal gjøre ditt og datt, og hun skal ha det og det, OG det skal skje der og da alt sammen. Gjør det ikke det, så er helvetet løs igjen.

Hun skal gjøre alt ved hjelp av grining. Og hun griner/hyler HØYT, veldig høyt. Hos oss er det veldig lytt, og det gjør ikke saken noe bedre.

Jeg har alltid vært kjempetolmodig med henne, og prøvd å gjøre så godt jeg kan ut av situasjonen, men nå sier det stopp for meg. jeg har en grense jeg også, og den er nådd akkurat nå.

Hei igjen! Hva mener du med at nå er det nok? Når hun sparker og slår må du holde hardt rundt ho og si at det er ikke lov og slå og sparke. Ikke rop til henne, vær rolig. Du må ikke rope eller ta hardt i henne, for dette vil gjøre det enda verre. Ta henne med på rommet og sitt hos ho å holde rundt henne til det hele er over. Det er viktig at du som er voksen går foran som et godt forbilde og hjelper henne gjennom disse anfallene. Reagerer en med rop og hisser seg opp blir det enda verre. Det er ikke noe feil med datteren din, du må ha tålmodighet og være voksen å fortelle henne at hun ikke må slå og sparke for da blir du lei deg. Men, la henne få ha disse raserianfallene, det er normalt. Hvis det ikke hjelper med avledningsmanøvere, så ta henne inn på rommet og sitt sammen med henne. Ikke straff henne på noe som helst måte for disse naturlige følelsene som renner over hos henne. Jeg lurer på hva du mener når du sier at nok er nok, hva har du tenkt å gjøre? selvsagt skal man ikke godta at barn slår og sparker, men ikke straff unger for det. Si at du blir lei deg når hun gjør slikt med deg- etterhvert vil hun lære det.

Du må ha tålmodighet med henne og forstå henne. Det vil gå over, tro meg. Ikke vær sint på henne, men møt henne med kjærlighet og forståelse. Når for eks. hun kommanderer deg at hun ønsker ditt og datt. Vær konsekvent og si nei og begynner hun å gråte, la henne gråte en stund for seg selv og deretter ta rundt henne, slik at hun ikke føler seg alene med følelsene sine. Ikke gi etter, la henne gråte litt, men ikke godta slag og spark, hold hendene å se henne inn i øynene, og si at dette ikke er lov, fordi dette gjør vondt for deg. Ikke bry deg om naboene, de bryr seg ikke-det er sikkert bare du som tenker på det.

[Gjest care]

Virkelig gode råd du kommer med her Modesty Blaise. Kan bare si meg enig med deg. :blunke:

[Gjest Anonymous]

tusen takk for virkelig bra og fyldige svar. Setter veldig stor pris på det.

Har prøvd, og prøver fortsatt så godt jeg kan å følge endel råd du kommer med. Men når hun setter i gang, kommer jeg ikke til, på en måte. Hun hører ikke at jeg snakker til henne, og hvis jeg prøver å holde rundt henne og snakke rolig til henne, så dytter hun eller sparker meg vekk. Roper bare NEI, NEI, NEI.

Hun har fullstendig overtattsjefsrollen her, og jeg må føye meg etter en treåring...

Vet at jeg ikke skal gi etter for alt, men noen ganger må jeg gi etter, for det blir altfor mye bråk. og jeg er sliten etter en lang dag på jobben.

Men uansett, tuusen takk for fine svar

[Gjest gigi]

[Gjest Anonymous]

takk for tipset, har hørt flere si dette, og det har visst funket, så jeg skal teste det ut etterpå.

[Cassandra]

Ett av mine barn var en sånn liten hissig propp en periode. I dag er hun det roligste, avbalanserte, "drømmebarnet" du kan tenke deg... . Det er aldri problemer med henne nå. Men den gang da var hun nesten farlig for seg selv, andre og spesielt ting rundt henne. Hun kunne gå til angrep på møblene fordi hun var så sint. Når hun fikk "anfallene" sine så tok jeg både armer og ben rundt henne for å holde henne tett inntil meg til hun roet seg ned. Hun roet seg ned tilslutt og da ble hun alltid bare sittende inntil meg og jeg tror at hun følte seg trygg. Mens hun skrek og prøvde å komme seg fri så sang jeg sanger som jeg alltid hadde sunget for henne og når hun roet seg løsnet jeg grepet og strøk henne over håret, kinnet mens jeg enda sang. Jeg tror dette grepet har et fancy navn som jeg ikke husker navnet på og jeg vet det brukes i ekstreme situasjoner både i psykiatrien og skolen.

Å holde henne fast og tett inntil meg hjalp på min datter i alle fall, men jeg ser helt klart at det også kan misbrukes! Det er viktig å finne en balanse gang og vite NÅR man kan holde barnet helt fast og ikke. Jeg holde min datter fast i situasjoner hvor hun kom med diverse redskaper for å ødelegge noe.

LYKKE TIL!

Ps! Dersom du selv mener at datteren har et problem så ta kontakt med helsesøster! Men så lenge datteren din oppfører seg så fint i barnehagen så er det tvilsomt at hun har adferdsproblemer tror jeg.

[Gjest care]

Ps! Dersom du selv mener at datteren har et problem så ta kontakt med helsesøster! Men så lenge datteren din oppfører seg så fint i barnehagen så er det tvilsomt at hun har adferdsproblemer tror jeg.

Man kan ha atferdsproblemer hjemme selv om man ikke har problemer i barnehagen. MEN, hvis problemet bare oppstår hjemme, må man først og fremst se på sin egen praksis. Lykke til

[Cassandra]

Det er sant, Care

[Modesty Blaise]

.  

Hun har fullstendig overtattsjefsrollen her, og jeg må føye meg etter en treåring...

Vet at jeg ikke skal gi etter for alt, men noen ganger må jeg gi etter, for det blir altfor mye bråk. og jeg er sliten etter en lang dag på jobben.

Men uansett, tuusen takk for fine svar

Hei igjen! Fint at du likte svarene, håper du får bruk for noen av disse rådene. Det som er viktig, er at ikke du lar henne ta over kontrollen på deg og dine omgivelser. Selvsagt må hun få være med å bestemme, men hun må ikke få overta hele kontrollen, for da vi hun vil kanskje reagere slik hun gjør med sine raserianfall når hun plutselig en dag ikke får bestemme det hun tidliger har fått bestemt. Hvis du lar henne få gjøre det hun vil en uke og neste uke skal man prøve å være konsekvent, det vil være tøfft og forvirrende for barnet. Det betyr raserianfall fordi man ikke får gjennom det man tidligere har fått i gjennom. Barna trenger en voksen som gir trygghet og omsorg og det får det blant annet gjennom å være konsekvent og sette grenser. Jeg, sjølv er opptatt av å være konsekvent med min fire åring, men ikke på en negativ måte. For eksempel vil ikke jeg være den voksne og store som hele tiden har rett og skal bestemme alt, men samtidig passer jeg på at det ikke skal gå over stokk og stein. Jeg overser bagateller. Det er vanskelig å oppdra unger, jeg hadde ikke trodd at det skulle være så vanskelig. Ja, det er vanskelig av og til å være konsekvent, men det viktigste er nok og ikke la barnet overta kontollen over deg, for da blir man rådløs og ungene blir "ufordragelige" å være i hus med.