Økonomi og Barn

[Little My]

Ikke vet jeg hva din mann er vant til,men 900.000 i året er vel ikke vanlig inntekt.

Jeg har hatt barn i både gode og dårlige tider. jeg tror ikke barn av veldig rike foreldre har det bedre enn andre barn.

Det som teller er kjærlighet, varme og omsorg. Selvsagt må man ha til faste utgifter og en god omsorg,men det kreves ikke en mill i inntekt.

Det spørs da hvordan man velger å bo. Må man låne 4/5 mill for å bo? Må man bo på den rette plassen?

Selv ved god inntekt, så har aldri barna fått de dyre merkeklærne. Hvorfor ikke? nei for de er ikke bedre enn en jeans til 300 kr. I voksealderen sliter de og vokser fort.

De var bestandig pen i tøyet. Dette lærte dem litt om økonomi. Det kan jeg se i dag.

Nå har jeg kjente som er i den lønnsklassen som du nevner. Ungene der har ikke noe dyrt.

De får ikke mre penger enn ungene til de med 400.000 i inntekt.

Mine barn måtte yte noe for å få noe.

I min oppvekst, så måtte vi jobbe for å få noe ekstra. Så sparte vi. Det var jobbing i helger, ferier osv. Vi passet barn på ettermiddagen.

Men, det er ille når en ikke har det unger trenger. Det er mange barn i Norge som lever med fattige foreldre.

Lurer på hva din mann mener om ungene til de som har 300.000 i inntekt.

Jeg selv er oppvokst i en arbeiderklasse. Vi manglet aldri noe. Man sparte gjerne to år for å få den sykkelen man ønsket seg. Da spyttet foreldrene i resten. man byttet ski ettersom man vokste, man arvet klær fra slekninger og søsken. For oss var det jo helt nytt. Det trodde sikkert de andra barna også.

...

I startinnlegget står det vel at det var xen til trådstarter, som ville tjene 900000? Ikke den nåværende?

Jeg mener god budsjettering er viktig, og et sunt forhold til penger. Mengden er ikke så viktig. Andre ting og verdier som kommer først for meg i hvertfall

Endret 4. desember 2007 av Little My

[Gjest Jenna88]

Du framstiller det som at man "selvsagt" skal kunne få merkeklær såframt foreldrene har råd til det, selv om det kanskje egentlig er ganske unødvendig med disse klærne før man har råd til dem selv. Det blir vel også et visst press på folk man omgåes i samme miljø på grunn av dette. Dessuten er det jo slik at selv om man har foreldre som bare tjener normalt, f eks samlet 7-800 000, vil de jo ha råd til merkeklær og dyre dingser til barna sine - men endel velger å la være, ikke fordi man ikke har råd, men fordi man synes barna skal lære seg at visse ting er såpass unødvendige at de får jobbe for dem selv. Jeg har flere venner og slektninger med foreldre som tjener langt over snittet, som fortsatt har hatt omtrent samme klesbudsjett hjemmefra som jeg har, og heller betalt resten selv, eller rett og slett latt være å gå med merkeklær

Omtrent uansett hvor god økonomi jeg kommer til å ha, tror jeg det er det uaktuelt at barna mine får bruke flere tusen kroner i måneden på en hobby. Utover dette synes jeg du skriver mye fornuftig i tråden.

Jeg skriver med bakgrunn i egen situasjon i denne tråden, og i mitt tilfelle er det en automatikk i dette: Jeg hadde ALDRI hatt samvittighet til å bruke flere tusen på merkeklær hvis foreldrene mine ikke hadde hatt råd til det. Da hadde jeg antakeligvis ikke fått så mye fra dem ellers, og brukt lønnen min på helt andre ting enn jeg gjør pr. i dag.

Generelt holder jeg fast ved det jeg skrev i mitt første innlegg: hva den enkelte familie ønsker å bruke på klesbudsjett får være opp til dem. Jeg mener det blir feil å forhåndsdømme enten på den ene eller den andre måten.

En av kameratene mine hevdet seg i Europatoppen (blant ungdom, riktig nok) i seiling for noen år tilbake. Dette kostet foreldrene en del, men hadde talentet, viljen, og de hadde økonomi til å støtte ham. Du skriver at du aldri hadde latt dine barn begynne med en hobby som kostet så mye. Du mener altså med andre ord det er feil at foreldre til toppidrettsutøvere gir barna sjanse til å utvikle seg talentet sitt?

Jeg tillegger deg ikke meninger nå, jeg bare spør, for å være sikker på at jeg oppfattet innlegget ditt riktig.

Edit: Omformulerte en ufullstendig setning.

Endret 4. desember 2007 av Jenna88

[Gjest Spadamen]

Då eg var lita, hadde vel papsen ei inntekt på 250 000kr- 300 000kr året. Antar eg utifrå kva han jobba med og kva han tener no. Mamsa var heimeverande. Så vi hadde vel kanskje ikkje så mykje pengar. Dette var noko eg aldri tenkte over eller merka. Kan jo ta nokre eksempel på korleis eg opplevde det.

Begynte ikkje å bry meg om kva kle eg gjekk i før eg begynte i 8.klasse. Før hadde eg vel arva det meste eg gjekk med. Merkekle har heller aldri vore noko eg har brydd meg med. Eg ser ærleg talt ikkje skilnaden, så eg har aldri hatt noko problem med at "alle andre har".

Om vi reiste på ferie, så var det ein tur med campingvogna ei vekes tid. Dette er heller ikkje noko eg tenkte så mykje over. Vi reiste jo til nye stadar = spennande. Då eg begynte på ungdomsskulen, så kunne eg jo tenkt meg å få reise til utlandet utenom skuleturer. Men det var noko eg visste eg ville få gjere når eg var ferdig med utdanninga. Så eg dvelte ikkje så mykje ved det.

Mamsa kunne finne på å kjøpe "overraskingar" til oss innimellom. Det kunne vere ein teiknefilm, boks med lego e.l. Det syns eg var kjempestas.

Vi fekk ikkje vekelønn, men om vi skulle ut på kino ein dag, så fekk vi pengar til den anledningen.

Og frå eg var en 16år, så levde eg på stipendet. Sidan eg fekk fullt stipend og levde på internat, så eg hadde ein god tusenlapp å bruke kvar månad. Syns ikkje eg manglar ting, når alt kjem til alt. Fekk ofte pengar til bursdag og jul, så eg hadde høve til å kjøpe playstation og sånne viktige ting =]

Det vart vist nokre lange eksempler.

Så for å oppsummere; eg vill ikkje sei at foreldra mine er fattige. Poenget mitt er at eg veit at barn kan greie seg med foreldre som kanskje ikkje har all verden med pengar. Og når foreldra mine har greidd seg med så "lite", så kan nok andre gjere det og. Haldninga og oppførselen til foreldra er mykje viktigare.

Jeg tror en god del av dette har å gjøre med foreldrenes holdning. Hvis det å ikke ha råd til sydenturer og teknologiske dubbeditter er noe foreldrene sliter med, så vil vel det også påvirke barna. Men hvis foreldrene har en innstilling og en livsstil som gjør at de faktisk lever enkelt og ikke ønsker eller har behov for alle luksusobjektene, så tror jeg barna har det like så bra som hos de rike foreldrene.

Er einig i dette, med andre ord.

[Gjest andrassy]

Litt urealistiks holdning til inntekter på en del i denne tråden......

Jeg var student da jeg fikk barn = nokså liten inntekt.

Så begynte jeg å jobbe, og selv om jeg har høy utdannelse har jeg ikke en "bli-rik" utdannelse, ergo ikke spesielt høy lønn.

Så ble jeg skilt og reelt eneforsørger. Joda, jeg fikk/får skattekl. 2 og en ekstra barnetrygd, og det hjelper selvsagt.

Pr i dag har jeg en årslønn på drøyt 400 000, men det har jeg kun hatt det siste året. Fram til dess har jeg stort sett tjent mellom 270 000 - 330 000 i året, litt avhengig av overtidsjobbing og sånt.

Men vet dere hva? Det har igrunnen gått helt greit. Jeg eier (sameie med banken da, men dog) mitt eget hus, og ungen min har aldri manglet noe. Nei, de dyre merkeklærne har h*n ikke fått (men det har jeg da ikke behov for selv heller....) og ikke det siste av duppeditter.

For meg blir det dermed helt absurd å si at man "MÅ" ha så og så mye for å kunne få barn. Det er ikke noe kjekt å måtte snu på hver krone, det vet jeg og, men samtidig er det faktisk viktigere ting her i verden - også for barn! enn penger!

[Gjest imli]

Mye av det man tror barna (og foreldrene) bare må ha, er jo skapte behov. Så det kommer mye an på prioriteringer, men også selvsagt ens sosiale og økonomiske status, samt hva slags folk man omgås. Har de fleste man kjenner like dårlig/god råd som en selv, er det nok lettere enn hvis det er store forskjeller. Men til syvende og sist er det jo en selv som bestemmer hvor mye man skal bruke på ting og tang.

Jeg og mannen min har i dag en samlet inntekt på under 400.000. Vi har huslån og bil, klarer oss helt greit. Vi får barn til våren, men klarer fortsatt utgiftene. Man må jo prioritere først mat og faste utgifter, deretter ting man trenger, og til slutt fornøyelser. Jo mindre penger man har, jo mer må man planlegge innkøpene, men jeg ser ingen grunn til at man skal måtte tjene 900.000 for å "ha råd til barn" i alle fall

Med en gang man får en unge, er det jo en del utgifter, men etterhvert trenger jo ungen faktisk bare mat og klær. Og det får man ganske billig. Klær er feks veldig billig nå sammenliknet med for 20 år siden. Får man flere barn, er ikke de første engangsutgiftene så høye, og de kan arve storesøsknenes ting. Alt går.

[Benedikte]

Med en gang man får en unge, er det jo en del utgifter, men etterhvert trenger jo ungen faktisk bare mat og klær. Og det får man ganske billig. Klær er feks veldig billig nå sammenliknet med for 20 år siden. Får man flere barn, er ikke de første engangsutgiftene så høye, og de kan arve storesøsknenes ting. Alt går.

Jeg blir nærmest sjokkert over noen av holdningene her inne.

"Da kan de bare arve storesøskene sine klær"

Hvor morsomt tror du det er å vokse opp med arvede klær? Dette øker også sjansene for misunnelse, den eldste får mye fordi han/hun er eldst, men yngre søsken kan nøye seg med å arve?

"Alt går".

Jeg kan si meg enig i at alt går. Hvorvidt de yngste ungene setter pris på det, er en annen sak. Jeg syns det er overraskende at du gir så åpenlyst uttrykk for slike holdninger. Det er greit å arve fine klær, men man kan ikke basere et familieliv på at de yngste hele tiden skal arve fra de eldste. Jeg hadde i alle fall følt det var urettferdig om min eldre søster fikk mye oftere klær av meg.

[Nigo-san]

Med en gang man får en unge, er det jo en del utgifter, men etterhvert trenger jo ungen faktisk bare mat og klær. Og det får man ganske billig. Klær er feks veldig billig nå sammenliknet med for 20 år siden. Får man flere barn, er ikke de første engangsutgiftene så høye, og de kan arve storesøsknenes ting. Alt går.

Nja, jeg vet ikke helt om jeg er enig. Jeg synes ungene bare blir dyrere og dyrere, og det er jeg nok ikke alene om. Babyen er direkte billig sammenlignet med sjuåringen som sliter ut tre par joggesko i sesongen, skal på SFO, mister luer og votter i et kjør, spiser et halvt brød daglig, skal i bursdag annenhver uke, sliter hull i vinterdressen, river opp regntøyet i lek, skal være med på fotball og korps.... Etter min erfaring begrenser arvetøy seg som regel til pensko, pentøy og en og annen vinterdress. Pluss sportsutstyr, der kan man spare mye penger på gjenbruk.

Men jeg er også enig med deg i at mange behov skaper vi selv. Og vi TROR at barna har høyere krav enn det de har. Hva husker ungene best fra sommerferien? Ikke den rådyre sydenturen, nødvendigvis, kan hende hytta var like bra... En del utgifter kan man også spare inn ved å ha begrensninger på alder/antall gaver/duppeditter som skal kjøpes inn. Det er klart, kjøper man mobil til åtteåringens bursdag, og bærbar PC påfølgende jul, så har du jo lagt lista i en viss høyde for framtidige utgifter...

Til TS opprinnelige spørsmål, så har jeg periodevis oppdratt barn på nesten ingen inntekt. Det går fint det også, så lenge man har det nødvendige på plass. Men da er det vel gjerne slik at barnas behov prioriteres foran de voksnes- og det er jo en tøff hverdag hvis det strekker seg over lang tid.

[LilleKylling]

At man må ha en inntekt på 900000 i året for å få barn er jo ikke mindre enn helt idiotisk å si..... Gjennomsnittslønna i Norge er vel på 170000 eller noe sånt tror jeg.

Vi må antagelig klare oss med en inntekt i noen år nå, men det må gå bra det. Vil være hjemme med ungene i noen år, så da får vi heller bruke penger på "unødvendige" ting senere.

[Gjest Jenna88]

At man må ha en inntekt på 900000 i året for å få barn er jo ikke mindre enn helt idiotisk å si..... Gjennomsnittslønna i Norge er vel på 170000 eller noe sånt tror jeg.

Vi må antagelig klare oss med en inntekt i noen år nå, men det må gå bra det. Vil være hjemme med ungene i noen år, så da får vi heller bruke penger på "unødvendige" ting senere.

Gjennomsnittslønna i Norge er nok mye høyere enn 170000. ;-)

[LilleKylling]

Gjennomsnittslønna i Norge er nok mye høyere enn 170000. ;-)

Mulig det, har ikke noen dokumentasojn på det nå, men det var det tallet jeg så når skattelistene ble lagt ut. Men da er jo alle de som ikke har inntekt også tatt med vil jeg tro. Skal se om jeg finner noen tall.

[LilleKylling]

Mulig det, har ikke noen dokumentasojn på det nå, men det var det tallet jeg så når skattelistene ble lagt ut. Men da er jo alle de som ikke har inntekt også tatt med vil jeg tro. Skal se om jeg finner noen tall.

Gjennomsnittslønna for fulltidsansatte er noe sånt som ca 350000, men det er jo veldig mange som ikke er det.

[Titta]

Det kan nok være greit å skille mellom begrepene inntekt og lønn. Gj.snitt lønn i Norge er vesentlig høyere enn 170.000,- men tenker en på inntekt så er nok ikke LilleKylling så langt unna virkeligheten.

(enkelt forklart defineres lønn som betaling for arbeid, mens inntekt er et videre begrep som både inkluderer lønn, pensjon og søtte i form av barnetrygd, trygd, sosialhjelp osv)

Slik jeg ser det er det gj.snittlig inntekt og ikke lønn som er interessant i denne diskusjonen. Fant i farten bare en statistikk fra SSB som viser inntekt for ulike grupper (enslige, eneslige forsørgere, par med barn osv). Tallene er median og ikke gj.snitt, men burde være interessant likevel.

[Susan Sto Helit]

Jeg blir nærmest sjokkert over noen av holdningene her inne.

"Da kan de bare arve storesøskene sine klær"

Hvor morsomt tror du det er å vokse opp med arvede klær? Dette øker også sjansene for misunnelse, den eldste får mye fordi han/hun er eldst, men yngre søsken kan nøye seg med å arve?

"Alt går".

Jeg kan si meg enig i at alt går. Hvorvidt de yngste ungene setter pris på det, er en annen sak. Jeg syns det er overraskende at du gir så åpenlyst uttrykk for slike holdninger. Det er greit å arve fine klær, men man kan ikke basere et familieliv på at de yngste hele tiden skal arve fra de eldste. Jeg hadde i alle fall følt det var urettferdig om min eldre søster fikk mye oftere klær av meg.

Nå var det vel ikke storesøskenene sine klær det sto, det var storesøskenene sine TING! Altså, stellebord, vogn, seng, babystol, lekegrind, babyleker o.s.v.

Klær er såpass billig idag at de aller fleste bruker arveklær mest fordi det er enten stilig eller veldig bra.

Barn sliter ofte ut klær også, så det er ikke så mye å arve.

[Gjest imli]

Jeg blir nærmest sjokkert over noen av holdningene her inne.

"Da kan de bare arve storesøskene sine klær"

Hvor morsomt tror du det er å vokse opp med arvede klær? Dette øker også sjansene for misunnelse, den eldste får mye fordi han/hun er eldst, men yngre søsken kan nøye seg med å arve?

"Alt går".

Jeg kan si meg enig i at alt går. Hvorvidt de yngste ungene setter pris på det, er en annen sak. Jeg syns det er overraskende at du gir så åpenlyst uttrykk for slike holdninger. Det er greit å arve fine klær, men man kan ikke basere et familieliv på at de yngste hele tiden skal arve fra de eldste. Jeg hadde i alle fall følt det var urettferdig om min eldre søster fikk mye oftere klær av meg.

Nå mente jeg mest som baby/småbarn, at man trenger å gjøre færre innkjøp med nr. 2. Det er vel bare logisk. Selvfølgelig skal ikke ungene bare arve klær! Men i alle fall som små kan de arve en god del klær. De kan også arve storesøsknenes ting, det var mest det jeg mente her. Seng, vogn, stellebord osv er slike ting man forhåpentligvis ikke trenger å kjøpe hver gang man får en unge...Jeg baserer ikke familielivet mitt på arva klær. Er vel heller sjokkert over at noen lar seg sjokkere av folk som ikke må ha alt nytt og pent og perfekt og tjene over 900.000 for å ha barn.

Endret 6. desember 2007 av imli

[Gjest imli]

Nja, jeg vet ikke helt om jeg er enig. Jeg synes ungene bare blir dyrere og dyrere, og det er jeg nok ikke alene om. Babyen er direkte billig sammenlignet med sjuåringen som sliter ut tre par joggesko i sesongen, skal på SFO, mister luer og votter i et kjør, spiser et halvt brød daglig, skal i bursdag annenhver uke, sliter hull i vinterdressen, river opp regntøyet i lek, skal være med på fotball og korps.... Etter min erfaring begrenser arvetøy seg som regel til pensko, pentøy og en og annen vinterdress. Pluss sportsutstyr, der kan man spare mye penger på gjenbruk.

Som sagt tidligere mente jeg (forhåpentlig) engangsutgifter som seng, vogn, osv, som man kjøpte til nr. 1 men ikke trenger til nr 2.

[Supramundane]

Min oppvekst var preget av foreldre som ikke hadde en særskilt god inntekt. Vi hadde tak over hodet, mat på bordet, og jeg og min bror så aldri noe til at det var pengemangel.

Etterhvert som vi ble eldre lærte vi oss at hvis vi ønsket oss noe, så handlet det om å hjelpe til, få litt lommepenger - og å spare. Vi lærte oss verdien på penger, og at ingenting er gratis.

Slik jeg ser det hadde jeg meget godt av å bli oppdratt i en husholdning som hadde litt mindre penger enn hva som er bra. I dag har jeg stålkontroll på min økonomi, fordi jeg har sett mine foreldre snu på hver krone for å få alt til å gå opp.

Jeg mener ikke at det er noen grunn til å sette et barn til verden, inn i det samme forholdene, men at man ikke nødvendigvis tar noen skade av det. For sin egen trivsel og trygghet bør man jo tjene nok til at man ser man klarer seg fint. Hvis man i tillegg bygger seg opp en buffer før man får barn bør det ikke være noe problem.

Det viktigste, med høy eller lav inntekt, er alikevel å lære barn verdien av penger. Dette går kanskje av seg selv der foreldrene rett og slett ikke har noe til overs, mens foreldre som har litt ekstra må "planlegge" denne utdannelsen bedre.

[LilleKylling]

Det kan nok være greit å skille mellom begrepene inntekt og lønn. Gj.snitt lønn i Norge er vesentlig høyere enn 170.000,- men tenker en på inntekt så er nok ikke LilleKylling så langt unna virkeligheten.

(enkelt forklart defineres lønn som betaling for arbeid, mens inntekt er et videre begrep som både inkluderer lønn, pensjon og søtte i form av barnetrygd, trygd, sosialhjelp osv)

Slik jeg ser det er det gj.snittlig inntekt og ikke lønn som er interessant i denne diskusjonen. Fant i farten bare en statistikk fra SSB som viser inntekt for ulike grupper (enslige, eneslige forsørgere, par med barn osv). Tallene er median og ikke gj.snitt, men burde være interessant likevel.

Ok da, så mener jeg inntekt Men det er da mange foreldre som bare har inntekt og ikke lønn, så det er vel ike helt uentressant i denne diskusjonen.

[jannamor]

Jeg blir nærmest sjokkert over noen av holdningene her inne.

"Da kan de bare arve storesøskene sine klær"

Hvor morsomt tror du det er å vokse opp med arvede klær? Dette øker også sjansene for misunnelse, den eldste får mye fordi han/hun er eldst, men yngre søsken kan nøye seg med å arve?

"Alt går".

Jeg kan si meg enig i at alt går. Hvorvidt de yngste ungene setter pris på det, er en annen sak. Jeg syns det er overraskende at du gir så åpenlyst uttrykk for slike holdninger. Det er greit å arve fine klær, men man kan ikke basere et familieliv på at de yngste hele tiden skal arve fra de eldste. Jeg hadde i alle fall følt det var urettferdig om min eldre søster fikk mye oftere klær av meg.

Jeg tolket ikke Imli dithen at man ALLTID skal arve men hvis man har det trangt er det en løsning. Og god løsning synes jeg. Når barna blir tenåringer snakker vi mange år frem i tid. Sannsynligheten for at man har en bedre betalt jobb da, er jo forholdsvis stor.

Det hele blir jo et prioriteringsspørsmål. Skal ungene arve de første årene, så kan feks en av foreldrene være hjemme? Alt er snakk om prioritering. Tror ikke små barn bryr seg nevneverdig om klær og merker. De har heller ikke så store behov hvaa gjelder nytt og flott. Det er veldig individuellt når det kommer. Der hvor jeg jobber, merker jeg at når de begynner i 3 klasse, er dette noe man mer og mer bryr seg om. Jeg jobber og på en snobbeskole, i et finere strøk.

Jeg hadde ikke hatt noe i mot og arve klær når jeg får barn, selv ikke med den første, ei heller med utstyr som er pent brukt. Synes det er koselig, ikke minst. Jeg har ikke noe behov for at en baby skal ha adidas sko, eller ralph lauren body hihi

[Titta]

Ok da, så mener jeg inntekt Men det er da mange foreldre som bare har inntekt og ikke lønn, så det er vel ike helt uentressant i denne diskusjonen.

Ja, klart det er interessant. Hvis jeg uttrykte noe annet så beklager jeg det, det var ikke meningen. Ville bare kommentere påstanden din litt nærmere jeg - den ble så fort avvist pga at det du skrev lønn i steden for inntekt og det synes jeg var dumt. Jeg synes at faktiske tall på hva som er vanlig inntektsnivå for barnefamilier er ett viktig poeng i denne diskusjonen.

[Gjest Gjest]

Jeg var den eldste i min søskenflokk, men arvet da mye klær likevel. Fra naboer, venner osv. Og det var stor stas når "arveklærne" ankom og man kunne "shoppe rundt" i dem for å se om noe passet. Nesten juleaften, det...