Er kunstnere egoistiske?

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Min påstand:

Kunstnere er mer egoistiske enn gjennomsnittet.

Grunnlaget er uttalelser fra kunstnere selv og egen erfaring.

Enig eller uenig?

[Gjest *Mim*]

Uenig.

[Gjest Helen Parr]

Nja. Min egen erfaring med kunstnere tilsier at det er sant, men det betyr ikke at det er det.

Forresten er jeg lei av "jeg er kunstner"-unnskyldningen når det gjelder en del ting. Men det er en annen sak.

[aline]

Min påstand:

Kunstnere er mer egoistiske enn gjennomsnittet.

Grunnlaget er uttalelser fra kunstnere selv og egen erfaring.

Enig eller uenig?

Vil gjerne høre begunnelsen for at kunstnere skal være mer egoistiske en gjennomsnittet, hva er det kunstnerne du har snakket med har uttalt som tilsier det?

Og bortsett fra det, er jeg helt uenig med deg, jeg oppfatter kunstnere som akkurat like egoistiske som den gjengse mannen/kvinnen i gata.

Grunnlaget er egen erfaring med forskjellige kunstnere, både som lærere og som venner.

[Gjest ts]

Kort begrunnelse:

Ofte tror jeg kunstnere ser på sitt arbeid som så viktig at alt annet rundt dem blir uviktig. Jeg opplever de kunstnere jeg kjenner, som så opptatt av sitt eget arbeid at det av og til virker som de ser ned på oss vanlige som gjør arbeid som ikke er et utslag av kunstnerisk kreativitet. Dessuten er det ingenting som er viktigere enn nettopp den kreative prossessen, og det skal selvsagt alle andre også mene.

Som sagt et veldig smalt erfaringsgrunnlag, derfor postet jeg det her på skråblikk.

For øvrig leser jeg ofte at kunstnere omtaler seg selv som egoistiske fordi de i en kunstnerisk prosess ikke har plass til noen andre enn seg selv, og arbeidet som gjøres i denne prosessen kan ikke sidestilles med annet arbeid - derfor må andres behov alltid vike.

[Fresi]

Basert på personlig erfaring: Uenig.

Men at en del kan virke noe selvsentrerte til tider er en annen sak

[Gjest Gjest]

Er enig i den! Tror også mange kunstnere er mer mentalt syke enn de fleste. Kanskje derfor de blir mer egoistiske.

[Gjest Helen Parr]

Men at en del kan virke noe selvsentrerte til tider er en annen sak

Enig i det.

[Gjest Gjest]

Både enig og uenig. Jeg synes ikke kunstnerisk arbeid er mer egoistisk enn andre typer arbeid; et av kriteriene er jo at kunsten skal deles med andre og gi dem noe. (At endel ikke bryr seg om kunst er deres problem) De kunstnerne jeg kjenner fra min egen generasjon er ikke spesielt egoistiske heller synes jeg, de virker i hvert fall fint i stand til å ta vare på venner og kjærester, like bra som en tilfeldig valgt annen yrkesgruppe, mange er også samfunnsengasjerte.

Samtidig er det vel ofte slik at man må velge en litt annen livsstil enn det som er gjennomsnittet, blant annet fordi man stort sett ikke tjener særlig bra. Arbeidet foregår også kanskje til uortodokse tider i endel tilfelle. Endel velger å nedprioritere barn og familie, både pga økonomi og for å prioritere arbeid - men jeg ser ikke noe problem eller utpreget egoisme i dette forutsatt at man ikke allerede HAR barn og familie man glemmer å ta vare på. Jeg kjenner noen eksempler på folk som har hatt kunstnerforeldre som nok har unnskyldt vel mye (f eks fyll, ansvarsløshet, aggresjon, manglende oppfølging av barn o.l) med at de "bare er sånn", men jeg kjenner også like mange eksempler på det motsatte, og jeg skal innrømme at jeg også kjenner til endel ikke-kunstnere med tilsvarende svin på skogen og dårlige unnskldninger.

Jeg lurer også litt på hva folk tenker på som kunstnere - hvilke yrkesgrupper - og kunstnerlivsstil. For eksempel regner jeg musikere som kunstnere - og faktisk alle musikerne jeg kjenner har fast jobb (som musikere selvsagt...) og ganske A4-liv på mange måter. Ingen jeg kjenner til har noe utsvevende liv med "alpelue og rødvinsflaske", unntatt én fra besteforeldregenerasjonen, og h*n ser aldri ut til å bli noen stor kunstner på tross av klisjeframtoningen

En ting som kanskje kjennetegner de fleste jeg kjenner innen dette er nok at man er fokusert på egne tanker, refleksjoner, selvutvikling, evt problemer/traumer, er bevisst egne holdninger osv. Det hører nok i stor grad med til arbeidet, man kan ikke prestere noe videre som kunstner om man ikke er i kontakt med sitt eget følelsesliv. Så ja, selvfokus er nok typisk, men det trenger slett ikke utelukke at man også er opptatt av andres følelsesliv eller tanker - tvert i mot tror jeg de beste kunstnerne har stort utbytte av å være i stand til å ta imot kunnskap/motstand/innspill/refleksjoner fra andre. Hvis ikke klarer man jo ikke å utvikle seg, om man bare er lukket inn i en liten boble med seg selv.

[Gjest Gjest Julie]

Min påstand:

Enig eller uenig?

Enig.

Det er nødvendig for kunstnere å bruke mer tid på seg selv enn andre som ikke jobber som dette. Mange kunstnere behøver mer egentid enn gjennomsnittet og ekstra rom utover "det vanlige". Dette kan bli oppfattet som egoistisk dersom kunstneren lever sammen med andre.

Jeg forbinder ikke den typiske kunstner (menn) med å være stabil familiemann.

[Gjest Jenna88]

Jeg føler det blir veldig generaliserende å påstå at kunstnere er egoistiske. Kunstnere er individer og alle individer er ulike. Personlig kjenner jeg vel kanskje først og fremst til forfattere, og jeg har opplevd å møte superegoistiske forfattere og forfattere som ikke fremstår som egoistiske i det hele tatt.

Jeg synes kanskje egoistisk blir feil ord å bruke, jeg vil heller betegne de som er "superegoistiske" som meget oppslukte i arbeidet sitt. En del kunstnere har gjerne en jobb ved siden av for å livnære seg, og når de i tillegg skal dedikere seg til kunsten på kveld/nattetid er det klart at mye av tiden går med til arbeid.

Jeg tror dessuten mange er så engasjerte i forhold til det de arbeider med, at de snakker mye om prosjektene sine, og ikke innser at det kan bli litt for mye av det gode noen ganger.

I mine øyne krever god kunst hardt arbeid, mye talent og mye følelser. Sånn sett skjønner jeg godt dette er noe kunstnere brenner for og ønsker å dele med andre. Mange av dem lever nok veldig i sin egen verden i forbindelse med manusinnspurt og andre viktige hendelser, og da er det kanskje vanskelig å konsentrere seg om verden utenfor.

[Gjest Gjest]

Jeg forbinder ikke den typiske kunstner (menn) med å være stabil familiemann.

Nei, litt sånn Tarjei Vesaas

[Jaxx]

Jeg tenker ikke på kunstnere som egoistiske (dette blir veldig generaliserende...), hvem er vel ikke det?

Men jeg oppfatter ganske mange som noe mer selvsentrerte enn andre.

[aline]

ang det å bruke mye tid på arbeidet sitt, å dedikere seg veldig når man først holder på etc, er det bare meg som kjenner opptil flere karriere"jegere"?

Jeg kjenner både folk som jobber med data, markedsføring, regnskap, lønn og diverse yrker, som går så opp i jobben sin at overtid er på en relativt normal basis. Overtid, reising og kurser, seminarer, møter som går over flere dager, ofte.

Dette er noe som går utover de vedkommende evt bor sammen med, det gjør at de fokuserer 100% på jobben sin og det å gjøre den bra til perfeksjon, uansett om det så tilsier at de ikke får tilbrakt så mye tid sammen med familie og venner som de hadde gjort dersom de hadde hatt helt andre ambisjoner.

Hva er forskjellen?

hvorfor er en som er kunstner, og som bruker mye tid på kunsten sin, mer egoistisk en en leder som bruker mye tid på SIN jobb?

Er man mer selvsentrert og egoisitisk fordi man som kunstner stort sett bruker sitt følelsesliv og sine sanser til å utføre arbeidet?

Er rimelig sikker på at en leder, en foredragsholder, en karrierejeger, legger rimelig mye av seg selv ned i sitt arbeid, bruker opp bra mye energi på jobben og snakker mye om det, samt trenger tid til hvile og egentid en gang i blant.

Kunstnere, på lik linje med enhver annen yrkesgruppe, er forskjellige individer, altså består av vidt forskjellige typer mennesker.

Det at man er kunstner, putter en faktisk ikke i en boks og gjør en til en bestemt type menneske.

Like lite som at enhver regnskapsfører er en kjedelig, tørr person, eller en leder er en manipulerende drittsekk, til tross for at noen innen disse grenene helt sikkert er det.

[Jaxx]

ang det å bruke mye tid på arbeidet sitt, å dedikere seg veldig når man først holder på etc, er det bare meg som kjenner opptil flere karriere"jegere"?

Jeg kjenner både folk som jobber med data, markedsføring, regnskap, lønn og diverse yrker, som går så opp i jobben sin at overtid er på en relativt normal basis. Overtid, reising og kurser, seminarer, møter som går over flere dager, ofte.

Dette er noe som går utover de vedkommende evt bor sammen med, det gjør at de fokuserer 100% på jobben sin og det å gjøre den bra til perfeksjon, uansett om det så tilsier at de ikke får tilbrakt så mye tid sammen med familie og venner som de hadde gjort dersom de hadde hatt helt andre ambisjoner.

Hva er forskjellen?

hvorfor er en som er kunstner, og som bruker mye tid på kunsten sin, mer egoistisk en en leder som bruker mye tid på SIN jobb?

Er man mer selvsentrert og egoisitisk fordi man som kunstner stort sett bruker sitt følelsesliv og sine sanser til å utføre arbeidet?

Er rimelig sikker på at en leder, en foredragsholder, en karrierejeger, legger rimelig mye av seg selv ned i sitt arbeid, bruker opp bra mye energi på jobben og snakker mye om det, samt trenger tid til hvile og egentid en gang i blant.

Godt poeng, aline.

[Gjest Bond]

jeg har jo ganske mye erfaring med faget, ganske mange bekjente og en del i familien osv.

Egoistiske? Kanskje litt - men ikke med å være selvopptatt eller å tro at du er bedre enn noen andre eller at hele verden går rundt deg. Ikke på den måten, synes jeg.

Men det finnes en viss type sensitivitet som er ganske egoistisk der. Vet ikke helt hvordan en skulle forklare det egentlig. Men en må være litt egoist i kunstverden, synes jeg. Det er en rar verden med sine egne spilleregler.