Belastninger satt seg i kroppen

[Gjest `Karina]

Nå vet jeg ikke hve jeg skal gjøre her.

Har fra før av en kronisk sykdom som de siste årene har gitt meg noen tilbakeslag. Jeg prøver å være optimistisk å går på videre. Blandt annet når det gjelder utdannelse.

Har hatt en del personlige belastninger også, som for eksempel et samlibsbrudd.

Den kroniske sykdommen gjør at jeg har null energi og det har vart mange måneder. Nå har jeg fått et dødsfall i den nærmeste familien. Jeg må bruke krefter jeg ikke har på å rydde et dødsbo.

Nå skriker kroppen min. Skulder, armer og rygg er bare så vonde. Jeg skjønner at jeg lagrer sorgen i kroppen min. Både når det gjelder det mennesket som døde samt at jeg ikke fungerer i forhold til studier. Drømmen om å gå tilbake til jobb er fjern.

Jeg har problemer med å gå opp en trapp. Alt verker, men har heldigvis ikke hodepine.

Hvordan griper jeg dette ann? Hvordan kommer jeg videre

[Gjest Gjest]

Psykomotorisk fysioterapi kan kanskje hjelpe deg? Jeg kjenner flere som har veldig god erfaring med det.

[Gjest Blondie65]

På tide med en full timeout. Du må ha ro for å få dette ut av kroppen din.

Fysioterapi kan bare hjelpe deg mot de fysiske plagene, men årsaken til dem må du kanskje ha annen hjelp til.

[Gjest Gjest]

På tide med en full timeout. Du må ha ro for å få dette ut av kroppen din.

Fysioterapi kan bare hjelpe deg mot de fysiske plagene, men årsaken til dem må du kanskje ha annen hjelp til.

Psykomotorisk fysioterapi kan hjelpe med årsakene også, i hvert fall om terapeuten er dyktig - da går det an å finne ut mer om hvorfor man får spenninger bestemte steder, og lære seg å unngå dem. De jeg kjenner som har gått i slik terapi har i hvert fall brukt mye tid på å finne årsakene til problemet; enten det ligger langt tilbake i tid eller i bestemte situasjoner rundt en

[Gjest Gjest_Karina_*]

Takk til dere som svarte meg.

Har vært hos psykomotorisk fysioterapeut for mange år siden. For noe personlig. Fikk nok god hjelp, men var fanget i "flink pike" syndromet. Alenemor med kronisk syke barn og jeg måtte bare være oppegående når jeg kom hjem.

Kan være noe å tenke på nå siden jeg merker at sorgen setter seg så til de grader i kroppen.

Jeg har "full ro". Det vil si at jeg er under attføringstiltak som jeg nå ikke klarer å følge opp. Jeg mer eller mindre disponerer dagene mine. Allikevel så kjenner jeg at kroppen min blir dårligere dag for dag. Du kan ikke ta meg på skuldrene en gang før jeg sier au. Alt dette har kommet i forbindelse med sorgen. I tillegg så har jeg mange spenninger i ansiktet. Regner med det er fordi jeg tidvis holder gråten tilbake. Jeg gråter en hel del, men gir sjeldent helt slipp. Merker det bl.a. når jeg gir kjæresten oralsex. Klarer det bare en kort tid så streiker musklene.

Jeg skal ta det med psykomotorisk opp med legen min. Jeg ønsker jo ikke at dette virkelig skal sette seg i kroppen min, men etter 5 uker hvor jeg bare blir dårligere så blir jeg litt skremt.

[Gjest Gjest]

Stress kan også sette seg i kjevemuskulaturen. Jeg fikk tilpasset biteskinne hos tannlegen for å avlaste kjeven. Må også gjøre øvelser hver dag for å myke opp kjevemuskulaturen. Ellers var det fare for at jeg måtte gjennomgå kjevekirurgi. Knekker det i kjeven når du åpner munnen?

Ellers fikk jeg fysioterapi for rygg skuldre og hodebunn. Har vært mye plaget med hodepine og magesmerter. Alt forårsaket av stress. Har også hatt samtaler med psykolog og hatt noen timer med akupunktur. Brukte lenge 6-8 paracet daglig. Legen ville ikke gi meg resept på paralgin forte. Går bedre nå. Jeg har begynt å jobbe igjen, deltid. Men når man har gått så lenge med stress i kroppen tar det tid å komme tilbake.

Synes du skal ta kontakt med fastlegen din for rekvisisjon til fysioterapi og evt. psykolog. Du må prøve å kvitte deg med "flink pike" syndromet.

[Gjest Gjest_Karina_*]

Flink pike syndromet gjaldt tidligere. Ikke nå. Ble kronisk syk som gjør at jeg i perioder har null energi og overskudd. Da måtte jeg bare gi slipp på alt så nå er jeg mye flinkere til å ta hensyn til meg selv. Når jeg nevnte det i denne forbindelsen så var det den gangen jeg tok psykomotorisk fysioterapi. For en 10 år tid siden.

Jeg har lite stress i hverdagen min og legger opp dagene som det passer. Jeg er ikke stadig på farta når det gjelder det sosiale liv heller. Det knepper ikke i kjevene mine. Selv om jeg gråter litt hver dag så er det tydelig at jeg holder mye tilbake. Har valgt å ikke ta noe smertestillende fordi det løser ikke problemet. Jeg må bare finne en måte å få kroppen til å fungere på igjen. Skremmende at det er mulig å bli så fort dårlig. Sliter med å gå opp trappa. Bor i hus med 2 etasjer så jeg kan ikke bare droppe trappa heller.