Egoistiske besteforeldre

[la Flaca]

At de ikke hjelper til, er fullt ut deres valg. De har ingen forpliktelser selv om dere har valgt å få barn.

Dåpsgave ville jeg gitt blaffen i, men at de lover barna noe de ikke holder, ville jeg ikke godtatt. Skjer det igjen, ta det opp med en gang og krev at det ikke gjentar seg.

Jeg mener faktisk at man som forelder har en forpliktelse til å delta i sine barns liv, også når de får egne barn. Er man ikke villig til å stille opp (innenfor rimelighetens grenser) for barnebarn, så burde man kanskje ikke fått barn heller.

Men som ts her sier nytter det ikke å gå rundt og være bitter. Det er lov til å bli skuffet, men man kan ikke forandre folk. Men du letter ditt eget hjerte hvis du forteller moren din hvordan du føler det, ts. Selv om jeg ikke tror det kommer til å føre til noe mer enn det.

[Tusenfryd]

Synes det er veldig merkelilg at man ikke bryr seg om sitt eget kjøtt og blod. Krav på hjelp har ingen - ei heller omsorg og gaver. Men at besteforeldrene ikke ønsker det, synes jeg er merkelig. For meg står det som ufattelig at jeg ikke skulle besøkt nevøen min, mora mi, gitt bursdagsgaver til broren min eller svigerfaren min.

Det handler om empati og omsorg som man regner med de fleste mennesker har.

Mine svigerforeldre bor en lang biltur eller kort flytur unna og jeg må ikke ha dem på besøk mange ganger i året jeg. Men for mannen min og barnet mitt synes jeg det er synd at de ikke bryr seg nok til å komme på besøk mer enn en gang i året og da gjerne en helg fra lørdag formiddag til søndag ettermiddag. (pensjonister med masse tid og masse penger så det står ikke på travel hverdag eller dårlig råd)

For å bli elsket og satt pris på, må man investere. Kjærlighet og omsorg kommer ikke automatisk - mange besteforeldre (som i dag ofte er i jobb og reiser og bruker tid på seg selv - bra for all del, men må det ene utelukke det andre?!) kommer nok til å oppdage det når de sitter alene på gamlehjemmet og sikler og ikke får besøk.

Endret 29. november 2007 av Tusenfryd

[:-) anna]

Nå skal jeg si nøyaktig det motsatte av mange andre i den tråden her.

For jeg synes faktisk at dette er noe dere bør ta opp med dem. Når besteforeldre gjør forskjell på barnebarn, ikke følger opp ting de har lovet, ikke besøker selv om de bor nært, prioriterer bort barnebarna i alle sammenhenger. Når det er konkrete og veldig synlige ting som man kan henvise til. Ja da synes jeg at man skal gjøre det.

Det finnes folk som er veldig lite observante på hvordan de oppfører seg. Kanskje de ikke tenker over at det ikke henger bilde av noen av barnebarna på veggen. Kanskje de føler det er vanskeligere å komme på uanmeldt besøk hjem til sønn og svigerdatter enn hjem til datter og svigersønn. (Det er noe med mødre og døtre, svigermødre er mye mer redd for å tråkke svigerdøtre på tærne). Kanskje føler de se uvelkomne, uten å skjønne at de faktisk er veldig velkomne. Jeg sier ikke at det er greit at det er sånn, men mye kan skyldes tankeløshet på grensen til dumskap fra besteforeldrenes side. Og da er det faktisk verdt å ta en prat om det. Det vil nok være ubehagelig, men om det kan føre til at besteforeldre og barnebarn får bedre kontakt så er det kanskje verdt det, på tross av at det kan bli sure miner.

Man kan jo f.eks vise til den konkrete situasjonen det er snakk om. "Ungene har lagt merke til at dere har bilde av alle de andre barnebarna på veggen, men ikke de, og tror ikke at dere er like glade i dem som de andre. Det blir forsterket av at dere aldri kommer på besøk til oss, og at de andre barnebarna får gaver, mens våre får penger til å kjøpe selv. Vi prøver å si at dere selvfølgelig er like glade i dem, men vi ville si fra slik at dere kan vise dem at det stemmer. Vi vil ikke at det skal være slik, og ville si fra slik at dere kan tenke litt over det og hjelpe oss å vise ungene at dere er glade i dem. Vi har i alle fall et sterkt ønske om at dere og ungene skal ha et nært bånd, og ønsker dere som en større del av livet vårt enn dere er i dag."

Det viktige er jo at man ikke slår fast at "Du bryr deg ikke", men at man heller indirekte sier at "fra utsiden kan det se ut som om dere ikke bryr dere, vi regner med at dette ikke stemmer, men ville si det slik at dere får sjansen til å endre det. Og vi vil veldig gjerne ha dere i livet vårt i større grad enn nå.

Visst er det fælt å ta et slikt "oppgjør", men så lenge forholdet er så ille som det høres ut så har man jo alt å vinne på det. Det kan jo strengt tatt knapt bli verre enn det er.

[Tusenfryd]

Anna er klok.

[Gjest Helen Parr]

Anna er klok.

Signerer den.

[Gjest snurta]

Jeg synes du syter og klager fælt.

Besteforeldrene er ikke pliktige til å ta seg av dine barn og stille som barnevakt.

På meg virker du rett og slett misunnelig for at svigerforeldrene dine prioriterer som de gjør.

Du må huske på at de har hatt sin tid med barn, dårlig økonomi osv. Har alle deres barn forlatt redet nå, så merker de nok det økonomisk, og de prioriterer å bruke tid og penger på å reise. Er jo ikke noe galt i det, de jobber og tjener egne penger. Fritiden sin må de da få lov til å disponere som de vil.

Vær heller glad på svigers sine vegne for at de kan reise å kose seg nå. Plutselig en dag er de ikke istand til det lenger, å da er det for sent.

Det er greit nok, men da får de kanskje slutte å love ungene aktiviteter som ikke blir noe av. TS har selv sagt at hun er innstilt på å klare seg selv men av og til kan ting skje hvor man kanskje trenger hjelp. Og det er de brutte løftene til barnebarna som er verst, hadde det ikke vært for det så hadde TS kanskje ikke ergret seg så mye. Utrolig hvor mye informasjon man kan få med seg ved å lese hele innlegg, bare et lite tips.

[katla]

Det er utrolig interessant (skremmende) å se at en god del av dagens besteforeldre prioriterer ned barnebarna (neida ikke alle, men her er jo flere skrekkeksempler).

Mange av dagens 50+ fikk jo svært mye hjelp med sine barn (oss) da vi var små. Herregud, jeg og mange i min generasjon vokste jo opp med stadige besøk/overnattinger/støtte fra besteforeldre. Kanskje våre foreldre har glemt det (og hvordan det er å ha små barn)?

Det finnes jo en mellomting mellom å passe barnebarna hver dag og det å kjølig overse bursdager fra nabohuset....

Jeg tror dette er den typen mennesker som blir ensomme på sykehjemmet. Da er det nemlig litt lovlig sent å reparere forholdet til barn og barnebarn......

[Gjest snurta]

Det er utrolig interessant (skremmende) å se at en god del av dagens besteforeldre prioriterer ned barnebarna (neida ikke alle, men her er jo flere skrekkeksempler).

Mange av dagens 50+ fikk jo svært mye hjelp med sine barn (oss) da vi var små. Herregud, jeg og mange i min generasjon vokste jo opp med stadige besøk/overnattinger/støtte fra besteforeldre. Kanskje våre foreldre har glemt det (og hvordan det er å ha små barn)?

Det finnes jo en mellomting mellom å passe barnebarna hver dag og det å kjølig overse bursdager fra nabohuset....

Jeg tror dette er den typen mennesker som blir ensomme på sykehjemmet. Da er det nemlig litt lovlig sent å reparere forholdet til barn og barnebarn......

Jeg husker selv fra da jeg var barn at jeg var på ferie hos både min mormor og min farmor, samt at vi var der også i påsken og andre ferier. Men mine foreldre stiller opp ved behov for sine andre barnebarn, jeg bor så langt unna at det ikke er praktisk mulig å være barnevakt for meg en kveld.

Men svigermor har alltid stilt opp, etter eget ønske. Og jeg har vært nøye på at denne hjelpen skal være frivillig og ikke forventet fra vår side.

I TS tilfelle så er det svigerforeldrene selv som kommer med løfter om aktiviteter og "gavekort" om barnepass, og som de selv bryter når det blir aktuelt. Da er det mer redelig å si at de ønsker å prioritere seg selv fremfor kontakt med barnebarna. Da vet man hva man har å forholde seg til og slipper de brutte forventningene hvert løfte om aktivitet innebærer.

[Kykkelikokos]

Jeg er svært spent på hvordan det blir når vår unge kommer til verden, for svigerforeldrene mine har en lei tendens til å alltid prioritere det ene barnet sitt fremfor det andre. Så jeg er spent på hvor ofte vi kommer til å se dem..

[Eve Luna]

Jeg forstår godt TS. Selv om det ikke er forventet så er det skuffende at besteforeldre ikke vil bruke noe tid med barnebarna sine.

I en familie så skal man hjelpe hverandre så godt man kan. Brutte løfter er ikke noe særlig. Disse besteforeldre tenker vist at de skal alltid være friske og raske. Det kan hente at de i fremtiden blir ganske syke og trenger hjelp de og. Vil de da forvente at svigerdatter stiller opp? Og barnebarna? Når de ikke gadd å stille opp for de når barnabarna trengte de? Jeg vet ikke.

Man stiller selvsagt ikke opp for barnebarna for å få gjenyttelser siden, men det blir vanskelig å yte noe tilbake når du aldri har fått noe fra de og kjenner de ikke.

[*Mina*]

Jeg synes du syter og klager fælt.

Besteforeldrene er ikke pliktige til å ta seg av dine barn og stille som barnevakt.

På meg virker du rett og slett misunnelig for at svigerforeldrene dine prioriterer som de gjør.

Du må huske på at de har hatt sin tid med barn, dårlig økonomi osv. Har alle deres barn forlatt redet nå, så merker de nok det økonomisk, og de prioriterer å bruke tid og penger på å reise. Er jo ikke noe galt i det, de jobber og tjener egne penger. Fritiden sin må de da få lov til å disponere som de vil.

Vær heller glad på svigers sine vegne for at de kan reise å kose seg nå. Plutselig en dag er de ikke istand til det lenger, å da er det for sent.

Og da regner jeg med at det er helt greit at barna ikke prioriterer foreldrene sine, den dagen de blir gamle og eventuelt behøver hjelp. For da har vel de fleste blitt ferdig med småbarnstellet, kan reise litt og at de fortsatt er i full jobb. Da er det en selvfølge at barna prioriterer seg selv, og at foreldrene blir sittende igjen alene. Eller er det noe helt annet?

Og syns du egentlig at det er greit å love et barn noe, for så å ikke holde det? Jeg syns ikke det er greit å oppføre seg slik mot voksne en gang, og langt mindre ok å oppføre seg slik mot små barn. Men du mener tydeligvis det er helt greit, siden du mener at TS klager fælt

[Gjest s.n]

Da broren min, som er eldre enn meg, ble født, var farmoren midt i en heftig overgangsalder, og hun sa ifra til moren min at hun hadde tatt sin del av småbarn og bleieskifting, og at moren min ikke skulle forvente at hun skulle stille noe særlig opp. Moren min har i ettertid sagt at hun syntes det var befriende ærlig og veldig enkelt å forholde seg til. Min farmor og farfar var i tillegg i en kontinuerlig maktkamp seg imellom, så stemningen i huset kunne visst være ganske amper.

Jeg kan huske at vi var der både på besøk og til overnatting, og har ingen vonde minner fra besøk (ikke føle seg ønsket osv.), og jeg tror dette har med å gjøre at de voksne avklarte forholdet seg imellom. De voksne må være voksne her, er vel moralen...

[Gjest ts]

Vær heller glad på svigers sine vegne for at de kan reise å kose seg nå. Plutselig en dag er de ikke istand til det lenger, å da er det for sent.

Jeg er litt opptatt av at det engang kan bli forsent å knytte sterke bånd til barnebarna også. Vi må leve med deres prioriteringer idag, og det forholder vi oss til. Jeg tror imidlertid at de ikke tenker på at de må leve med konsekvensene av sine egne proiriteringer også.

Ellers vil jeg takke for et godt råd, Anna. Kanskje vi skal ta mot til oss og gjennomføre det?

[Gjest Gjest]

Og da regner jeg med at det er helt greit at barna ikke prioriterer foreldrene sine, den dagen de blir gamle og eventuelt behøver hjelp. For da har vel de fleste blitt ferdig med småbarnstellet, kan reise litt og at de fortsatt er i full jobb. Da er det en selvfølge at barna prioriterer seg selv, og at foreldrene blir sittende igjen alene. Eller er det noe helt annet?

Og syns du egentlig at det er greit å love et barn noe, for så å ikke holde det? Jeg syns ikke det er greit å oppføre seg slik mot voksne en gang, og langt mindre ok å oppføre seg slik mot små barn. Men du mener tydeligvis det er helt greit, siden du mener at TS klager fælt

Den dagen foreldrene blir gamle og avhengig av hjelp, er det kanskje på tide at de egoistiske barna våkner opp å hjelper sine foreldre- som foreldrene gjorde mot sine barn når de vokste opp.

[Gjest Blondie65]

Den dagen foreldrene blir gamle og avhengig av hjelp, er det kanskje på tide at de egoistiske barna våkner opp å hjelper sine foreldre- som foreldrene gjorde mot sine barn når de vokste opp.

Den dagen foreldrene blir gamle og trenger hjelp får de helt sikkert hjelp av sine barn. Barnebarna derimot har de ikke knyttet noen bånd til (av egen fri vilje) så de er de vel sjelden eller aldri noe til.

[Gjest Marillia]

Man har hverken rett til å kreve eller forvente hjelp fra besteforeldre, men det er sannelig lov å håpe!

Min mor sier; den tid man tilbringer med barnebarna, og den omsorg man viser dem - får man også igjen når man selv blir gammel!

Synd for de besteforeldre som ikke er klar over dette, det er litt for seint å sitte på gamlehjemmet å klage over at ingen (nesten) orker å besøke dem...

En av mine besteforeldre er i dag relativt dement, likevel forsøker jeg å dra på besøk nesten hver uke. Dette fordi jeg er veldig glad i h*n, og fordi h*n var utrolig flott mot oss barnebarna, og viste oss masse omtanke og kjærlighet. Hadde det ikke vært for det, hadde nok besøkene begrenset seg til sporadiske pliktbesøk...

Jeg håper trådstarter snakker ut med sine svigerforeldre, og at hun gjør det nå som barna er små. Når de er tenåringer er det nok for sent.

[Gjest Gjest]

Med et sett besteforeldre lang unna så ble de ikke en del av det vanlige livet til ungene mine. Allikevel så har de veldig gode minner. Det hendte at jeg kunne sende de med fly uten å være med selv.

Mormor var ikke særlig sprek og kunne ikke gjøre noe aktivt med ungene mine, men det hendte at hun satt barnevakt hos meg. Det var sjeldent jeg spurte, men som alenemor så trengte jeg av og til pass. Det skapte et forhold mellom mormor og barnebarna.

Da hun ble gammel og ungene mine store så var den ene der fast en gang i uka for å hjelpe mormoren sin. Til stor hjelp for meg og til glede for dem begge. Yngstemann var med meg av og til for å hjelpe mormoren sin.

Du kan ikke overse barnebarna når de er små og tro at du skal få hjelpe og nytte av de når de er store. Familier burde bry seg om hverandre og stille opp. Jeg er klar over at dette ikke er tilfelle bestandig.

Jeg blir snart bestemor og kommer da til å tilby meg både det ene og det andre. Det er viktig for meg å bli kjent med barnebarnet uten at foreldrene er til stede. Samtidig ved å stille opp så sørger jeg for at foreldrene får litt tid til å pleie parforholdet og seg selv. Bare det er jo en investering for alle.

Selv er jeg oppvokst uten besteforeldre og savnet det. Heldigvis så fikk jeg en bit av faren til ungene mine sine besteforeldre.

[Gjest =tentacle=]

Jeg mener faktisk at man som forelder har en forpliktelse til å delta i sine barns liv, også når de får egne barn. Er man ikke villig til å stille opp (innenfor rimelighetens grenser) for barnebarn, så burde man kanskje ikke fått barn heller.

Men som ts her sier nytter det ikke å gå rundt og være bitter. Det er lov til å bli skuffet, men man kan ikke forandre folk. Men du letter ditt eget hjerte hvis du forteller moren din hvordan du føler det, ts. Selv om jeg ikke tror det kommer til å føre til noe mer enn det.

Og jeg mener at ens forpliktelse til å være forelder gjelder så lenge barna er barn. Ut over det er det lov, selv om det ikke er hyggelig, sympatisk eller kjærlig, å distansere seg. Jeg synes ikke det er riktig å låse folk til en livslang foreldregjerning, mange av dem har ikke engang planlagt å få barn. Heldigvis har de aller fleste glede av sine familieforhold og prioriterer dem høyere enn ts' svigerforeldre gjør, men de har fortsatt retten til å gjøre sine egne valg. Å komme med løfter og bryte dem, er dog noe helt annet. Der må det strammes inn.